Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 3

Her følger del tre og avsluttende del av serien om hvordan den tidlige kirken ba Salmene:

For Hl.Athanasios - og det gjelder også for de øvrige kirkefedrene - innebar det å be Salmene et gjentagende møte og samtale med Herren Jesus Kristus. De fant seg selv stadig påkallende 'Hans navns herlighet!' (Salme 66,2) bedende om at Hans ansikt skulle lyse over dem.

Ber vi Salmene på denne måten, som en samtale mellom oss og Kristus, vil vi finne oss selv bedende sammen med Kristus på vegne av menneskeheten, slik Han alltid ber til Faderen, eller vi kaller på Ham for å få del i Hans nåde, Hans frelse, Hans utfrielse.

Salmene gir oss ordene, når vi ikke finner egne ord for de prosessene vi befinner oss i. Visste du at hele 57 av de 150 salmene i Salmenes bok er såkalte 'klagesalmer'. Det vi si salmer som setter ord på alt det onde, alt det vanskelige et menneske kan komme til å stå ansikt til ansikt overfor. Med disse salmene kan vi klage vår nød til Gud, med et språk som setter ord på det vi kjenner i våre egne hjerter. Vi ber Guds ord tilbake til Gud.

For meg selv har denne måten å be Salmene på vært en stor befrielse. Salmene gir meg et bønnespråk, et hjertespråk, når jeg selv ikke finner ord som jeg kan formulere med mine lepper som bønn. Finnes det noe bedre enn å bruke de ordene som er 'innblåst av Gud'?

Når vi ber Salmene på denne måten ber vi også sammen med hele Guds kirke på jord. Og vi ber slik kirken alltid har gjort. Vi står dermed i en kontinuerlig strøm fra den tidlige kirkens dager, opp gjennom historien, som en eneste stor bønn som bæres inn for Nådens trone. Det er godt dokumentert at en av Kanonene fra det økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325 handlet om å be de troende om å be Salmene hver dag.