Ved en annen anledning blir det ytret fra en av de eldste at de som var kledd i lange hvite kjortler, var de som var kommet ut av Den store trengsel (7,13). At disse eldste ikke er engler, fremgår av kapittel 7, der det sies at alle engler sto rundt tronen og de eldste. Her tales det altså om alle engler og de eldste. Englene ble visstnok alle skapt på en gang. Blant dem kan det således ikke være noen eldste. De er inndelt i engler og erkeengler. Vi leser også om 'syv engler som står for Gud' (ÅP 8,2), om engler som alltid ser Fars ansikt.
Det faller helt naturlig å betrakt de 24 eldste som representanter for menigheten. Hvor vidt de 24 som sitter som representanter, alltid er de samme, er ikke lett å avgjøre. Enkelte tror at de alltid veksler i en viss rekkefølge i den prestelige tjenesten, som vi finner en parallell til i 1.Krøn 24,1-19.
De 24 eldste fremstiller de hellige som tilbedere, men de fire dyr viser oss en annen side av deres karakter, nemlig virksomheten som konger med kongelig verdighet, med djup innsikt, stor hurtighet og i besittelse av den sjeldne gave å kunne skue både fremtiden, fortiden og seg selv, ja, hele verdensaltet. Dette betegnes ved deres mange øyne.
Vi merker oss også at de 24 eldste på tronene ikke var ånder uten kropper, men at de hadde herliggjorte skikkelser og kropper. Av det kan man trekke den slutning at oppstandelsen allerede hadde funnet sted. Men hadde oppstandelsen funnet sted, var også de levende troendes forvandling og bortrykkelse en fullbyrdet kjensgjerning.
I det femte kapittel overleverer Gud Fadeen så det 'tingløste skjøte' på jorden til dens rettmessige eier, den Herre Jesus. Boken var forseglet med syv segl, som allerede brytes i det sjette kapittel. Straffedommene er nødvendige for at Jesus kan komme i besittelse av sin rettmessige eiendom. Men før disse straffedommer går over jorden, er brudeskaren allerede i skyen. Mange flere beviser finnes også for denne herlige sannhet.
Hvem er jordens rettmessig eier? Det er vår Herre Jesus, som nå skal motta sin arv til 'eiendomsfolkets forløsning', Ef 1,14. Det er ikke så merkelig at da Lammet tok bokrullen, så framkalte dette den største jubel (Åp 5,9) blant de hellige og englene (v.11-12). Bruden visste jo at hvis hennes brudgom ble konge, ble hun dronning, og de 101 millioner engler (v.11) visste da at hvis jorden ble Ham underlagt, skulle de slippe å se på all elendighet, alle forbrytelser som begås på jorden, all hån og spott mot Herren og mot Hans salvede. Hver skapning jubler (v.13).
Mange kroningsfester er blitt feiret på jorden. men ingen kan sammenlignes med denne som vi snart skal være vitner til. Lammet skal regjere! Hvilket redselstyre har det ikke vært på jorden under villdyrets herredømme, men nå skal endelig et Lam regjere.
Det underlige er at Herren bare en eneste gang i hele Åpenbaringsboken kalles for 'Løven', mens Han hele 27 ganger kalles for 'Lammet'.
Er det ikke med dette som Han vil si at Han ikke vil tildele jorden en eneste straffedom, en eneste lidelse, uten det som er helt nødvendig for å underlegge seg den? Han vil gjerne slippe å vise løvetennene eller slå til med løvepoten, men jorden skal erobres, koste hva det koste vil. Herlig er det imidlertid å se at nåde og barmhjertighet under hele vredens periode tilbys menneskene, ja, også det at det er store skarer, især i begynnelsen, som skal benytte seg av dette og ta imot Kristi herlige og edelmodige tilbud.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar