Abel Clary - bønnepartneren til Daniel Nash - og forbeder for Charles Finney, del 1

I boken 'Å leve i bønn' som ble utgitt i 2006 har jeg med et eget kapittel om Daniel Nash (bildet), som har personlig forbeder for vekkelsesevangelisten Charles Finney.

Hans livshistorie er svært spennende. Daniel Nash dro i forveien til de stedene hvor Charles Finney skulle preke, og fastet og bad mange uker i forveien for å bane vei for Finney og hans forkynnelse.

Av og til hadde Daniel Nash med seg en venn som han ba mye sammen med. Hans navn var Abel Clary, man kalte ham gjerne Mr. Clary. I går var jeg så heldig å komme over noen opplysninger om denne mer ukjente forbederen.

Det er Charles Finney selv som forteller dette. Årstallet er 1830 og Finney er på vei til Rochester. Underveis stanser han opp i en liten landsby hvor han treffer en forkynnerkollega. Finney blir der noen dager, og mens de spaserer gatelangs begynner mannen å gråte. Finney forteller:

'Gud gav ham bønnens ånd på en kraftfull måte, hans hjerte var sønderknust. Han og jeg ba sammen. Jeg ble slått av hans tro for det Gud skulle komme til å gjøre der. Jeg husker ennå ordene hans: Herre, jeg vet ikke hvordan det er, men det synes som om jeg vet at Du kommer til å gjøre et stort under i den byen'.

Det er byen Rochester det siktes til.

Finney forteller at 'bønnens ånd ble rikelig utøst på en kraftfull måte, så mye at noen personer holdt seg unna de offentlige møtene for å be, fordi de ikke klarte å holde tilbake sine følelser under forkynnelsen'.

Det er forkynnervennen som introduserer ham for Mr. Clary. Vennen til Finney hadde sett denne Abel Clary ved flere anledninger. Han var sønn av en eldstebror i den menigheten hvor han hadde blitt omvendt. Clary var ordinert forkynner, men kunne vennen fortelle, 'men bønnens ånd hvilte slik over ham, han hadde en slik byrde for sjelene, at han ikke var i stand til å preke mye, hele hans styrke var gitt til bønn. Bønnebyrden som lå over ham var av og til så stor at han ikke klarte å stå på beina, og han ville vri seg og stønne. Han var ellers en svært stillferdig mann, som nær sagt alle er som er kraftfulle bedere'.

Finney forteller om første gangen hadde hørte om Mr Clary:

'En mann som bodde omlag 1,6 kilometer fra Rochester, ba meg om å besøke ham en dag. Han spurte meg om jeg kjente Abel Clary'.

Og mannen kunne fortelle følgende:

'Han bor hjemme hos meg, og har gjort det en stund, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om ham'.

Finney brøt inn i samtalen: 'Jeg har ikke sett ham på noen av møtene våre'.

'Nei, han kan ikke gå på møter,' kunne mannen fortelle og la så til: 'Han ber omtrent hele tiden, dag og natt, og i en slik smerte at jeg forstår ikke hvordan han holder det ut. Noen ganger klarer han ikke engang å stå på knærne, men ligger langflat ut på gulvet, han stønner og ber på en måte som er bemerkelsesverdig'.

Til dette svarte Finney: 'Jeg forstår deg, men ti stille om dette. Alt vil bli bra, mannen vil klare seg'.

I sin selvbiografi forteller Finney at Mr. Clary ikke var alene om å ha det slik. Han kjente flere forbedere ved navn som opplevde en slik bønnebyrde at det gav seg fysiske utslag. Han forteller om 'Diakon P... som bodde i Camdon i fylket Oneida, diakon T ... som bodde i Rodman, i fylket Jefferson, Diakon B ..., i samme fylke'. Finney navngir dem ikke mer enn på denne måten, og han forteller om 'kvinner og menn med den samme bønnens ånd, og som tilbrakte mye av deres tid i bønn'.

Finney forteller at Mr Clary forsatte å be så lenge Finney var i Rochester, hvor den store vekkelsen fant sted. Så vidt Finney visste hadde Mr Clary aldri vært med på noen av vekkelsesmøtene, han tilbrakte tiden i bønn.