Bederen som ble kardinal

"Herre, jag gir dig denna dag, hjälp mig att göra något vackert av den."

Slik starter Anders Arborelius hver eneste skapte dag. I stillhet, adskilthet og bønn.

"Jeg forsøker bevisst å leve dagen i Guds nærvær, til Guds ære."'

I dag utnevnes han til kardinal, og det skrives kirkehistorie i Norden. Noen kardinal har Norden ikke hatt, før nå. 68 åringen, som opprinnelig er født i Sveits av svenske foreldre, blir dermed en av de betrodde menn rundt pave Frans. Men Anders Arborelius, som ble utnevnt til biskop i Stockholm i 1998, er først og fremst karmelittmunk, og dermed en beder.

I et stort intervju med Vårt Land lørdag snakker han åpent om sine indre sår. De sår han pådro seg når foreldrene skilte lag, mens han var bare en liten gutt:

"I og med at foreldrene mine ble skilt da jeg var ganske liten , så opplevde jeg ikke en opprivende skilsmisse. Men jeg savnet en far i barndommen, og ja, da blir man kanskje også en mer følsom person. Som barn var jeg ganske blyg og tilbaketrukket. Og slik er jeg nok fortsatt, men det er litt merkelig. For jeg har aldri vært blyg når jeg skal preke. Jeg bruker å se på det som en slags nåde. At selv vanskelighetene med Guds hjelp, kan bli til hjelp. Kanskje blir man ikke like dominerende som de mer selvsikre - og man kan forstå andre som kjenner seg litt bortgjemte."

Og det er dette med hans syn på svakhet og lidelse, jeg biter meg merke i. Våre katolske venner har et syn for svakhetens teologi som vi protestanter har mye å lære av. Hos enkelte av oss går jo alt til seier - vel og merke når vi er sunne og friske!

I det flotte intervjuet med biskop Arborelius i lørdagens Vårt Land, forøvrig skrevet av Heidi Marie Lindeklev, sier han:

"I lys av Jesu lidelse, får også våre sår en betydning. Da blir sårene våre, enten de er fysiske, åndelige, eller emosjonelle, ikke bare noe man lider av, men som man kan se som en delaktighet i Kristi lidelser for verdens frelse. Vi er med ham på korset, og han er med oss. Vi blir aldri overgitt til våre egne sår og problemer."

Det er noe å ta med seg!

Selv har jeg stor glede av å lese hans bok: "Att gunga gungbräda med Gud". Liten i størrelse, men du verden for djup fra et menneske som har bedt seg gjennom Skriften. Der skriver han blant annet:

"Det är just vår litenhet och svaghet, vår bräclighet och ubeständighet som Gud är interesserad av. Vi får komma till Gud precis sådana vi är. Mitt i vår svaghet kan vi ta emot hans helighetoch förvandlas av den. Om vi litar på Gudoch ger honnom utrymme, alt utrymme, kan han också göra stora ting med oss." (Anders Arborelius: Att gunga gungbräda med Gud. Tankar ur tystnaden. Cordia 2001, side 64)