Om å lese Bibelen, del 2

'Bibelen er jo en bok man skal lese med tro', sier karmelitbroderen Wilfrid Stinissen (bildet) i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg refererte til i forrige artikkel. Han legger til:

'Om man ikke gjør det leser man egentlig ikke Bibelen, da leser man gamle skrifter. Når jeg nærmer meg Bibelen er det alltid stort. Jeg begynner med å kysse min Bibel. Gud taler jo til meg.

Jeg forsøker å skape litt indre stillhet for å kunne høre ordet. Hva vil Gud si til meg? Man sier ofte: 'Gud er stum, Gud sier ingenting. Gud svarer aldri på mine spørsmål.'

Men når jeg åpner min Bibel taler Gud til meg. Han er sannelig ikke stum, han er Ordet! Det er hans vesen å være ord, å tale. Han taler hele tiden, gjennom historien, gjennom hendelser. Men i første rekke gjennom sitt ord.

Men når troen blekner eller blir mer og mer sekularisert, blir det naturligvis vanskeligere å nærme seb Bibelen. Da får man ikke så mye ut av den. Jeg tror at mange vanskeligheter kommer av at man ikke ser helheten.

Man må ikke skille bibellesningen fra det øvrige kristne livet. Det er ikke mye mening i å lese Bibelen om man ikke har en tro som får sin næring gjennom bønn. Å lese Bibelen er å komme i kontakt med Guds ord og det kan man ikke om man ikke har tro. Samridig vokser troen gjennom Bibelen, men ikke bare gjennom den. Den er ikke et universalmiddel som står for seg selv. Bibelen er innebygget i et kristent liv der det finnes liturgi, bønn, nattverd og et levende forhold til Gud, med Jesus Kristus. Da blir det lettere. Det har jeg sett hos meg selv og andre.

I den grad min tro vokser får Bibelen større og større betydning for meg.'

fortsettes