Kroppsliggjort hellighet

I går leste jeg noe som gjorde inntrykk. I lang tid har jeg båret på en djup lengsel etter det som er ekte, en hellighetslengsel, om jeg kan bruke et slikt ord. I Bibelen min leser jeg følgende: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)  "Jeg etter hellighet," står det i en annen oversettelse.

Jeg er lei av det overfladiske. Jeg ber om å få grave djupere. Derfor spør jeg stadig: hva har evighetsbetydning? Hva er det som virkelig har verdi?

I går leste jeg som sagt noe som handler om det jeg vil kalle 'kroppsliggjort hellighet'. Jeg startet på en revidert utgave av boken den anglikanske biskopen, Simon Barrington-Ward, har skrevet om Jesusbønnen. Om den har jeg selv skrevet en bok.

Biskop Simon Barrington-Ward (bildet) forteller om sitt aller første bekjentskap med Jesusbønnen. Det skjedde i et russisk-ortodoks kloster i Essex i Storbritannia. En venn hadde invitert ham med seg, og de ankom akkurat i det munkene og nonnene der skulle be kveldsbønnen. Barrington-Ward forestilte seg at dette ville bli som han stort sett var vant med fra den vestlige-, i hans tilfelle, anglikanske kirke. Men i stedet skulle de bli med på noe ganske så annerledes.

Det var bare stemmen til en av nonnene som hørtes. De andre ba stille sammen med henne, i det hun gjentok Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Disse ordene ble gjentatt i en stille bønnens rytme. Barrington-Ward sto der sammen med sin venn, munkene, nonnene og gjestene i kapellet som var blitt mørkt. Bare opplyst av levende lys. Lysene fikk ikonene til å skinne. Her fantes ikoner av kjente ortodokse helgener og bedere, som fader Sofrony, som hadde grunnlagt dette klosteret - Hl.Døperen Johannes' kloster, og fader Silouan, som fader Sofrony hadde lært å be Jesusbønnen av. Og fader Serafim av Sarov, med sitt hvite hår og skjegg. Nedover veggene fantes ikoner av de bysantinske og østlige åndelige fedrene og mødrene, ørkenfedrene, Døperen Johannes, evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, jomfru Maria, ja, hele evangelienes historier malt på veggene. Så et stort ikon av Det siste måltidet, og over dem, himmelens herlighet. Alt synes, skriver biskop Simon Barrington-Ward og være et eneste stort stykke, som om de som var der var del av noe mye større, en kontinuitet gjennom hele den hellige historien.

Og det forsterket seg ved å be Jesusbønnen i denne stille bønnens rytme.

Den ble bedt på engelsk, gresk og russisk.

Så en pause.

Før en munk tok den opp igjen og de tilstedeværende tok del i stille bønn.

En hellig nærvær. Guds nærvær. I et mørklagt kapell. Sammenheng. Kontinuitet. En pågående gudstjeneste med Jesus i sentrum. Uten alle de moderne effektene. Uten den oppjagede stemningen. Uten alt programmet. Uten alle forventningene om noe spesielt.

Bare bønnen. Ikke noe mer. Mer trengs ikke, når Gud er der.