'Tenk om hver natt i våre liv kunne bli som en julenatt, en natt som lyses opp innenfra', skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et sted som over hele verden forbindes med fred, forsoning og fellesskap. Så ber han:
'Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen såvel som i våkne nattetimer - oppdager at ved ganske liten tro, med nesten ingenting har de alt'.
Så fortsetter bror Roger: 'Da Gud ikke lenger visste hvordan Han skulle gjøre seg forstått, kom Han selv ned til jorden, fattig og ydmyk. Om ikke Jesus Kristus hadde levd midt i blant oss, ville Gud fortsatt være langt borte, uoppnåelig. Gud trer fram gjennom Jesu liv som menneske, slik at vi kan se Ham'.
Helt mot slutten av den såkalte Johannesprologen - den som er blitt lest her i kirken i formiddag - heter det i vers 18: 'Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er'.
I Den gamle pakt var Gud uoppnåelig. Han var usett. Derfor var det ikke bare forbudt for israelerne å lage noe bilde av Gud - de skulle heller ikke uttale Hans navn. Men hvis Gud har gitt seg til kjenne? Om han har kommet til oss så nær at Han er blitt menneske? Da er alt blitt forandret! Det er dette som er julens stor mysterium som er blitt åpenbart: 'Ingen har noen gang sett Gud' - det er Den gamle pakt. 'Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er'.
Dette er inkarnasjonens under - Gud er blitt menneske! På grunn av det kan vi vitne om Ham, både i ord og bilder. Ordene og bildene vi bruker gjengir ikke det usynlige med Gud, men det som er blitt synlig, og dermed forklaret. 'Ved å dra sløret vekk fra sitt ansikt, har Gud trådt fram for hele verdens øyne', sier Peter Halldorf og legger til: 'Guds avsløring av seg selv i julens mysterium. er den grunn vår kristne tro bygger på.
Det står et forunderlig ord i 1.Pet 1,10-12.
Jeg har forsøkt å se dette framfor meg: disse englene som lengtet etter å se eller 'skue' inn i Kristusmysteriet. Gjennom hele Gudsfolkets historie kan vi jo lese om disse forunderlige profetiske forutsigelsene. Mange av disse englene var vært forskrekkede vitner til hvordan de første menneskene drives ut av Edens hage, og noen av dem, de som kalles kjeruber, ble plassert øst for Edens hage ved et flammende sverd som svingte hit og dit som for å vokte veien til livets tre.
Så har de vært vitne til hvordan Guds hellige menn og kvinner har profetert opp gjennom historien for å fortelle at Gud i sin store kjærlighet kaller folket tilbake til seg. Men hvordan skulle dette kunne skje?
Jeg tenker at forventningsnivået steg når de lyttet til disse ordene fra 4.Mos 24,17: 'Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel'. Så gikk tiden og Guds engler fikk være vitne til den bemerkelsesverdige samtalen mellom kong Akas og Herren: Jes 7,10-14
Men det er mer! Guds engler får også lytte til de forunderlige profetiske ordene talt gjennom profeten Jesaja: 'For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skuldre, og han skal få navnet Under. Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongedømme'.
Men jeg tipper de snakket sammen, etter at de hadde lyttet til de forunderlige ordene de hadde hørt i samtalen med kong Akas og Herren og disse salige ordene til profeten Jesaja:
'Foreløpig er det bare et løfte. Det har jo ikke skjedd ennå, men det er fantastisk gode nyheter! Tenk at den Gud vi tjener vil sende en Frelser!'
Men hvor skal dette skje? Englene har ingen innsikt i dette. De er sendebud. Men de lengter etter å skue inn i Guds forunderlige frelsesplan.
Spenningen stiger
Spenningen må derfor ha vært til å ta og føle på når Gud reiser opp nok en profet. Hans navn er Mika, født på landsbygda i Moresjet Gat i lavlandet i Juda. Hør! 'Men du Betlehem, Efrata, er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. Derfor skal han overgi dem inntil den tid når hun skal føde ...'
Jeg ser for meg hvordan englene kommer sammen. Det er stor aktivitet i de himmelske gemakker. Må begynner Guds frelsesplan å utfolde seg. Hva vet de så langt? Jo, Gud har gitt dem et tegn. En jomfru skal bli med barn. Barnet som skal fødes har et navn: Immanu-EL - Gud med oss. Han skal bli en Fredsfyrste. Hans herrevelde skal bli stort -ja, uten ende. Han skal sitte på Davids trone. Og de vet til og med hvor Han skal bli født. I Betlehem. Det store spørsmålet er: når?
Så blir himmelen taus! Det går mer enn 400 år etter at profeten Malaki har lagt ned vandringsstaven. 400 år uten et eneste profetisk budskap. Gud er taus.
Da skjer det noe! Da inntreffer det som apostelen Paulus beskriver for oss i brevet han skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området:
'Men da tidens fylde kom utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ...'
Tidens fylde - Guds kairos-tid
Tidens fylde - Gud har en annen tidsregning enn vår. Vi lever med chronostiden - klokketiden. Gud lever med kairos-tiden, det som kalles Guds velbehagelige tid. 'Tidens fylde' - tiden da Guds ord oppfylles.
Det er nøyaktig det som vil skje ved Jesu gjenkomst. Det Gud har forutsagt vil skje ned til minste detalj. Vi leser om dette i Apg 3,18-21.
Nå skjer det noe! En av englene, selveste erkeengelen Gabriel, får beskjed om å melde seg i tronsalen, foran Guds trone. Da må det være noe spesielt! Når Gud sender en av sine erkeengler!
Det var Gabriel - hvis navn betyr 'Guds kraft' - som ved to anledninger ble sendt til profeten Daniel - en gang for å forklare for Daniel et syn, en annen gang for å overbringe et budskap.
Spenningen stiger blant Guds engler. Gabriel får beskjed av Herren om å oppsøke en prest ved navn Sakarja. Nå var turen kommet til hans skift - og til Guds kairos-tid. Sakarja og kona Elisabet blir av historikeren Lukas beskrevet som 'rettferdige for Gud' og de 'vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter'. Hvem var disse? Disse to representerer 'resten i Israel', de som er trofaste mot Herren, de som ivrig gransker det profetiske ord for å forstå tiden de lever i. Dette er de som venter, dette er bederne. I denne tause perioden - de 400 årene hvor det ikke kommer flere profetiske budskap fra Gud, så holder de motet oppe i folket. Dette er de Bibelen kaller 'tsaddiker'. Det hebraiske ordet betyr 'å være rettferdiggjort'. Dette er en person som trofast fulgte og levde etter Guds lov.
Sakarja var prest av Levi stamme. Hans kone Elisabet var 'en av Arons døtre', altså den stammen som øverstepresten Aron, bror til Moses, tilhørte. Disse to levde med hjertet av jødisk tro, med Tempelet. som dets sentrum. I den bønnen Sakarja ber, slik den gjengis for oss av Lukas, ser vi tydelig hvor hans tros fokus ligger: 'Velsignet er Herren, Israels Gud'.
'Jeg er Gabriel.'
Det er til dette ekteparet Gabriel blir sendt. Lukas gjengir så flott den presentasjonen Gabriel gir Sakarja, hvor han også forteller om sin helt spesielle stilling innfor Gud:
'Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet'.
Jeg tror englene danser når de hører disse ordene. En som skal rydde vei for barnet som skal fødes. Det barnet som profeten Sakarja fortalte om. Nå skjer det noe! Nå er det en akslerasjon i Guds planer. Dette har de ventet på. Og de vet hvor barnet skal fødes. I Betlehem. Nå følger Guds engler spent med.
Men Gabriel er langt fra ferdig. Det viktigste oppdraget gjenstår. Lukas forteller det slik: Luk 1,26-35.
Så går det ni måneder. For hver dag stiger spenningen blant Guds engler. De er bristeferdige når Josef og Maria legger ut fra Nasaret på den strabasiøse veien til Betlehem.
Mens veene stadig kommer tettere, får en engel et helt spesielt oppdrag. Var det Gabriel, kanskje? Eller en annen engel som ble betrodd denne store oppgaven? Vi vet ikke, men en ting er helt sikkert: Ingen engel har noensinne gått med et viktigere budskap. Gud sender ham til noen gjetere ute på Betlehemsmarkene. De er på nattevakt. Over dem lyser det stjernestrødde himmelhvelvet. Plutselig lyses natten opp av et strålende lys. Det er Herrens herlighet som lyser opp omkring dem. Noe slikt hadde de aldri opplevd før. Det står at de ble 'meget forferdet'. De ble med andre ord svært redde. Men det er ikke frykt dette sendebudet fra Gud er kommet med.
Han kommer med glede. Lukas forsøker å sette ord på dette, men ordene strekker ikke helt til: 'Jeg forkynner dere en stor glede, en glede for alt folket'.
Hva handler denne gleden om?
'I dag er det født dere en frelser!'
Jesus er Guds store gledesemne.
Frelseren er født. Redningsmannen. Han som alene kan forsone Gud og mennesker.
Nå klarer ikke englene å holde igjen, denne gleden som er så boblende og berusende, ja overveldende. Jeg ser det for meg: Englene som i stort antall omkranser gjeterne. Så en engel som dulter borti en annen, mens de andre hysjer ham ned. Men han klarer ikke å holde igjen, og nå bryter hele englekoret ut - samstemmig - hele den himmelske hærskaren:
'Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som Gud har glede i'.
Hele himmelen dirrer av englenes glede og begeistring.
Apostelen Paulus oppsummerer dette gledesbudskapet - dette som englene lengtet etter å skue inn i, slik: 'Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?
Det er dette julen handler om: Gud er for oss! I Kristus har Gud fått et ansikt. Og Gud er nærværende.
I går på julaften oversatte jeg denne bønnen av David Adam - den nå for lengst pensjonerte anglikanske presten, som lever hans kysten av den hellige øya, Lindisfarne. Jeg ber med ham:
'Jeg åpner stalldøra, kneler foran den nyfødte,
og tilber sammen med gjeterne;
jeg beundrer Kristus, barnet,
jeg gir min kjærlighet
sammen med Maria og Josef,
jeg forundres over 'Ordet som ble menneske',
og fryder meg over Guds kjærlighet:
jeg synger med englene;
jeg gir mine gaver sammen med De vise menn.
Jeg tar imot den levende Herre,
jeg holder Ham i hendene mine,
og jeg vandrer videre,
i det jeg lover og priser Gud'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar