De dødes selskap - og å dø med takknemlighet

Denne Allehelgens søndagen vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

Når vi blir eldre får stadig flere å minnes - de som har dødd før oss. Det er svært viktig å minnes de som har elsket oss og dem som vi elsker.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter våre beslutninger underveis. Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de føles nærmere etter døden enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.

Når vi tenker på døden, tenker vi ofte på hva som kommer til å skje når vi er døde. Men det er viktigere å tenke på hva som kommer til å skje med dem vi etterlater oss. Vår måte å dø på har en djuptgående og varig innvirkning på dem som lever videre. Det blir lettere for slett og venner om de minnes oss med glede og fred ved at vi tar avskjed med takknemlighet enn om vi bør med bitterhet og skuffelse i hjertet.

Den fremste gave vi kan gi familie og venner er takknemlighetens gave. Takknemligheten befrir dem slik at de kan fortsette livet uten bitterhet og selvbebreidelser.