Jeg ønsker bare å få leve et stillferdig liv i bønn

Det er ikke alle meldinger i innboksen min som er like hyggelige. Etter å ha feiret gudstjenester i både Den evangeliske lutherske frikirke og Misjonskirken i Norge, representert ved Toten frikirke og Oslo Misjonskirke, lå det en 'advarsel fra oven'- slik uttrykte han seg mannen med en bachelor i sosialt arbeid - på mail til meg. 'Nå  er du herved advart,' skrev han og la til at jeg hadde liten tid på meg til å omvende meg. Snart ville det være forbi for slike som meg. Poenget var at jeg var 'forført'.

Forførelsen består visstnok i at jeg ber tidebønner, og henter inspirasjon fra ørkenfedre og ørkenmødre og fra vår norske kristenarv - den keltiske. Og ikke minst fordi jeg arbeider økumenisk.

Da er man visst forført.

Noen er hissige. De går til verbale angrep på meg i sosiale medier, ikke bare for å kalle meg forfører, men sprer også rykter og direkte løgner. Noen skriver brev til menigheter som har invitert meg for å advare mot meg, og be dem trekke tilbake invitasjonen. Et par stykker har fremsatt direkte trusler. De kunne ha vært politianmeldt, så alvorlige er de.

Dette er en del av min hverdag.

Men jeg tror ikke noe annet enn det kirken alltid har trodd og bekjent, og slik det kommer til uttrykk  i de felleskristne trosbekjennelsene: Den apostoliske og Den nikenske. Som forkynner holder jeg meg til det evangeliske. Jeg underviser om Guds kjærlighet slik den kommer til uttrykk i Jesus Kristus og om det hverdagslige bønnelivet, og hvilen i Gud. Ingen av de  menighetene, sommerstevnene eller kirkesamfunnene jeg har besøkt har anklaget meg for noe som helst - heller ikke teologisk. Jeg ønsker å være og bestreber meg på å være samlende.

Jeg ønsker å leve et stillferdig liv i bønn. Det er mitt kall.

Men noen liker åpenbart ikke dette, og har sett det som sin oppgave i livet å advare mot slike som meg. Så langt jeg kan se kommer de uten unntak fra en kirkelig retning. Noen av dem er predikanter.

Jeg kommer likevel til å fortsette tjenesten vår så lenge jeg har helse til det, og besøke menigheter som fortsatt våger å ha meg på besøk. For det er ubehagelig dette, ikke bare for meg og min familie, men også for de menighetene som får disse brevene som advarer mot meg. Jeg deltar ikke i debatter i sosiale medier, så jeg kommer ikke til å ta igjen mot løgnene og bakvaskelsene. Jeg står for det jeg står for, og som Gud har velsignet. Takk til alle som inviterer meg til å tale. Det er også en måte å svare på alt dette som vil ødelegge liv og tjeneste. Det er slitsomt, når jeg ved siden av dette, må leve med Parkinsons og annen sykdom.

Jeg lyser Guds fred over de som står bak dette.