mandag, august 08, 2016

Den forunderlige og trosstyrkende historien om bederen Samuel Rees Howells, del 1

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen. Den handler om bederen Samuel Rees Howells (bildet), sønn av den legendariske Rees Howells, kjent her i Norge gjennom boken "Flammer over Wales", som mange er blitt så velsignet av å lese.

Dette er en trostyrkende historie om forbønnens kraft og makt, og det er min bønn at Herren gjennom denne artikkelserien skal kalle mange nye forbedere som kan be for Norge og nasjonene.

Denne artikkelserien er bygget på notater jeg har gjort ved lesningen av boken: "Samuel Rees Howells A life of Intercession", med undertittelen: "The legacy of a Hidden Intercessor", samt mine egne notater om forbønnens tjeneste jeg selv har erfart. Det arbeides med å få boken oversatt til norsk.

I februar 2000, femti år etter at Rees Howells døde, talte hans eneste sønn, Samuel, som da var 87 år gammel, på bibelskolen hans far startet i Wales. Samuel var en stillferdig mann. Han likte ikke oppmerksomhet rundt seg selv. Ofte trakk han seg tilbake fra offentligheten for å be. Det var hans kall. Han hadde gått i en god skole. Samuel hadde sett sin far kjempe med Gud. Og vunnet mang en seier gjennom bønn.

Det var en pris å betale, men det var den verd.

En av Samuels medarbeidere noterte ned en setning på en liten lapp, som han senere bevarte som en sjelden skatt:

"Det er når et rop vris ut av hjertet at Gud hører og svarer bønn."

Det sier ikke så rent lite om den bønnekampen en forbeder står i.

Samuel fortalte om sin fars bønnekamper ved dette møtet:

"Han var en sterk mann naturlig sett og han kunne ha levd til han ble ganske gammel. Men de bønnebyrdene han bar under krigen  preget ham djupt, særlig den byrden Gud hadde lagt på ham for det jødiske folkets overlevelse. Når han kom inn en dag og fortalte oss at Herren hadde lagt den byrden på ham, så berørte det også oss djupt. Det er vidunderlig hvordan Herren velsignet og arbeidet de dagene, og selv om det skjedde for et halvt århundre siden, så er minnene i vårt sinn svært levende."

For de som var tilstede på dette møtet var dette litt av en begivenhet. Samuel snakket sjeldent så personlig om denne helt spesielle tiden når faren og staben ved bibelskolen ba for Israel og for jødene. Han fortalte at han og moren hadde snakket om disse bønnebyrdene faren bar på, og hvordan det påvirket ham. Så sa Samuel:

"Men vi beklaget oss ikke over at han bar på disse byrdene. Vi takket heller Herren for at han hadde gitt ham en slik nåde. Jeg husker spesielt en onsdags kveld."

Dette skulle vise seg å være det siste møtet Rees Howells talte på. Sønnen forteller:

"Mot slutten av møtet tok far frem et lommetørkle og veivet med det opp i luften og sang: 'Away Over Jordan With My Blessed Jesus'. Så forlot han rommet. En av hans medarbeidere gikk opp for å se hvordan det gikk med ham, og fant at han hadde kollapset på soverommet."

Samuel senket stemmen. Så sa han: "Han kom seg aldri. Han kom seg aldri."

Bare en sønn kunne tale så varmt om sin far som Samuel gjorde.

I det han konkluderte sa Samuel:

"Vi er så glad for måten Herren har vært med oss på. Det var veldig, veldig mørke dager! Behovene var veldig, veldig store og vi var så svake og begrensede i vår egen styrke. Men Herren var med oss. Vi gikk for å be og Herren tok seg av disse behovene. Det tok flere måneder med intensiv bønn, men det var verdt det. Når du tenker etter, på måten Herren ledet oss gjennom disse tidene, så var prøvelsene store, ja, de var kolossale. Men Hans nåde har vært mer enn tilstrekkelig og vi ønsker å takke Ham fra djupet av vårt hjerte for Hans trofasthet disse femti årene."

Samuel siterte så Josva 21,45 og 23,14.

"Ikke et ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen."

"Se, jeg går snart all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne, at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud talte til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil."

Dette var Samuels vitnesbyrd mot slutten av hans liv: Herren var trofast. Og av sin far hadde han lært noe om forbønnens prinsipper: å bli i Herren, han hadde lært noe om smerte og strid, om autoritet og seier. Samuel hadde erfart forbønnens kraft og makt, ikke gjennom å lese om det, men gjennom intense, åndelige kamper som ledet opp til 2.verdenskrig.

(fortsettes)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar