Om å se Jesus i andre

Økumenikk er sårbart og krevende. Det er møte med mennesker, og det er møte med teologi og kirkepolitikk. Men først og fremst handler det om å gjenkjenne Jesus i hverandre, se Guds bilde i vår neste og erkjenne at ingen sitter med sannheten alene.

Betyr det at man også må oppgi sin egen identitet og overbevisning, for at vi alle skal bli like? Slett ikke! Jeg har ingen tro på organisert enhet og kløktig uttenkte kirkelige vedtak, men jeg har tro på den enhet som Ånden skaper. Det er der, og bare der, alt begynner!

Vi har så mye til felles. Ikke minst Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen, og det er mye, bare det! Så skilles våre veier i spørsmål om dåp og nattverd og menighetssyn, for å nevne noe. Ikke uvesentlige spørsmål noen av disse, men her har vi kommet frem til ulike konklusjoner. 

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for den kirkelige tradisjon jeg selv står i, samtidig som jeg  har djup respekt for ar andre har kommet frem til andre konklusjoner med hensyn til tro og lære, enn det jeg har. I møte med kristne fra andre konfesjoner enn min egen kjenner jeg ikke på noe behov for å overbevise de andre. Men jeg vraker ikke min overbevisning av den grunn. Med vårt ulike ståsted har vi alle noe å bidra med fra våre egne sammenhenger.

La oss med frimodighet grave djupere i vår egen tradisjon, samtidig som vi lytter ydmykt til hverandre og respekterer hverandre. La oss legge av oss storebror-mentaliteten, og la oss alle være Jesu småsøsken! Vi trenger alle Guds nåde. La oss lete etter Jesus i hverandre.