Julen, Stefanusdagen, martyrene og Livets krone

Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr, men det virker kanskje malplassert å minnes en martyr på 2.juledag, midt oppi all gleden og viraken rundt julen.

Likevel - om vi tenker oss litt om så er det ikke så merkelig. Dagen som innleder det første kapitlet av kirkens lange martyrhistorie, er plassert akkurat der den skal! I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Aldri før i kirkens blodige historie har få mange blitt forfulgt og blitt drept for Jesu skyld som i dag. Tidenes største kristenforfølgelse pågår NÅ!

På dette vakre ikonet fremstilles Stefanus med røkelseskaret, som tidlig i kirkens historie ble svingt av nettopp menighetens diakon. På andre siden, ser vi en engel rekke ham livets krone, som venter alle som gir sitt liv i kjærlighet til Jesus og Guds rike. Vi finner dette beskrevet i sendebrevet til menigheten i Smyrna:

'Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10b)

Og som vi ser av ikonet bærer Stefanus allerede kronen på sitt hode.

Nå er jo martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av vår tids 'selvmordsbombere', som svært misvisende blir kalt 'martyrer'. Å ta andre med seg i døden eller kveste dem for livet er vel så fjernt som det vel er mulig å komme for martyrene som Bibelen omtaler, og som er en del av den store skaren av hellige som nå venter på oppstandelsens morgen. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Dette er fredens mennesker, som er mishandlet av mennesker som vil dem vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus - han som skulle bli Paulus - på vei til Damaskus for å kaste menn og kvinner som hørte Jesus til i fengsel, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

'Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?' (Apg 9,3)

Når de kristne blir forfulgt så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Det er fordi Jesus ikke kan skilles fra Kroppen (les: Menigheten). Kroppen (Menigheten) og Hodet (Jesus) er ett, sier Skriften. Når menigheten blir forfulgt er det Jesus som forfølges, og når Jesus blir forfulgt så er det menigheten som forfølges.

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

I dag på Stefanusdagen, la oss be for alle kristne som blir forfulgt, for alle som sitter i fengsel og for alle som i dag vil lide martyrdøden.