Verdighet i livets sluttfase

Det er til å bli fortvilet av: på nyhetene i går handlet det om at Regjeringen skal sette i gang nok en utredning om Hospice i Norge. Trenger vi enda flere utredninger og uttalelser om en bedre verdighet rundt døden?

Sammenlignet med Norden forøvrig har vi bare så vidt kommet i gang med utbygging av hospice i Norge. I Norge har vi fire, fem om vi regner med det gode tilbudet som Fransiskushjelpen driver i Oslo. I Danmark finnes det 17 og flere er under oppførelse. I Norge mangler vi penger og egentlig en forståelse for viktigheten av en verdig død. Mange av de som ønsker å dø på et hospice blir avvist. Ene og alene på grunn av mangelen på plass. De som rammes er sårbare mennesker, som trenger hjelp i livets sluttfase. Det får de da også de som bor på sykehjem og institusjoner, men med all den erfaringen vi sitter inne med så vet vi at de som jobber på disse sykehjemmene og institusjonene får stadig dårligere tid og er allerede overarbeidet som de er. Derfor får vi alle disse historiene om en uverdig avslutning på livet.

Døden er fortsatt tabu. Vi vil alle møte den, men helst ikke snakke om den. Verken politikerne eller oss selv. Kanskje det nå er på tide at vi gjør noe med dette? Vi skryter jo av at vi lever i et moderne, velferdssamfunn - men det gjelder nok ikke døden.