De som svarte altså at en person som ga verdighet til døende, hjalp de syke, ga mat og husly til de som ikke eide noe, sørget for flyktninger, vernet om det ufødte liv, var mest lik Jesus og det de forbandt med den kristne tro.
Jesu egne ord er utfordrende: "... jeg var fremmed og dere tok imot meg." (Matt 25,35)
Disiplene kjente ikke igjen og forstod ikke at Jesus kunne være en fremmed, en som sultet, en som var naken, en som var tørst, en som var i fengsel. De hadde ikke sett Ham slik. "Når så vi deg sulten og gav deg mat eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?"
Da er det at Jesus svarer dem og sier: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste gjorde dere mot meg."
Noe av de første de kristne gjorde etter pinsefestens dag var å opprette en diakonal tjeneste. Det var fattige som trengte mat, så de måtte få til en ordning med daglig matutdeling. De 120 i Jerusalem fikk også en stor utfordring. Hvor skulle de gjøre av alle de 3000 som var blitt frelst på pinsefestens dag og som ble igjen i Jerusalem? Hvor skulle de bo? Og de 2000 som til tro like etterpå? Mange av de dro sikkert hjem til sine hjemsteder, men de som ble igjen?
Gjestfriheten ble et av kjennetegnene på de første kristne, og senere på de mange klostre som ble bygget. Dit kom de veifarende, enten de var syke og trengte pleie, eller nattely. Og dørene ble åpnet. Gjestfriheten og barmhjertigheten har vært kjennetegnet på den kristne troen i 2000 år. Noen av de som åpnet sine dører og satte mat på bordet levde i en tid med stor uro, frykt, overgrep og vold. Men de åpnet likevel sitt hjerte for de fremmede, for de sultne, for de som tørstet, ja, for døende. Fordi de trodde at en av disse kunne være Jesus forkledd i skikkelsen av en utstøtt!
Slik moder Teresa trodde.
"Det verste er neppe sykdom og lidelse som følger av den, Det verste er å være forlatt, utstøtt, overflødig, mangle menneskelig fellesskap og varme," kunne hun si. Og så la hun til: "Vend mine tanker til andre, når jeg bare tenker på meg selv."
Jeg ble rystet over debatten som fulgte i kjølvannet av artikkelen jeg nylig skrev om Sylvi Listhaug og dennes forslag om å internere asylanter som har fått avslag på sine asylsøknader i Norge, ja, til og med parkere menneskerettighetene. Jeg forøkte å si noe om at dette også vil ramme kristne asylanter. Jeg spurte om vi ville være komfortable med at våre egne trossøsken ville bli pågrepet og satt bak lås og lås - i Norge. Og antente en brann.
Beskyldninger om naivitet, ja, til og med om å være for barmhjertig og hellig, haglet! Det store flertallet av de som reagerte negativt på det jeg skrev, var ikke villige til å gå inn i problemstillingen min, ikke kommentere den en gang. De var bare opptatt av "at horder av muslimer svømmer inn over Europa". Mantraet er: Vi må hjelpe folk der de er! Bare ikke her. Her, er enkelte kristne, til å med komfortable med at medsøsken - enten de er pinsevenner, baptister, lutheranere - kan settes bak lås og slå. Bare vi er trygge og har det bra. Ingen - absolutt ingen - var villige til å gå inn i problemstillingen og kommentere det faktum at det i dag vokser opp en generasjon i Norge, ja, i Norge, som på grunn av deres status ikke får gå på skole. År av deres liv blir lagt igjen her i vårt eget land hvor de ikke kan få undervisning og bli til noe en dag. Det gjelder også våre kristne trossøsken. Hva skal vi svare dem? Hva skal vi svare på dommens dag når Herren spør: Jeg var fremmed, men du tok ikke imot meg!
Hva svarer vi da? "Når så jeg deg fremmed?"
Tenk om da Jesus svarer: "Jeg var den lille gutten" som du svarte: "Vi må trygge våre egne grenser, vi kunne ikke være naive. Beklager, jeg visste ikke at det var deg."
Vi lever i fryktens tid. Noen lever også av den. De skaper fiendebilder. De skaper frykt og redsel om framtiden. De snakker om at vi må kjempe for vårt. Vårt eget.
Men vi er alle skapt i Guds bilde og vi må behandle alle deretter. Etter debatten om Listhaug og menneskerettighetene, synes jeg det utfordrende å kalle seg kristen. Debattklimaet blant kristne i denne saken er blitt vondt. Det hagler med ukvemsord, harde ord, beskyldninger. Fordi jeg spør om hva vi skal gjøre med våre kristne medsøsken som blir arrestert, så blir jeg og andre med meg beskyldt for å være naive, dumsnille, ja, sågar fiender av det norske.
En mente at vi som pastorer og predikanter ikke burde blande oss oppi dette. Ja, skal vi ellers blande oss oppi, om vi ikke skulle tale om barmhjertighet, nestekjærlighet og nåde? Når den kristne troen robbes for alt dette: for barmhjertigheten, nestekjærligheten, hva er det igjen da?
Dette er ikke lett. Dette er vanskelig. Jeg ser utfordringene med økt innvandring, med islamisering, absolutt. Men er det ikke mulig å snakke om disse spørsmålene litt mer dempet, litt mer verdig og samtidig spørre oss selv om ikke noen av de som mister retten til å være her i Norge, fordi de ikke blir trodd, kan være Jesus. Han ble ikke trodd første gangen heller. Når du tenker deg om, og enda en gang til, er du komfortabel med at din kristne bror fra Eritrea, Iran, Syria, blir satt i en interneringsleir i Norge, bare fordi du vil verne om dine borgerrettigheter?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar