Flaskesamleren

På Gjøvik var vi så heldige at vi hadde en byoriginal. Han var en ivrig flaskesamler. Så mange at han fikk seg et par turer til syden. Egon var en jovial og koselig mann. Han smilte alltid når jeg hilste på ham.

Jeg er glad jeg ble kjent med ham.

Jeg kjenner en annen flaskesamler. Samlingen er blitt stor med årene. Av og til lurer jeg på hva han skal med alle disse flaskene.

Ikke er han fattig, og ikke har han ferieplaner.

Det er noe underlig med disse flaskene. Det vil si: det er noe underlig fordi de er ikke tomme, slik de flaskene vi panter. Min venn samler på innholdet.

Og innholdet er tårer.

Det er blitt mange av dem. Både tårene og flaskene. Bare for mitt livs vedkommende har det blitt mange så langt i mitt liv. Disse tårene har sitt eget språk. De er bønner. Noen av dem er fortvilelsens tårer, andre sorgens tårer, noen er angstens tårer, noen er fryktens, men mange er også takknemlighetens tårer. Noen også latterens.

Dette tar Gud vare på. Gud er en flaskesamler. Han fører til og med regnskap over dem.

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9)

For Herren er dette noe mer enn tårer. Dette er bønner som ikke kommer fra mitt intellekt, men bønner fra mitt hjerte, som berører hele meg - min kropp og min sjel og min ånd. Og de berører Gud.

Noen ganger har jeg ikke noe annet å gi Gud, enn tårene mine.

Men det holder. Jeg er glad for at Gud tar vare på dem. Noen ganger tenker jeg at Han går til det rommet hvor Han har flaskesamlingen sin, og så bryter han forseglingen på en flaske og tømmer den ut, og den blir til velsignelser. For alt det Gud tar imot blir forvandlet.