9 dagers bønneaksjon for fader Paolo

I går startet en ni dager lang bønneaksjon for fader Paolo Dall'Oglio (bildet), som ble kidnappet av IS 29.juli 2013. Til tross for at mange frykter for at han er drept, er det også mange av hans nærmeste venner som tror at han fremdeles skal være i live. Det skal være flere ting som tyder på dette. Siden han ble kidnappet i 2013 har vi stort sett hver eneste torsdag bedt for ham i forbindelse med gudstjenestene våre i Kristi himmelfartskapellet.

Det er en menighet i London, Farm Street Church, Mayfair, som tar tatt initiativet til de ni bønnedagene for fader Paolo. Han ble kidnappet i Raqqa, som er selve hovedkvarteret til IS i regionen. Da hadde fader Paolo nylig vært i Norge, som taler på sommerstevnet til Areopagos på Klækken hotell. Jeg hadde den store gleden av å få møte ham der. Deretter dro han til Roma, for så å ta seg inn i Syria på nytt.

For det er i Syria fader Paolo har lagt igjen sitt hjerte. På 1980-tallet startet han på restaureringen av et kloster fra det 6. århundre: Deir Mar Musa, beliggende i nærheten av Damaskus.

"Vi ber om at Gud skal vende hjertene til hans kidnappere og spare hans liv," sier fader Robinson, som har tatt bønneinitiativet.

De ni dagene i bønn markerer også minnet om fader Frans van der Lugt, en annen jesuitt-prest som ble drept i Syria. Han hadde arbeidet mer enn 40 år i landet i Homs, hvor han ble skutt og drept 7. april 2014.

Jeg håper riktig mange blir med på å be for fader Paolo.

Billedtekst: Fader Paolo utenfor Deir Mar Musa klosteret.

Tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet

Den virkelige testen vedrørende vårt åndelige liv finner ikke sted ute blant mennesker, men i vårt lønnkammer.

Ute blant folk kan vi late som, spille et skuespill, ha på oss en maske, som gir inntrykk av at vi lever med Herren. Lærer vi oss et religiøst språk, er det ingen problemer å lure andre.

Men vi lurer ikke Gud.

"Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for." (Hebr 4,13)

Det er Henri Nouwen som minner oss om følgende: "tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet".

Om vi skal ha noe å gi andre som har verdi må vi først ha fått det selv - og - levd det ut.

Det er forskjell på å møte et menneske som snakker - og et menneske som lever det de snakker om.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for alle de menneskene jeg har møtt, enkle mennesker, men som lodder djupt fordi de lever et liv som er i samsvar med de ordene de bruker. Vårt største behov i dag er ikke for flere intellektuelle mennesker, men djupe mennesker, hvor det er sammenheng mellom det de sier og levd liv.

La oss sette av tid til å virkelig søke Herren og tilbringe tid sammen med Ham - alene.

Min fastelesning nå er Forkynneren. I kapittel 5, vers 1 heter det:

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få."

Opp ned

"De sønderknuste og undertrykte har lært meg så mye som har forandret meg ganske radikalt:

De har hjulpet meg til å oppdage at helbredelse finner sted nederst på stigen, ikke på toppen."

- Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 23. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Min troshelt - brobyggeren Lev Gillet

I går kveld, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, feiret vi minnet om en av mine troshelter - brobyggeren Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken".

I forholdet til mine medsøsken i troen ser jeg etter det som forener oss, ikke det som skiller, og jeg kjenner virkelig på en djup takknemlighet til alle som raust har fortalt meg om deres tro og deres kirkelige tradisjon. Det er alltid noe å lære.

Det er i dette arkimandrit Lev Gillet er et forbilde for meg. Lev Gillet bygget broer mellom tradisjoner og mennesker. Som vi gjør i Kristi himmelfartskapellet. Hit kommer lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, pinsekarismatikere, et par katolikker. Vi ber sammen og vi feirer gudstjeneste sammen, ja, vi bryter også brødet sammen.

Fader Lev Gillet ble født i Saint-Marcellin (Isére) i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6. august. Året er 1893. Etter studier i filosofi, blir Louis, som han egentlig het, mobilisert i forbindelse med 1. verdenskrig. 1914 tilbringer han som krigsfange. Han deler fangenskapet med russiske krigsfanger, og blir grepet av deres djupe åndelighet. Han studerer matematikk og psykologi i Geneve og blir så benediktiner. En kort periode lever han i ulike katolske klostre, før han ble med på et spennende prosjekt: sammen med noen andre tok han initiativet til grunnleggelse av en helt unik monastisk kommunitet: klosteret Chevetonge i Belgia, der vestlig og østlig tradisjon fremdeles lever side om side. Men Lev Gillett ville videre. Han hadde fått smaken på ortodoks spiritualitet.

Etter en tid med en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina vender han hjem til Frankrike. 25. mai 1928 blir han prest i Den ortodokse kirke. Fra den dagen tjente han Den ortodokse kirke i Europa og Midt-Østen.

Han arbeidet som reisende forkynner, retreatleder, og mange så på ham som en åndelig far og åndelig veileder. For biskoper, prester, munker og lekfolk. I 1938 slår han seg ned i London, og blir en viktig skikkelse innen St.Alban og St.Sergius fellesskapet. Han forblir i London livet ut, men gjør reiser til Frankrike, Sveits og Libanon.

Han har skrevet innsiktsfulle bøker om Jesusbønnen, om evangeliene og en inspirerende bok om ortodoks tro. Hans bok: "Jesus - enkle betraktninger over Frelserens skikkelse" i dansk utgave på slutten av 1970-tallet. Den har fulgt meg siden som en av mine aller viktigste åndelige inspirasjonskilder. Det var en bok Edin Løvås også elsket.

SISTE: Helsesituasjonen til iranske Maryam er svært kritisk

Helsesituasjonen til Maryam Naghash Zargaran (bildet) er nå blitt ytterligere forverret. Hun har sittet fengslet for sin tro i Iran siden 2013. Helt nye rapporter viser at hennes helse nå er i en kritisk tilstand. Iranske myndigheter nekter å gi henne den medisinske behandlingen hun så sårt trenger. De har til og med kuttet ned på livsviktig medisin som har blitt behandlet med tidligere.

Hun er i behov av øyeblikkelig hjelp, og trenger våre forbønner NÅ!

Det iransk-kristne mediaselskapet Mohabat News kan fortelle at helsesituasjonen til Maryam forverret seg betraktelig i forrige uke. Hun lider av blant annet hull i hjertet, utmagring, svakhet, traumer og traumer.

Det var i forbindelse med et husmøte hjemme hos den kjente iranske pastoren, Saeed Abedini, som selv satt fengslet i Iran i lang tid, og som løslatt og befinner seg i USA, at Maryam ble arrestert. Hun soner i en spesialavdeling for kvinner i det beryktede Evin-fengselet i Teheran.

La oss be inderlig til Gud for Maryam disse dagene.

Om å holde seg på den hellige veien

"Vi må bevisst gå inn for ikke å bli likedannet med det nåværende verdenssystem, ikke fordi det er det behageligste for vår personlighet, men fordi det er nødvendig for å opprettholde vårt åndelige liv.

Mange troende i dag synes å mene at de kan vinne andre ved å være enige med dem i alt. Men da blir det hele et narrespill, og faktum blir at de andre vinner over oss. Historien viser at det ikke er måten å vinne verden på.

Dr A.W. Tozer sier det slik: Et menneske som går i feil retning vil aldri komme på rett vei ved at et eller annet omgjengelig, religiøst menneske dukker opp ved hans side og slår følge i samme kurs. Den eneste redningen er om en stiller seg foran ham på veien og holder fast på at den villfarne må snu og gå i riktig retning."

- DeVern F. Fromke (28.juli 1923-28.oktober 2016) i boken: Guds evige hensikt. Logos forlag 1975)

En liten lovtale til misjonsforeningene

I går var jeg så heldig å bli invitert til å tale i en liten misjonsforening tilhørende Misjonssambandet i Gjøvik. Jeg liker meg så godt blant "sambandittene" og har talt i denne sammenhengen flere ganger. Det er alltid en stor glede å gjøre det.

Mange av medlemmene av den lille misjonsforeningen har holdt sammen siden ungdommen. Nå er de godt voksne. I går holdt de også årsmøte. I den sammenhengen kom det frem at den lille misjonsforeningen hadde klart å samle inn over 85.000 kroner i 2016. Det er fantastisk. Pengene er overført til misjonskassen i Norsk Luthersk Misjonssamband, og skal brukes til det store misjonsarbeidet denne flotte organisasjonen driver. 85.000 kroner! Tenk på hvor mange hundretusener denne lille gruppen alene har samlet inn siden starten!

Og det er mange slike grupper rundt omkring i Norge. Medlemmene er arbeidsomme, nøysomme mennesker som har Jesus i hjertet og som brenner for at andre skal få høre om Ham.

Emmanuel Minos sa ved en anledning: Det er ikke oljen som har gjort Norge til et rikt land. Det er alle de små misjonsforeningene som har sørget for at Guds velsignelse er blitt hvilende over landet.

Jeg tror den godeste Minos hadde helt rett.

I dag takker jeg Herren for alle disse misjonsforeningene rundt omkring i Norge, og spesielt venneflokken her på Gjøvik, som så trofast har tjent Herren alle disse årene. De har hjulpet mange mennesker til tro, til bedre helse, til skolegang og alt det andre som en misjonsorganisasjon gjør.

Kina: Alvorlig syk kristen fange nektes medisinsk hjelp

Den kinesiske pastoren, Yang Hua (bildet), som sitter fengslet, er nå i desperat behov for medisinsk hjelp.

Det er hans advokat som forteller om hans helsesituasjon. Den er betydelig svekket. Yang Hua var så svak når han møtte sin advokat for kort tid siden, at han måtte bæres til rommet hvor de to skulle ha et møte. Han hadde da ekstreme smerter på grunn av en betennelse i det ene beinet. Leger som har sett på betennelsen anbefaler at beinet amputeres, men fengselsmyndighetene har gjort lite eller ingenting med dette. Leger har skrevet ut antibiotika, men fengselsmyndighetene har nektet å gi dette videre til Yang Hua.

Kinesiske myndigheter anklager Yang Hua for å ha avslørt statshemmeligheter. Det skal ikke mye fantasi til for å se at det er falske anklager. Årsaken til fengslingen ligger et helt annet sted, i det faktum at Yang Hua er pastor.

La oss be for vår hardt prøvede bror.

Om å kjøpe Den Hellige Ånd for penger

Bli med til Samaria. Det skjer noe stort der. Hele byen er berørt. Det skjer tegn og under. Mange lamme har begynt å gå igjen. Besatte blir satt fri. En journalist ved navn Lukas forteller at reaksjonene ikke uteblir: Folk jubler over det som skjer. Evangelisten Filip gjester byen.

Blant de journalisten Lukas forteller om er en tidligere trollmann: Simon. Han hadde kommet til Samaria før Filip, og denne trollmannen har også satt byen på ende. Mange ble så begeistret over trolldomskunstene hans. Men det blir likevel bare småtterier i forhold til hva som skjer i møtene til evangelisten Filip. Ifølge journalisten Lukas blir også trollmannen Simon berørt av forkynnelsen til Filip. Han kommer til tro og lar seg til og med døpe på bekjennelsen av sin tro.

Simon blir, fortsatt i følge det vi kan lese i artikkelen til Lukas, så betatt, ja, helt ute av seg av undring, over alle de store miraklene som skjer i Samaria. Ryktene om det som skjer i Samaria når langt. Journalisten Lukas reiser til Jerusalem for å få en kommentar til det som skjer i selveste modermenigheten der. Begeistret kan han fortelle at de sender en delegasjon til Samaria. I delegasjonen, som har fått i mandat å undersøke det som ryktene forteller om, befinner det seg to av Herrens apostler: Peter og Johannes.

Journalisten Lukas blir med i reisefølget tilbake til Samaria. Han kan begeistret fortelle at Samaria nå opplever det samme som skjedde i Jerusalem i pinsen! Den Hellige Ånd faller! Over alt døpes folk i Den Hellige Ånd.

Da, forteller Lukas, skjer det noe med Simon. Dette overgår alt han har sett. Journalisten kan fortelle at Simon til og med ville betale penger for å få Den Hellige Ånd. Men den samme journalisten kan fortelle at Peter reagerer kraftig på det Simon sier. Han gjengir til og med Peters egne ord: "Måtte ditt sølv følge med deg i fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen lodd eller del i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Omvend deg derfor fra denne ondskap, og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt."

Journalisten forteller at Simon ble redd etter at apostelen Peter hadde sagt dette.

Jeg kom til å tenke på denne fortellingen fra Apostlenes gjerninger kapittel 8 da jeg leste artikkelen i Dagen for 27. mars. Om visse amerikanske forkynnere som forlanger 50.000 for å preke på et møte. Disse tre forkynnerne: Filip, Peter og Johannes hadde allerede gitt fra seg alt de hadde. Menigheten i Jerusalem praktiserte eiendomsfellesskap og delte alt. Tidligere i Apostlenes gjerninger, i kapittel 3, forteller Peter og Johannes at "sølv og gull har de ikke".

Pengesummen de tre amerikanske forkynnerne forlanger for å forkynner er en sak i seg selv, og det er ikke vanskelig å forstå at dette vekker oppsikt og skaper reaksjoner, men det er noe datteren til den ene av disse forkynnerne sier, som jeg reagerer mest på. Hun sier det slik:

"...Mitt inntrykk er at folk ikke er så opptatt av hvor mye forkynnerne får i honorar. De fleste er derimot begeistret for disse forkynnerne, for de kommer ikke bare med sannhet, DE KOMMER MED GUDS SALVELSE."

Mitt spørsmål er da: Når ble det mulig å kjøpe Den Hellige Ånd for penger?

Svaret på det spørsmålet er veldig enkelt: Den Hellige Ånd lar seg verken kjøpe for penger eller av mennesker.

Ber om forbønn for evangelisk kristne i Tadsjikistan

Denne uken retter Den europeiske baptistføderasjonen bønnefokuset mot Tadsjikistan. Unionen av Evangeliske kristne/baptistene teller 420 døpte medlemmer i 23 menigheter. Bønneaksjonen pågår til og med søndag.

Republikken Tadsjikistan er det minste landet hva areal angår i Sentral-Asia og grenser til Afghanistan, Kina, Kirgisistan og Usbekistan. Her finnes det fjellkjeder som Pamir i Øst som har noen av de høyeste fjellene i verden utenfor Himalaya, og mer enn 50 prosent av landet ligger 3000 meter over havet. Totalt utgjør fjellområdene hele 98 prosent av Tadsjikistan. Her bor det drøyt åtte millioner mennesker. De fleste av landets innbyggere er muslimer, og innflytelsen til Islam har vært økende de siste årene.

Landet har vært rammet av en rekke store naturkatastrofer, særlig av jordskjelv, hvor tusener har mistet livet. Det største av jordskjelvene inntraff i 1907 og det krevde hele 12.000 menneskeliv. Tadsjikistan har også vært herjet av borgerkrig.

Den bittelitte baptistunionen i landet ber oss om å be for de 23 menighetene, for medlemmene og deres ledere. De ber også om forbønn for sitt land. Men først og fremst ønsker de forbønn om dette: at Jesus skal omslutte dem med sin kjærlighet og oppmuntre dem! La oss stå sammen i bønn om dette! Flere av våre trossøsken har opplevd forfølgelse i dette landet.

Islamsk terrorist finner Jesus og leder bønnemøter i Istanbul

Midt i krigens redsler fortsetter Gud å demonstrere sin makt. The New York Times kunne for kort tid siden fortelle en historie om hvordan en terrorist hadde blitt en kristen og hvordan han startet en bønnegruppe for andre kristne.

Hans kone og andre familiemedlemmer har sett en kolossale endringen i denne mannens liv etter at han fikk møte Jesus.

Journalisten fra The New York Times skriver:

"Når 22 kristne flyktninger kom sammen i en kjeller til en leilighet i Istanbul tidlig en søndag morgen for kort tid siden, så ble jeg raskt klar over at dette ikke var noe ordinært bønnemøte. Flere av de som var til stede hadde muslimske navn. Her fant jeg en med navnet Jihad, en som het Abelrahman og flere med navnet Mohammad. Og det underligste av alt: spøkefullt refererte de til sin vert, en av de med navnet Mohammad, som en irhabi - en terrorist.

Om Bashir Mohammad var med på spøken, var det fordi dette en gang var sant. I dag har den 25 år gamle Mohammad et kors hengende på veggen og inviterer andre som nylig er blitt omvendt til et ukentlig bibelstudiegruppemøte i den lilla-malte stua si. For mindre enn fire år siden kjempet han ved frontlinjen i den syriske borgerkrigen for Jabhat al-Nusra, en sidegren av Al Qaeda. Han er, sier han selv, en jihadist som vendte om til Jesus."

Er det ikke fantastisk? Både det at disse terroristene møter Jesus, men også at den sekulære avisen The New York Times publiserer slike historier? For meg er dette et stort gledes- og takkeemne.

Du kan lese historien i The New York Times her:

https://www.nytimes.com/2017/03/24/world/middleeast/the-jihadi-who-turned-to-jesus.html?_r=1

Kristus lever i meg

Denne boken, "Kunsten å eldes uten å bli gammel", av den da 85 år gamle domikanerinne, Agnes-Marie (bildet), fikk jeg anbefalt av min åndelige veileder på den tiden, en pinsevenn som var omtrent på samme alder som Sr. Agnes-Marie. For å si det forsiktig: en ikke vanlig foreteelse. Pinsevenner og katolikker har ikke alltid gått så godt sammen.

Men Ole Petter Bekkelund hadde funnet noe hos søster Agnes-Marie av Treenigheten som var gull verdt, og den siden av dette gullet, hadde han funnet noe like verdifullt: en søster i troen.

Hun debuterte som forfatter i en alder av 85 og kun skulle leve til hun ble 102, etter 78 år i kloster, derav 55 år i Norge. Søster Agnes-Marie var født i Belgia. Hennes livskall av forbønnens.

Det ble ikke til at jeg leste boken hennes den gang. Selv ikke etter den varme anbefalingen hos min åndelige veileder. Men her om dagen kom det så sterkt for meg at jeg skulle lese den, og fikk lånt den på biblioteket. Nå er jeg i ferd med å lese den og med ett forstår jeg hvorfor min åndelige veileder, pinsevennen, fant åndelige brådjup hos denne milde kvinnen.

Hun åpner boken slik med følgende overskrift:

Hva er Jesus Kristus for meg?

Så svarer hun:

"At jeg lever her - i Lunden Kloster - er i seg selv et bevis på hva Kristus er for meg. I grunnen behøver jeg ikke å si hva Kristus er for meg. Egentlig er mitt valg av livsform et vitnesbyrd. Kierkegaard skrev: 'Det er måten å leve på som preker, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling - ved sitt liv - det som vanligvis behøver ord.' Hva er Kristus for meg? Han er alfa og omega. Med full overbevisning i troen, gjentar jeg for egen del Paulus' ord i Gal 2,20: 'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.' Tenk, Kristus lever i meg, og Han lever i oss alle, verden over. Kristus er én, og den samme Kristus lever i oss alle. Realiteten er ikke bare Gud og jeg. Nei, den levende Kristus er i oss alle. Hvilken enhet måtte da utvikle seg oss imellom. tross vårt elendige jeg, tross våre begrensede, svært begrensede individ. Ja, hvilken enhet, bare vi gir Ham lov til å virke i oss, som Han vil. Dette innebærer at vi glemmer oss selv, og slik gir vi Ham muligheten til å fylle oss med sin kjærlighet. I Ham alene finner vi frihet og liv. Kristus, den levende Gud, bor i meg. Den brennende busk brenner i meg. Var vi bare alle overbevist om dette...."

Jeg gleder meg til å lese videre. Mitt liv er modnet til dette budskapet nå.

Billedtekst: Søster Angnes-Marie. O.P. Foto: Katolsk.no

Gode møter i Skien

Når disse linjene skrives har May Sissel og jeg nettopp kommet hjem fra Skien. I formiddag talte jeg i den vakre Skien baptistkirke om kraften i velsignelsen. Mange benyttet anledningen til å få korsets tegn tegnet i sin panne og del i Herrens velsignelse. Menighetens pastor Vidar Bergsland og jeg sto på hver side av nattverdbordet og lyste Herrens velsignelse over de som kom frem i hver sin rekke.

Lørdag hadde jeg seminar samme sted med tittelen: "Søk freden og bevar den. Om det åndelige livet i den andre halvdelen av livet." Mange var kommet til kirken denne vakre og solfylte vårdagen for å ta del i seminaret. Det siste bildet viser Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth som viser oss det vakre og gripende Kristus-ikonet hun har malt, og som henger i menighetens bønnerom.

May Sissel og jeg kjenner på en djup takknemlighet for denne helgen, ikke minst for det gode samarbeidet mellom Porsgrunn, Langesund og Skien baptistmenigheter. Takk for alle de mange og gode tilbakemeldingene fra de som deltok på seminaret og gudstjenesten i dag. Takk for samarbeid og vennskap med pastorene Magne Hultgren, Dag Eiel Kristoffersen og Vidar Bergsland. På seminaret ledet Dag lovsangen og ledet oss inn i Herrens gode nærvær, sammen med en chin-gruppe fra Langesund.

En helbredende berøring

"En berøring, ja, berøring, taler kjærlighetens ordløse språk. Vi mottar så mye berøring når vi er babyer og så lite når vi er voksne. Men fremdeles er det slik at en berøring gitt i vennskap ofte gir mer liv enn ord. En venns hånd som stryker over ryggen vår, en venns armer som hviler på våre skuldre, en venns fingre som styrker en tåre bort, en venns lepper som kysser oss på pannen - dette er sann trøst. Disse øyeblikk av berøring er virkelig hellige. De gjenoppretter, forsoner, de forsikrer, tilgir, helbreder.

Alle som berørte Jesus, eller som Han berørte, ble helbredet. Guds kjærlighet og kraft kom ut av Ham (se Luk 6,19). Når en venn berører oss med en fri, ikke-krevende kjærlighet, så er det Guds inkarnerte kjærlighet som berører oss og Guds kraft som helbreder oss."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det skjulte lyset

"Å elske noen betyr ikke først og fremst å gjøre noe for den personen. Det betyr å hjelpe den personen til å oppdage sin egen skjønnhet, hvor unik vedkommende er, det skjulte lyset i hans eller hennes hjerte og meningen med deres liv."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 104. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Økende forfølgelse av kristne i Laos

Det er en økende forfølgelse av kristne i Laos (bildet). Det siste angrepet vi kjenner til skjedde i januar da huset til en menighetsleder ble påtent og brant ned til grunnen. Brannen ble først kjent nå. Menighetslederens navn må av sikkerhetsmessige årsaker holdes hemmelig.

Den kristne familien mistet alt de eide. Heldigvis var verken den kristne lederen eller hans familie hjemme da huset ble satt i brann. Den kristne lederen mistet også sin motorsykkel i brannen, et viktig fremkomstmiddel i Laos. Naboene forsøkte å slukke brannen, men de lykkes ikke.

Brannen er ikke et enkeltstående tilfelle. De to siste årene har laotiske kristne måtte utstå en rekke angrep på grunn av deres tro. Mange er blitt fordrevet fra deres landsbyer, de er blitt fengslet, og ydmyket i det offentlige, melder World Watch Monitor. Flere er også blitt presset av sine familier til å vende tilbake til landets dominerende religion, buddhismen.

Nedjusterer antallet kristne i Nord-Korea

Det er blitt hevdet at det skal finnes så mange som 500.000 kristne i Nord-Korea. Lederen for Voice of the Martyrs i Sør-Korea, pastor Eric Foley (bildet) er derimot mer forsiktig i sine beregninger. Hans organisasjon mener at tallet ikke er større enn 100.000 og at selv dette tallet kan være høyt. 30.000 av av disse 100.000 disse befinner seg i konsentrasjonsleire, som i praksis er utryddelsesleire.

Påstanden om at det skal finnes så mye som en halv million kristne ble senest fremmet av Korea Herald.

"Selv 100.000 kristne i Nord-Korea er et mirakel", sier Eric Foley.

Foley er kjent for å sitte inne med en god oversikt og kunnskap over det som skjer med kristne ikke bare i Nord-Korea, men også Kina.

La oss fortsette å be for våre forfulgte trossøsken i Nord-Korea.

Billedtekst: Eric Foley som leder The Voice of the Martyrs i Sør-Korea. Foto: Twitter.

Syting

"Syting er forårsaket av elendighet og kan byttes ut med doxologi (lovprisning). Syting avler syting og doxologi avler doxologi. Når noen ikke beklager seg over et problem som plager ham, men heller lovpriser Gud, blir djevelen frustrert og går bort til noen andre som klager, for å gjøre det slik at det blir enda verre for ham. Du skjønner, jo mer man klager, jo mer elendighet skaper man.

Noen ganger bedrar djevelen oss slik at vi ikke er i stand til å være fornøyd med noe; men man kan feire alle ting på en åndelig måte, med doxologi, og sikre Guds konstante velsignelse."

- Hellige Paisios av Athos.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 13: Min synd

Jeg har begynt på Romerbrevet igjen. Husker ikke for hvilken gang. Jeg har lest det mange ganger siden jeg ble en kristen i 1972. Det passer jo godt nå ved Reformasjonsjubileet å lese det brevet som skulle bli til så stor hjelp for Martin Luther, og for så mange i kjølvannet av hans gjenoppdagelse av evangeliet. Når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen så anser jeg meg selv for lutheraner å være.

Men det var ikke dette jeg ville skrive om i denne fastebetraktningen.

Jeg vil skrive om noe som nesten ingen snakker om lenger: synd. Det ordet har nesten gått ut på dato. I dag snakker vi heller om menneskelige svakheter. Men apostelen Paulus er realistisk. Han snakker om syndens realitet: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Uten unntak. Alle. Noen vers tidligere har han slått fast: "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste." (v.10)

"Alle er under synd", skriver apostelen, (v.9).

Og vi skal ikke se så mye rundt oss før vi ser syndens konsekvenser. Det er bare å åpne dagens avis eller se fjernsynets nyhetssendinger. Da vil man raskt stifte bekjentskap med resultatene av menneskets falne natur: Krig, vold, misunnelse, bitterhet, begjær, urenhet, undertrykkelse, misbruk, utnytting. Listen er lang som et vondt år.

Men jeg behøver ikke gå så langt. Jeg kan gå til mitt eget hjerte. Apostelen Paulus så dette i sitt eget liv. Han skrev:

"For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt..." (Rom 7,18)

I verset forut for dette beskriver han hvorfor det er slik: "... synden som bor i meg..."

Vi - jeg - er alle i stand til de mest horrible ting. Om vi skulle finne på å tro at vi ikke er i stand til å bedra, være utro, utnytte andre, falle i det vi kaller grove synder, underslå, stjele, ja, da er vi forført. Jo lenger jeg lever jo mer svikefullt ser jeg at mitt hjerte er - og jo mer avhengig er jeg av Guds nåde.

Jeg liker godt kong David. Så 100 prosent menneske. På godt og på vondt. Når han lærer sitt hjerte å kjenne snakker han ikke om andres synder. I sin store bots-salme, Salme 51, skriver han:

"... mine overtredelser ..." (v.3)
"... min synd ..." (v.4)
"... mine overtredelser ..." (5)
"... min synd ..." (v.5)

Vi trenger alle å få se dette. Ikke bare en gang.

Parallelt med lesningen av Romerbrevet leser jeg en kommentar til brevet av Hans Johansson: "Så räddar Gud världen". Hans Johansson var bibellærer og pastor, og i de senere år knyttet til kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er knyttet til. Brått og uventet døde han under en joggetur for ni år siden. En samtale med Hans fikk stor betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg kommer alltid til å huske ham med stor glede og takknemlighet. Hans Romerbrevskommentar er svært god.

Å be med de hellige - dagsretreat Kristi himmelfartsdag

Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune, har den store gleden av å invitere til en dagsretreat Kristi himmelfartsdag, 25. mai. Vi er så heldige at vi får med oss Sven og Anne Kristin Aasmundtveit. Sven er for tiden pastor i Toten frikirke, Anne Kristin er knyttet til Bibelselskapet som bibelforteller og forlagsredaktør. Begge har skrevet en rekke bøker, og har god kjennskap til den keltiske spiritualiteten.

Dagsprogrammet ser slik ut:

13.30: Vi spiser medbrakt matpakke.
14.00: Å be med de hellige (ørkenfedrene) ved Sven.
15.00: Å synge med de hellige, ved Anne Kristin
16.00: Enkel bevertning
17.00: Å be med de hellige (ikonene) ved Sven.
18.00: Gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Liturg: Bjørn Olav Hansen

Det går tog fra Oslo 11.02 som er på Eina 12.37
Fra Eina kl. 19.53 som er i Oslo 21.30
Det er 1,5 km å gå fra stasjonen til kapellet. Det er også mulig å kjøre bil, men det er begrenset plass til parkering.

Det er veldig fint de som vil være med melder seg raskt. Vi har begrenset plass, og vi trenger å vite hvor mange vi blir med hensyn til bevertningen kl.16.00. Alle oppfordres til å ta med matpakke og noe å drikke. Påmelding til: bjornolav58@gmail.com

Hjertelig velkommen!

Indonesiske myndigheter forbyr virksomheten til tre kristne menigheter

Indonesiske myndigheter i Bogor på Vest Java har nedlagt forbud mot at tre menigheter holder gudstjenester eller andre sammenkomster. Forbudet kommer etter at en muslimsk gruppe har krevd at menighetene opphører med sin virksomhet.

De tre menighetene er en metodistkirke, Huria Batak protestantiske kirke og en romersk-katolsk kirke. Myndighetene har nedlagt forbud om at medlemmene av disse menighetene møtes. Årsaken skal være at de ikke kan garantere deres sikkerhet.

Pastoren for metodistmenigheten, Abdi Saragih, forteller til det katolske nyhetsbyrået i Asia, UCA News, at menigheten han er pastor for er lovlig registrert, og at de har vært utsatt for trakassering og forfølgelse siden 2014. Menigheten har alle papirer i orden, også når det gjelder det bygningsmessige.

Billedtekst: Et banner som advarer folk mot å holde ikke-muslimske møter i sine hjem henger over gaten i Griya Parung Panjang på Vest-Java. Foto: UCA News.

Ingen perfekt leder

"Gode ledere er klar over både deres styrke og deres svakheter. De er ikke redd for å innrømme det siste. De vet hvordan de kan finne støtte og er ydmyke nok til å be om den. 

Det finnes ingen perfekt leder som har alle gavene som er nødvendig for godt lederskap."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 220. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Fastebetraktninger 2017, del 12: Guds enkle vandringsmenn

Jeg tenker mye på en mann jeg møtte for mange år siden. Hans navn er Peter Peters. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham. Jeg møtte ham mens jeg arbeidet for daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, som redaktør av deres tidsskrift: Ropet fra Øst. Organisasjonen heter i dag Stefanusalliansen. Peter Peters var evangelist blant de såkalte reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene, grunnlagt av Georgij Vins og Gennadij Kryuchkov. Reformbaptistene oppstod som en reaksjon på myndighetenes innblanding i den russiske baptistunionen. Disse uregistrerte baptistene ble utsatt for hard forfølgelse.

Møtet med Peter Peters gjorde så sterkt inntrykk på meg at det sitter i kroppen den dag i dag. Han var en reisende evangelist, som dro fra sted til sted i det veldige russiske riket. Peters hadde sittet i fengsel for sin tro flere ganger, og KGB var stadig på jakt etter ham. Han var nøysom, høyreist og slank, leste i en slitt Bibel, og var en beder. Jeg husker vi var på besøk hos en familie, og når vi skulle be, reiste vi oss alle sammen, slik skikken er blant reformbaptistene i Russland. Man ber stående, eller knelende. Aldri sittende. Disse våre trossøsken er preget av en stor gudsfrykt.

Det er noe ved denne enkelheten, dette rotekte, livet som tiltaler meg så mye. Når jeg tenker på Peter Peters, som jeg gjør med stor takknemlighet, kommer jeg til å tenke på denne sangen:

Her jeg vandrer som en pilegrim gjennom verdens fremmedland,
for jeg har mitt rette hjemland bakom flodens dunkle strand.
Og jeg så en gang i ånden himlens herlighet
og glans, sådan skjønnhet overgår all jordisk sans.

Kor: Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn.
Det får koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen. 
Det er lengselen hjem som driver meg,
jeg kan ei stanse her,
for en fremmed her i verden jeg jo er.

Ofte merkes vel at kristennavnet her et skille står
mellom verden og den pilgrimsskare som mot himlen går.
For den sjel som ei i ånden så Guds stad Jerusalem
han kan ei forstå en pilgrims lengsel hjem.

Selv om jorden her er fager i sin skjønne blomsterskrud,
kan den aldri, aldri måles med min himmel hos min Gud.
Derfor lengter jeg dit hjem til evig sommer, evig vår,
til det land som alt i evig blomstring står.

Jeg tenker: en slik sang kunne neppe bli skrevet i 2017.

Jeg foretrekker å være sammen med Guds enkle vandringsmenn under min vandring her på jord. Jeg finner de i mange sammenhenger. Det er de som klynger seg til korset, og bare korset.

Her er et opptak hvor Ole Abel Sveen synger denne vakre sangen:

https://www.youtube.com/watch?v=CL04MZts2hw

SISTE: To sørkoreanske pastorer arrestert i Kina for å smugle nordkoreanere ut av Nord-Korea

Kina har i følge nyhetsbyrået Reuters arrestert to sørkoreanske pastorer og anklaget dem for å ha smuglet mennesker ut av Nord-Korea og inn i Kina.

Arrestasjonen av de to pastorene kommer i kjølvannet av arrestasjonen av 32 sørkoreanske misjonærer tidligere i år langs grensen mellom Kina og Nord-Korea. Spenningene mellom Sør-Korea og Kina er spesielt høye siden Sør-Korea tillot USA installere et anti-rakett system for å stanse angrep fra Nord-Korea. Kina sender avhoppere fra Nord-Korea tilbake til Nord-Korea, hvor de øyeblikkelig blir arrestert, torturert og i mange tilfeller henrettet.

La oss huske på de to sørkoreanske pastorene i våre forbønner, og la oss spesielt be for de forfulgte kristne i Nord-Korea og Kina.

Om å gå mot den kulturelle normen

"I dag har mennesker noen ganger problemer med uttrykk som 'de fattige' og 'de svake'. Ord som 'fattig' og 'svak' går imot visse kulturelle normer som ønsker at alle skal være sterke og fulle av kraft. Svakhet blir ofte betraktet som en defekt. 

Men små barn er svake; de kan ikke klare seg selv. Mennesker med alvorlig utviklingshemming er svake; de kan ikke takle livet alene. Dette betyr ikke at de ikke har noen verdi. Vi har alle våre begrensninger og funksjonshemminger. Men noen mennesker erkjenner sin fattigdom, andre gjør det ikke."

- Jean Vanier i An Ark for the Poor, side 14. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 11: En Bibel merket av tårer

En bitteliten setning grep meg så sterkt i dag. Jeg leste om faren til Sergey Rakhuba, som er president for det som nå heter Mission Eurasia, og som tidligere het Russian Ministries, et misjonsarbeid som i sin tid ble startet av Anita og Peter Deyneka jr.

Sergeey Rakhuba er opprinnelig ukrainer, nå bosatt i USA. Han forteller at hans far er på vei dit for å feire sin 90 års dag. Gripende forteller sønnen om faren som tar avskjed med sin avdøde kone på den lokale gravlunden. Han har pakket for den lange reisen. Han tar med seg de mest verdifulle tingene han har: Fiolinen som har vært hans følgesvenn gjennom hele livet. De er uadskillelige de to. Han har med seg Bibelen sin, og en liten eske med gamle svart-hvitt fotografier av sine venner og sin familie, samt originalene til hans dikt.

Et langt levd liv i en fiolinkasse, en eske med fotografier, noen dikt og en Bibel.

Det som griper meg er hva sønnen skriver om sin fars Bibel: Den slitte og velbrukte Bibelen har sider som er blitt merket av mannens tårer. Det vitner om et prøvet liv, om en beder som ber for sine over en åpen Bibel mens tårene faller på de flortynne bibelbladene. Så gripende! Så sterkt!

Men historien forteller også om et følsomt og sårbart menneske: en fiolin og selvskrevne dikt.

Jeg har merket meg dette: mange ukrainske og russiske baptister elsker lyrikk. Som mange av dere vet har jeg vært involvert i misjonsarbeid i Russland og Ukraina i mange år, ikke minst i arbeidet for de forfulgte kristne, og jeg har møtt mange baptister fra disse områdene. Mange av dem har det til felles at de skrev dikt. Det gjorde faren til Georgij Vins, og det gjorde sønnen. Og det gjorde Aida Skripnikova. Hun ble faktisk arrestert på gaten i daværende Leningrad for å ha delt ut prospektkort med sine selvskrevne kristne dikt. Disse diktene, som våre ukrainske og russiske trossøsken skriver, er inderlige, personlige beretninger om Herren og livet med ham.

Jeg blir så glad og oppmuntret når jeg ser bildet av far til Sergey Rakhuba. En god mann, en hengiven og oppriktig og ydmyk kristen. Et eksempel for andre. Måtte den lange reisen gå godt og måtte han få en velsignet feiring av 90 års dagen, og måtte Herren velsigne alle hans livs dager.

Jeg vil minnes hans Bibel også - den som er merket av tårer. Er din Bibel velbrukt?

Søk Guds fred og bevar den

Jeg gleder meg til lørdag og søndag. Da skal May Sissel og jeg besøke Skien Baptistkirke, hvor jeg lørdag skal ha et seminar med tittelen: "Søk Guds fred og bevar den", med undertittel: "Det åndelige livet etter fylte 50 år. Om vekst og modning i livets andre halvdel."

Seminaret begynner lørdag kl.11.00. Søndag taler jeg i gudstjenesten samme sted til samme tid.

Det er baptistmenighetene i Skien, Porsgrunn og Langesund som sammen står bak seminaret og gudstjenesten.

Er noen av bloggens lesere i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilst på deg. Takk til alle dere som ber for oss.

Hans nærværs oppløftende kraft, del 1

Her er første del av i alt to deler av en artikkel skrevet av Wade Taylor (bildet), som jeg har oversatt til norsk. Jeg håper du blir like velsignet av den som jeg ble:

"Og Herren Gud formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende skapning." (1.Mos 2,7)

Adam ble skapt fra støvet. Fordi Gud brukte støv, ble mennesket skapt til å være avhengig av sin Skaper, idet støvet ikke er i stand til å holde på sin form. Hadde Adam blitt formet av leire, så ville den formen det ble skapt i være i stand til å holde seg selv oppe.

Gud blåste inn i Adam 'livets ånde' (flertall). I Herrens originale intensjon, ble mennesket formet til å leve og fungere på to forskjellige relasjons nivåer og erfaringer - den 'jordiske sfæren' og den 'himmelske sfæren'. Den 'ånde' som Gud blåste inn i Adam var den opprettholdende kraften som som gjør ham i stand til å leve i hver av disse nivåene i livet.

På grunn av det høye kall mennesket har til å kommunisere og ha fellesskap med sin Skaper, og å utøve herredømme over jorden, var det nødvendig for mennesket å bli testet for å kunne opprettholde denne tilstanden av en avhengig underkastelse.

"... men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø." (1.Mos 2,17)

På grunn av ulydighet, mistet mennesket denne høyere form for liv. Selv om Adam og Eva fortsatte å leve fysisk, fant en umiddelbar død sted. Døden er ikke en tilintetgjørelse, snarere en separasjon. De døde åndelig, og derfor kunne de bare fungere i den nedre delen av det fysiske livet.

På grunn av den 'nye fødsel' er vi født på ny inn i en åndelig dimensjon, i det livet som Gud opprinnelig hadde tenkt. Som en del av denne nye fødselen har vi fått med oss evner (åndelige) som gjør oss i stand til å fungere i vår nyopprettede åndelige stilling. Ved bruk av disse, vil vi enten lykkes eller lide i varierende grad.

"Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere kan vokse til frelse." (1.Pet 2,2)

Gjennom denne Åndens gjenfødelse, er vi født inn i denne nye skapelsen som åndelige babyer. Akkurat som naturlige babyer må utvikle sine sanser for at de skal fungere ordentlig, må våre åndelige sanser, som er sammenlignbare med de fysiske, også utvikles. Hvis totaliteten av våre ønsker og fokus på livet heller mot det timelige livet, så vil bare våre fysiske sanser utvikle seg.

Men hvis ditt hjertes indre ønske søker det som er født av Ånden, vil også våre åndelige sanser utvikle seg og fungere. Dette vil resultere at vi er i stand til å skille og forstå åndelige ting. Når vi responderer på det åndelige (Hans nærvær), vil vi være uendelig bedre stillet enn vi ville ha vært om vi bare brukte vår tid og vår innsats i å søke bare etter den timelige sfæren i livet. Altfor få gjenkjenner dette som en uforanderlig livsprosess.

"Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus... Han kom til Jesus om natten ..." (Joh 3,1-2)

Nikodemus kom til Jesus etter at det ble mørkt, som om han ikke ønsket å bli gjenkjent. Men dette verset inneholder langt mer enn dette. Denne natt symboliserer den den åndelige sløvhet til det religiøse systemet han var en del av. Guds mulighet for å være tilstede med sitt manifesterte nærvær iblant sitt folk var blitt redusert til en død religiøs form. All åndelig virkelighet hadde forlengst avgått ved døden.Nikodemus kom fordi han så Jesus hadde noe som han ikke hadde, men som han ønsket, og han spurte derfor hvordan han kunne få del i det.

(fortsettes)

Sensasjonelt Lina Sandell-funn

Gösta Imberg fra Sverige har gjort oppsiktsvekkende funn som kaster nytt lys over livet til Lina Sandell (bildet). Han har klart å finne kvinnen som fulgte Lina Sandell til Fröderyd når faren Jonas Sandell hadde druknet. Ikke nok med det: med funnet av kvinnen dukket det også opp mer enn 300 brev! Til Augusta Almquist skrev Lina Sandell alt.

Tragedien i Lina Sandells liv fant sted når hun og faren legger ut på en båtreise på Vätteren fra Fröderyd til Göteborg. Underveis taler de om hvor fort ting kan endre seg. Noen timer senere blir faren dratt med over bord av en bølge, og drukner. Den fortvilte og redde datteren kommer seg fram til Jönköping og må forsøke å komme seg hjem til moren i Fröderyd. Det er da hun møter en ung kvinne som tilbyr seg å bli med på hjemreisen. Frem til nå har denne kvinnen vært ukjent, men takket være pensjonisten Gösta Imberg er man nå i ferd med å avdekke mye som er nytt av Lina Sandells historie.

Det skal være i forbindelse med farens tragiske død at Lina Sandell skrev: Ingen er så trygg i fare. I denne sangen heter det:

Herren selv vil sine berge.
Han er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.

Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blant venner,
sine barns bekymring kjenner.

Funnet er omtalt i den svenske avisen Sändaren. Du kan lese artikkelen her, ved å trykke på linken:
http://www.sandaren.se/nyhet/han-fann-lina-sandell-forskningens-dodahavsrullar

Vennskapets gave

I dag feirer vi et vennskap, for vennskap er noe dyrebart. Vennskapet mellom hellige Cuthbert av Lindisfarne og hellige Herebart eller Herbert av Darwentswater, er et eksempel på hvordan venner kan utfylle hverandre og støtte hverandre i liv og tjeneste.

Denne Herebart levde på en øy i en sjø, nå kjent som Herbert's Island. Her levde han i bønn. Ennå kan man se etterlatenskaper av det som sannsynligvis har vært hans munkecelle. Vi kjenner ikke datoen for hans fødsel, men han døde i år 687.

En gang i året dro Herebart for å besøke Cuthbert, enten på Lindisfarne eller på Inner Farne. Han kom for åndelig støtte og samtale. Selv for mennesker som har valgt å leve alene i bønn, trenger man noen å betro seg til, noen å få veiledning fra. Det er farlig å tro at man kan leve det kristne livet alene.

Sent i året 686, fikk Herebart vite at Cuthbert var på besøk i Carlisle. Han var der for å ordinere noen diakoner. Herebart sørget da for at de to kunne møtes. Når de to vennene møttes sa Cuthbert at de to måtte bruke tiden de hadde sammen viselig, siden Cuthbert visste at han kom til å dø snart.

Herebart ba da Cuthbert om å be inderlig til Gud om at de måtte legge ut på den reisen sammen for å se Guds herlighet i himmelen. Herebart var nemlig så full av sorg over at han snart skulle miste sin gode sjelevenn.

Og det skulle bli slik. Samme dag som Herebart døde på den øya hvor han holdt til, døde Cuthbert samme dag på øya hvor han holdt til. De to vennene opplevde herligheten sammen.

La oss i dag takke Gud for vennskapets gave.

Her er et bilde av den lille øye Herberts Island hvor bederen Herebert levde sitt liv.

Om det å elske en annen

"Å elske noen betyr ikke bare at man gjør ting for andre; det er mye djupere. Å elske noen er å vise hvor vakre de er, deres verdi og deres betydning; det er å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk; det er å glede seg over deres nærvær, tilbringe tid i deres selskap og kommunisere med dem. 

Å elske er å leve i et hjerte til hjerte forhold med en annen; gi og motta fra hverandre."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 19. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Jeg er badet i Guds kjærlighet"

En kvinne som sitter fengslet i Kina skrev nylig et dikt som beskriver det året som hun har tilbrakt i politiets varetekt i den sørlige kinesiske Gulzhou provinsen. Hun står nå i fare for å måtte sone fire år i fengsel.

Kvinnen heter Zhang Xiuhong (bildet) leder diakoniutvalget i en menighet i Huoshi og er også menighetens kasserer. 28. juli 2015 ble hun anklaget for "ulovlige forretnings operasjoner". Anklagene er ene og alene oppspinn fra myndighetenes side.

I diktet heter det blant annet at hun er "badet i Guds kjærlighet" og "dette året kom Herren meg enda nærmere" og det avsluttes med "dette året lever jeg i håpet og i de guddommelige løftene."

En tilstand av vekst og modning

"Mange spenninger i et fellesskap kommer fra det faktum at enkelte mennesker nekter å vokse opp; selv om veksten i et fellesskap avhenger av veksten til hvert medlem.

Det finnes alltid mennesker som motstår endringer; som nekter å utvikle seg; de vil at ting skal være som de alltid har vært. Et fellesskap er alltid i tilstand av vekst."

- Jean Vanier i boken Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

USA: Forfulgte kristne fra Myanmar berørt av innreiseforbudet

Tin holder godt fast på to av sine mest dyrebare eiendeler: en velbrukt og slitt Bibel og en godt oppladet mobiltelefon. I tilfelle den amerikanske ambassaden ringer. Hun og hennes familie på syv er nå mindre sikre på at de vil få innvilget visum til USA.

Kristne i Myanmar lever under kraftig forfølgelse fra hæren i landet. En flere tiår lang konflikt har ført til at tusenvis av kristne er blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, mange er blitt torturert og mange er drept. Myndighetene i Myanmar tvinger etniske grupper blant kristne og muslimer ut av landet ved å angripe deres landsbyer, og så gå til angrep på flyktningeleirene.

Det katolske nettstedet Crux stiller nå spørsmålstegn ved om ikke flyktninger fra Myanmar vil omfattes av innreiseforbudet til Donald Trump. Hovedfokuset til dette innreiseforbudet har vært på seks muslimske land, men planen innebærer også en reduksjon fra andre nasjoner på 55 prosent - tilsvarende 60.000 mennesker. En analyse offentliggjort av nyhetsbyrået Associated Press viser at dette vil kunne ramme flyktninger fra nettopp Myanmar. For mange fra Myanmar er det å oppnå asyl i et annet land den eneste måten å overleve på.

La oss be for våre forfulgte venner i Myanmar.

Om å feire gudstjeneste og tjene Herren

Som årene går kjenner jeg en djup, ja, noen ganger overveldende glede over å feire gudstjeneste. Det var nemlig det de gjorde - feiret gudstjeneste - i den flerkulturelle menigheten i Antiokia.

"Mens de holdt gudstjeneste...", (Apg 13,2) heter det i min Bibel. I 2011 oversettelsen oversettes dette slik: "... mens de feiret gudstjeneste". Det er det greske ordet "leitourgounton" som brukes i de de greske grunntekstene, og det er fra dette ordet vi henter ordet "liturgi". Det kan oversettes, som de norske bibeloversetterne gjør, med "feire", men også med ordet "tjene". I Bibelforlagets oversettelse (Bibelen Guds Ord) heter det derfor: "Mens de tjente Herren ..."

Da er vi ved selve kjernen av det vi er kalt til å gjøre, når menigheten kommer sammen: TJENE Herren. Gudstjenesten er ikke først og fremst for å møte menneskelige behov, eller for å ha mennesket i sentrum. Gudstjenestens sentrum er Gud, og gudstjenestens formål er å "tjene Herren."

Men i den moderne gudstjenesten er det mennesket som er sentrum. En moderne gudstjeneste er blitt en arena hvor mange ulike grupper skal få dekket noen bestemte behov: barna skal ha sitt, ungdommen sitt, og så må det være noe for de godt voksne. Det skal være plass for annonsering, innledning, sanger, og en preken og alt dette aller helst innenfor en ramme på en time. For det er det vi kan avsette i løpet av en uke. Det er jo så mye annet som skal rekkes.

Men gudstjenesten får et annet tempo og et annet innhold om det ikke er mennesket som skal få dekket visse behov! Om gudstjenestens sentrum er Gud, så blir alt annerledes.

Hva er det vi feirer?

Først og fremst dette: Kristi oppstandelse! For det er jo i lys av Kristi oppstandelse vi lever! Gjennom liturgiens lesninger, bønner og handlinger levendegjøres Kristi oppstandelse. Derfor heter det i den nattverdliturgien vi feirer i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag: "Det er påske, ikke en minnehøytid, men ...", om det så er midt på sommeren! Påskens innhold er en levende virkelighet NÅ. I dette øyeblikk.

Og for meg er det blitt slik at det ikke er en 'ordentlig gudstjeneste' vi feirer om vi ikke også feirer Herrens måltid. Så langt jeg kan se av Apostlenes gjerninger og den tidlige kristne litteraturen feiret de første kristne alltid Herrens måltid, som en eukaristi - altså en takksigelse. Jeg har gjort meg avhengig av det hellige måltidet!

Kristne i flyktningleire i Nigeria nektes mat

Elendigheten og prøvelsene har ingen ende. Kristne blir nå diskriminert inne i flyktningeleirene i Nigeria ene og alene fordi de er kristne. Dette er kristne som har rømt fra Boko Harams terrorangrep. De som har ansvaret for noen av disse leirene erklærer åpent: maten er ikke for kristne, kun for muslimer. Dette har ført til at det eneste de kristne har å spise er blader fra trærne omkring.

Det er Åpne Dører som melder dette.

Det forsøkes å etableres "kristne"-flyktningeleire på grunn av den grove diskrimineringen som pågår i de offisielle leirene. Der nektes de kristne mat, og de nektes også å feire gudstjeneste.

Islamistgruppen Boko Haram har som sitt fremste mål å utrydde de kristne. Nå får de støtte fra andre muslimer som nekter å dele maten med kristne, og som heller ikke i bo i nærheten av dem. La oss be for våre lidende trossøsken i Nigeria.

Fastebetraktninger 2017, del 10: Gjør meg til et brød som brytes av dine hender

Det har gått noen dager siden jeg skrev den siste fastebetraktningen her på bloggen. Årsaken er utfordrende dager med hensyn til min helse. Mye smerter, og øresus, som har tatt fra meg kreftene mine. I denne fasen av livet har en bønn av den ortodokse presten, fader Lev Gillet (bildet), fått stor betydning i livet mitt:

"Gjør meg til et brød
som brytes av dine hender,
som dine hender holder i,
som dine hender gir ut."

Denne bønnen følger med meg i mine hverdager, og når jeg for eksempel skal tale i en eller annen sammenheng. Jeg ber den flere ganger om dagen. Og jeg dveler ved dens innhold.

Samtidig har jeg stanset opp for ordene fra Kolosserbrevet:

"Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg..." (Kol 3,4)

Dette er også min bønn: at Kristus må bli mitt liv. Ikke som en teori, men som en virkelighet. At Kristus må bli mitt ett og alt. Noe annet er ikke viktig.

Et fellesskap er ikke bare for seg selv

"Et fellesskap oppdager gradvis, idet det vokser, at det ikke er her bare for seg selv. Det tilhører menneskeheten. Det har mottatt en gave som må bære frukt for alle mennesker. Hvis det lukker seg inne, vil det kveles."

"Jo mer et fellesskap fordjupes og vokser, jo mer integrert må det bli i nabolaget. Når det hele starter opp er det integrert innen husets fire vegger. Men gradvis åpner det seg opp til naboer og venner. Noen fellesskap begynner å få panikk når de føler at deres naboer blir knyttet til dem; de er redd for å miste sin identitet, over å miste kontroll. Men det finnes tider da man må slå ned veggene i et fellesskap. På denne måten kan et lite fellesskap gradvis bli en gjærdeig, et sted for enhet for alle og mellom alle."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne trakasseres og forfølges i Xinjiang

Xinjiang, den autonome regionen i det nordvestlige Kina, hvor det nå er økt forfølgelse av kristne. China Aid kjenner til 21 nylige tilfeller av grove krenkelser av elementære menneskerettigheter. Dette handler om å nekte å utbetale opparbeidet pensjon, nekte mennesker å tegne forsikringer, og nekte å gi banklån. Ene og alene fordi disse menneskene er kristne.

La oss stanse opp bittelitt!

Tenk om dette var deg! Du får ikke utbetalt din pensjon som du har opparbeidet deg gjennom et langt yrkesaktivt liv. Du får ikke tegnet forsikring på bilen din eller huset ditt, og du får helle ikke lån i banken. Ene og alene fordi du er kristen! Så jeg jeg spør: Hva har vi å være takknemlige for i dag, og hva trenger vi å be om og be for?

En kristen kvinne og hennes sønn, Si Guangxiu og Cai Chuanngye, flyttet nylig til Xinjiang. Vel fremme i byen hvor de skulle bo gikk hun til den lokale politistasjonen, slik alle kinesere må, for å registrere seg. Der ble hun nektet å få den registreringen som er nødvendig for å kunne bosette seg. Årsak? Hun hadde tidligere vært arrestert for å ha deltatt i en gudstjeneste i en husmenighet.

Økt forfølgelse av protestantiske kristne i Kina

Siden 2012 har Kina strammet grepet og økt styrken på forfølgelsen av kristne. Det er studier foretatt av Freedom House som viser dette. Studien viser også at det blant de kristne først og fremst er protestanter som utsettes for forfølgelse. Katolikker utsettes for en moderat form for forfølgelse.

100 millioner mennesker skal være omfattet av forfølgelsen. Da har man tatt med protestantiske kristne, katolikker, tibetanske buddhister, muslimske Uighurer, og medlemmer av Falun Gong.

Siden Xi Jinping tok over ledelsen for Kinas kommunistparti i november 2012, har kinesiske myndigheter intensivert restriksjonene som pålegges utøvere av religiøs virksomhet. De kombinerer både voldelige og ikke-voldelige metoder i den ene hensikt å kontrollere, begrense og også ødelegge for religiøs virksomhet.

Hva angår den kristne tro er myndighetenes mål at alle skal inn under den statskontrollerte Tre-selv-kirken. Det ønsker ikke landets mange husmenighetsnettverk, som teller millioner av medlemmer. Kinesiske myndigheter har derfor siden 2012 satt inn en stor offensiv mot nettopp dem.

Men de som utsettes for den aller kraftigste forfølgelsen i Kina i dag er tibetanske buddhister, muslimske uighurer og medlemmer av Falun Gong.

Arbeid knelende!

Ånds-gitt, himmelsendt vekkelse, enten det er i hjertet til person eller i et lokalsamfunn, begynner utholdende bønn i lønnkammeret. Alt som hindrer den pågående bønnen er vekkelsens fiende. Skal vi be effektivt om vekkelse, så må følgende betingelser bli møtt:

* Vi må oppgi all synd

* Vi må be med rene motiver

* Vi må være villige til å bli brukt av Gud, slik Gud vil.

* Vi må være vedvarende bedende inntil vi kan føle oss sikre på at Gud har hørt vår bønn og svarer (Luk 18,1-8 og 11,1-13)

* Vi må ydmykt bekjenne og i Hans kraft restituere der hvor vi har gjort noe galt mot andre.

* Vi må bli fri fra en utilgivende ånd. Gud har uttrykkelig sagt at Han ikke hører bønnen til en person som ikke vil tilgi (Matt 6,12 og v.14-15/Mark 11,22-26)

* Vi må være raske til å forsone oss med mennesker som har syndet mot oss (Matt 5,21-14)

* Vi må be i tro "uten å tvile" (Jak 1,5-7)

* Vi må være villig til å gi all ære til Gud, ikke til våre bønner eller personlige arbeid eller prekener (1.Kor 10,31).

- M.W Knapp. Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen/Herald of His Coming/mars 2017, side 7.

100 år siden begynnelsen på tsardømmets fall

I dag er det på dagen 100 år siden begynnelsen på slutten på Romanov-dynastiet i Russland, og dermed innledningen på et beksvart mørke for millioner av kristne i det som senere skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Tsardømmets fall og kommunismens blodige maktovertagelse skulle føre til at kristne led martyrdøden eller ble internert i GULAG-leire og led forferdelig der.

For 100 år siden i dag ble det i Russland dannet en borgerlig regjering under prins Georgij Jevgenjevitsj Lvov (1861-1925). Dette valget fikk store følger for den mektige og innflytelsesrike Romanov-familien. Tsar Nikolaj II  (1861-1918) ble tvunget til å gå av. Det er dette som er blitt kalt for Februarrevolusjonen.

Det ulmet kraftig i den russiske befolkningen. Tsarregimet var sterkt undertrykkende for de fleste gruppene i samfunnet, med unntak av et dekadent borgerskap. Den provisoriske regjeringen besto av monarkister som gikk med på visse politiske reformer. Men de var ikke særlig omfattende og den nye regjeringen ble en kraftig motstander av den sosiale revolusjonen som ulmet blant Russlands mange fattige.

Det sier ikke så rent lite om tsarens makt når vi leser hans tittel. Hør bare! Tsar Nikolaj II var "av Guds nåde keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar over Astrakhan, tsar over Polen, tsar over Sibir, tsar over Taurisk Chernosesus, tsar over Georgia, herre over Pskov, storfyrste over Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland." Han var også fyrste over Estland, bare for å nevne noen av drøssevis av andre titler.

Tsardømmet i Russland var et svært undertrykkende regime som skapte nye frykt. Tsaren hadde sitt hemmelige politi og spioner over alt. De fattige massene ble holdt nede.

Det som skjedde denne dagen for 100 år siden skulle få store og katastrofale ringvirkninger på sikt. For Den russisk-ortodokse kirken, som hele tiden hadde hatt en sterk tilknytning til tsaren, kom det som skjedde som en stor overraskelse. Den klarte ikke å lese sin egen samtid, og selv om den drev et veldedighetsarbeid blant de fattige, var den mer opptatt av teologiske spissfindigheter på denne tiden enn å virkelig være salt og lys i en mørk verden. Den skulle ende opp - sammen med protestanter av mange grupperinger, ikke minst baptister, som en martyrkirke.

Heltemodig innsats for å nå Nord-Korea med evangeliet

Jeg ble så grepet av denne rapporten fra det svært risikofylte arbeidet med å nå Nord-Korea med evangeliet, så jeg valgte oversette den til norsk. La oss øke bønnetrykket for Nord-Korea og for alle heltene som står midt oppe i dette arbeidet:

"Klokka var 22.00 idet bilen deres kjørte nedover den møkkete veien langs den kinesiske grensen mot Nord-Korea. Sjåføren, en arbeider fra Voice of the Martyrs, hadde slått av hovedlysene, for å redusere muligheten for at kinesiske eller nord-koreanske grensevakter skulle oppdage dem. Bare det svake lyset fra månen og stjernene lyste opp deres vei.

Etter å ha kommet frem til et lite hus, gikk de raskt fra bilen til huset slik at nysgjerrige naboer ikke ville se dem, spesielt ikke utlendingen. Når de kom innenfor døra, ble deres oppmerksomhet øyeblikkelig dratt mot en ung mann som satt foran et fjernsynsapparat og så på Jesusfilmen. Han var en nordkoreaner som hadde krysset elva og kommet seg inn i Kina for å få disippeltrening. Med det samme han var ferdig med å se filmen skulle han foreta den farlige reisen tilbake til Nord-Korea.

For å hindre ytterligere farlige situasjoner både for den unge mannen og eierne av huset, dro gjestene igjen etter et kort møte, den samme veien som de kom. Idet de kjørte tilbake den samme møkkete veien med billysene slått av, ba en av de besøkende inderlig til Gud for den unge nordkoreaneren som nå skulle foreta den svært risikofylte reisen tilbake til hjemlandet med sin nye kunnskap om evangeliet. Alle som blir tatt for å forlate Nord-Korea illegalt, uten å bestikke politivaktene, blir arrestert eller skutt."

Bønn om vekkelse

Guds Ånd, kom! Å, kom, vi ber!
Jordens natt er mørk  - og mange har forvillet seg. Kjærlighetens ild for sjeler brenner med lav flamme - Å, send din ild og gjør din menighet brennende.

Guds Ånd, kom! Å, kom, vi ber! Vi trenger en mektig pinse! Mektige Ånd, kom! - overbevis om synd. Avslør vantroen som arbeider innenfra.

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Ilden må falle, det finnes intet annet alternativ. Vekk opp både menighet og hjem. Det er din ild vi trenger, brennende Ånd, kom!                                                                                                                                 

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Lys opp mørket med din skinnende stråleglans. Brenn opp verdsligheten, synden, urenheten. Og vend menneskets hjerte mot Kristus og korset.

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Forny ditt verk, Å, Herre, ikke drøy! Forny kjærligheten til sjelene, behovet for å vekkes opp, og sett din menighet i brann med hellig glød.

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Forny og fordjup bønnens liv dag for dag. Du gir gjensvar på troens utholdende begjær: Lær oss å be til vi svaret ser.

Ukjent forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Amerikansk pastor sitter fremdeles fengslet i Tyrkia

Den amerikanske pastoren Andrew Brunson, som har arbeidet som pastor i Tyrkia de siste 23 årene, sitter fremdeles fengslet i landet. Han ble arrestert i desember i fjor, og har en absurd anklage hengende over seg. Tyrkiske myndigheter anklager ham for "terrorisme". Pastor Andrew Brunson er i vide kretser kjent som en stillferdig og fredelig mann, som har en lidenskap: å forkynne om Guds farskjærlighet.

Selv om man tror at han ikke utsettes for tortur, er hans nærmeste familie og venner svært bekymret for forholdene i fengslet er Andrew Brunson sitter fengslet.

De siste 23 årene har Andrew og hans kone, Norine, vært pastorpar for en liten evangelisk menighet i Izmir (det bibelske Smyrna). Kirken bærer navnet "Oppstandelseskirken".

La oss fortsette å be for ham, hans nærmeste familie og for menigheten.

Om å bli brød for verden

"Når Jesus tok et brød, velsignet det, brøt det og gav det til sine disipler, sammenfattet Han i de gestene sitt eget liv. Jesus er utvalgt siden begynnelsen, velsignet ved dåpen i Jordan, sønderknust på korset og gitt ut som brød for verden. Å bli utvalgt, velsignet, sønderknust og gitt ut er Jesu Kristi, Guds Sønns hellige oppgave på jorden.

Når vi tar brødet, velsigner det, bryter det og deler det med ordene: 'Dette er Kristi kropp', gir vi uttrykk for vår overgivelse, vårt ønske om å leve et Kristus-liv. Vi vil også leve som utvalgte, velsignede og sønderknuste, og på den måten bli brød for verden."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen