Takk for det sårbare, ærlige livet

Kreftene er små om dagen. Nettene urolige. Mye smerter. Kraftig tinnitus. Samtidig kjenner jeg på takknemlighet for de små tingene. For hvilestolen. For at fuglene er kommet tilbake til fuglebrettet. De var borte hele forrige vinter. De gir meg slik glede. For tiden sammen med May Sissel, barna, svigersønn, familien, venner. For fysioterapeuten, ergoterapeuten, for taleoppdrag, for gudtjenestelivet. For hunden vår.

Men mest av alt for Gudsnærværet midt i stor kroppslig svakhet.

Jeg har så mye å takke Jean Vanier (bildet) for. Han har hjulpet meg til å være ærlig med livet. Være ærlig med Gud. Våge å være sårbar. Våge å innrømme at sykdommen gjør meg redd av og til. Føle meg maktesløs. Jeg har ingen forakt for svakhet lenger. Intet behov for å være noen jeg ikke er. Det er så mye jeg ikke har svar på, og det er så befriende. Jeg må ikke mene noe om alt. Gud får ta meg som jeg er. Det må mennesker også.

Jean Vanier lærte meg til å undres igjen. At Gud er et mysterium. At det er helt ok å være liten. Være et forsvarsløst barn i Guds evige armer.

Jean Vanier har hjulpet meg til å se at det er gjennom andres sår at jeg selv blir helbredet - og hel.

Det er et yrende liv utenfor kjøkkenvinduet om dagen. Det gir så mye glede.