Advent - og det store gledesemnet: Gud har fått et ansikt i Jesus

Hvilken glede det er å våkne 1.søndag i advent, og få nåde til å begynne et nytt kirkeår! Livet lever!

Jeg synes dette er den fineste tiden av alle: lysene som tennes i mørketiden, forventningene frem mot julaften, godheten som alle viser mot hverandre, alle mulighetene til å snakke om Jesus. For aldri er folk så åpne som nå til å snakke om Han som er julens innhold - om vi bare våger, forsiktig.

Og hvilket budskap har vi ikke å formidle! Vi kan snakke om at Gud har fått et ansikt. Vi kan snakke om Gud som 'slo opp sitt telt midt i blant oss', som er den bokstavelige oversettelsen av: 'Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss'. (Joh 1,14)

Ingenting er så kroppslig som den kristne troen! Gud ble menneske! Født midt iblant oss - av en kvinne, av Maria. Det er jordnært.

Vet dere hva jeg er lei? Jo, på denne tiden dukker det alltid opp noen kristne som skal krangle!

Krangle om det virkelig var på denne tiden Jesus ble født. Så kaster noen andre kristne seg på og skal diskutere. Dermed har man gått glipp av den beste anledningen av alle til å fortelle om innholdet i dette, kanskje kirkens vakreste ord, inkarnasjonen!

For det er jo et under: Gud fra evighet av blir menneske. Gud får et ansikt i Jesus. Konkret. Nært.

Og så gleder jeg meg over å ta fatt på nok et kirkeår. Følge Han som er hundre prosent Gud og hundre prosent menneske gjennom evangelietekstene. Vi leser kirkeårets tekster noen dager på forhånd i Kristi himmelfartskapellet. Lytter stille til opplesningen av Skriftene. Forbereder oss til kommende søndager hvor teksten skal utlegges. Det skaper forventning.

Og det er det advent handler om: Vi venter på Herrens ankomst.

Forbønnsemne: Moldova velger kurs i dag - vender de seg mot vest eller øst?

Det er et skjebnevalg Moldova står overfor i dag, så nå er det viktig å be. Valget i Moldova har nemlig et bakteppe: Krisen i nabolandet Ukraina, og tusen kroner spørsmålet er dette: vil de pro-russiske eller de pro-vestlige kreftene gå av med seieren?

Den tidligere sovjetiske republikken, et av Europas fattigste land, dras i to retninger: en pro-vestlige koalisjon som søker sterkere relasjoner med EU og moldovere som søker hjelp fra Russland.

I sommer undertegnet Moldova - sammen med Ukraina og Georgia en samarbeidsavtale med EU som innebar politiske og økonomiske relasjoner med Den europeiske unionen. Det fikk Russland til å reagere blant annet med å forby import av vin, grønnsaker og kjøtt fra den lille i alt overveiende rumensk-talende staten. Det skaper store problemer for Moldova. Riset bak speilet er at Russland når som helst stenge gassleveransene til de 3,5 millioner moldoverne.

Den pro-europeiske alliansen består av tre partier. Denne alliansen får i målinger 38 til 43 prosent av stemmene. Kommunistpartiet forventes å bli det største partiet med 24 prosent, mens det sterkt pro-russiske sosialistpartiet ligger an til å få mellom seks til åtte prosent.

Europas beste jordbruksland - likevel det fattigste
Moldova er først og fremst et jordbruksland. Den fruktbare jorda, spesielt egnet til å produsere hvete, er blant den beste i hele Europa. Det finnes også mange vingårder og frukthager. Til tross for dette kolossale potensiale, er Moldova det fattigste i Europa. Hele 80 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen i henhold til EU's standarder. Omtrent en million moldovere er spredt over hele den russisk-talende delen av det som en gang var Sovjetunionen og i Vest-Europa.

Moldovas baptister
Flesteparten av moldoverne er ortodokse kristne, men medlemskapet i denne kirken er for manges vedkommende nominell og arvelig betinget. Baptistunionen i Moldova har opplevd stor vekst siden landet ble selvstendig i 1991. Siden da er antallet baptister fordoblet.

Baptismen fikk sin start i Moldova i det 19. århundre. Under den sovjetiske tid opplevde baptistene hard forfølgelse fra det kommunistiske regimet. Mange ledere var under oppsikt av KGB og hundrevis omkom i arbeidsleirer. Opplæring av pastorer var ikke mulig, men på tross av disse hindringene opplevde baptistene vekst.

Når Moldova erklærte sin politiske uavhengighet, i 1991, var det 11.000 baptister som møttes til gudstjeneste i 130 kirker. Nå er det ca 20.000 døpte medlemmer i nesten 500 lokale menigheter. Baptistunionen i Moldova representerer om lag én prosent av befolkningen, noe som er det beste resultatet i Europa. Ifølge estimater fra Den europeiske baptistføderasjonen har minst 15.000 baptister utvandret fra Moldova og bor i andre land. Det betyr at det finnes over 30.000 døpte moldovere tilhørende baptistkirker i Moldova og utenfor landets grenser.

Baptistmenighetene i Moldova er svært misjonssentrerte. Ikke bare vitner de til sine naboer, men sender ofte misjonærer til den russiske talende verden - særlig til Sibir. Moldaviske baptister er også involvert i misjonsvirksomhet i Sentral-Asia. Hvert år blir et sted mellom 40-50 pastorer fra Sentral-Asia utdannet ved bibelskolen i Chisinau, landets hovedstad.

Vil du be for Moldova i dag?

Den ukjente sammenhengen mellom Baptister, Pilegrimer og Thanksgiving

Amerikanerne har nettopp feiret sin Thanksgiving, men hadde det ikke vært for en splittelse i en baptistmenighet, så er det store muligheter for at Pilegrimene ikke hadde kommet til Amerika.

John Smyth, som ofte krediteres som den første baptist, var pastor for en menighet hvor mange av de kristne som senere er blitt kalt for Pilegrimer var medlemmer. Men når Smyth begynte å argumentere med disse fremtidige pilegrimene om hvordan menigheten skulle ledes, grunnla de en annen menighet med John Robinson som pastor. I 1620 seilte deler av Robinsons forsamling med den nå så berømte skuta Mayflower til Plymouth i Massachusetts.

En følge av splittelsen var ar John Smyth ble overbevist om at Det nye testamente lærer troende dåp og skapte dermed baptismen.

'De fleste er ikke klar over den nære forbindelsen mellom Pilegrimene og de første baptistene', sier Jason Duesing, ved Midwestern Baptist Thelogical Seminary til BaptistPress. Han legger til:

'John Smyth og guvernøren i Plymouth Colony, William Bradford, kjente hverandre godt og faktum er at John Smyth var pastor for mange av Pilegrimene før de forlot England for å seile til Holland  og så videre til Amerika. Det engelske ordet 'separatisme' er ganske sammenvevd. De som ble baptister var den grunnleggende delen av historien som ledet frem til den aller første Thanksgiving'.

Smyth og Pilegrimene var som kjent en del av den bevegelsen som i England er kjent som separatister.

På slutten av 1500 og begynnelsen på 1600 tallet var Den engelske kirken kontrollert av det britiske monarkiet riktignok protestantisk i navnet, men i det store og hele fulgte den en romersk-katolsk liturgi. En gruppe kristne kjent som Puritanerne var motstandere av de katolske ritualene og mente at gudstjenesten bare skulle inneholde elementer som kunne forsvares ut fra Bibelen. Mange Puritanere forsøkte å reformere Den engelske kirken innenfra, mens enkelte radikale Puritanere skilte seg fra Den engelske kirken og dannet det historikerne har kalt 'separatist forsamlinger'.

Å være Separatist kunne være litt av en prøvelse. Mange av dem ble fengslet og enkelte også henrettet for sin tro og overbevisning.

I april 1593 ble det innført en lov i England hvor alle som var fylt 16 år skulle gå i kirken i deres eget lokale sogn. De som ikke fulgte opp dette kunne bli arrestert og fengslet. Hvis man etter tre måneders løslatelse fremdeles ikke ville bøye seg for den nye loven måtte man velge eksil eller døden! Stilt overfor et slikt ultimatum valgte mange Separatister eksil, inkludert 40 som endte opp i Holland sammen med deres pastor, Francis Johnson.

I 1608 reiste nok en Separatist-menighet til Amsterdam. Pastoren for denne gruppen var John Smith. Til å begynne med holdt disse to menighetene felles gudstjenester. De to pastorene kjente hverandre fra den tiden Johnson var lærer for Smyth mens denne studerte på universitetet i Cambridge.

Konflikt førte til splittelse
Men en konflikt oppsto. Den handlet om hvordan en forsamling skulle organiseres. Smyth mente at pastorer, lærere og ledende eldste kunne kombineres i en tjeneste: pastor/eldste, og mente at hver menighet skulle ha flere eldste og pastorer. Dette - sammen med andre forskjeller - førte til et de to menighetene brøt fellesskap med hverandre.

John Robinson ledet en gruppe på omlag 100 medlemmer fra menigheten til Smyth. De slo seg ned i byen Leiden og ble kjent som Pilegrimene. Det var disse som seilte til Amerika og gikk i land på Plymouth Rock i 1620.

Som nevnt ble Smyth senere overbevist om troendes dåp, og døpte først selv selv og så hele forsamlingen. Senere skulle Thomas Helwys lede forsamlingen som man mener er den første engelske baptistmenigheten. John Smyth endte opp hos mennonitene i Nederland.

En velbrukt Bibel på kisten

Med Dagen-journalist Stein Gudvangens vennlige tillatelse deler jeg dette sterke bildet med bloggens lesere.

Jeg ble så grepet at tårene rant i strie strømmer når jeg så den velbrukte Bibelen til Emanuel Minus ligge fremst på den vakre kisten, og Aase, hans ektefelle gjennom så mange år, tok det endelig farvel med sitt livs kjærlighet.

Bildet er tatt under den vakre bisettelsen fra Filadelfiakirken i Oslo, Emanuels menighet gjennom et langt liv. Jeg synes det er flott at man kan bruke sin egen menighets lokale til dette, når plassen tillater det. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd om trofasthet mot den lokale forsamlingen!

Men det var dette med Bibelen på kisten.

Hvilket vitnesbyrd om det fundamentet Emanuel Minos bygget livet på. Jeg husker så godt ordene hans når jeg var så langt nede, og var i ferd med å gi opp hele tjenesten:

- Du må bygge livet ditt og tjenesten din på Ordets klippegrunn. Guds ord er det eneste som virkelig holder. Alt annet kommer til å visne. Hold deg til Bibelen, øs fra kilden. Da går du aldri tørr.

Når dagen min kommer vil jeg be mine nærmeste om å la Bibelen min ligge oppe på kistelokket. Under begravelsen til Minos, innviet jeg meg på nytt til Ordets tjeneste. Koste hva det koste vil. Er det opp til meg skal ikke sykdom hindre meg. Om Herren gir nåde og krefter skal jeg fortsette med det Gud en dag kalte meg til:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lidt ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste'. (2.Tim 4,2-5)

Dr. Emanuel Minos, Nordens evangelist, har fullført sin tjeneste. Hans liv er et eneste stort vitnesbyrd som Guds nåde og trofasthet, og en troskap mot Guds ord som eneste autoritet for liv og lære. Han etterlater seg et eksempel til etterfølgelse. Måtte vi være tro vi også, slik han var. Tro mot kallet, tro mot Ordet.

En annen som stilte seg på Ordets klippegrunn var C.A Criswell, pastor for First Baptist Church i 58 år. Jes 40,8 var hans favorittord:

'Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid'.

Det ordet passe veldig godt når det gjelder evangelist Minos også. Evangelist var han helt til det siste. Med alle sine nærmeste rundt sykesengen, rett før han døde, sa han:

'Vi må sees i himmelen!'

600 ukrainske pastorer møttes for å samtale om hvordan man kan være kirke i en krigstid

I forrige uke arrangerte baptistunionen i Ukraina en konferanse hvor over 600 pastorer deltok (bildet). Tema for pastorkonferansen var: 'Å være kirke i en krigstid'.

Både teologer og menighetsledere samtalte om den svært betente situasjonen i hjemlandet, og hvordan menigheten skal respondere på det som skjer.

I forbindelse med konferansen fikk også konferansens deltagere del i et helt nytt ressursmateriale i sjelesorg, som skal hjelpe mennesker som er traumatiserte av krigshandlingene i Ukraina. I tillegg fikk de presentert et helt nytt magasin med tittelen 'HÅP'. Dette magasinet inneholder ved siden av vakre bilder, også utvalgte salmer fra Salmenes nok og utvalgte deler av Johannes-evangeliet. Magasinet er ment brukt i utadrettet virksomhet, særlig overfor de som har mistet noen av sine kjære, sine hjem eller buskapen sin.

La oss fortsette å be for Ukraina.

To pastorer venter på å bli stilt for retten i Bangladesh

To protestantiske pastorer i Bangladesh venter nå på å bli stilt for retten anklaget for å ha tvunget folk til å bli kristne.

Tidligere denne måneden arresterte politiet 45 kristne som deltok på en dåpshøytidelighet i det nordlige Lalmonirhat distriktet, 341 kilometer fra Dhaka.

Blant de som skulle døpes denne dagen var det også tidligere muslimer. Mens selve dåpshandlingen pågikk dukket det opp 200 muslimer som gikk løs på de kristne som sto der.

Da politiet kom til stedet var det ikke de muslimske angriperne som ble arrestert, men 45 medlemmer av Faith Bible Church of God, sammen med dere to pastorer. De ble alle innbrakt til den lokale politistasjonen. Noen få timer senere ble de løslatt, med unntak av de to pastorene. De ble løslatt 18. november, men er nå tiltalt for å ha tvunget muslimer til å omvende seg og la seg døpe. Man regner med at det er lokale imamer som har oppildnet angriperne.

2,5 millioner hjemløse barn i USA

En helt fersk undersøkelse viser at 2,5 millioner barn er hjemløse i USA.

Undersøkelsen ble for få dager siden offentliggjort av The National Center on Family Homelessness. Disse barna er ofre for en rekke ulike omstendigheter: de er barn av enslige foreldre, ulik etnisitet og fra sammenhenger med lav inntekt. Og mange av barna kommer fra familier med store problemer.

Amerikanere med afrikansk bakgrunn er blant dem som oftest opplever å miste sine hjem. Alabama og Mississippi rangerer som de to statene med flest hjemløse. Sørstatene er blant de stedene hvor mange må ty til gata for å finne ly for natta, blant pappesker, tunneler, rør og annet.

Gjennomsnittsinntekten for en enslig mor var på 25.423 USD i 2013, mens den for en gjennomsnittlig familie lå på 83.455.

Ideelle kristne organisasjoner og enkelte menigheter bryr seg og driver sosialt arbeid blant de hjemløse amerikanerne, men få menigheter er engasjert i slikt arbeid.

Det er kanskje grunn til å minne om Jesu ord: 'For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg'. (Matt 25,35-36)

100 Amish-brødre viste praktisk nestekjærlighet overfor innesnødde sambygdinger

Det store snøfallet i USA har skapt store problemer og ødeleggelser for mange - ikke minst for de som bor i såkalte 'mobile-homes'.

I Cheektowaga i staten New York fikk man uventet hjelp. 100 Amish-brødre dukket opp med snøskuffer og gikk fra hus til hus og ryddet takene for svært tung snø.

Dette var deres måte å vise praktisk kristen nestekjærlighet på, og jobben de har gjort har vakt stor oppmerksomhet i Cheektowaga. Dette er den store 'stakkisen' for tiden. Tenk om vi kunne omsette troen vår i slike gjerninger. Da kan det hende at det er lettere å oppdage Jesus for flere.

Foto: Wivb4.com

Sårene blir hederstegn

'Jesu oppstandelse er bakgrunnen for vår tro på at våre kropper skal oppstå', skriver Henri Nouwen og legger til:

'Ofte blir det sagt at våre kropper er sjelens fengsel og at det åndelige livet er veien ut av fangenskapet. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad, Våre kropper er, som Paulus sier, Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å løftes opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper til å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse. Sårene blir hederstegnene ved oppstandelsen'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 2

Det er både spennende og ikke minst fascinerende å å se hvordan den flerkulturelle baptistmenigheten i Tbilisi i Georgia (bildet) ble en misjonsbase på slutten av 1800-tallet. Jeg har allerede vært inne på dette i den første delen av denne artikkelserien.

Baptistmenigheten i Tbilisi ble som en fødestue, der de som ble frelst fikk føde og opplæring. Så dro de som var av andre nasjonaliteter enn georgerne tilbake til sine hjemland, og tok med seg evangeliet. Slik armenerne gjorde det. Armenerne mottok oppmuntring, veiledning og en solid teologisk grunnmur å bygge videre på fra brødrene i Tbilisi.

Men når det er sagt så må det legges til noe svært viktig: Armenerne tok ikke med seg den georgiske kulturen tilbake til hjemlandet. Det var et unikt armensk element i den evangeliske troen de brakte med seg hjem. Gudstjenestene foregikk på armensk, lovsangen var armensk med en sterk følelse av armensk nasjonal og etnisk kultur. Selv den dag i dag finner du ikke en russisk salme i sangboken til armenske baptister.

Opplysningene er noe usikre, men det finnes definitivt en armensktalende baptistmenighet i Tbilisi i 1880. Den velkjente armenske pastor, Abraham Amirkhanyan, som var representant for Det britiske bibelselskapet, begynte å preke og hadde gudstjenester på tre forskjellige språk: armensk, russisk og georgisk. Han var en av de aller første armenske baptistpastorene i Kaukasus.

Den armenske baptistmenigheten i Tbilisi var strategisk lokalisert i den kaukasiske metropolen. Selv under sovjetregimet hadde den armenske baptistmenigheten i Tbilisi gudstjenester for georgisk, armensk og russisk. I denne menigheten har en hel rekke med kjente armenske baptistpastorer blitt fostret, slike som Armenak Melkumyan, Asir Assiryan, Griqor Babayan, Vardan Shahinyan, Asatur Harutyunyan og mange andre.

(fortsettes)

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 2

Andre del av den biografiske skissen over livet til Dorothy Day finner du på bloggen Monastisk i dag.

Dorothy Day's gripende livshistorie er full av kontraster og skyggesider, før hun finner fram til en levende tro på Jesus, og gir seg til et liv for de fattige og undertrykte.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ekstreme hinduer angrep pinsemenighet i India

Mandag angrep en gruppe med hindu-ekstremister et bønnemøte i pinsemenigheten Calvary Apostolic Church i Karnataka i India. Åtte av de som deltok på møtet ble såret, to av dem måtte innlegges på sykehus med bruddskader i beina. Menighetslokalet fikk store skader, og hinduene kom med trusler mot pinsevennene om at de ville komme tilbake om de forsøkte å gjenoppbygge menighetslokalet.

De stadige angrepene fra ekstreme hinduer mot kristne i India setter religionsfriheten i landet i fare. Selv om det er en politistasjon i nærheten av pinsevennenes lokale, grep ikke politiet inn når hinduene vandaliserte lokalet og banket opp de som var til stede på bønnemøtet.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Tjenesten og det åndelige livet

'Alle Jesu ord og handlinger kommer fra Hans inderlige relasjon med sin Far', skriver Henri Nouwen:

'Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld'. (Joh 14,10-11)

På samme måte som alle Jesu ord og gjerninger kommer ut fra Hans fellesskap med Far, må også alle våre ord og gjerninger komme fra vår relasjon med Jesus:

'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til min Far. Og det dere ber om i mitt navn vil jeg gjøre ...' (Joh 14,12-13)

Det er denne djupe sannhet som viser oss relasjonen mellom det åndelige livet og det tjenende livet'.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte

I dag feirer vi minnet om journalisten, aktivisten og stifteren av Catholic Worker bevegelsen, en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper ved ikke-voldsmetoder som for eksempel sivil ulydighet.

Vi snakker selvsagt om Dorothy Day (bildet).

I en ny serie på bloggen 'Monastisk' kan du lære Dorothy Day å kjenne. Bekjentskapet er både interessant, inspirerende og ikke minst utfordrende. Dette var litt av en dame!

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Å vente tålmodig på Gud

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

'Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

På latin er ordet for tålmod beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som settes i den jord vi står på, så de vokser og bli sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og der oppdage det første glimtet av Guds herlige ankomst'.

(Oversatt fra Bread for the Journey)

Bønneleder: Valget av Romanias nye president en guddommelig intervensjon

16. november fikk Romania ny president. Min gode venn, Ioan Peia, som er koordinator for Sentral-Europa i Det internasjonale bønnerådet, kaller valget 'en guddommelig intervensjon'.

For Romanias femte president, Klaus Iohannis (bildet), er en kristen med et personlig forhold til Gud.

Valget var svært spennende. Fra tidlig om morgenen valgdagen, til to på ettermiddagen hadde sosialdemokraten, Victor-Viorel Ponta, et stort forsprang. Men plutselig snudde det. De politiske kommentatorene og valgekspertene ble svært overrasket over en bølge av stemmer som sørget for at Iohannis vant valget med klar margin: 54,43 prosent for å være nøyaktig.

Selv motstanderne til Klaus Iohannis ble svært overrasket. Når nestlederen blant sosialdemokratene ble spurt av journalistene om hvem som hadde skylda for at de tapte, svarte han ganske bittert:

'Gud. Det synes som om det ikke var meningen at vi skulle ha presidenten'.

'Etter 100 år har rumenerne valgt en president som er en rollemodell', sier Ioan Peia i en epost.

Her er noen av svarene den nyvalgte presidenten ga til en TV-kanal:

- Hvilken bok har hatt mest innflytelse på livet ditt?
- Bibelen.
- Tror du på Gud?
- Ja, jeg tror på Gud.
- Er du en bekjennende lutheraner?
- Jeg er en bekjennende kristen.
- Er du sikker på at du aldri mottatt bestikkelser?
- Ikke bare er jeg sikker på at jeg har mottatt bestikkelser, jeg har aldri bestukket noen. Ikke under noen omstendighet.

Ioan Peia ber om forbønn for Romanias president og nevner disse forbønnsemnene:

* Om beskyttelse av president Klaus Iohannis og hans kone Carmen.
* For valget av gode rådgivere for presidenten
* For en åndelig rengjøring av presidentpalasset

Takket være kurderne kan enkelte kristne nå vende tilbake til sine hjem i Irak

Her er dagens gladmelding! Fra Irak av alle steder. I Irak har 200.000 kristne måtte flykte fra sine hjem, og de har etterlatt hele landsbyer tømt for mennesker. De har måtte flykte hals over hode for terroristene fra IS.

Sakte, men sikkert vender de nå tilbake, takket være kurderne. Å være i stand til å vende tilbake til sine hjem er en stor seier for det irakisk kristne samfunnet. Men frykten er der. For at de grusomme IS terroristene skal vende tilbake.

Flagget til det politiske partiet som representerer den irakisk kristne minoriteten vaier nå høyt over landsbyen Bakufa i det nordlige Irak (bildet). Bakufa ligger på Ninivesletten. Det skjer mindre enn en måned etter måned etter at styrker fra Den islamske staten av Irak og Syria (IS) ble drevet tilbake, og deres svarte flagg ble revet ned.

Bakufa består av 95 hus. Her bodde det engang 500 mennesker, hovedsakelig kristne assyrere. Landsbyen ligger omlag 391 kilometer nord for Bagdad. En dag slo styrker fra IS til mot Bakufa og 22 andre landsbyer i nærheten, og skapte et skrekkvelde.

Nå har mannskaper fra de kurdiske Peshmerga styrkene kjempet fra hus til hus og befridd området. Etter at Bakufa ble vunnet tilbake, har de kurdiske Peshmerga styrkene hjulpet til med å trene lokale milits grupper som skal beskytte den kristne befolkningen i tilfelle IS styrkene skulle komme tilbake. Denne militsgruppen - som består av 70 frivillige - går under navnet 'Dwekh Nawsha. Navnet betyr 'selvoppofrende'. De patruljerer nå Bakufa døgnet rundt.

I Jesu navn

'Å tjene er å handle i Jesu navn. Når alt vi gjør skjer i det navnet, bærer det frukt for evigheten', skriver Henri Nouwen.

Han legger til:

'Å handle i Jesu navn betyr derimot ikke å handle som Jesu representant eller talsperson. Det betyr å handle i nært fellesskap med Ham. Navnet er som et hus, et telt, et hjem. Å handle i Jesu navn innebærer altså å handle utifra den plass der vi er ett med Jesus i kjærligheten. På spørsmålet: 'Hvor er du?' skulle vi da kunne svare: 'Jeg er i Hans navn'. Da kan det vi gjør ikke være noe annet enn å tjene, for det kommer alltid å være Jesus selv som handler i og gjennom oss.

Det endelige spørsmålet som tjener Gud lyder:

Er du i navnet Jesus?

Når vi kan svare ja til dette handler hele livet om å tjene.'

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Berettiget frykt for at Pakistan kan falle for IS

Mens verdens øyne er rettet mot den fortsatte framgangen for den grusomme terrororganisasjonen IS i Syria og Irak, fortsetter de å nå ut til andre deler av regionen.

Krigere som er lojale til den islamske staten har nå fullstendig kontroll over byen Derna med en befolkning på 100.000 mennesker, ikke langt fra grensen til Egypt, og med kort avstand til den sørlige delen av den europeiske unionen.

Nå hører vi fra kristne arbeidere i Pakistan at dette landet kan være det neste som faller for IS. Bruce Allan som arbeider for misjonorganisasjonen, Forgotten Missionaries International, sier det slik: 'Taliban har allerede sverget troskap til IS, så det er nødt til å skje. Jeg regner med at det vil finne sted i løpet av en til seks måneder'.

Faller den pakistanske regjeringen eller den pakistanske hæren kan ting bli riktig stygge. Som kjent har Pakistan atomvåpen.

Den amerikanske kongressmannen, Frank Wolf (bildet), er viden kjent for sitt engasjement for menneskerettighetene. Han er enig med Bruce Allan og er overrasket over at ingen snakker om dette.

'Det er i ferd med å komme ut av kontroll, men det er ingen som vil gjøre noe med det, spesielt ikke USA', sier republikaneren Wolf.

Om Pakistan skulle falle for IS så vil situasjonen for landets kristne gå fra godt til verre. Den vil bli katastrofal. Beviset for det er det som har skjedd og skjer i Syria og Irak med bestialske drap, deportasjoner og forfølgelse i en grad og i en voldsomhet verden rystes over.

Nå er det tid for å be.

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på baptistenes historie i Armenia. Den spennende historien er nok for det meste ukjent.

Vi må tilbake til slutten av det 19.århundre. Røttene kan spores tilbake til en gruppe troende i Tbilisi i Georgia, men vi finner også spor i historien i byer som Shushi og Alexandrapol - dagens Gyumri, som en gang var en del av det russiske imperiet.

Men spor finnes også i Sveits. I et luthersk miljø. I 1820 og 1830 årene ble misjonærer utdannet i Basel med tanke på misjon i Armenia. Disse misjonærene fikk del i det viktigste teologiske grunnlaget for en protestantisk trosoverbevisning før de ble sendt ut som misjonærer til Armenias østlige og nordlige deler. Vi skal se nærmere på dette senere.

I 1867 ble den første russiske baptisten døpt i elven Kura i Tbilisi. Det skulle bli den spede begynnelsen til den første evangeliske menigheten i Georgia, som igjen skulle bli modermenigheten til mange menighetsdannelser i Kaukasus-området og ellers i det veldige russiske riket.

Den gangen var Tbilisi et kulturelt sentrum i Kaukasus, ikke bare for innbyggerne av Georgia, men også for armenere og russere. Mange berømte armenske forfattere, musikere og kunstnere levde og arbeidet i Tbilisi. For armenerne i denne perioden var Tbilisi et hovedsenter, mens Jerevan - dagens armenske hovedstad - bare var en by med 50.000 innbyggere. Den georgiske hovedstaden ble også et åndelig sentrum for baptister av ulike etniske grupperinger, blant annet armenere som var bosatt i byen eller i ens nærhet. Noen av de armenerne som var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro tilbake til hjemlandet, og følte ansvar for å dele sin tro og overbevisning med andre armenere.

Baptistmenigheten i Tbilisi sendte ut mange misjonærer for å plante nye menigheter i det russiske imperiet, inkludert Armenia. Avstanden mellom Tbilisi og den armenske grensen er bare på 55 kilometer.

V. Krasinskij skriver i en artikkel i baptistmagasinet 'Bratskij Vestnik' (Brorskaps herolden), at disse tidlige baptistene var svært opptatt av misjon:

'Det er viktig å få med seg at baptistmenigheten i Tbilisi hadde medlemmer som representerte ulike nasjonaliteter. De medlemmene som som hadde blitt sterkere i sin tro ved å delta i fellesskapet og i kunnskap om sannheten, forlot Tbilisi og dro tilbake til sitt hjemland eller for å arbeide i andre land. De begynte arbeidet med å forkynne evangeliet, og nye fellesskap ble dannet. På denne måten ble menigheten i Tbilisi en fødestue for utbredelsen av evangeliet tvers over det russiske imperiet' (V.Krasinskij: History and Growth of The Evangelical-Baptist Movement in Tbilisi)

fortsettes

Billedtekst: Det er vilt og vakkert i Armenia.

Forfulgte evangeliske kristne i Ukraina sørger for mat til de som lider

I går var det ganske nøyaktig et år siden protestene startet på Majdan-plassen i Kiev. Et år senere raser en blodig krig i den østlige delen av Ukraina, og rammer sivilbefolkningen hardt.

Evangeliske kristne blir trakassert og forfulgt, av de russiske separatistene, likevel er det de som stiller seg i første rekke for å gi praktisk hjelp til de som lider på grunn av krigshandlingene. Blant annet gjennom matutdeling.

Som her. Det de har å gi videre blir distribuert med det samme. Bildet du ser har sin helt spesielle historie. Som du kanskje vet så er en av de hardest rammende byene i den østlige delen av Ukraina byen Slavijansk. Her finnes det en baptistmenighet, som heter De gode nyheters kirke. Man skulle tro at den har nok med seg selv, mens krigen raser. Men det er denne menigheten som rekker hånden ut mot en annen by, Krasnogorovka, som også er hardt rammet med mat til de sultne!

Krasnogorovka ligger omlag ni kilometer fra flyplassen i Donetsk. Her bor det fremdeles 8000 mennesker. Stadig skytes det med skarpt, det er bomber som eksploderer og mennesker blir drept og hus jevnes med jorden. Midt oppe i dette krigsinfernoet arbeider evangeliske kristne med matutdeling.

La oss be for disse modige kristne, og takke Gud for at de til tross for at de blir forfulgt og trakassert viser Kristi sinnelag!

Det liv som leves felles bærer frukter

'Vårt samfunn oppmuntrer individualismen. Vi får stadig oppfatningen at alt vi tenker eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet', skriver Henri Nouwen.

Så legger han til: 'Men som mennesker som tilhører de helliges fellesskap vet vi at det som har åndelig verdi ikke er et resultat av prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi vet om Jesus - Han liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, er ikke noe vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som formidles til oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter.

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges fellesskap'.

(Oversatt fra Bread for the Journey)

Takker Gud for forbønn og mirakuløst bønnesvar

Her kommer dagens gladmelding! Husker du Natasha Brutsky fra Hvite-Russland. Kona til den nasjonale lederen for Russian Ministries, eller Mission Eurasia som organisasjonen nå heter. Vi ba for henne i juli 2013. Da var situasjonen hennes kritisk.

Se på bildet! Her sitter hun sammen med ektefellen Gennadij. Frisk!

En feildiagnose stilt i forbindelse med et komplisert brudd i ryggen førte til en livstruende situasjon og flere operasjoner. Lungene ville ikke fungere, heller ikke nyrene, og hun var like inn i døden.

I sin nåde, gjennom de helliges forbønner over hele jorden, har hun på høyst mirakuløst vist kommet seg igjen. Etter et år på sykehus er hun nå utskrevet, og det går ikke en dag uten at Natasha takker Gud for det under Han har gjort med å helbrede henne og bringe henne tilbake til livet og tjenesten for Ham. Hun er fremdeles svak og har fortsatt en del smerter i lungene.

Nå takker ekteparet alle som har stått sammen med dem i forbønn.

De to er avbildet i Peter Deyneka museum i Drogichin i Hvite-Russland. Peter Deyneka var en av pionerene for misjon bak Jernteppet.

Larry Lea blir en del av Det internasjonale bønnehuset i Kansas City

Jeg husker tilbake til 1988. Larry Lea var oversatt til norsk! 'Lær deg gleden ved bønn'. Jeg grep den, leste den så mange ganger at den løsnet i liminga. Og ble både velsignet, inspirert og ikke minst utfordret. Boken gav meg appetitt på bønn.

Deretter fulgte 'Ører som hører' også i 88, 'Våre våpen er mektige' (1990), 'Visdom - lev ikke livet uten' (1991) og deretter 'Slik frigjør du bønnens kraft i ditt liv'. Bøker som også inspirerte til mer bønn.

Så ble det stille rundt Lea. Det vil si: det ble skandaler, økonomisk rot og ekteskapsbrudd. Etter det hørte vi ikke noe mer fra Larry Lea. Det betyr ikke at det ikke har skjedd noe underveis. For det har det. Om man har falt, betyr jo ikke det at ikke Herren kan tilgi og gjenopprette en tjeneste. Det har vi mange eksempler på at Han kan og gjør.

Nylig annonserte Mike Bickle, grunnleggeren av Det internasjonale bønnehuset i Kansas City at Larry Lea blir en del av teamet deres. På lik linje med alle de andre medarbeiderne i det internasjonale bønnehuset. Uten lønn. Hver av de 1000 medarbeiderne som er knyttet til Det internasjonale bønnehuset i Kansas og de mange lovsangsteamene som stiller opp der, slik at man kan be 24 timer i døgnet, syv dager i uken, må selv sørge for å finne støttepartnere som kan støtte dem økonomisk. Larry Lea starter bokstavelig fra bunnen av.

Det blir spennende å følge dette arbeidet videre og se hva Gud kommer til å gjøre gjennom Det internasjonale bønnehuset i Kansas.

Du kan lese mer om Larry Lea og hans tjeneste her: http://larrylea.com/

På den nettsiden finner du også en video hvor Mike Bickle forteller om gjenopprettelsen av Larry Lea.

Nettsiden til Det internasjonale bønnehuset i Kansas City finner du her:

http://www.ihopkc.org/

Billedtekst: Larry Lea og Mike Bickle på plattformen i Kansas.

Nytt kristent TV-studio i Libanon - 10 millioner barn ser barneprogrammene derfra

Her er dagens gladmelding! Den kristne TV-stasjonen SAT 7, som sender evangeliske programmer til hele Midt-Østen og Nord-Afrika, har åpnet et helt nytt studio i Libanon.

5. november var 500 menighetsledere, parlamentsmedlemmer, representanter for regjeringen, sammen med SAT 7 partnere, samlet for å feire en store begivenheten.

'Sannhet, kjærlighet og frihet er de fire prinsippene for å kunne skape fred i familiene, i samfunnet, i menigheten og for de som styrer landet. SAT 7 tjener alle disse fire prinsippene idet de proklamerer, lærer, underviser og bygger kulturen. SAT 7 er en gave fra Gud, hvorfra alle gode gaver kommer', sa patriarken for marionitene i Antiokia, Becara Al-Raii i forbindelse med åpningen.

SAT 7 Libanon åpnet sin virksomhet i 1996 og var dermed det første stedet den kristne TV-kanalen fikk sine studioer. I dag sender SAT 7 800 timer i uka, på tre språk, på fem ulike kanaler. Barneprogrammet SAT 7 KIDS sees av over 10 millioner barn under 16 år. Tenk hvilken enorm påvirkningskraft denne kanalen har for evangeliet!

La oss takke Gud for SAT 7 i dag, og be om visdom, beskyttelse og kreativitet for nye programmer.

De hellige - mennesker som vi

'Gjennom dåpen får vi tilhøre en slekt som er mye større enn vår biologiske', skriver Henri Nouwen og så legger han til:

'Det er en familie av mennesker som Gud har skilt ut til å være lys i mørket. De kalles de hellige.

Vi tenker oss kanskje de hellige som rene og fromme, med en glorie rundt hodet og med brennende blikk. Men virkelige helgener står oss mye nærmere.                                        

De er menn og kvinner som vi, som lever som vanlige mennesker og kjemper med vanlige problem. Det som gjør dem hellige er at de holder blikket festet på Gud og Guds folk. I blant lever de annerledes liv, men de fleste lever slik som vi andre.

De hellige er brødre og søstre hvis forbilde maner oss til etterfølgelse'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Ny undersøkelse: Sør-amerikanske protestanter faster og ber mer enn katolikker

En rykende fersk spørreundersøkelse gjort blant 30.000 latin-amerikanere i 18 nasjoner viser at en av tre protestanter deler sin tro med andre og det er flere protestanter som faster i fastetiden enn katolikker.

Undersøkelsen er offentliggjort i det anerkjente tidsskriftet Chistianity Today.

Evangelisering:
Undersøkelsen viser blant annet at protestanter i Guatemala er blant de aller ivrigste til å evangelisere. Hele 53 av de spurte svarer at de forteller andre om Jesus. Nest ivrigst er salvadorianere og brasilianere, med henholdsvis 45 og 43 prosent. De som er minst engasjerte i evangelisering er argentinere med 18 prosent og chilenere med 21 prosent.

Mer enn halvparten av de spurte som har forlatt den romersk-katolske kirke til fordel for en protestantisk menighet oppgir at det var den nye menigheten som henvendte seg til dem.

Den Hellige Ånd og Åndens gaver:
Mens to av tre protestanter verden over definerer seg som pinsevenn og tar del i en pinsemenighet er det bare mellom 20 til 50 prosent av protestantene i noe gitt land som erfarer Den Hellige Ånds gaver i noen særlig grad. De som mest sannsynlig erfarer Åndens gaver er brasilianere - 52 prosent av de spurte oppgir dette - dominikanere med 51 prosent. De som minst opplever dette er bolivianere (21 prosent).

Faste:
Langt flere protestanter faster under fastetiden enn katolikker. I 14 av 19 land faster protestanter oftere enn katolikker med mer enn 16 prosentpoeng. I Venezuela, Peru og Ecuador faster protestanter mer enn katolikker med mer enn 30 prosentpoeng. Det er bare i Panama og Argentina at katolikker faster mer enn protestanter, men forskjellen er veldig liten. Kun et prosentpoeng.

Bønn:
I de fleste landene forteller omlag halvparten av de spurte at de ber daglig og går til kirke hver uke. Guatemalere er mest ivrige, med 75 prosent, med henholdsvis salvadorianere (71 prosent) og dominikanere (65) på andre og tredje plass. I motsatt ende av skalaen finner vi meksikanere (37) prosent.

Tiende:
Bolivianere er flinkest i klassen når det gjelder å gi tiende. Hele 74 prosent av dem oppgir at de gir 10 prosent av inntekten sin til menigheten. Protestanter fra Venezuela finner vi på andreplass med 71 prosent, mens tallet for Brasil er 70 prosent.

De spurte oppgir fem årsaker til at de forlot den romersk-katolske kirke:

1. 81 prosent av dem forteller at søke en personlig erfaring med Gud
2. 69 prosent på grunn av lovsangen i den nye menigheten
3. 60 prosent fordi de ville være en del av en menighet som la vekt på moral
4. 59 prosent fordi de fant ut at den nye menigheten hjalp sine medlemmer mer
5. 58 prosent fordi den nye menigheten nådde dem i forbindelse med utadrettet virksomhet.

Ved siden av disse fem hovedårsakene, oppgir 20 prosent at skifte av menighetstilhørighet skyldtes personlige problemer, 14 prosent fordi de søkte økonomisk trygghet og ni prosent fordi de hadde giftet seg med en som ikke var katolikk.

Profetisk syn om Tempelhøyden i Jerusalem

På begynnelsen av 1990-tallet befant jeg meg i Praha på en samling for bønneledere fra hele Europa. Der traff jeg Rick Ridings (bildet), som talte om behovet for 'vektere på muren'. Det gjorde inntrykk på meg.                                    

Etter konferansen har Rick Ridings bygget opp et eget bønnehus i Jerusalem. I november 2004 fikk det som nå kalles Succat Hallel sine nåværende lokaler med vakker utsikt til Sionsberget og Gamlebyen. Siden da har det vært bedt 24/7 på dette stedet. Høsten 2009 åpnet de et nytt bønnerom i Davidsbyen, faktisk i det området Davids originale tabernakel lå.

Nylig hadde Rick Ridings et syn som omhandler Tempelhøyden og en periode med omskakende rystelser. Jeg har forsøkt å oversette det til norsk:

'21.oktober i forbindelse med vår gudstjeneste i Succat Hallel, så jeg i et syn en stor svart drage som sirklet på en truende måte over Tempelhøyden her i Jerusalem. Hver gang den pustet ild fra munnen, ble volden utløst på Tempelhøyden. Men jeg visste at denne gangen var det planer om noe som virkelig var mye større. Plutselig så jeg på himmelen to ord: "ikke nå". Så en stor fot som steg ned fra himmelen, og låste dragen til bakken. Deretter bøyde Herren seg ned og satte lenker på dragens føtter og fengslet dragen i den underjordiske moskeen på den sørøstlige hjørnet av Tempelhøyden. Mens jeg så dette i synet, startet vår lovsangsleder å synge fra Salme 149 - lovsang skal binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jernhånd.

Deretter så jeg Herrens hånd sette en lås på døren der dragen ble fengslet, og deretter satte han en lås på det med en timer, tilsynelatende for å indikere at den ville bli løslatt for å gjøre noe ganske "stort" på det tidspunktet Herren bestemte, men tiden var ikke nå.

Herrens hånd fortsatte å riste og treske Tempelhøyden i en flat treskekurv, som jeg hadde sett i tidligere visjoner 17. juni og 14 oktober. Herren hadde kastet Tempelhøyden opp i luften, etter som agnene ville bli blåst bort av vinden, og det gode kornet ville falle i treskekurven. Jeg følte at Herren talte: "Dette er fortsatt en sesong der jeg sikter og prøver menneskenes hjerter og nasjoner". Jeg innså at Han viser barmhjertighet mot dem som virkelig søker etter sannhet og rettferdighet. Selv på Tempelhøyden, midt i disse rystelser, kom vann ut mellom steinene, og sprutet inn i øynene til de muslimene som oppriktig søker rettferdighet, og vasket bort bedrag, og åpnet øynene slik at de så Jesus som Messias og Herre.

Den 29 oktober, forsøkte en palestiner å myrde Rabbi Yehuda Glick, som nettopp hadde gitt en forelesning til en liten gruppe, hvor han uttrykte sin overbevisning om at jøder og kristne også bør få lov til å be på Tempelhøyden, og ikke bare muslimer. Han ble skutt med fire skudd på kloss hold. På mirakuløst vis overlevde han og er i bedring. Palestineren som forsøkte å drepe ham var fra nabolaget (Abu Tor) der vi har vårt 24/7 bønn og tilbedelse senter, Succat Hallel. Han skjøt tilbake mot politiet da de forsøkte å fange ham, og ble drept i den påfølgende skuddvekslingen. Mange spådde at de neste dagene vil bli en tid med enorm vold og starten på en ny "intifada" (opprøret) i Jerusalem. Vi ba inn i situasjonen med ordene fra min visjon - "Ikke nå!".

Lørdag 1. november ble det spådd at det ville bli store voldshandlinger, men regnet falt ganske tungt i
den morgenen. Nyhetene mente at regnet ville hjelpe til å roe ned situasjonen. Denne ettermiddagen, i Succat Hallel sang vi over Jerusalem: "Hans kjærlighet aldri svikter, gir deg aldri opp. Den er høyere enn fjellene som du står overfor. og sterkere enn kraften i graven." Nøyaktig på det øyeblikket, dukket det opp en stor regnbue, og den syntes å berøre Tempelhøyden!                                                

Deretter 4. november, hadde jeg et annet syn om dragen. Der så jeg dragen skrikende, og prøvde å bryte seg ut av fengslet der den hadde blitt fengslet. Jeg så en regnbue-hammer komme ned for å gjøre døren enda sikrere. Men jeg så dragen sendte froskelignende demonånder fra sin munn (lik det som er beskrevet i Åpenbaringen 16:13). Disse åndene skulle inn i ulike terroristledere og gi dem ord for å egge til terror. De samme ånder arbeidet gjennom karakterskikkelser på muslimsk barne-tv, og egget dem til vold, oppfordret dem til å "Drepe jødene". Jeg følte at Herren sier vi skulle spørre Ham som er universets dommer om å gi dem "munnbind og besøksforbud", for å slå dragen for denne tidsperioden.
Jeg så en trone med syv løver ved hver side, og Lammet i midten. Som Herren ga dette besøksforbud, så jeg troende barn i Midtøsten som tilba Lammet. Da begynte englene å gå til muslimske barn og hviske dem i ørene: "Elsk jødene".

Trenger vi hjelp av sansene våre?

'Trenger vi hjelp av sansene våre', spør Frøys Hindar i en debatt-artikkel i avisen Dagen. Han er redd for at 'det seremonielle og følelsesbetonte overtar plassen for spontane åndsytringer', og så konkluderer han: 'Da sitter vi fort igjen med et skall uten innhold'.

Jeg synes problemstillingen er litt kunstig, for hvem har skapt sansene våre, om ikke Gud? Jesus ble salvet med en kostbar nardussalve, så salvens duft fylte hele huset, og kvinnene sto klar for å salve Jesus med velluktende krydderurter. Var ikke disse to handlingene uttrykk for tilbedelse? Til og med de vise menn gav Jesusbarnet myrrah, og røkelse og røkelsen som ble brukt i Tabernaklet og Tempelet, var velduftende. Den er ikke mindre velduftende røkelsen som stiger opp foran Guds trone i himmelen.

Kan vi skru av følelsene våre? Er ikke også tårene bønn? Det sier Skriften.

Jeg kjenner jeg blir bare lei meg når bønn blir definert så snevert at det kun handler om ord. Heldigvis viser Skriften oss også at bønn er så mye mer. Leppenes bønn er bare forstadiet til en djupere bønn, den som kommer fra hjertet vårt.

Gud skapte oss i sitt bilde. Som treenighet: ånd, sjel og kropp. Det er som hele mennesker vi tilber Gud. Noen ganger har man ikke ord. På grunn av sorg, smerte, sykdom. Men også på grunn av at man blir overveldet i møte med den tre ganger hellige Gud.

Da trenger man andre måter å uttrykke seg på.

Den Hellige Ånd berører oss. Tilfredsstiller. Metter. Klart det også rører ved følelser. Det går ofte djupt. Det betyr ikke at vi setter vår lit til det følelsesmessige, men at vi ikke er uberørt av Guds berøring.

Å tenne lys kan like mye være en tilbedelse som kommer fra hjertet, som en fri bønn. Husk Hanna som Eli trodde bare 'mumlet', mens hun i realiteten utøste sitt hjerte for Gud. Handlingen er i seg selv bønn. Den uttrykker noe vi ikke alltid klarer å formulere med ord. Ikke minst når vi opplever sorg og fortvilelse. Og hvem er vi til å dømme hjertets tanker?

Og ikke minst er det til stor hjelp for de mange som sliter med ulike funksjonshemminger.

Måtte vi bli rausere i omgangen med hverandre, og la mennesker få be og tilbe slik som det passer deres situasjon og deres personlighet. Vi er ikke like, men originaler, skapt av Gud i Hans bilde.

Debattinnlegget til Frøys Hindar finner du her:

http://www.dagen.no/Meninger/17/11/2014/Trenger_vi_hjelp_av_sansene_v%C3%A5re-135372

25 personer fordrevet fra sine hjem i Laos fordi de er kristne

Seks familier, totalt 25 personer, fra den etniske folkegruppen Hmong ble nylig fordrevet fra sine hjem og sin landsby i Laos fordi de ikke ville fornekte sin tro på Jesus. De måtte etterlate alt de eide.

De seks familiene var bosatt i landsbyen Ko Hai i Khamkeut-distriktet i det sentrale Laos. Flesteparten av landsbyens innbyggere er animister, og de ville ikke ha noe av at det også bodde kristne i landsbyen deres. De mente også at lokale myndigheter aldri hadde gitt tillatelse til at de 25 av Hmong-folket ble kristne. Dette gav dem så grunnlag til å jage dem bort fra sine hjem.

En av de som ble jaget bort, en 62 år gammel mann, døde rett etterpå.

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i Laos i våre forbønner.

En tjeneste av helbredelse og forsoning

'Hvordan vitner kirken om Kristus i verden?', spør Henri Nouwen.

Han svarer: 'Først og fremst gjennom å gjøre Jesu kjærlighet synlig for de fattige og de svake. I en verden som hungrer etter helbredelse, tilgivelse, forsoning og, mest av alt, kravløs kjærlighet, må kirken lindre den hungeren gjennom å tjene.

Hvor som helst vi metter de sultne, kler de nakne, besøker de ensomme, lytter til de foraktede og bringer enighet og fred til de uenige, forkynner vi en levende Kristus, det være seg om vi taler om Ham eller ikke.

Det er viktig at vi, hva vi enn gjør og hvor vi enn går, forblir i navnet Jesus. Det er Han som har sendt oss. Uten Hans navn mister vår tjeneste sin kraft'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey).

Russiske baptister med bønnenød for forfulgte ukrainske baptister

Russiske baptister forholder seg ikke passiv til det som skjer med ukrainske baptister i det krigsherjede østlige Ukraina.

De engasjerer seg i bønn, og de har djup medlidenhet med sine lidende trossøsken i nabolandet, ja, med alle som lider.

Nylig sendte presidenten for Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene i Russland, Alekseij Smirnov, her avbildet mens han ble innsatt i tjenesten, ut et brev hvor han anmoder om forbønn for krisen i det østlige Ukraina.

'Vi inviterer alle brødre og søstre i unionen av evangeliske kristne/baptistene til å be til Herren for våre lidende trossøsken i det krigsherjede øst-Ukraina. På grunn av den militære konfrontasjonen blir mange av våre trossøsken utsatt for forfølgelse, konfiskering av sine bedehus og ødeleggelse av deres hjem', skriver president Smirnov i sin oppfordring til bønn.

Smirnov offentliggjør også en liste på baptistkirker (russiske og ukrainske baptister kaller dem bedehus), som er beslaglagt i de områdene hvor de pro-russiske separatistene har kontrollen. Det dreier seg om syv baptistkirker, hovedsaklig i Lugansk og Donetsk området.

Ved siden av disse er tre baptistkirker ødelagt av bombing og beskytning.

Som kjent fra tidligere bloggartikler er alle evangelikale menigheter ansett å være sekter av de pro-russiske separatistene, og dermed forbudt i de områdene de kontrollerer. Det er kun den russisk-ortodokse kirken som godkjennes som kirke. Særlig baptister er utsatt for direkte forfølgelse, trakassering og drap.

Be for Russlands viktigste teologiske utdannelsessenter

Det er ikke ofte jeg vil si at en bygning er av avgjørende betydning - det er menneskene som er det - men i dette tilfelle er den det!

Bildet viser det bibelsk teologiske seminaret i Novosibirsk. Skolen som er 14 år gammel ligger svært strategisk til i selve hjertet av Russlands sibirske region. Novosibirsk har en befolkning på 1,5 millioner mennesker og et et forretningsmessig knutepunkt for hele det sentrale Sibir. Det teologiske seminaret er lokalisert i i en forstad til Novosibirsk by kalt Akademgorodok - den akademiske byen. Gjennom hele Sovjetunionens historie - og selv nå - er det her man finner de store akademiske og vitenskapelige skolene for hele det veldige russiske riket.

Skolen har dette semesteret 10 fulltidsstudenter som skal ta en bachelor i teologi og kristen tjeneste, og 55 deltidsstudenter som enten skal ta en bachelor eller mastergrad i teologi. Skolen er også i ferd med å utvikle et distansestudie i samme kategori.

Mangelen på teologisk utdannelse er stor i Russland. Mange av pastorene i de evangelikale menighetene er selvlærte. Nå får stadig flere en mulighet til å studere teologi og få en enda bedre mulighet til å tjene som pastorer og menighetsledere.

La oss be for denne svært viktige skolen - som ikke bare er viktig for Novosibirsk - men hele Russland.

De fattiges kirke

'Når vi erkjenner vår egen fattigdom og sammenligner den med våre søskens fattigdom, blir vi de fattiges kirke, som er Jesu kirke,' skriver Henri Nouwen og legger til:

'Solidaritet er viktig for de fattiges kirke. Både smerte og glede må deles. Som en kropp opplever vi sterkt hverandres smerte såvel som hverandres lykke.

Paulus sier: 'For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg'. (1.Kor 12,26)

Ofte foretrekker vi ikke å være en del av kroppen fordi vi da så djupt får dele andres smerter. Hver gang vi elsker andre varmt, kjenner vi på en djup måte også deres smerte. Men gleden finnes skjult i smerten. Når vi deler smerten deler vi også gleden'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Fire kristne banket opp, mishandlet og kastet i fengsel fordi de nektet å bidra økonomisk til hindu-festival

Kristne i India har vært utsatt for et kolossalt press etter at landets nye hinduistiske regjering kom på plass.

Ekstremistisk hindu-propaganda spres over hele landet. Nylig ble fire kristne banket opp og kastet i fengsel i staten Maharashstra, som landets hovedstad er en del av. De satt fengslet i fire uker anklaget for 'opptøyer'!

Egentlig er hele situasjonen snudd på hodet: De fire kristne nektet å bidra økonomisk til en hinduistisk festival, og ble angrepet av ekstremistiske hinduer. I stedet for å arrestere hinduene som angrep de kristne, ble de fire arrestert for å ha satt i gang opptøyer!

En av de fire kristne som ble arrestert var en mann i 70-årene. De fire ble løslatt etter at det ble betalt kausjon for dem.

Hendelsen fant sted i landsbyen Kamseth i Nasik distriktet i det vestlige India 28.oktober, men er først blitt kjent nå. Hindu-ekstremister krevde at de kristne skulle betale 300 rupees som deres bidrag til den hinduistiske Diwali-festivalen, eller Lysets-festival. De kristne klarte å samle inn halvparten av beløpet, men nektet å betale mer. Det innsamlede beløpet ble derfor levert tilbake til giverne. Plutselig kom hinduene tilbake og ville ha pengene likevel. De skulle kjøpe alkohol for dem, og dro med seg fire kristne fra landsbyen: 70 år gamle Govind Janu Galat, Gulab Govind Galat, Dilip Laxu Galat og Sakaram Govind Galat - inn i nærmeste hindu-tempel.

Her ble de slått og mishandlet og deres tro latterliggjort. På en eller annet måte klarte tre av dem å rømme, men Dilip klarte ikke det. De fortsatte å mishandle ham på en grusom måte. Deretter ødela de huset til 70 åringen, og stjal gjenstander for over 10.000 rupees. Det er veldig mye penger i denne sammenhengen. 70 årige Govind Janu Galat kom til tro på Jesus for over 30 år siden etter å ha besøkt en kirke. Her ble han bedt for. Synet hans var nemlig blitt så dårlig. Etter forbønnen så han helt normalt igjen.

La oss huske å be for våre forfulgte trossøsken i India.

Tre av Guds generaler forfremmet til herligheten på 14 dager

Det er underlig dette: 1. november dør Edin Løvås, 'retreatbevegelsens far'. 4. november dør Frantz Johansen, 'kloakkbarnas far' og nå - natt til lørdag dør Emanuel Minos, hele 'Nordens Billy Graham'.

I løpet av 14 dager forfremmes tre av kristen-Norges mest markante skikkelser til himmelen. De var ulike, men hver på sin måte tjente de med sine nådegaver hele Kristi kropp.

Nå er de hjemme hos Herren, og jeg er ganske så sikker: hver av dem har fått høre: 'Velkommen hjem, du gode og trofaste tjener'.

Alle tre satte djupe spor etter seg. Et kjennemerke for alle tre er dette: en inderlig og smittende Kristus begeistring! Som de formidlet med både ord og levd liv.

Vår familie hadde gleden av å ha alle tre hjemme hos oss. Benket rundt middagsbordet, for den gode, lange samtalen. Det er gode og verdifulle minner å ta med seg videre. Edin Løvås og Emanuel Minos fikk være til spesiell hjelp for meg. Edin med sin Kristus-meditasjon, en måte å leve seg inn i bibeltekstene som har fulgt meg mesteparten av livet, og har vært til en slik berikelse. Edin representerte en jordnær og rotekte kristen tro. Som tålte livet.

Emanuel Minos kom meg til hjelp i en svært vanskelig tid i livet. Når jeg fortalte hvordan jeg hadde det, inviterte han meg like så godt hjem. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det var nok med litt skjelvende bein jeg gikk opp til døra til nr 19, huset han arvet etter sin mors tante. Hva vi snakket om den gangen forblir mellom oss. Jeg møtte sjelesørgeren Minos. Så var, varm, raus og hjertelig og ikke minst oppmuntrende.

Frantz grep meg så sterkt med sin nød for de marginaliserte. Samtalene jeg hadde med ham viste meg visjonæren, men også misjonæren. Alltid brennende opptatt av de som ikke hadde hørt, og med en lidenskap for å hjelpe pastorer og predikanter videre.

Over alle tre var det noe profetisk. De var seende. De så Kristus, og så videreformidlet de det de så. Så vi ble seende. Hvor mange som ble vunnet for Gud gjennom deres frimodige Kristus-forkynnelse, vet alene Gud. Men det er blitt mange himmelborgere.

Nå er de alle tre forfremmet til herligheten. Måtte vi ta opp der hvor de slapp og be Herren å leve like helhjertet som dem.

Her er en link til det som sannsynligvis er det siste intervjuet som ble gjort med Emanuel Minos, fra Fast Grunn. Det gir en spennende innsikt i livet til hele 'Nordens Billy Graham'.

http://www.fastgrunn.no/blog/2014/11/15/ansikt-til-ansikt-med-evigheten

SISTE: EMANUEL MINOS ER DØD

EMANUEL MINOS ER DØD! Han døde natt til lørdag. Dermed har kristen-Norge mistet sin mest folkekjære evangelist. Vi er blitt så mye fattigere, men himmelen er blitt rikere. Vi hadde trengt Emanuel i tiden fremover. Han var en tydelig røst, der andre ble utydelige.

Jeg kommer tilbake med mer på bloggen senere.

Fornyelsen kommer når vi vender oss bort fra oss selv og ser de fattige

'De som finnes i verdens ytterkanter finnes i kirkens sentrum, og det er slik det bør være! Vi er jo kalt som kirkens folk hele tiden til å gå ut i samfunnets ytterkanter. De hjemløse, de sultne, foreldreløse barn, mennesker med AIDS, våre psykisk forstyrrede brødre og søstre - disse bør først og fremst få vår oppmerksomhet'.

Det skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey', som jeg har oversatt det følgende fra:

'Vi kan være forvisset om at når vi med all kraft strekker oss ut mot de marginaliserte oppdager vi at så meningsforskjeller, fruktløse debatter og lammende konkurranser ebber ut og forsvinner etterhvert.

Kirken blir alltid fornyet når oppmerksomheten vendes bort fra oss selv til dem som trenger vår omsorg. Jesu velsignelse kommer alltid til oss gjennom de fattige. De som arbeider blant de fattige opplever det merkelige at de fattige til slutt gir oss mer enn de får. De gir oss hva vi behøver.

De fattige er kirkens kjerne. Men hvem er de? Først tenker vi kanskje på mennesker som ikke er lik oss: folk som bor i slummen, folk som oppsøker suppekjøkken, uteliggere, fanger, mentalt syke og mennesker på institusjoner. Men de fattige kan finnes mye nærmere. De kan finnes i slekten, i kirken eller på jobben. De fattige kan faktisk være oss selv, når vi kjenner oss uønsket, ikke elsket, ignorert eller forurettet.

Det er akkurat da vi ser og opplever fattigdommen - langt borte, i nærheten eller i vårt eget hjerte - som vi trenger å være kirken og holde en bror eller en søster i hånden, bekjenne vår egen sønderbrutthet og nød, tilgi hverandre, helbrede hverandres sår og samles rundt bordet for å bryte nattverdbrødet.

Og i de fattige kjenner vi igjen Jesus, som ble fattig for oss.

SISTE: Emanuel Minos innlagt på sykehus med lungebetennelse

Hele Norges Emanuel Minos er brakt til sykehus med lungebetennelse. Han skal være svært syk.

Det er nettutgaven til avisen Dagen som melder dette nå i ettermiddag.

Det var natt til fredag at 88 åringen ble innlagt på sykehus. Da var han så dårlig at familien trodde de skulle miste ham, men han skal være noe bedre nå.

Fra før er det kjent at Emanuel Minios har kreft.

La oss slå ring rundt familien Minos denne helgen, og be om at Herren griper inn.

Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Halvparten av Indias kvinner kan ikke lese eller skrive - nå gjør Mission India noe med det!

Nær halvparten av kvinnene i India kan ikke lese eller skrive. Det ønsker Mission India, med base i Grand Rapids i Michigan, USA, å gjøre noe med. De tilbyr nå gratis lese- og skiveundervisning for voksne.

Lik mange kvinner har ikke Gujani kjent noe annet enn fattigdom. Hun ble født av fattige foreldre. De hadde akkurat nok penger til å brødfø sine barn. Foreldrene til Gujani så henne som en byrde. Lik sine søsken fikk hun derfor ingen for for utdannelse.

Foreldrene arrangerte bryllup med en fattig arbeider. Hun drømte om en dag hvor hun kunne komme ut av fattigdommen, men håpet svant når hun etter hvert ble mor til tre barn. De to eldste er nå seks og tre år gamle, den yngste fremdeles en baby.

Ektemannen strever hver dag med å få endene til møtes, og skaffe tilveie nok mat så han kan brødfø sin familie. Stadig på leting etter jobber. De klarer så vidt å overleve, og noen ganger har de ikke mat, så de må gå sultne. Dette bekymrer ekteparet.

En dag hørte Gujani om disse gratisklassene i språkundervisning som skulle starte opp i landsbyen hvor hun bor. Når hun hørte at det var enklere å få seg arbeid om hun kunne skrive og lese, meldte hun seg på.

Og Gujani lærer fort. Hun har fått med seg basiskunnskaper, og lærer seg å lese, skrive, ja, også regne. I tillegg har hun fått lære om Jesus.

La oss be for dette viktige arbeidet, slik at Indias kvinner ikke bare kan komme seg ut av fattigdom og analfabetisme, men også få høre evangeliet om Jesus. Han som er selve deres fremtid!

Franklin Graham reagerer kraftig på muslimsk bønn i kristen katedral

'Det er trist å se en kirke åpne sine dører til tilbedelse av noe annet enn Den Ene sanne Gud - Bibelens Gud - som sendte Sin Sønn, Herren Jesus Kristus, til verden for å frelse oss fra våre synder. Jesus var krystallklar når Han sa: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Ordene tilhører Franklin Graham (bildet), Billy Grahams sønn. Anledningen er at det denne fredagen for aller første gang vil bli holdt en muslimsk bønnegudstjeneste i Washington National Cathedral. Dette er en av de mest prominente episkopale kirkene i USA.

Ebrahim Rasool, som er Sør-Afrikas ambassadør i USA, og selv muslim, har sammen med katedralens prest, Gina Campbell, tatt initiativ til samlingen i dag, fredag 13. november.

Det er ikke første gangen katedralen i Washington åpner sine dører for muslimer, men denne gangen er det muslimene selv som leder gudstjenesten.

SISTE: Første gudstjeneste på Ninivesletten på tre måneder

Se godt på dette bildet!

Søndag ble nemlig den første gudstjenesten i irakiske byen Telskouf feiret på tre måneder. Dette er litt av et under og et stort takkeemne: Store deler av Ninivesletten er nemlig under kontroll av de grusomme IS-terroristene, blant annet byen Baghdede - også kalt Al-Hamdaniya. Bare drøyt to mil fra Telskouf ligger Iraks nest største by, Mosul, hvor den islamske staten har sitt sterkeste feste.

Det er det assyriske riksforbundets nettavis, Hujådå, som melder dette.

'Dette er et positivt tegn i en ellers elendig situasjon', skriver nettavisen Hujådå.

Teleskouf eller Tel isquf - er en historisk assyrisk by i det nordlige Irak med en befolkning på drøyt 11.000 mennesker. Flesteparten av disse er assyrere som tilhører den Khalkedonske katolske kirken.

Gudstjenesten ble holdt i Mar Korkis kirken og mange var naturlig nok sterkt beveget over at det var mulig å feire gudstjeneste igjen. Teleskouf  skal nå være befridd fra IS-styrker, og være ryddet for miner.

Foto: Teleskuf.com

Islamister sprengte armensk kirke og ødela uerstattelige dokumentbevis for det armenske folkemordet

Tragediene vil ingen ende ta for våre kristne trossøsken i Syria. Det forferdeligste av alt er selvsagt at menneskeliv går tapt, men det er også smertefullt når alt kjent og kjært rundt deg går tapt for alltid.

Nok en gang opplever armenerne dette. Ikke fra IS denne gangen, men fra en annen islamistisk gruppe: Jabhat al-Nusra, som kjemper for å beholde erobret mark i den nordlige delen av Syria.

I ren og skjær vandalisme har den islamistiske gruppen sprengt i stykker den store armenske kirken i Deir el-Zour, bygget for å minnes de 1,5 millioner armenere som ble slaktet ned for fote av tyrkerne i det armenske folkemordet i 1915. Ikke bare er den særdeles vakre kirken ødelagt, men tusenvis av papirer som dokumenterte det armenske folkemordet ble brent til aske. Som om det ikke var nok: beinrestene etter hundrevis av mennesker som var ofre fra folkemordet, og som lå begravet i krypten under kirken, ble kastet ut på gatene rundt kirken. Arkivmaterialet som nå har gått tapt for alltid skriver seg helt tilbake til 1841.

Den armenske kirken ble bygget i 1846 og renovert for 43 år siden. Kun tårnet står igjen. Kirken ble en spesiell minnekirke etter folkemordet, og har betydd svært mye for armenerne. Når islamistene sprengte kirken vet man ikke for sikkert. Bilder av ødeleggelsene er nylig blitt smuglet ut av området, og slik er handlingen blitt kjent for allmennheten.

Denne handlingen av ren villskap og ondskap river opp sårene etter folkemordet for armenere over hele verden. Er det ikke snart nok nå?

Midt i ondskapen, la oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Syria og Irak.

Den engelske storavisen The Independent har et stort oppslag om denne tragedien, som du kan lese her:
http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/jabhat-alnusra-blows-up-armenian-church-in-deir-elzour-a-savage-blow-that-echoes-through-armenian-history-9852372.html

Foto av den ødelagte kirken: The Independant.