Dette er egentlig selvsagt. Men ikke i en tid som vår. Våre jødiske trosrøtter forsøkes å viskes ut, og det er de som tar avstand fra det Gudsbilde som Det gamle testamente viser oss. Men det er den samme nåden som finnes i både Det gamle- og Det Nye testamente. Det er den samme barmhjertige Gud, den hellige og rettferdige, vi leser om begge steder.
Så vi har en jødisk arv å ta vare på.
Den Hellige Skrift - slik vi kjenner den - er gitt oss av kirken. Jo, selvsagt, er den gitt oss av Gud, for den inneholder hans guddommelig inspirerte ord, men den er også en gave fra vår mor, kirken. Evangeliene er en del av en muntlig fortellertradisjon. Dette er små biografier over det Jesus sa og gjorde, om Hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Disse historiene ble fortalt før de ble skrevet ned. Mest sannsynlig er Markus-evangeliet en gjenfortelling av det apostelen Peter kunne fortelle om Jesus i de første menighetenes gudstjenester. Johannes Markus har så skrevet dette ned, inspirert av Den Hellige Ånd.
Det er viktig å huske dette: Kirken er før Bibelen - og da i form av de kanoniske skriftene som vår Bibel utgjøres av. Det er ikke omvendt - at Bibelen kom først, og så kom kirken. Men det er riktig at kirken allerede hadde hellige skrifter, det som utgjør Det gamle testamentes skrifter. Ikke minst har salmeskatten i Salmenes bok vært en enorm skatt for urkirken.
"Legg vinn på opplesningen av Skriften...", skriver apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus. Fra den tidlige kristne litteraturen finner vi at dette var en del av de første kristnes gudstjenester. Man leste fra Skriftene, uten å kommentere dem. Det fantes også en preken, men opplesningen av Skriften var en del av gudstjenestens rytme. I mange av våre frikirkelige gudstjenester er dette gått tapt. Vi burde gå tilbake til denne gode tradisjonen og la Skriften tale for seg selv, uten at vi på død og liv skal kommentere alt mulig. Ordet har kraft i seg selv! Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik:
"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)
Bibelens ord klarer fint å stå alene, derfor bør vi som apostelen sier, legge vinn på å lese opp fra Skriften! Og tie.
Fordi Den Hellige Skrift er gitt oss av kirken så er den også først og fremst en liturgisk tekst. Den var ment for menigheten; den henvender seg til menigheten, og den beskriver for oss også menighetens hensikt og liv. Det var i menigheten den også skulle leses, tolkes og leves ut. Det sterke individuelle livet som leves i dag, var ukjent for den første kristne menigheten. I urkirken snakket man ikke om 'min tro', men 'vår tro', kirkens tro. Man snakket heller ikke om 'min overbevisning', kirken er først og fremst en kollektiv størrelse - det er sammen med alle de hellige at vi tror - ikke en individuell tro, hvor den enkelte av oss får bestemme hva en skal tro.
Kirkens tro - den tro som en gang for alle er overlevert de hellige - er nedfelt i kirkens bekjennelser, og noen av dem finner vi allerede gjengitt i Det nye testamentes skrifter.
Når man leser Det nye testamentes brever oppdager man noe av det liv som ble levd før vi fikk vår nytestamentlige kanon. Blant annet fremsielsen av en trosbekjennelse, som den vi finner i 1.Tim 3,16 og som vi fremsier hver gang vi feirer gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet:
"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar