Når jeg skriver dette er det en uke siden vår dyrebare datter, Esther, ble 'forfremmet' inn i Den evige Herres nærvær. Jeg vil gjerne få dele noe av det vi ser og forstår etter at vi har grunnet mye på hennes 'hjemkomst'. Dette er ikke ment som noen teologisk utleggelse, men heller en ærlig beskrivelse av hvordan vi opplever dette åndelig talt akkurat nå.
Vi har tenkt tilbake på det som skjedde når vi kalte hennes ånd tilbake 1.juli. Da kjente vi i våre hjerter en 'oppvåkning', som virkelig overrasket og sjokkerte legene, men når vi ba om det samme 24.-25 juli 'våknet' hun ikke igjen her på jorda, men i armene til sin himmelske brudgom, Yeshua (Jesus).
30.juni gikk Esther inn i en bevisstløs stilling på grunn av et svært lavt oksygennivå og andre vitale forhold. Legene ga da beskjed til Will, hennes ektefelle, at han måtte be hennes foreldre og søstre, om å skynde seg til sykehuset i Mexico, for å ta farvel med hennes 'bevisstløse kropp' og forberede oss på begravelsen. Nå har jeg sett noen oppreist fra de døde for mange år siden i Belgia. Vedkommende var da erklært død i 20-25 minutter. I det tilfellet døde kvinnen under en gudstjeneste. Hun satt rett bak oss. Herren talte klart og tydelig til meg om å kalle denne kvinnens ånd tilbake til hennes kropp. Patricia (Rick's kone) holdt da kvinnens hånd og følte at den døde kvinnens kalde hånd ble varm igjen. Kvinnen begynte å riste og ropte ut: 'Takk Jesus for at du gav meg livet tilbake!' En muslimsk mann som var tilstede på denne gudstjenesten gav sitt liv til Jesus denne dagen.
30.juni følte jeg på samme måte Herrens befaling når det gjaldt Esther, og skrev umiddelbart til Will om å kalle hennes ånd tilbake til hennes kropp. Jeg befant meg da i et øde område av Sør-Afrika men klarte å komme i telefonkontakt med min kone, som allerede var i et hotell i England på vei til Esther. Jeg følte Herren sa at vi skulle rope ut om at Esthers ånd skulle komme tilbake til hennes kropp. Neste morgen, når Will kom inn i rommet hennes, var ikke Esther bare bevisst men satt oppe og snakket. Hjernen hadde ikke tatt skade av den lange tiden med lavt oksygennivå. Når hennes behandlende lege kom inn forventet han å finne henne bevisstløs. Han var så sjokkert at han utbrøt: "Jeg har gåsehud over hele kroppen!"
Når vi andre kom fram så var det for å feire isteden for å ta farvel. Selv om Esther fremdeles sto overfor store utfordringer fordi hennes kropp fremdeles kjempet mot kreften, blodforgiftning og en sjelden hissig form for lungebetennelse, så var hun i stand til å fortsette terapien hun tidligere hadde fått. Men denne gangen kom hun seg ikke igjen slik vi hadde håpet.
Etter at hun reiste hjem 25.juli undret vi oss om hvorfor hun ikke responderte på de samme ropene om at hennes ånd skulle vende tilbake til hennes kropp denne gangen. Dette er hva Patricia og jeg tror:
1.juli var ikke tiden kommet for Esther til å reise hjem til Herren. Etter noen få dager begynte hun å fortelle hva som hadde skjedd om natten 30.juni. Hun sa hun følte at det pågikk en krig hvor mørkets krefter forsøkte å dra henne inn i døden før hennes tid var kommet. Samtidig så kunne hun føle hvordan forbederne ba, og mest av alt, hvordan Herren selv dro henne i den andre retningen. Hun kunne fortelle at på et bestemt tidspunkt var kampen så hard at hun følte at hun ville slippe taket, men Herren ga henne ikke lov. Hun vendte tilbake til livet. Til sin søster Bethany fortalte hun at i denne tiden hadde hun steget opp, opp, opp og gjennom en lang tunnel inntil hun så et stort lys - inn i Faderens nærvær. Han viste henne Will og alle oss andre som kalte hennes ånd tilbake til hennes kropp, og Herren ga henne lov til å bestemme selv. Hun kom tilbake.
Esther gjorde stor framgang da det plutselig oppsto en ny krise 20.juli. Etter at hun hadde vært i koma i mer enn 36 timer, gjorde legene en CT Scan av hjernen hennes, og fant da en hjernesvulst, og at den øvre kognitive delen av hjernen hennes ( som kontrollerer tanke-og talesenteret, etc. ) hadde sviktet. Ca. kl.18.00 24.juli, informerte legen oss om at hvis det ikke skjer et mirakel, ville hun sannsynligvis dø iløpet av to timer. Vi, og en hær av forbedere som hadde bedt for henne, ba om en mirakuløs helbredelse og vi trodde at hun muligens ville overraske oss igjen. Patricia hadde fått et ord fra Bibelen om at "Herren vil komme ved morgengry." Will, Patricia og jeg satt ved senga hennes etter tur gjennom hele natten og ba. Omkring kl.05.30, men jeg satt nær henne våknet plutselig Will opp og følte det som om han fikk et støt av elektrisitet gjennom kroppen, og visste at noe hadde endret seg. Han la øret ned til Esthers bryst og hørte hjertet slå og så stoppet det, akkurat ved daggry. Hun ble offisielt erklært død kl.05.50. Den medisinske staben var svært imøtekommende da vi spurte om å få være sammen med hennes kropp før de fjernet den. I over en time ba vi om oppstandelse for henne og kalte hennes ånd til å komme tilbake til hennes kropp.
Så hvorfor skjedde det ikke denne gangen? Jeg må helt ærlig innrømme at selv om jeg ba om en oppstandelse, hadde jeg ikke den samme følelsen av å ha et sikkert ord fra Herren slik jeg hadde det 30.juni. Denne gangen var ikke Esther urolig før hun gikk inn i koma. Faktum er at Esthers siste ord før hun gikk inn i koma og på veien hjem til Herren var disse hebraiske ordene:
"Hodu l`Adonai Ki Tov."
På norsk betyr det: "Gi Herren takk for han er god." Det var ingen tegn til kamp, men heller en dyp fred idet hun gikk inn i koma og noen dager senere inn i det evige nærværet til Herren. Will delte et forunderlig syn han hadde hatt ved siden av senga hennes kl.17.00 24.juli: "Jeg hadde et slikt vakkert syn av henne i går kveld. Da vi sto sammen i stillhet ved 17.00-tiden var det som jeg var tilbake i bryllupet vårt i det jeg ventet på Esther under baldakinen. Det var det klareste synet jeg noen gang hadde sett. Jeg så henne danse nedover midtgangen i min retning men mens jeg sto der så jeg hvordan dressen min ble forandret og jeg visste at det ikke var meg som sto der lenger - det var Yeshua. Alle følelsene jeg hadde når jeg sto under baldakinen kom tilbake. Begeistringen over å se hvor lykkelig hun var idet hun danset nedover midtgangen og hvordan jeg i kjærlighet var fullstendig fanget av hennes skjønnhet. Det var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv. Jeg visste at i det øyeblikket Yeshua så sin brud komme følte han alle disse følelsene enda mer nå når hun danset mot ham. Han er hennes sanne ektefelle og jeg vet hvor lykkelig hun er nå. Enda mer enn når hun kom dansende mot meg."
En venn av vår datter, Anna hadde et syn og skrev dette ned, og vi har sett på teksten som har omhandlet dette synet i etter at vår datter døde:
"I går kveld idet jeg ba for Esther, så jeg et bilde. Remser av et hvitt tøystykke ble surret rundt hennes kropp, og jeg sa: "Nei, Jesus! Esther skal leve, ikke dø!" Da minnet Jesus meg om hvordan Lasarus kom ut av graven med likklærne surret rundt seg fordi Jesus talte liv inn i ham igjen. Og jeg sa: "Jesus, du er i stand til dette! Tal liv inn i Esther igjen! Vi setter vår lit til deg og i din mektige kjærlighet for Esther og Will og deres lille sønn og for hele familien. De har kjempet denne kampen på sine knær - i lovprisning og tilbedelse." Så fikk jeg en følelse av hvor fornøyd Herrens hjerte er på grunn av deres tro på ham - hvordan dere har gitt ondskapens mørke krefter en kraftfull påminnelse hva Gud er i stand til å gjøre, at han er god, og han er deres styrke! Abba fryder seg over hver eneste en av dere kjære familiemedlemmer - fordi dere setter deres lit til ham sammen med deres dyrebare, og velger å tro på hans evne til å helbrede Esther. Dere har æret ham, og han vil ære dere for det! Slik det er nå er ikke Fars evne mindre eller forandret - han er vår tilstrekkelige, elskede helbreder!! Idet jeg fortsatte å be, ga Gud meg nok en gang bilde med tøyremsene som var surret rundt Esther, og jeg sa: "Far, hva betyr dette?" Og han sa at Esther var blitt kalt tilbake til livet mer enn en gang de siste ukene, og hun sto fram, hun var utenfor, sammen med sin mann og familie, full av glede og skjønnhet! Abba viste meg så at det jeg så ikke var likklær, de var som en sommerfuglpuppe som hun kom seg fri fra for hun snart ville bli satt fri. Så ba jeg: "Jesus, hvis Esther blir satt fri fra den tyngden som har hindret henne - smerten og sykdommen, og hvis du setter henne fri slik at hun skal leve evig - setter henne fri til å prise deg for evig, så vil vi takke deg for nok et livsmirakel - idet vi vet at du har vist din kraft - du har gitt henne utvidet liv her på jorda, og du har gitt henne evig liv. Du er liv, og du lever i Esther! Jeg ber om at din Ånd vil hvile over Will og hele familien og gi dem fred og en djup følelse av din godhet og kjærlighet for dem, og for kjære Esther. Liv tas ikke fra Esther - det er blitt gitt henne - vis dem klart og tydelig og hvisk din kjærlighet inn i deres ører, kjære Jesus - vårt levende håp, Amen."
Denne morgenen har jeg bedt ordene fra Sefanja 3,14-17 over Esther og Will og hele familien. Vår Gud har talt liv over Esther, her på jorden og i hennes evige hjem, og ingenting kan ta det bort!"
Vi tror at det er i Yeshua som har nøklene til døden og helvetet, og at fienden ikke kan ta oss før Herrens time når han kaller oss hjem til seg, vår herlige Brudgom. Vi tror at den 30.juni forsøkte mørkets krefter å dra Esther inn i døden før Herrens tid. Men den 25.juli, ved daggry kalte det kjærlige hjertet til hennes evige brudgom Yeshua, Esther inn i hans perfekte evige helhet ved hans side. En ung israelsk kvinne som kjente Esther, Liat Ashel, delte dette med oss:
Jeg spurte Jesus,"hvorfor tok du Esther?" Og svaret jeg fikk var dette:"Hun var rede - lik en forberedt brud eller en moden frukt."
Selv om vi ikke forstår alt, så fryder vi oss over at vår kjære Esther danser nå med sin himmelske Brudgom, og at han har stor glede av denne modne, frukten av hennes rensende kjærlighet for ham. Må hennes eksempel inspirere mange til å leve et liv forberedt og satt til side for Yeshua. Velsignet være Herrens navn! Esther vil bli begravet 15.august i Bath i England. Det vil bli holdt en spesiell minnegudstjeneste i Jerusalem 26.august i Succat Hallel. Takk for dine bønner for vår familie i denne tiden, spesielt for Esthers mann Will, og deres fire år gamle sønn, Caleb."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar