Hva etterlater jeg meg neste generasjon?

Jeg anser meg ikke selv for å være en gammel mann. 30. september runder jeg 57 år. Men for barn og ungdom er jeg nok urgammel. Det har fått meg til å tenke på hva jeg har å gi videre til neste generasjon. Av levd liv. Av gudsfrykt og ærefrykt for det hellige. Av erfaringer med Gud.

I går grunnet jeg mye på ordene fra profeten Jeremia:

'Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler...' (Jer 6,16)

Vi lever i en svært urolig tid. Opprivende på så mange måter. Alt skjer veldig hurtig. For de fleste strekker ikke tiden til. Kravene er uendelige. Livets runddans kaster oss inn i en malstrøm som gjør oss svimle. Det er få holdepunkter i livet. Relativismen brer om seg. Menneskene lager sin egen tro, satt sammen av det de finner troverdig, fra så mange kilder. For å forsøke å få livet til å henge sammen.

Men i hver generasjon har det vært noen som har vært en stabiliserende faktor. Som har båret med seg en fred, en ro over tilværelsen, som har satt djupe spor i dem. De har vært smittebærere. Når de kom inn i rommet, fylte de det. Og etterlot seg fred.

Også i urolige tider.

Det er lett å bli tilbakeskuende og nostalgisk, og tenke at alt var så mye bedre før. Noe var kanskje det, men Den Hellige Skift sier oss: 'Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var så mye bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det'. (Forkynneren 3,10).

Det er ikke her visdommen ligger.

Men derimot finner vi den beskrevet i Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Det var det de gamle hadde forstått, og det var det som gjorde at de la noe igjen etter seg: i sin samtid fred, og denne freden fulgte også med deres ettermæle. Fremdeles hviler velsignelsen over deres minne. De hadde funnet det profeten Jeremia talte om: 'den gode veien'. Dermed fant de også 'hvile for deres sjeler'.

Bærer vi dette med oss? Preger denne freden oss? Det var jo den Kristus etterlot seg! Han sier det selv, slik:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus la altså noe igjen etter seg når Han dro hjem. Sin fred. Vi har fått den i gave. Har vi tatt i mot den? Apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos, at 'Kristus er vår fred' (Ef 2,14).

Det viktigste spørsmålet jeg dermed må stille meg er dette? Hva stjeler min fred?

Hvis jeg skal etterlate meg noe varig må det være dette: Et LEVD liv. Prøvet gjennom det livet har å by på, stående, i all min svakhet, for Guds ansikt, med Hans velsignelse hvilende over meg, preget av Hans fred.

Eller har jeg det så travelt at jeg ikke etterlater meg spor?