Sammen med 'Kompis', kosehunden til Poirot, tok vår Wheaten Terrier, oppgaven med å passe huset vårt på ramme alvor da vi dro til Lillehammer sykehus for å møte min Parkinsons-sykepleier i dag. Jeg har fått en forklaring på de økte og sterke smertene jeg opplever for tiden. Det kan skyldes dystoni, som er smertefulle kramper. De kan derimot ikke helt utelukke angina, som jeg også har, og skal derfor utredes nærmere for det. Jeg skal forsøke å øke mengden medisin jeg tar for Parkinsons, i håp at det kan lette på smertene. Om det skyldes angina, må jeg kanskje blokke på nytt. Jeg har gjort det åtte ganger.
Dessverre kan jeg ikke ta i bruk en annen type Parkinsons-medisn i tillegg til den jeg tar. Det var en nedtur.
Derfor er jeg takknemlig for fortsatt forbønn. Jeg pleier å si at jeg lever av forbønn. Det er ingen tvil i min sjel at jeg holdes oppe av de helliges forbønner.
Etter endt oppdrag med å passe huset, la Poirot og Kompis seg ned igjen for å ta middagsluren. Når man er 13 år så har man lov til å ta seg en blund, selv om man vokter huset aldri så mye!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar