Josef - Marias mann og Herrens fosterfar: et tilbaketrukket liv

Det er slik jeg ser ham for meg, Josef, Herrens fosterfar. En skikkelig arbeidskar. Levekårene i Nasaret er preget av fattigdom.

I går, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, markerte vi minnedagen for den hellige Josef, jomfru Marias mann.

Han hadde et betydelig mot, denne jødiske mannen. Kvinnen han skulle ekte, ei ung tenåringsjente, var blitt med barn før de hadde trådt inn i den hellige ektestand. Hun kunne ha blitt steinet for dette. Det er gjennom Josefs slektstavle at Jesus stammer fra David - ikke gjennom Maria. Det er en av grunnene til at han ikke er en ubetydelig del av frelseshistorien.

Ikke et eneste av de ordene Josef ytret er blitt bevart for ettertiden. Vi møter ham bare noen få ganger i evangeliene.

Og det er denne tilbaketrukne rollen som har talt så sterkt til meg denne minnedagen i år.

Josef stiller seg til rådighet for Gud. Han er en viktig brikke i det som skjer, om man kan bruke et slikt ord, men ikke den viktigste. Den rollen har barnet som Maria bærer under kjolelivet.

Jeg har tenkt på dette: Gud kan kalle oss til spesielle oppgaver. De kan vare for en tid, for så ikke mer. De er avsluttet. En slik oppgave kan være en veldig tilbaketrukket oppgave. Den vises ikke nødvendigvis. Den spiller ingen rolle i det offentlige rom, i hvert fall ikke så den sees. En dag vil den likevel vises, når himmelens belønning skal deles ut!

Det er nok mange som vil få sine kroner og kranser i himmelen som vi ikke kjenner til. De levde stillferdig og tilbaketrukket som Josef, men deres oppgave var helt avgjørende for Guds rike. For 'Guds velbehagelige tid', - Guds Kairos-tid.

Så var den over.

Er vi villige til å si 'ja' til slike kall fra Gud?

Den største velsignelse finnes i dette 'ja', fordi uten dette 'ja' må Gud søke etter en annen som kan innta den viktige tilbaketrukne og anonyme tjenesten.