Ved Joe Maendel's død

I går døde Joe Maendel jr (bildet). Han tilhørte Forest River kolonien i Fordville, Nord-Dakota, som er en Hutterite koloni. Forest River kolonien ble grunnlagt i 1950 som en gren av New Rosedale Hutterite Colony.

Jeg har hatt spesiell interesse av denne kolonien fordi den en tid var knyttet til Bruderhof-bevegelsen, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, grunnlagt av Eberhard Arnold, som jeg har hatt kontakt med siden begynnelsen på 1970-tallet, og som jeg har kjent et spesielt slektskap med. Dette er mennesker som har båret på en djup lengsel etter å leve sine liv i tråd med Bergprekenen. Hvilket de også gjør i praksis. Dette er fredelige, oppriktige, hardarbeidende kristne som lever for å se Guds rike i blant oss. Evangeliet kroppsliggjort. Du, som jeg lengter etter det samme!

Joe Maendel var sønn av lederen for denne anabaptistiske kolonien, og kjent som en hengitt etterfølger av Jesus. På 1950- og 1960-tallet besøkte han et annet sted som har betydd mye for meg, Koinonia Farm, grunnlagt av Clarence Jordan, pastor innen Sørstatsbaptistene. Koinonia Farm har betydd enormt mye i kampen mot raseskillepolitikken i USA, og har vært en sentrum for alle som ønsker å leve radikalt for Jesus. Slektskapet mellom Bruderhof-bevegelsen, Hutterianerne og Koinonia Farm har vært tydelig hele tiden. Samtlige av de som er knyttet til disse stedene har Bergprekenen som sitt ideal.

Vi lyser fred over Joe Maendel's gode minne.

SISTE: 9 kristne arrestert i Iran i julehelgen

Mens norske myndigheter har brukt førjulstiden til å punge ut og skaffet transport for å skaffe Iran 60 tonn naturlig uran, har det despotiske prestestyret slått til mot landets kristne 1.juledag. Kristne samlet til julegudstjeneste i en husmenighet i Shiraz, i det sørlige Iran, ble da arrestert.

Fredelige kristne som feirer jul er altså en nasjonal trussel for Iran. For øyeblikket sitter 100 kristne fengslet for sin tro i dette landet.

1.juledag ble ni nye arrestert. Huset de oppholdt seg i er endevendt av sikkerhetspolitiet og Bibler, sangbøker og en parabolantenne er blitt beslaglagt. Lillejulaften ble også en kristen arrestert, da sikkerhetspolitiet stormet hans hjem.

Hva gjør Norges utenriksminister med dette?

Blant de arresterte er: Mohnsen Javadi, Elaheh Izadi, Ahmad Golshani-Nia, Reza Mohammadi, Mamoud Salehi, Sari-Pour, Alireza Ali-Qanbari, Mohammad-Reza Soltanian og Meysam Hojjati. Den niende kjenner vi ikke navnet på.

La oss huske disse nå i nyttårshelgen i våre forbønner.

Vareopptelling 2015

Ved årsskifte kommer også vareopptellingene. Når jeg vokste opp var butikkene gjerne stengt de to første dagene av det nye året, slik at kjøpmannen på hjørnet skulle få tellet varene sine. Så vidt jeg husker var det åpent en bitteliten stund for at vi skulle få kjøpt melk og brød.

Slik er det ikke lenger. Vi har rett og slett ikke tid for slikt. Dessverre. Er det en ting som er sikkert, så er det at tiden går stadig hurtigere - og det sier jeg ikke bare fordi jeg er blitt eldre.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for dette året som nå snart er historie. For at Han har gitt meg styrke og kraft og nåde. Som bloggens lesere vet har jeg store daglige utfordringer med helsen, og dette året har vært veldig vanskelig, med mye smerter og ubehag. Men forunderlig vis har Gud gitt den kraft jeg trenger for å undervise og tale. Når jeg ikke gjør det, så kjenner jeg på total utmattelse. Årsaken til det skyldes to cyster i lungene, som ikke kan fjernes ved operasjon, og et hjerte som krangler veldig og gir meg daglige angina-anfall. Et høyt blodtrykk, diabetes og tinnitus gir også sine utfordringer. Jeg tror det er tjenesten for Gud, som holder meg oppe. Plagene alene skulle egentlig holde meg i senga, men jeg har sagt at når jeg skal reise herfra, så håper jeg at det skjer på talerstolen. Herren har jo aldri trukket kallet til å forkynne tilbake, selv om Han ikke har helbredet meg fra mine sykdommer. Jeg er også så takknemlig for at May Sissel og jeg kan stå i denne tjenesten sammen. Uten henne hadde jeg aldri klart det. Her er noe av det som har skjedd:

* 8.januar hadde jeg et seminar om bønn i Filadelfia, Oslo, i forbindelse med Bønn for Oslo
* 11. januar talte jeg på åpningsmøtet til Bønneuken i Trondheim.
* 31.januar - 1.feb bønneseminar i Oslo 2.baptistmenghet
* 14. februar seminar om Den profetiske tjenesten på Den nasjonale bønnekonferansen, Grimerud.
* 28.feb-1.mars: bønneseminar i Gyland. Samarbeide mellom Baptistkirken og Normisjon.
* 11.-12 april: bønneseminar i Porsgrunn baptistkirke. Samarbeide mellom baptistmenighetene i Porsgrunn, Skien og Langesund.
* 19.april: Tale Hamar frikirke
* 10.mai: Tale Misjonssambandet i Hamar
* 1.-2. august: Bønn for Follo. Arr: Pinsemenighetene i Follo
* 6.august: Bibeltime i Slottskapellet, Bjärka Säby
* 16. august: Tale Skumsjøstevnet. Samarbeide mellom Misjonssambandet og Normisjon.
* 28-30.august: Bønneseminar Kragerø. Samarbeide mellom Metodistkirken, Frikirken, Pinsekirken og Baptistkirken.
* 30.august: Sofagudstjeneste Raufoss baptistkirke
* 12.-13 september: Bønneseminar i Vikna baptistmenighet
* 27.-28. september: Bønneseminar Skien frikirke
* 3.-4. oktober: Bønneseminar Den frie evangeliske forsamling i Oslo
* 11.oktober: Preken Råde frikirke
* 17.-18. oktober: Seminar i Sannhetens Ord Bibelsenter, Slemmestad
* 24.-25 oktober: Bønneseminar for Søndre Aker prosti i Søndre Skøyen kapell.

Vi gleder oss over alle som er blitt møtt av Herren til ånd, sjel og kropp. Vi får gode tilbakemeldinger på at mange har fått et nytt bønneliv og en ny nærhet til Jesus. I løpet av 2015 har vi også vært vitne til noen forunderlige helbredelser. All ære til Jesus.

To ting har gledet meg spesielt dette året: Møtet med alle menneskene i forbindelse med gudstjenestene og bønneseminarene. Så mange takknemlige og flotte mennesker May Sissel og jeg har møtt. Som har delt sine liv med oss, vist oss stor gjestfrihet og generøsitet. Det har også vært spennende å møte noen ikonmalere, som gjennom sine bilder har fått velsigne oss på en hel spesiell måte. Det andre jeg kjenner djup takknemlighet for er samarbeidet vi har sett mellom menigheter fra ulike kirkesamfunn, som har gått sammen om å holde disse bønneseminarene. Vi merker også en stor åpenhet for den tjenesten vi står i blant menighets- og kirkesamfunnsledere, og det kjenner vi stor ydmykhet for. Vi er kalt til å tjene og til å lytte, og vi tror på nødvendigheten av å våge å vise sårbarhet og svakhet. Ikke noe gleder meg mer enn den gode enheten vi ser vokse fram blant de som ønsker å følge Herren, og tjene Hans menighet.

Djup takknemlighet kjenner jeg også for gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag, og for vennene som møtes der. De betyr mer og mer for oss. Vi setter også stor pris på menighetsfellesskapet i Brumunddal baptistmenighet, og kontakten med vennene i Toten frikirke og Filadelfia Gjøvik.

En stor opplevelse var reisen til Bjärka Säby og kommunitetssamlingen der. Den har jeg drømt om å få være med på i noen år nå, men jeg har ikke vært frisk nok til å få det til. Takket være en god venn av familien, Ragnhild Hay, som ble med som reisefølge var det mulig å gjennomføre dette.

En stor takk til alle dere som ber for oss, for alle oppmuntrende brev, eposter, telefoner, økonomisk støtte til tjenesten vår og for at vi får invitasjoner til å besøke deres menigheter.

I 2016 har vi invitasjoner til noen bønneseminarer og møter. Jeg har også satt av tid til å skrive en biografi om Erling Thu, og fullføre to bøker jeg har arbeidet på en tid. Bloggen fortsetter som før. Vi har også invitasjoner til møter i Moskva og i Romania, men alt dette ligger i Herrens hender. Vår bønn er få å stå i den tjenesten Herren har gitt oss, og gi videre det vi har fått. For å gjøre det trenger vi fortsatt forbønnsstøtte, godt vennskap og noen som har tro på det vi gjør. Vår hovedtjeneste handler om det som skjer i og utfra Kristi himmelfartskapellet: gudstjenestelivet der, og forbønns- og sjelesorgtjenesten.

Maria Skobtsova - martyren som levde evangeliet, del 1

31. mars i år var det ganske nøyaktig 70 år siden Maria Skobtsova døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Hun ble ikke mer enn 54 år gammel.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese biografien som Sergeij Hakkel skrev om henne. Den utkom på svensk i år 2000, og skildrer livet til en kvinne som virkelig levde evangeliet, et liv i tjeneste blant de fattige og marginaliserte i Paris, og som endte med martyrdøden. Hun hadde et turbulent liv bak seg, med mye motgang: begge hennes ekteskap endte med skilsmisse. To av hennes barn døde, Nastia av hjernesinnebetennelse, Gajana av tyfus.

Hva skjer med hennes tro og hennes Gudsrelasjon gjennom slike svære prøvelser og lidelser?

Det er noe av hva jeg gjerne vil finne ut av.  Mandag var jeg på besøk hos mine gode venner, fader Johannes og fader Serafim, som jeg har kjent siden 1988. Vennskapet med dem, betyr mye for meg, og det er godt å komme til det vakre Hl.Trifon kloster djupt inne i Hurdals-skogene. Og de hadde et eksemplar av biografien til Sergeij Hakkel, som jeg fikk kjøpe! Lykkelige meg!

Maria Skobtsova er også kjent som Moder Maria, for hun ble nonne. Ikke uten motstand der heller. Hun ville nemlig leve et kontemplativt- og diakonalt- og monastisk liv - samtidig, og i verden. Hun var poet, intellektuell, sosialist og aktiv i den franske motstandskampen - og ortodoks. På mange måter er hun en av de første talskvinnene for den nymonastiske bevegelsen, med sitt levde liv med tidebønner, gudstjenesteliv og aktiv innsats for de marginaliserte.

I en serie med artikler vil jeg presentere Moder Maria Skobtsova av Paris, for mine lesere. Jeg tror nemlig hun har noe å lære oss. Vi lever midt oppe i den største flyktningekatastrofen siden 2.verdenskrig, med alle de utfordringer det fører med seg. Samtidig som vi opplever den største kristenforfølgelsen i historien, opplever vi at kirkene i Vesten forvitrer og har mistet mye av sitt liv. Hvordan skal vi leve ut evangeliet på en troverdig måte? Hvordan skal evangeliet kunne kroppsliggjøres i dag?

Det er her Maria Skobtsova kommer inn. Som en reddende engel.

Metropolit Anthony Bloom skriver blant annet dette om henne, her i min oversettelse:

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner - i disse ord ligger hele evangeliets ideal og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Slik levde moder Maria... Blant oss var hun en utfordring, en anstøtsstein. Hun tok på seg og viste i sitt liv - Korsets dårskap - Den guddommelige kjærlighetens dårskap - en delaktighet i denne fremmede og samtidig helt til døden elskede verden. Hun kunne, når hun gikk i sin Herres og Mesters fotspor elske 'forgjeves' og 'uten resultat'; elske mennesker som hadde gått under, som var håpløse tilfeller, som 'det i hvert fall ikke kunne bli noe av', slike som 'det ikke blir noe folk av selv ikke i graven', bare fordi de hørte sammen med henne. Moder Maria levde i medlidenhet, ansvarsfullt bærende sitt kristne navn - en motsigelse som sliter i stykker sjelen og kjødet: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld, i det hun gir sitt liv for Guds rikes sannhet. Hennes bilde kommer til å bli lysere og lysere, hennes åndelige betydning kommer til å vokse for oss alle etter hvert som vi forstår den endelige betydningen av den inkarnerte og korsfestede Kjærligheten'.

(fortsettes) 

Vi trenger tid for indre fred

For å vokse mot en djupere følelse av identitet og for å kunne åpne oss selv overfor andre, trenger vi tid for stillhet og refleksjon, en tid preget av indre fred og hvile. 

Hvis vi er så opptatt med planer og nærmest et tvangsmessig behov for å lykkes og bli verdsatt, eller hvis vi er slitne, anspente, og stresset er det vanskelig å slå ned på farten og ønske velkommen lyttingen til realitetene og andre mennesker. Vår indre motor går for fort.

Da er det er umulig å være stille og trå til side fra det som skjer for å se nærmere på våre motiver og vår frykt. 

Hjertets stillhet er blottet ut på grunn av støyen fra denne motoren. 

Vekst krever at vi er tilpasset, godt uthvilt, og avslappet både i kropp og ånd. Det er derfor viktig at vi finner sunn livsrytme, og vi trenger å bli klar over hvor mye hvile vi egentlig trenger og hva slags hvile som gir liv.

Jean Vanier i Our Journey Home, side 153-154. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Bror Alois av Taize feiret jul i den sønderskutte byen Homs i Syria

Jeg ble så grepet da jeg fikk vite at bror Alois (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, tilbrakte julen i Syria. Nærmere bestemt i den sønderskutte byen Homs. Det krever stort mot.

'Det er umulig å forestille seg de svære ødeleggelsene. Store deler av byen ligger i ruiner. Det er en spøkelsesby. Noen familier forsøker å bosette seg i ruinene igjen, men her er ingen elektrisitet eller noe vann', forteller bror Alois etter å ha kommet trygt hjem til Frankrike og til Taize.

I sentrum av Homs, foran ruinene av den gresk-katolske katedralen ble julen feiret med et selskap for barna. Bror Alios forteller at noen av ungdommene som er igjen i Homs hadde skaffet til veie julegaver og barna sang.

'Jeg har sjeldent opplevd en julefest hvor man følte evangeliets budskap om fred så sterkt', forteller bror Alois.

Bror Alois besøkte Libanon før han dro inn i Syria. To Taize-brødre har oppholdt seg i Libanon i to måneder.

La oss huske bror Alois og Taize-brødrene i våre forbønner. De deltar aktivt i arbeidet med nå hjelpe flyktningene i Midt-Østen og Europa.

Velkommen til gudstjenester og litt nytt fra Kristi himmelfartskapellet

Det er en stor glede for meg å kunne invitere til gudstjeneste nyttårsaften kl.18.00. Dette er en flott start på innvielsen av et nytt år. Vi samles til bønn, lovsang og nattverd, slik vi alltid gjør når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet.

Og slik kommer vi også til å gjøre i det nye året som kommer: Hver torsdag kl.18.00 samles vi i Kristi himmelfartskapellet, til en økumenisk gudstjenetse. Her er alle hjertelig velkommen!

I løpet av 2016 kommer vi også til å presentere en helt ny samling av ulike liturgier som vi vil gjøre oss bruk av i Kristi himmelfartskapellet. Vi har savnet gudstjenesteliturgier tilpasset høytidene i kirkeåret. Disse liturgiene kommer til å bli samlet i en egen bok, til bruk i Kristi himmelfartskapellet. Den kommer også til å bli i salg for den som skulle ønske å bruke den personlig. For her vil du også finne noen tidebønner og bønner til bruk ved ulike anledninger. Den nye liturgiboken vår vil også inneholde oversatte liturgier fra sammenhenger vi føler oss beslektet med.

I 2016 kommer vi også til å invitere til måltidsfellesskap med tidebønn og bibelsamtale. Dato for disse samlingene kommer vi tilbake til. I kapellet vil vi også invitere til spesielle forbønnshandlinger for syke, hvor de som ønsker det kan bli salvet og bedt for.  Vi tilbyr også en mulighet for sjelesorgsamtaler og skriftemål.

Håper å kunne samle minst 30.000 pastorer for å be i Washington DC

Amerikanske bedere satser stort i 2016. 9.april håper de å kunne samle 30.000 pastorer, menighetsledere og bedere i Lincoln Memorial i Washington DC.

I 2012, etter å ha vært pastor i over 25 år, grunnla Lewis og Rachel Hogan, det de kaller 'Awakening USA' (Våkn opp, Amerika). Hensikten bak dette initiativet er å beskytte liv, styrke pastortjenesten og be for vekkelse og fornyelse. Hovedfokus er på pastorer og menigheter for å vekke dem til å ta ansvar for den åndelige situasjonen i Amerika.

På begynnelsen av 2014 talte Herren til Lewis og Rachel om å lansere en stor bønnesamling for nasjonale pastorer og kristne ledere i den hensikt å bevisstgjøre dem for et nasjonalt ansvar for en åndelig oppvåkning. Samlingen skulle holdes i Washington. Som et resultat av denne tiltalen fra Herren ble UnitedCry en realitet. På norsk blir dette noe slikt som: Forenet rop.

Lewis Hogan er overbevist om at de problemene Amerika står overfor ikke er politiske, men åndelige. Mandatet for den store nasjonale bønnesamlingen har Hogan hentet fra profeten Joel:

'Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden ut av sitt kammer! Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedningene får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?' (2,15-17)

Datoen for samlingen i Washington er ikke tilfeldig valgt:

2. april 1865 var det slutt på den amerikanske borgerkrigen
2. april 1906 ble vekkelsen i Azuza Street født
2. april 1945 ble Dietrich Bonhoeffer martyr

Med bakgrunn i disse tre viktige hendelsene vil de som deltar i denne store bønnesamlingen be for:

* Omvendelse for sin nasjons synder
* Om vekkelse og fornyelse
* Større engasjement blant pastorer og ledere.

Nattverdmystikken - del 2

Her fortsetter andre og siste del av artikkelen til Edin Løvås om nattverden. Den første delen ble publisert i går:

Nattverden er også et fellesskapsmåltid. Dette har de ikke-lutherske, frikirkelige ofte fått levende frem. Vennesamfunnet har fått dybde og intensitet. Kjærligheten mellom brødre og søstre har bredt seg med varme og liv når nattverdens hellige gaver er blitt delt ut.

Når det gjelder yttersiden og altså den praksis vi bruker, så kan det ene være like så godt som det andre. For ikke noe av det er en fortsettelse av det som ble praktisert ved den første nattverden og slik de første kristne ordnet seg. Nattverden ble innstiftet midt i et skikkelig kveldsmåltid, og de første kristne gjorde det på samme måten. De samlet seg rundt omkring i hjemmene til kjærlighetsmåltid. Det omfattet nattverd. Noen annen skildring av nattverdhandlingen finnes ikke i NT.

I dag har bi kirker å samles i. Der har vi utviklet ulike tradisjoner. Personlig liker jeg bedre kalken i Den norske kirke og Metodistkirken enn den oppsatsen av ringer med lokk over, som brukes i de fleste frikirker. 

Jesus og de første kristne velsignet en felleskalk med nattverden, men særkalker fantes verken ved innstiftelsen eller i de urkristne kjærlighetsmåltidene. 

For mer enn tusen år siden oppstod det en form for nattverdmeddelelse som kalles intinksjon. Nattverdgjestene dypper da brødet i vinen. I de ortodokse kirkene er dette allmenn praksis. Ordningen finnes også i Taize. I Den norske kirke må biskopen gi tillatelse til å bruke intinksjon.

I statskirkene og metodistkirkene kneler man ved alteret. I de fleste frikirkene sitter man som oftest i benkene og sender gavene til hverandre. I det siste er det blitt ganske vanlig at folk tar imot nattverden stående. Dette skjer f.eks i Tomasmessene.

I den retreatbevegelsen som er utgått fra Sandom Retreatsenter, har det urkristne kjærlighetsmåltidet fått en naturlig plass. Hver morgen samles vi til nattverd i kapellet og følger da en vanlig ordning. Men den siste kvelden, før gjestene reiser hjem, dekker vi et enkelt kveldsmåltid og pynter bordet så vakkert vi kan. Midt på bordet legger vi en vakker duk og på den setter vi den vakre kalken og det vakre fatet. Vi spiser, samtaler, synger og ber. Og når måltidet går mot sin slutt, leser vi innstiftelsesordene, velsigner brødet og vinen og deler de hellige gavene gjennom å sende dem til hverandre rundt bordet.

Paulus ga korintermenigheten skarpe formaninger, fordi de misbrukte kjærlighetsmåltidene. Men han ba dem ikke slutte med dem. De opphørte antagelig når kirkene etter hvert ble bygget opp og de opprinnelige husmenighetene ble sjeldnere.

Noen av de mest Kristusmettede stundene i mitt liv har jeg opplevd ved disse kjærlighetsmåltidene. Jesus har vært oss så inderlig nær. En rektor, som er en nøktern mann, sa etter et slikt kjærlighetsmåltid, men han smålo litt sjenert:

'Jeg var så sikker på at Jesus var midt i blant oss, at jeg begynte å titte meg omkring for å finne ut hvor Han satt'.

Og han var virkelig der hos oss. Usynlig til stede. I, med og under skikkelsen av brød og vin fikk vi del i Ham, i Hans legeme og blod. Her smelter både innerside og ytterside sammen i en levende nattverdmystikk.

Fire kinesiske studenter utvist fra college fordi de ba sammen

I følge rapporter fra ChinaAid har fire studenter ved Shandong Yingcai College (bildet) blitt utvist fra skolen fordi studentene har deltatt på et bønnemøte.

Bønnemøtet var en privat samling og forstyrret ingen.

Det var ved 12.00-tiden tirsdag i forrige uke at noen brukte sine mobiltelefoner, for å fotografere de fire studentene mens de sto i en ring og ba sammen. Bildene som ble tatt ble sendt videre til politiet. I følge kinesisk lov er det ikke tillatt for studenter å være mer enn tre personer som snakker sammen samtidig, og det er spesielt alvorlig om en slik samling også medfører religiøse aktiviteter. Dette for å forhindre studentansamlinger som kinesiske myndigheter er redde for.

De fire studentene som nå blir utvist fra skolen er: Li Binbin, Zhang Yaqi, Chen Huiyun og Chen Ping. La oss huske dem i våre forbønner.

Nattverdmystikken - del 1

Jeg ble sittende å bla i tidsskriftet Over Alt i går kveld. Nr jeg bladde i er en samling av artikler av Edin Løvås, og mår jeg blar igjennom det kjenner på en slik djup takknemlighet for hva den mannen har fått bety for Kristi kropp - og for meg.

Artikkelen jeg stanset ved er en artikkel om Herrens måltid. Den velsignet meg, og jeg er sikker på at den vil velsigne deg også. Den er litt lang for bloggen, så jeg har valgt å dele den opp i to deler:

'Den eneste formen for mystikk som den lutherske kirken har tatt vare på, er nattverden'. Dette hørte jeg en gang i min ungdom. Helt stemmer det nok ikke. Et eksempel er det bønnelivet som utfoldet seg i pietismens blomstringstid. Det var så inderlig og mettet med kjærlighet til Kristus at det nettopp var uttrykk for mystikk, for Kristusmystikk.

Men det er riktig at nattverdmystikken har vært levende i den lutherske kirken helt siden reformasjonen. Luther har prentet inn i hodene på millioner av barn og voksne at vi får del i Kristi legeme og blod i og med og under skikkelse av brød og vin. Dette er godt sagt og stemmer med Skriften. For hva sier Paulus:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod. Brødet som vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi legeme?'

Like fullt er det nettopp denne bibelske sannheten som har vært diskutert både heftig og langvarig i kirkens historie. 'Nattverdstrid' er et fryktelig ord, men det forteller oss hva som har skjedd gang på gang. 

På Sandom retreatsenter ble vi fort enige om at vi skulle klamre oss til Paulusordet i 1.Kor 10,16, men uten å utlegge det eller tolke det. Vi tok det inn i vår nattverdliturgi. Og vi våget oss til å ta bort spørsmålstegnet, slik at det nakne budskapet ble stående. På den måten regnet vi med å unngå strid. Det har vi også gjort. 

Nattverden har andre sider. Den er et minnemåltid. Jesus sier jo at vi skal bruke nattverden for å minnes ham. 'Se på hva jeg gjør når jeg bryter brødet', sier jeg ofte når jeg forretter. 'Akkurat som Jesu legeme ble brutt i døden, slik bryter jeg nå dette brød. Se også på det jeg gjør når jeg løfter kalken og velsigner den. I denne kalken er den vin som minner oss om det blod som rant på Golgata kors'. I blant legger jeg til: 'Sitt ikke med hodet bøyd og øynene lukket. Følg med i handlingen. Den vil minne deg om Jesu død'. 

Og de som har meditativ trening samler sitt sinn, åpner for den indre bibelske verden og ser samtidig både brødet som blir brutt, kalken som blir løftet og Jesus på korset. 

(fortsettes)

Når Den Hellige Ånd minner barn om å be

Jeg er så velsignet! I dag fikk May Sissel en tekstmelding fra en god venn av oss som kunne fortelle at hennes barnebarn var blitt minnet om å be for meg! Når Den Hellige Ånd begynner å minne barn om å be for meg, da blir livet spennende og velsignet! Kjenner meg så berørt og takknemlig. Tårene kommer av bare glede. Nå er jeg veldig spent på bønnesvar!

'Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige'. (Salme 8,2)

Om jeg blir beveget av barn som ber, hva da med Gud? Jeg tror Han fryder seg, og jeg tror Han er rask med å svare!

Rett over nyttår blir det nye undersøkelser av lunger og hjerte. Så langt har jeg fått beskjed om at det ikke er mer å gjøre for meg, og at jeg må leve med smerter resten av livet.

Men du vet, når barn blir minnet om å be.... Da er det håp

Miserabel julefeiring for syriske kristne i Libanon

Den sekulære pressen begynner nå å ane omfanget av det som med rette er kalt historiens største kristenforfølgelse. The Washington Post har denne julen et stort oppslag om den fortvilte situasjonen til syriske kristne, som tilbringer julen i djupeste elendighet i flyktningeleirer i Libanon.

Mer enn en million syriske kristne er på flukt på grunn av krigen i Syria og Irak. Mens mange av dem har forsøkt å forbli i regionen, og har funnet midlertidig ly i Libanon eller Tyrkia, vil majoriteten av dem forsøke å komme seg vekk fra disse områdene og har lagt ut på en lang, farefull flukt.

Washington Post forteller historien om familien Kouriehs.

'For ikke mange år siden, begynte 1.juledag med gudstjeneste i landsbykirken. På ettermiddagen ville familien vende hjem til et måltid med ris og kjøtt, salat og hummus. Naboer ville komme på besøk for å hilse på, og barna ville leke rundt juletreet', skriver journalisten i Washington Post.

En idyll. Men det var før Den islamske staten (IS) begynte å kidnappe kristne, før volden tok grep og før borgerkrigen rev landet i stykker. Det var før familien Kouriehs måtte flykte hals over hodet fra Syria for å redde livet.

'Det var vakkert der', forteller 57 år gamle Joseph Kourieh til avisen. Han befinner seg i Libanon sammen med kona og fem av deres barn.

Mer enn en million syrere har kommet som flyktninger til Libanon, et land bestående av kun fire millioner mennesker. Det er rett og slett ikke plass til flere. Flesteparten av disse er muslimske flyktninger. Noen tusener av dem er syriske kristne. Dagene her er svært strevsomme.

Libanon er heller ikke noe trygt sted for dem, til tross for en relativt stor kristen befolkning. Spenningene er til å ta og føle på, og få syriske kristne ser på Libanon som noen fremtid. Familien Koureh har søkt om å få emigrere til Vesten.

Du kan lese oppslaget i The Washington Post her:

https://www.washingtonpost.com/world/a-christmas-of-despair-for-syrian-christian-refugees-in-lebanon/2015/12/24/d035f3a2-9d07-11e5-9ad2-568d814bbf3b_story.html

SISTE: 25 assyriske kristne satt fri fra IS-fangenskap

I det 2. juledag glir over i søndag 27. desember kommer det gode nyheter fra Syria:

Tidlig om morgenen 1. juledag satte IS terrorister fri 25 assyriske kristne som har vært holdt fanget siden februar. Flesteparten av de som er løslatt er kvinner og barn. 150 av om lag 200 kidnappede kristne er nå satt fri - så det nytter å be!

De 25 som nå er blitt satt fri ble tatt til fange når ekstremistene fra IS tvang seg inn i assyriske lokalsamfunn på den sørlige bredden av elven Khabur i den nordøstlige syriske provinsen Hassakeh.

Det er Assyrian Human Rights Network, som har sin base i Stockholm i Sverige, som melder dette. De 25 har tatt seg fram til den kristne byen Tal Tamr i løpet av 1.juledag. 16 av de 25 skal være barn.

Dette er et stort takkeemne. La oss fortsette å be for alle kristne som fremdeles er tatt til fange av IS og tilsvarende islamistiske grupper.

En profetisk drøm for 2016

I natt hadde jeg en underlig drøm.

Jeg så plutselig en hånd holde en stor saltbøsse ut fra himmelen. Den som holdt hånden begynte å riste den kraftig, slik at saltet falt ned på jorden. Saltet som ble liggende på jorden begynte plutselig å bevege på seg, og ble til et ansikt. Kristi ansikt. Etter å ha sett på dette vakre ansiktet en stund, ble oppmerksomheten min henledet til saltbøssen. Plutselig fikk den form av mennesker. Både kjente og ukjente. Jeg ser meg selv blant dem.

Saltet de stør danner Kristi bilde. Det er umiskjennelig Ham.

Når jeg våkner dras min oppmerksomhet mot Hebr 12,25-29:

'Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen. Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild'.

Hånden jeg så, var Guds hånd, og den hånden ble ristet kraftig, slik at saltbøssen også ble ristet. I tiden som kommer vil vi oppleve mange rystelser. Guds ord slår fast: 'For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium?' (1.Pet 5,17). Rystelsene vi vil oppleve vil ryste Guds forsamling - kraftig. Saltbøssen blir ristet, men ut fra den kommer saltet. Saltet som har så stor betydning for jorden. Saltet som forhindrer forråtnelsen. Som bevarer, som smaksetter.

Ut fra denne rystelsen - som vil være smertefull, som vil lutre og rense - husk at vår Gud er en fortærende ild - vil saltet forme et ansikt: Kristi ansikt, som vil lyse. Vi vil oppleve at ting tas bort, og kun det som ikke kan rokkes, vil bli stående. Men disse vil da også BLI STÅENDE. Det er noe som kommer til å bli bevart. Som aldri kan rokkes, selv ikke i den kraftigste storm! Gjennom rystelsene vil Kristi ansikt stråle fram! Og på en slik måte som vi aldri før har sett. Vi kommer til å forundres over dette strålende ansiktet, som lyser, i den mørke natten.

'Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules'. (Matt 5,13-14)

Dette er hva jeg så. Og jeg kjenner at jeg er sterkt berørt. Vi går utvilsomt alvorlige tider i møte, men det er også en tid hvor Kristi ansikt skal lyse frem, gjennom de prøvelsene og lidelsene vi som Kristi forsamling står overfor i tiden fremover.

Julen, Stefanusdagen, martyrene og Livets krone

Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr, men det virker kanskje malplassert å minnes en martyr på 2.juledag, midt oppi all gleden og viraken rundt julen.

Likevel - om vi tenker oss litt om så er det ikke så merkelig. Dagen som innleder det første kapitlet av kirkens lange martyrhistorie, er plassert akkurat der den skal! I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Aldri før i kirkens blodige historie har få mange blitt forfulgt og blitt drept for Jesu skyld som i dag. Tidenes største kristenforfølgelse pågår NÅ!

På dette vakre ikonet fremstilles Stefanus med røkelseskaret, som tidlig i kirkens historie ble svingt av nettopp menighetens diakon. På andre siden, ser vi en engel rekke ham livets krone, som venter alle som gir sitt liv i kjærlighet til Jesus og Guds rike. Vi finner dette beskrevet i sendebrevet til menigheten i Smyrna:

'Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10b)

Og som vi ser av ikonet bærer Stefanus allerede kronen på sitt hode.

Nå er jo martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av vår tids 'selvmordsbombere', som svært misvisende blir kalt 'martyrer'. Å ta andre med seg i døden eller kveste dem for livet er vel så fjernt som det vel er mulig å komme for martyrene som Bibelen omtaler, og som er en del av den store skaren av hellige som nå venter på oppstandelsens morgen. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Dette er fredens mennesker, som er mishandlet av mennesker som vil dem vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus - han som skulle bli Paulus - på vei til Damaskus for å kaste menn og kvinner som hørte Jesus til i fengsel, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

'Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?' (Apg 9,3)

Når de kristne blir forfulgt så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Det er fordi Jesus ikke kan skilles fra Kroppen (les: Menigheten). Kroppen (Menigheten) og Hodet (Jesus) er ett, sier Skriften. Når menigheten blir forfulgt er det Jesus som forfølges, og når Jesus blir forfulgt så er det menigheten som forfølges.

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

I dag på Stefanusdagen, la oss be for alle kristne som blir forfulgt, for alle som sitter i fengsel og for alle som i dag vil lide martyrdøden.

30.000 jøder gjorde Aliyah i 2015

Nettutgaven til The Jerusalem Post melder i dag at 30.000 jøder gjorde Aliyah til Israel i 2015. I fjor var tallet 26.500.

Tilbakevendingen til Israel har hatt en jevn økning de siste årene, melder The Jewish Agency. Nå kommer det mange jøder fra Frankrike og Ukraina. Talsmannen for The Jewish Agency, Natan Sharanskij, kaller årets Aliyah for 'et gjennombruddets år'.

Frankrike er det landet som flest jøder nå forlater for å reise hjem til Løfteslandet. I 2013 immigrerte 7.000 jøder fra Frankrike. I år er tallet 7.900. Årsakene er mange. For noens vedkommende dreier det seg om frykt for sin sikkerhet, terror-angrep og dårlige økonomiske utsikter. Mange oppgir at de frykter den økende anti-semittismen.

Natan Shananskij hadde håpet at så mange som 10.000 jøder ville forlate Frankrike etter terrorangrepene mot landet, men så mange ble det ikke. Men det er mange som vurderer å gjøre aliyah med det første. Det har vært en jevn strøm av jøder bosatt i Frankrike som har immigrert til Israel bare de siste månedene.

I 2014 immigrerte 5921 jøder fra Ukraina. I år er tallet 6953. Det utgjør omlag 2 prosent av den jødiske befolkningen i landet.

Dette er en oppfyllelse av blant annet Jes 60,4-5 og 8-9:

'Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. De skal de se det og ståle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg ... Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Ja, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg'.

Ikke mulig å feire jul i Sudan

Det er ikke mulig å feire jul i Sudan. Sudanesiske myndigheter fortsetter med å slå ned på menigheter og enkeltpersoner, og mange pastorer er arrestert. Flere av dem blir holdt fengslet uten at de har fått oppgitt noen årsak.

President Omar al-Bashir fortsetter dermed stormløpet mot de kristne. Intensiteten i denne forfølgelsen har økt i styrket etter at Sør-Sudan ble en selvstendig stat. De kristne får sine hjem ødelagt, eiendommer konfiskeres og de kristne kastes i fengsel.

Rett før jul arresterte myndighetene pastor Kowa Shamaal og pastor Hassan Abdelraheem, begge tilhørende kirkesamfunnet 'Kristi kirke i Sør-Sudan'. De ble arrestert i sine hjem i henholdsvis Khartoum og Omdurman. Ingen har fått rede på hvorfor de to pastorene, som kommer fra den fjellrike Nuba provinsen i den sørlige Korodofan staten, nå sitter arrestert.

Tidligere i år, nærmere bestemt i oktober, mottok ledelsen for den lutherske kirken i Al-Thawra i Omdurman, en advarsel om at deres kirke ville bli revet. Tre dager etter dukket myndighetene opp med flere gravemaskiner, som ødela det 33 år gamle kirkebygget. Dette skjedde uten at media var tilstede. Menighetens pastor, Gabriel Koko, forteller at den lutherske kirken i Omdurman var i ferd med å søke om å få myndighetenes godkjennelse da kirkebygget ble revet.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Sudan denne julen.

De 40 dagene før jul: Dag 40

Julenatt. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner, ved siden av det vakre ordet: inkarnasjon. Gud som blir menneske. Frelserens fødsel. Gud som stiger ut av evigheten, og trer inn i tiden. Finnes det noe større enn dette?

Apostelen Johannes uttrykker det så blendende vakkert i sitt første brev:

'Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om Livets ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss ...' (1.Joh 1,1-2)

Livet - det evige.

Dette er Sønnen. Han er selve livet personifisert. Og Bibelen sier at den som 'har Sønnen, har livet'. (1.Joh 5,12)

I en av den tidlige kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst har den hellige Basileios av Cæsarea å takke for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

'I din barmhjertighet har du besøkt menneskene på mange måter - du har sendt profetene, du har adstedkommet store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått deg nær ... Du har gitt oss Loven. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde kom talte du til oss gjennom din egen Sønn...'. 

Eller som Ignatios (død ca år 100), menighetsleder i Anitokia i generasjonen etter apostlene, uttrykker det:

'Det finnes en eneste Gud, som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har stått frem fra stillheten'. 

Stillheten brytes julenatt, av barneskrik. Leo den store, biskop av Rom (død 461), kalte Jesu fødsel for 'livets fødselsdag':

'Mine elskede, i dag er vår Frelser født. La oss derfor glede oss! Nå på livets fødselsdag skal det ikke være sorg. Livet tar bort vår frykt for døden og inngir oss glede, for vi er blitt lovet evigheten. Ingen blir vist bort fra denne lykken. For oss alle er det en og samme grunn til denne felles gleden; fordi vår Herre, som har knust synden og døden, ikke fant en eneste skyldfri, kom han for å betale for alle.

Må den som er hellig juble, for han nærmer seg seierspalmen! Må synderen fryde seg, for han er innbudt til nåden! Må hedningen fatte mot, for han kalles til livet! 

I tidens fylde tok nemlig Guds Sønn menneskets skikkelse, som den guddommelige visdoms og kunnskapens uutgrunnelige djup hadde besluttet, for at menneskene skulle forsones med sin Skaper og for at djevelen, dødens oppfinner, skulle beseires ved den samme menneskelige natur som han selv hadde beseiret.

Mine elskede, en slik fødsel sømmet seg Kristus, Guds kraft og Guds visdom. Ved denne fødselen var han både lik oss i sin menneskelighet og oss overlegen i sin guddommelighet. For var han ikke sann Gud, kunne han ikke gi oss legedom, og var han ikke sant menneske, kunne han ikke gi oss et forbilde'.

De 40 dagene før jul: Dag 39

En tid nå har et ikon av Maria hatt stor betydning for meg. Det er et av de mest avholdte av alle Østkirkens ikoner: Jomfruen av Vladimir. Opprinnelig malt av en for oss anonym ikonmaler fra Hellas en gang på begynnelsen av det 12. århundre.

Rundt år 1383 ble det brakt fra Konstantinopel til Kiev hvor det ble stående fram til 1395. De siste seks århundrer har det vært å finne i Moskva. Men fremdeles heter dette ikonet: Jomfruen av Vladimir.

Men ikonet har også et annet navn: Ømhetens mor.

Gjennom ulike erfaringer jeg har gjort meg gjennom livet, har jeg innsett at jeg er i et stort behov av ømhet. En av de bønnene jeg stadig vekk ber til Gud, er derfor denne:

'Elsk meg med ømhet'.

Jeg trenger denne erfaringen av nåde - en nåde og et hellig nærvær som berører.

Jeg har ofte undret meg over at Johannes-evangeliet er så annerledes enn de evangeliene som Matteus, Markus og Lukas skrev. Johannes er først og fremst Kristus-mystikeren, og den som trenger bakenfor ordene og lodder djupene i Guds-kjærligheten. Kan det være fordi det er Johannes som fikk det helt spesielle oppdraget å ta vare på Jesu mor? Ingen av de andre apostlene har brukt så mye tid sammen med hun som fødte Gud Ordet, som Johannes. Han stiftet bekjentskap ikke minst med hennes ømhet.

Hvor fikk hun denne ømheten fra? Fra å tilbringe så mye tid sammen med Jesus. Som mor kom hun Sønnen så nær, også i de skjulte årene i Nasaret. Hun bar preg av det, det er jeg sikker på, og det smittet over på Johannes.

'Elsk meg med ømhet' - særlig på de dagene som er utfordrende, slitsomme, urolige, hvor man ikke kjenner seg sett eller elsket.

Indonesia kaller ut 150.000 politifolk for å beskytte kristne som vil feire jul

150.000 politifolk og sikkerhetspersonell skal beskytte 33.809 kirker spredt rundt omkring i Indonesia denne julen.

Indonesiske myndigheter tar trusselen fra IS og andre islamistiske grupper på alvor, og har utkommandert landets nasjonale politikorps for å beskytte kirkene og de som deltar i julens gudstjenester.

Politiaksjonen har fått navnet 'Operasjon stearinlys' og vil vare fra julaften og frem til 2.januar. Aksjonen ledes av Brigadegeneral Agus Rianto, og er ganske oppsiktsvekkende all den stund Indonesia er altoverveiende muslimsk. Indonesia er faktisk det land i verden med flest muslimer, og er samtidig verdens tredje største demokrati etter India og USA.

Ved siden av den store politistyrken er det også satt opp over 1000 overvåkningskameraer.

Men det sier jo også ganske mye at man i det hele tatt må ha politibeskyttelse for å kunne feire jul.

Velsignet Kristi fødselsfest 2015

Så er tiden kommet til å ønske alle mine Facebook-venner en velsignet Kristi fødselsfest! Mitt ønske og min bønn er at de hellige dagene vi nå snart trer inn i må bringe fred og glede til ditt hjem. Måtte vi alle ha tid til å søke til krybben og barnet, og undre oss over Han som kalles Under, og som ble menneske og slo opp sitt telt iblant oss.

May Sissel og jeg skal feire jul hjemme - i all stillhet. Det gleder vi oss til. Jeg har utfordrende dager med mye smerter, og har måttet tilbringe deler av nettene sittende i sengen. Rett på nyåret står jeg foran nye undersøkelser av cystene i lungene og av hjertet. Takk til alle dere som ber for meg. Hver dag er en sjelden gave, og Herren gir styrke som dagen er. Det får jeg stadig oppleve.

Bloggen vil bli oppdatert som vanlig i julen.

De 40 dagene før jul: Dag 38

Det finnes et gammelmodig ord - enfoldig. Vi liker det ikke i noen særlig grad, for vi vil så fjerne fremstrå som kloke. Men den som vil komme inn i Guds rike, sier Jesus, må bli som barn igjen. Det er den stolte som Gud står imot, mens de ydmyke får nåde hos Ham.

Julemysteriet må gripes av et barn. For det er det julen er: et mysterium.

Joda, vi kan teologisere og forklare det meste ned til minste detalj. Likevel: det er noe som er uforklarlig: at Gud kler seg i kjøtt og blir menneske. Se det - det kan vi ikke forklare fullt og helt. Uansett hva vi forklarer når det gjelder juleevangeliet står vi likevel igjen med undringen. Dette ufattelige at Gud trer inn i historien, og får et ansikt, og det ansiktet tilhører Frelseren.

Tenk at det finnes en Frelser, en redningsmann, som griper inn i tiden og blir en vei hjem til Gud.

Nå når det er så kort tid igjen før vi skal feire denne store Himmelkongen, ber jeg om å få være som et barn, som klarer å ta imot Gaven, som et barn. Gripe underet med min ånd, ikke med mitt intellekt.

Ethvert menneske er viktig

'Vi er alle betydningsfulle, hver av oss er i stand til å endre oss, utvikle oss, bli litt mer åpne, gi gjensvar på kjærlighet og fellesskap. 

Jeg vil gjerne gi videre til andre denne troen på mennesket, og dets kapasitet for vekst. 

Uten dette vil samfunnet vårt stå i fare for å bli rent paternalistiske i sin holdning til de som er svakere, i det de vil gjøre ting for dem i stedet for å hjelpe dem til å stå på sine egne bein slik at de kan gjøre ting for dem selv og så åpne seg for å hjelpe andre.

Våre samfunn står i fare for å avvise dem som er til bryderi for dem, og noen ganger ønsker de til og med å kvitte seg med dem'.

Jean Vanier i Our Journey Home, side 147-148. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Iransk pastor satt fri

I kveld har jeg veldig gode nyheter til bloggens lesere: Fra pålitelig hold har jeg nettopp fått vite at den iranske pastoren, Farshid Fatih (bildet), er løslatt. Han ble løslatt mandag. Det bekrefter også den svært pålitelige menneskerettighetsorganisasjonen, International Christian Concern.

Pastor Farshid har vært fengslet i nærmere fire år. Løslatelsen kom overraskende. Det er ikke lenge siden iranske myndigheter la til et ekstra år til den straffen han allerede har fått. Det var derfor ikke ventet at pastor Farshid ville bli løslatt før desember 2017, og må sees på som svar på bønn.

Pastor Farshid ble arrestert sammen med 60 andre iranske kristne 26. desember 2010. Det skjedde i forbindelse med en storaksjon foretatt fra iranske myndigheter mot iranske husmenigheter. Nesten alle disse er senere blitt løslatt.

I den perioden pastor Farshid har sittet fengslet har han vært tvunget til å sitte i isolat, og har vært utsatt for både psykisk og fysisk tortur. Han har sonet både i Evin og Rajai Shahr fengslet, begge beryktede for sine tøffe soningsforhold.

La oss takke Herren for dette under, og samtidig fortsette å be for pastor Farshid. Det er ikke uvanlig at kristne som blir satt fri fra iranske fengsler, blir utsatt for drapsforsøk etterpå.

De 40 dagene før jul: Dag 37

Det er ikke lenge før vi skal pakke opp pakkene vi har fått til jul. Bak dem finnes mye kjærlighet. Personen som har gitt den, har tenkt på deg! Lett etter noe som skulle glede akkurat deg. Brukt sine egne penger. Pakket det inn, skrevet lapp på, kanskje med noen ord spesielt valgt med tanke på deg.

Med årene har jeg tenkt på hvor mye som ligger bak, og jeg river ikke opp papiret lenger, men tenker på den som har pakket inn gaven.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for hver pakke.

'Gud være takk for sin usigelige gave!', skriver apostelen Paulus til sine venner i den kristne forsamlingen i Korint.

Den gaven er Jesus. Større gave finnes ikke. Gaven kan ikke kjøpes. Heller ikke fortjenes. Gaven gis enhver uforskyldt av bare nåde. Som alle andre gaver må den tas imot og pakkes ut.

Gaven er 'usigelig'. Det er et gammelmodig ord, men egentlig beskrivende for noe som er ubeskrivelig! Gavens fulle verdi og betydning vil vi ikke helt kunne gripe på denne siden av evigheten. Jeg forstår ikke helt verdien før vi endelig er hjemme hos Gud, og ser hva gaven virkelig innebar.

For noe større enn å bli frelst, finnes ikke.
Noe mer dyrebart enn Jesu Kristi blod finnes heller ikke. Verken sølv eller gull eller en hvilken som helst edelsten vi kunne overgå en eneste dråpe av Kristi blod. Jesu Kristi blod har hatt og vil alltid ha den aller høyeste verdien, for det er bare Jesu Kristi blod som har kjøpt oss fri fra synden og den evige fortapelsen.

Vel og merke om gaven blir tatt imot.

Pakkes den ikke opp har ikke innholdet noen verdi for deg.

Pakkens innhold har Gud tenkt på siden evighetens morgen, før alt det skapte. Han har tenkt på hver eneste en av oss. Han har selv pakket den inn og satt merkelapp på.

Det er godt å være omsluttet av en slik kjærlighet. Han sier selv: Med evig kjærlighet har jeg elsket den, og kalt deg ved navn.

Når Gud utøser sin Hellige Ånd

13. august 1727. Merk deg datoen. I slottet Berthelsdorf i Sachsen (bildet), befinner det seg en gruppe med flyktninger fra det nåværende Tsjekkia. Det er en hel vanlig onsdagskveld. Meningene blant dem som var sammen i dette slottet denne dagen var mange og delte. De hadde diskutert seg imellom ulike teologiske syn.

Nå skulle de feire Herrens måltid sammen, i slottet eid av Grev Zinzendorf. Og mens de bryter brødet skjer det noe: Guds ild faller og de døpes i Den Hellige Ånd.

Alt endres denne dagen. Den Hellige Ånd skaper sult og tørst etter Herren Jesus. Det skapes en lengsel etter å be, og etter å se mennesker frelst. Bønn uavbrutt 24 timer syv dager i uken i 100 år er en av fruktene av denne utøselsen av Den Hellige Ånd.

Ved Herrens bord er det ikke rom for strid. Og når Ånden faller - hvem kan da bli stående? Kun de som bærer på stolthet i sine hjerter, og som er overbevist om at de ikke trenger noe nytt Åndens vær.

Jeg har ingen som helst tro på organisert enhet, på komiteer og dokumenter som skal forfattes. Men jeg har tro på Åndens enhet - den enhet som vokser fram i bønn og den enhet som Ånden skaper ved hjelp av kjærlighet, nåde og raushet.

Min lengsel etter en ny utøselse av Den Hellige Ånd er blitt sterkere og sterkere. Det er min bønn for det nye året. Noen som vil be sammen med meg? Jeg er et barn av den karismatiske vekkelsen, når Gud øste sin Ånd over de 'gamle' kirkesamfunnene og vi smeltet sammen i enhet. Jeg tror ikke Gud sender repriser, men Han gjør noe nytt! Skal vi be om at et nytt Åndens pinsevær kommer over oss i 2016?

De 40 dagene før jul: Dag 36

I år blir jeg ikke ferdig med Josef. I fjor ble jeg ikke ferdig med Maria, men i år klarer jeg ikke å slippe tak i Josef.

Maria har sin egen lovsang: Magnificat. De som ber tidebønner er stadig innom den. Ikke et eneste ord er bevart av Josef. Ikke i Den Hellige Skrift. Josef lever det skjulte livet med Gud. Ordene er ikke hans sterke side. Han er en handlingens mann. En mann som bøyer seg for Guds vilje, og som holder fast ved den overgivelsen det innebærer.

Som håndverker likte han nok også å gjøre praktiske ting.

Jeg møter av og til menn som er utilfredse i menigheten. De finner ikke noe som engasjerer dem. Hadde det bare vært noe praktisk de kunne gjøre. Uten alle ordene, uten alle disse tingene som appellerer mer til kvinner, enn menn. De reagerer på det feminine språket.

Ikke alle menn er slik, men jeg har møtt en del som kjenner det slik.

Kan det ha sammenheng med at mannen er skapt før Gud plantet Edens hage? Og kvinnen etterpå?

Har du tenkt over at det er slik?

'Og Gud Herren formet mennesket av landsjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. SÅ PLANTET Gud Herren en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet'. (1.Mos 2,7-8)

Adam er født i villmarken. Med alle dyrene rundt seg. Det er etter at Adam har satt navn på alle dyrene, etter at Adam hadde trådt inn i hagen, at Gud skaper Eva. Er det derfor menn dras mot skog, villmark, mens kvinner vil pusle i hagen?

Jeg er klar over at bildet er noe haltende og stereotypt, men noe er det i dette, eller? Fra Skaperens hånd er vi i hvert fall skapt forskjellig, og på en slik måte at det er meningen at vi skal utfylle hverandre. Være gjensidig avhengig av hverandre.

Også Maria trengte en mann, som Josef trengte en kvinne, selv om Maria ikke trengte Josef på den måten en kvinne trenger en mann for å få barn. Ikke denne gangen. Men hun trengte ham som far til de barn hun skulle bli mor til. Josef fant sin plass i frelseshistorien som den tause. Som mange andre menn har funnet sin plass. De hører til de såkalt 'stille i landet', de som lever sine liv skjult med Gud. En dag skal vi få se hva disse hjelpetjenestene fikk bety for Guds rikes sak. Jeg tror mange av oss vil bli veldig overrasket!

Klassekampen med positiv reportasje om klosterliv

De siste tre ukene har jeg hatt en prøveabonnement på Klassekampen. Det har jeg ikke angret på. Avisen skriver om ting få - om noen - av de andre avisene dekker. Her har journalistene plass til å gå djupere i analysene og gi bakgrunn for det som skjer rundt om i verden. Og de tar vanlige arbeidsfolks hverdag på alvor. Her finnes ingen av de tabloidiserte nyhetene, som man blir så grundig lei av.

Lørdag spanderte avisen fem sider på Dominikanersøstrene på Katarinahjemmet i Oslo. En forbilledlig reportasje! En reportasje som tar oss med på innsiden, gjør oss kjent med nonnene, deres kallsopplevelser, deres hverdagsliv. Ærlig, nært og sant. Troen blir tatt på alvor, her er ingen harselas mot kristne menneskers indre liv, men en beskrivelse om lengselen disse nonnene bærer på.

Det gjorde godt å lese denne reportasjen av journalist Line Madsen Simenstad og med flotte bilder av fotografen Siv Dolmen.

Reportasjen har tittelen 'Guds søstre'. Den er hermed anbefalt på det varmeste.

Dagen da nazistene banket på døra og spurte etter skjulte jøder

Denne historien grep meg så sterkt etter at jeg leste den sent i går kveld, at jeg måtte oversette den til norsk:

'Julen nærmet seg, når en gruppe nazister kom hjem til en tysk familie i deres jakt på jøder som skjulte seg for dem. Den tyske familien skalv der de sto på kjøkkenet uten å gi en lyd fra seg. I kjelleren, rett under der de sto, skjulte det seg en gruppe jøder. 

De hørte hvordan nazistene spurte den foreldrene og barna, den ene etter den andre, uten å lykkes. Når turen var kommet til den yngste gutten, spurte de ham også: 'Finnes det noen jøder her i huset?'

Den lille gutten var først litt nølende, før han svarte:

'Ja!'

Foreldrene ble grepet av stor frykt og holdt nesten på å få et hjerteinfarkt. Nazistene spurte ham høflig om han kunne vise dem hvor disse jødene befant seg. Den lille gutten gikk foran dem og førte dem inn i stua. Der sto det et vakkert pyntet juletre. Han bøyde seg under treet hvor det var en stall, og så tok han frem Jesusbarnet og viste dem'.

De 40 dagene før jul: Dag 35

Har du rukket med alt? Det er allerede fjerde søndag i advent, og Kristi fødselsdagsfest nærmer seg raskt.

Mine dager er slett ikke blitt som jeg hadde planlagt, eller håpet. Først og fremst fordi dagene mine ikke er så forutsigbare. Jo, på en måte er de det, fordi jeg lever med en dagsrytme med tidebønner. Men ofte handler dagene om helsemessige utfordringer, som for eksempel natt til lørdag, når smertene ble så uutholdelige at jeg en periode måtte sitte i senga fordi jeg ikke fant gode liggestillinger. Da ble det ikke så mye søvn, og jeg måtte ta igjen litt søvn og dermed ble dagens begynnelse forskjøvet og planer måtte endres. Eller ta nå dette svært glatte føret som har vært her på det indre Østlandet. Som gjorde at vi måtte avlyse vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet torsdag, eller at jeg gikk glipp av et seminar på Høgskolen for Ledelse og teologi som jeg hadde meldt meg på. Det å avlyse torsdagens nattverdgudstjeneste satt virkelig langt inn. Kun to ganger i Kristi himmelfartskapellets drøye treårige historie har vi måttet avlyse en gudstjeneste. Første gangen var fordi det var så mye snø at vi ikke kom oss inn, og denne gangen på grunn av speilblanke veier.

Jeg kjente avlysningen satt i kroppen og jeg ble lei meg. Det sier vel noe om hvor mye disse gudstjenestene betyr for meg.

Men det var dette med å rekke ting.

En dansk pastorkollega av meg, Ole Ladefoged, delte et visdomsord på Facebook her om dagen, og det passer godt nå:

'For å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt'.

Så sant det er.

Disse adventdagene har to ord blitt så viktige for meg: det ene er ordet 'fred' og det andre er ordet 'nåde'. Siden freden er en gave som Jesus har etterlatt seg, spør jeg meg selv: 'Hva er det som stjeler min fred'? Tro om ikke det er stress. Og så er jeg glad for at 'nåde' også betyr 'nye muligheter'.

Kristen familie i Pakistan måtte flykte fra sitt hjem

En kristen familie bosatt i Pakistans hovedstad, Islamabad (bildet), er blitt tvunget til å forlate sitt hjem fordi de er kristne. De er anklaget for blasfemi.

For tiden lever de i skjul. I Pakistan er oftest anklager om blasfemi falske. De fremsettes ofte på grunn av ønske om personlig vinning og religiøst hat. Kristne blir ofte utsatt for slike falske anklager.

Salma hadde ingen tanke om at det å vise til en anti-muslimsk film på Facebook ville tvinge henne og hennes familie til å forlate deres hjem i Islamabad.

'Etter at jeg giftet meg har vi levd i Islamabad i åtte år. Det eneste vi fikk med oss var klærne vi sto og gikk i. Er dette rettferdig? Har vi fortjent en slik straff', spør denne trebarnsmoren. Hennes navn er endret.

Salma og hennes familie er det siste offeret for Pakistans blasfemi-lover. La oss huske dem i våre forbønner.

De 40 dagene før jul: Dag 34

En gammel gnostisk lære om at Jesus er en engleskikkelse skapt av Gud, er seiglivet. Den dukker opp nå og da og forfektes av noen 'kristne' med særstandpunkter fjernt fra den kristne tro, og i New Age relaterte sammenhenger.

I byen Kolossæ, en romersk by i Lilleasia, fantes det ulike platonske og mystiske sekter. En av de mest populære handlet om en kultisk engledyrkelse, hvor erkeengelen Mikael var i sentrum. Han fikk æren for at byen Kolossæ en gang var reddet fra en svær ulykke.

Den kristne forsamlingen i Kolossæ opplevde splittelser og utglidninger på grunn av synkretisme. Det vil si at man blandet sammen ulike ideer, ulik tro og praksis sammen med kristen tro. Til denne menigheten skriver apostelen Paulus:

'La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet eller engledyrkelse ...' (Kol 2,18). 

Apostelen tar et kraftig oppgjør med denne vranglæren. Når han skal presentere det apostoliske vitnesbyrdet om Kristus, skriver han:

'Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning ...' (Kol 1,15)

Legg merke til at Paulus, med apostolisk myndighet, og inspirert som han er av Den Hellige Ånd, understreker at Kristus er født, ikke skapt.

Det samme gjør han i Romerbrevet: '... at han skulle være den førstefødte blant mange brødre'. (Rom 8,29b)

Og slik bekjenner da også hele den kristne kirke: 'Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født  av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen ...' (Trosbekjennelsen Nikea 325/Konstantinopel 381).

Bekjenner man noe annet enn dette er det ikke en kristen tro man bekjenner. Så firkantet er det. Den tro som en gang for alle er overlevert fra apostlene kan ikke endres etter eget forgodtbefinnende.

Kol 1,15-20 blir av mange bibelforskere betegnet som en av Kristus-hymnene i den tidlige kirken. Den er blitt fremsagt eller sunget i forbindelse med gudstjenesten. Og i denne tidlige salmen, som også er en form for en trosbekjennelse, understrekes det at Kristus er den førstefødte fremfor enhver skapning. I Ham er alle ting skapt, både det åndelige og det materielle, det synlige og det usynlige. Denne troen står i direkte motsetning til datidens gnostiske lære, og i motsetning til alle former for moderne vranglærer. Gnostikerne mente nemlig at det var ulike englevesener som hadde skapt verden, og at Kristus var en av flere slike englevesener.

Guds ord avviser en slik lære med all tydelighet og uten å legge igjen noen form for tvil. Guds ord slår fast at Kristus er født, ikke skapt, og at Han er, før alt det skapte.

SISTE: Syv evangeliske kristne arrestert i Mexico - nektet å konvertere til Den romersk-katolske kirke

Syv evangeliske kristne fra Chiapas i Mexico, sitter nå fengselet fordi de ikke vil konvertere til Den romersk-katolske kirke.

Det er International Christian Concern som melder dette.

De syv ble fengslet 15. desember. Både statlige og føderale myndigheter i Mexico er blitt informert om anonyme trusler om å forvise eller arrestere medlemmer av evangeliske menigheter for flere uker siden, men nekter å gjøre noe som helst med saken.

Fengslingen av de syv kommer som en kulminering av et ultimatum som ble gitt av lokale myndigheter i Leyva Velazques, Chiapas. Her heter det at evangeliske kristne som ikke vil tvangskonverteres til Den romersk-katolske kirke har to muligheter: forlate landsbyen eller bli arrestert.

Ifølge Luis Herrera, som er leder for Mexico's kristne råd, har åtte familier i landsbyen bøyd seg for kravet og signert et dokument om at de skal konvertere til Den romersk-katolske kirke.

Mexico gir grunnlovsfestede rettigheter om religionsfrihet, likevel er det mange eksempler på at evangeliske kristne blir fordrevet eller arrestert fordi de ikke vil bøye seg for kravet om å bli katolikker. De syv som nå er arrestert, ville ikke bøye seg for dette kravet.

Billedtekst: En mexikansk kvinne foran et Mariabilde i Chiapas.

Falsk identitet

Undrer meg over kristne forkynnere som opptrer i debatter på Facebook og ellers på Internett med fiktive navn og pseudonymer for ikke å røpe hvem de er. En av de som opptrer på denne måten blir riktig ufin i sine karakteristikker av andre, når han opptrer 'anonymt', men røper seg selv med de samme skrivefeilene han ellers er kjent for.

Denne forkynneren har tatt mål av seg å være dommer over alle andre som ikke mener det samme som han, og ser det som sin store oppgave å forsvare den 'rette troen'. Definisjonen av denne sitter han selv med. Han må kjenne alles hjerter. Hovedsaken er visst at de sier de rette tingene hele tiden og i alle sammenhenger. Gjør man det er alt greit. Da kan man også late som man selv er en annen enn den man er.

Jeg får stadige meldinger fra denne personen om hvor villfaren jeg er, fordi jeg skriver om ting han ikke liker. Dessverre klarer han ikke å skille journalistikk fra personlige ytringer. Det må være slitsomt stadig å utgi seg for å være andre personer, og sitte med definisjonen på hva som er sann kristen tro, og dømme andre troende nord og ne.

Slik kjente jeg Henri Nouwen. Del 2

Her fortsetter serien om Henri Nouwen. Første del av denne serien ble publisert onsdag 16.desember:

Henri Nouwen hadde en bemerkelsesverdig gave når det gjaldt å kommunisere med andre gjennom det talte eller skrevne ord. For ham var troen en utforskning uten ende, en pilegrimsreise uten sammenligning. Han produserte en flom av bøker, mange av dem er fremdeles å skaffe. Få forfattere av religiøse bøker er blitt så viden lest og oversatt til andre språk. År etter død influerer han fremdeles livene til mange mennesker. (Han døde relativt ung, bare 64 år gammel, i 1996). 

I likhet med Thomas Merton, var han av den overbevisning at forholdene mellom Øst- og Vestkirken, handler mer om en prosess bestående av integrering av åndelig liv, enn av akademiske teologiske konferanser. Som Thomas Merton selv sa det i 'Conjectures of a Guilty Bystander':

"Hvis jeg kan forene i meg selv tanken og fromheten til den østlige og vestlige kristendommen, de greske og latinske fedrene, de russiske og spanske mystikerne, kan jeg forberede i meg selv foreningen av splittede kristne. Fra denne hemmelige og uutalte enheten i meg selv kan det en dag komme en synlig og manifestert enhet av alle kristne. Hvis vi ønsker å bringe sammen det som er adskilt, så kan ikke det skje ved at vi tvinger en fraksjon over på den andre. Gjør vi det, er det ingen kristen enhet. Da er den politisk, og vil føre til enda flere konflikter. Vi må favne alle de delte verdener i oss selv og overgi dem til Kristus".

Henri Nouwen vendte ofte tilbake til dette sitatet. 

(fortsettes)

Døvekirke startet etter at noen hørte Guds stemme

I Belize startet en døvekirke etter at noen hadde hørt Guds stemme! Mer enn 40 voksne og barn deltok nylig på 10 års jubileet.

I 2004 ble Nancy Marshall invitert av en venn til å undervise i tegnspråk for døve barn i det sentral-amerikanske landet Belize. Nancy Marshall arbeider som misjonær for Virgina Mennonite Missions. En av de tre siste dagene hun var i Belize opplevde hun tydelig Guds stemme: 'Jeg vil at du skal komme tilbake til Belize. Her skal du starte en menighet for døve!'

Nancy Marshall hadde aldri hørt Guds stemme så klart og tydelig før. Hennes respons var:

'Hvordan kan jeg være pastor for en menighet. Jeg er jo kvinne. Det vil ikke fungere her. Kjønnsrollemønsteret er vært konservativt her'.

Så en dag besøkte Nancy Marshall mennonitemenigheten i San Filipie. På veggen der hang det et bilde av hvit kvinne som hadde hodedekke. Når hun spurte hvem som det var bilde av, fikk hun til svar at det var Dora Taylor, en misjonær for Eastern Mennonite Mission, og at det var hun som hadde startet menigheten på midten av 1960-tallet.

Marshall undret seg på hvordan de hadde stilt seg til å få en kvinnelig pastor? Hennes venn svarte: Vi elsket henne!

Nancy Marshall gjorde seg klar til å pakke, men før hun dro skulle hun ta avskjed med pastoren i menigheten hvor hun hadde arbeidet. Han sa: Du skal komme tilbake for å plante en døvemenighet!

Gud hadde også talt til ham. Nancy Marshall reiste hjem. Solgte hjemmet sitt og eiendelene sine, sa opp jobben og flyttet til Belice. Hun kom til landet i august 2005 og begynte umiddelbart å undervise 11 døve barn i alderen seks til 15. Hvordan skulle hun klare å starte en menighet?

Nancy Marshall tok utgangspunkt i De 10 bud. Den fjerde dagen kom hun til budet: 'Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!'

Noen av barna spurte hvordan de skulle gjøre det, siden det ikke var noen døvemenighet på stedet. Nancy Marshall svarte ikke på det. Hun fortsatte med å undervise om det første, det andre og det tredje budet.

'Når jeg så kom til det fjerde budet', forteller Nancy Marshall, 'gjorde de nesten alle unisont tegnet for Hvordan gjør vi dette?'

Da sa Nancy Marshall: 'Ok, alle som vil være med på å starte en døvemenighet, kan komme hjem til meg på søndag. Alle er invitert. Kom klokken ni'.

Og de kom. Nå har denne menigheten vært der på stedet i 10 år. Menigheten heter: Jesu døvekirke. I fire år hadde de tilholdssted i hjemmet til Nancy Marshall. Nå deler de menighetslokale med en annen menighet. Fra å være isolert har mange funnet sitt åndelige hjem her. Her blir de forstått, elsket og akseptert. Det har fått en enorm betydning for deres selvbilde og selvrespekt.

Billedtekst: Nancy Marshall underviser menigheten en søndag formiddag. Foto: Sylvia Rhodes.

De 40 dagene før jul: Dag 33

Det er forunderlig å lese om Bibelens mange profeter. Disse 'hellige Guds menn som talte drevet av Den Hellige Ånd' (2.Pet 1,21b). De som var fortrolige med Guds råd, som ble betrodd å skue inn i noe som de kanskje ikke skulle oppleve i sin egen tid, men som skulle komme senere. Guds åpenbaringshistorie viser jo at de er snakk om en progressiv åpenbaring. Litt etter litt trekkes sløret til side. Vi ser stadig klarere og klarere. Slik var det for eksempel med profetiene om Messias.

Apostelen Peter sier det så poetisk og vakkert:

'Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter'. (2.Pet 1,19)

En av disse Messias-profetiene finner vi i 4.Mos 24,17: 'Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel'.

Mannen som så dette for sitt indre blikk het Bileam. Han beskriver seg selv slik: 'Så sier mannen med lukket øye. Så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra Den Høyeste. Han som skuer syner fra Den Allmektige, sunket til jorden med opplatt øye'. (4.Mos 24,15b-16)

Det er i grunn en veldig god definisjon på den profetiske tjenesten. En tjeneste som ikke er blitt borte fra menigheten. Den hører fremdeles med, som en del av de femfoldige tjenestegavene gitt til menigheten, slik vi leser om i Efeserbrevet. Men det er en vesentlig forskjell: den bibelske kanon er sluttført. Ikke noe kan legges til, eller for den saks skyld, trekkes fra de skriftene som utgjør vår Hellige Skrift, Bibelen. Profetiske budskap som gis i dag vil alltid pr. definisjon ha sekundær verdi til primærkilden: de kanoniske bøkene som utgjør vår Bibel.

Profetene vi leser om i Den gamle pakt så ikke alt, og de forstod heller ikke alt de formidlet videre, og heller ikke opplevde de nødvendigvis at det de sa ble oppfylt i deres egen samtid. Dessuten - det kostet noe å være talerør for Den usynlige. De ble ikke nødvendigvis behandlet godt. Ikke ble de trodd heller. Om de fikk godord og anerkjennelse kom den gjerne etter at de var døde.

I disse førjulsdager fryder jeg meg over og takker Gud for den profetiske tjenesten, og for alle de profetiske løftene om Jesu første komme. Det er enda flere som gir løfter om at Han kommer tilbake. Mange av disse løftene venter ennå på sin oppfyllelse.