Hva er Guds vilje når det gode blir en fristelse?

En historie om den hellige Antonios den store (250-356), selve pioneren blant ørkenfedrene, av mange kalt den første kristne eremit, har utfordret og inspirert meg den siste tiden:

Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonios. Det var selveste keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonios følte seg smigret. Dette måtte da være fra Gud? Tenk å få adgang like inn i de keiserlige gemakker! Få møte keiseren og keiserinnen.

Hva ville vi gjort om vi hadde fått audiens på slottet? Kongen som ba om våre åndelige råd.

For Antonios var ikke svaret et opplagt ja. Han var slett ikke sikker. Skulle han reise eller ikke? Var dette et kall fra Gud eller var det en fristelse?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonios til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få hans råd. Han legger saken fram for ham og spør: 'Bør jeg dra?'

Da svarer Paulus den enfoldige:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonios'.

I Guds rike er det slik at selv det beste kan bli det aller bestes verste fiende!

Det er ikke bare synd som frister og gjør at vi faller, men det kan også det gode, om det gode blir et hinder for det aller beste for oss.