Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 3

Forsamlingene som flyttet til Canada på slutten av det 19.århundre (Old Colony, Bergthaler, Chortitzer, Kleingemeinde osv) kjempet hardt, i mange år, for å beholde sin identitet.

Men det kontante presset for å la seg assimilere, miste fellesskapsfølelsen og kjennetegnene på at man er en del av Guds familie, førte til at de måtte bryte opp fra sine bosteder og de ble spredt for alle vinder. De mer konservative medlemmene re-lokaliserte i Latin-Amerika og det var der, i Paraguay, at en ny mulighet for misjonsvirksomhet åpnet seg for disse fellesskapene.

Sommerfelder og Chortitzer mennonitene, håpet på å bevare sin livsform, og slo seg ned i hjertet av Chaco i Paraguay på 1920-tallet. I landsbyen Schoenbrunn, langt ute i villmarken, kjempet de med elementene for å etablere nye gårdsbruk, og de førte opp hus i murstein de brant av jorda, anla frukthager og skoler.

Men de arbeidet ikke i et vakuum. Nysgjerrige menn, senere kvinner og barn, dukket forsiktig opp og begynte å stirre på dem fra avstand. Gnistrende svart hår, med minimal bekledning - om de hadde noen - snakkende et helt uforståelig språk. Dette var Lengua-folket. Senere skulle de stifte bekjentskap med Chulupi og Ayoreo - begge urbefolkningsgrupper.

Mennonitene i Schoenbrunn ble venner med sine nye naboer. De gav dem mat og klær. En av de unge mennonitene, Johann Funk, ble så interessert i disse folkegruppene at han lærte seg deres språk. Dette åpnet mange nye dører, og det tok ikke lang tid før Lengua-folket begynte å stille spørsmål. De spurte om han ikke kunne lære barna deres å lese. Men først og fremst spurte de ham om ånder. De gode og de onde. Lengua-folket levde i konstant frykt for dem. Og Johann fortalte dem om Gud.

Det ene førte til det andre. Mennonitene bygde skole for indianerne og begynte å holde regelmessige bibelstudier for dem. På den måten introduserte de Gud og Bibelen for disse indianerne.

Johann Funk ble ordinert til å drive arbeid blant Lengua-folket og Chulupi-folket på fulltid. Han fikk ganske snart en hjelper - Bernhard W. Toews, som hadde hatt en djup erfaring med Herren Jesus mens han led fra tyfus som en ung tenåringsgutt fra Canada, og hadde gitt sitt liv for å nå indianerne i Chaco med evangeliet. Men det syntes ikke klart for ham hvordan han skulle gjøre det.

I neste del kan du lese et brev hvor han forteller hvordan Gud ledet ham. Det ble skrevet i 1974, kort tid før han døde av et hjerteinfarkt.

(fortsettes)