Det er noe jeg ikke forstår

Det er noe jeg ikke riktig forstår! I går fikk jeg Magasinet stefanus i posten - jeg var redaktør i fire år for forgjengeren 'Ropet fra Øst. I årets første nr har nåværende redaktør Johannes Morken en sværr interessant reportasje fra en pastorkone-konferanse i Sentral-Asia.

Det er noe på slutten av artikkelen som skaper undring hos meg. Den anonyme pastorkona han intervjuer sier: 'Men eg kan ikkje fortelja kyrkjelydnår eg er trøytt, fordi folk forventar at eg alltid skal vera sterk og leia...Når mannen min har det vanskeleg, kan eg ikkje dela det med kyrkjelyden...'

Det kan være et kulturellt svar på dette, men jeg har møtt samme holdninger i flere kristne menigheter i Norge også. Dette krampaktige at pastorer og pastorkoner skal fremstå så sterke. Så modige.

Så umenneskelig. Så misforstått. Og så ubibelsk.

Så langt unna tjeneridealet til en som skal lede Kristi forsamling. Apostelen Paulus fremsto ekte med sin frykt, sin understrekning av betydningen av å være svak, for det er når han er svak at han er sterk.

Det er når man fremstår sterk at man blir utilgjengelig for folk flest. Der er når man fremstår sterk at man skaper avstand til folks hverdager.

Det er når man våger å vise sårbarhet at man blir ekte mennesker.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om dette? Jo, det er blitt mye bedre de siste årene, men fremdeles møter jeg pastorer og ledere som fremstår sterke ikke minst på talerstolen. Nårde da frem med sitt budskap til dem som skal høre på dem?