Om å vise verdighet

I dag gråt jeg. Av to grunner. Jeg skulle fornye passet mitt i forbindelse med en reise til Den hellige øya Lindisfarne i pinsen. Jeg møtte en svært hyggelig kvinnelig ansatt ved passavdelingen ved Gjøvik politistasjon. Hun observerte med det samme at høyrehånda mi skalv, og da jeg spurte om jeg kunne sitte når vi snakket sammen, skaffet hun med en gang en stol til meg. Den måtte hun fysisk hente fra bakrommet. Da kom tårene.

Så oppsto det en vanskelig situasjon for meg når jeg skulle skrive signaturen min. Dessverre var det ikke mulig å bruke et stempel jeg har, som ble skaffet til veie mens jeg ennå hadde håndskrift. Så jeg måtte skrive det beste jeg kunne. For meg ble det hele uleselig. Bare skriblerier. Uforståelige tegn. Knapt det.

Da kom tårene for andre gang. Jeg som har vært et skrivende menneske et langt liv. Så mye sorg i en tapt hånndskrift!

Men saksbehandleren forstod. Ikke bare verbalt, men med hele seg. Så medfølende når hun snakket til meg. Jeg ble sett midt i mi sårbarhet.

Maken til god kundebehandling er det lenge siden jeg har opplevd.

Hun ga verdighet i en for meg veldig stesset og vanskelig situasjon.

Så viktig dette er - å vise og skape verdighet.

Billedtekst: Et gammelt, nå makulert pass, forteller om levd liv på reiser til Russland og Israel.