Martyren Stefanus - og fader Paolo

Den virker malplassert Stefanus-dagen, dagen etter selve juledagen. Men om vi tenker litt nøyere etter er denne dagen som innleder det første kapitlet av kirkens martyrhistorie, plassert akkurat der den skal.

I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Når jeg i år planla å skulle skrive om diakonen Stefanus, en mann 'full av nåde og kraft', en som 'gjorde under og store tegn blant folket' (Apg 6,8), bestemte jeg meg for å skrive en 'moderne versjon', den om fader Paolo Dall'Oglio (bildet) som ble kidnappet av terrorister fra IS 29.juli 2013, i byen Raqqa.

Fordi jeg føler at fader Paolo står meg så nær.

Etter den skjebnesvangre dagen når fader Paolo vandret gatelangs i Raqqa og hele hans verden ble snudd på hodet har jeg ikke klart å slippe tak i ham. Jeg ber for han hver dag, selv om jeg ikke vet om han fortsatt er i live. Hver eneste gang vi møtes i Kristi himmelfartskapellet ber vi for fader Paolo, ja, det er mange som ber. Det har kommet motstridende meldinger helt siden fader Paolo ble kidnappet. Noen mener han ble drept med det samme, andre mener å vite at han fortsatt er i live. I det siste er det ingen som mener noe mer. Alt er taust.

Noen få uker før fader Paolo ble kidnappet traff jeg ham. Han talte på sommerstevnet til Areopagos på Klækken hotell. Egentlig er det en litt morsom historie. Jeg kom sent den dagen fader Paolo skulle tale, og foredragssalen var slik at jeg kom inn der hvor talerstolen sto og siden det var helt fullsatt måtte jeg gå hele veien ned til siste benk og sette meg der. På vei ned passerte jeg fader Paolo, som trodde jeg var en munk siden jeg gikk i svarte klær og hadde langt skjegg.

Etter talen var over ville han gjerne treffe 'munken', og slik fikk jeg møte fader Paolo og samtale med ham. Samtalens innhold tilhører det private rom. Men den fikk stor betydning for livet mitt. Og kanskje enda mer etter at fader Paolo forsvant. Da forstod jeg enda mer hva som bodde i denne mannen, hva han var bærer av. Jeg skal utdype det ved en senere anledning.

Fader Paolo, jesuittpresten, har i mer enn 30 år arbeidet i Syria, i hovedsak med dialog mellom kristne og muslimer. Han holdt til i Deir Mar Musa, et kloster fra 600-tallet, omlag åtte mil bord for Damaskus. Klosteret var overgitt da fader Paolo fant det, eller var det klosterruinene som fant fader Paolo? Der etablerte han en økumenisk kommunitet. I Kristi himmelfartskapellet henger det et kors vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. For oss er dette et klenodium. Det minner oss om å be for våre lidende trossøsken i Syria.

I 2012 ble fader Paolo kastet ut av Syria av president Bashar al-Assad etter å ha møtt opposisjonen i landet og kritisert al-Assad-regimets handlinger i borgerkrigen. Men fader Paolo dro tilbake. Han kunne ikke være unna sitt kjære Syria, ei heller kommuniteten han hadde bygget opp og som han var prior for. Rett før han ble kidnappet, skulle han prøve å megle i en konflikt mellom muslimske, hellige krigere, såkalte jihadister, og kurdere i Nord-Syria. Resten er historie.

Et par måneder før fader Paolo ble kidnappet, forsvant biskopene Yohanna Ibrahim og Boulos Yaziji. Heller ikke disse to er kommet til rette. Du forstår: Stefanusdagen, 2. juledag, er absolutt en dag som må markeres. Kirken får stadig nye martyrer.