Hellighet midt i blant oss, del 3

Ser man nærmere på ikonet som jeg presenterte i den første delen av denne artikkelserien, publisert torsdag denne uken, vil du finne både prester, nonner, lærere og tjenere avbildet. Drept på vei til gudstjeneste, på arbeidsplassen eller i deres hjem. De er fremstilt med glorier rundt sine hoder, men mange av dem bærer helt ordinære klær. De som de brukte i sine vanlige arbeidssituasjoner. 19 helt ordinære mennesker.

'De var ikke perfekte,' forteller fader Jean Jacquez Perennes, direktøren for Eccole Bibligue et Archelogique i Jerusalem. Han er en nær venn av biskop Pierre Claverie, som jeg omtalte i gårsdagens del av denne artikkelserien.

Han legger til: 'Det viser oss at hellighet er mulig å oppnå for mennesker seg deg og meg.'

Når borgerkrigen mellom islamistiske grupper og den algeriske hæren fant sted tidlig på 1990-tallet, ble den ofte referert til som 'det svarte tiåret'. Religiøse mennesker var ikke blant de første ofrene for henrettelsene som skulle prege denne krigen. Islamistene gikk først etter de som representerte statsmakten, som dommere og politimenn, så de som representerte det åpne samfunnet, for deretter å angripe utlendingene som befant seg i Algerie.

Fader Perennes innrømmer overfor forfatteren av denne artikkelen, Stephanie Saldana, at han ikke trodde de religiøse i Algerie ville bli angrepet og drept. Da de to første kristne ble drept 8.mai 1994 kom det som et forferdelig sjokk.

Hvert eneste medlem av ulike ordener i Algerie og deres prester fikk av sine overordne valget mellom å forlate Algerie eller bli værende. Perennes erindrer at biskopene møtte lederne for ulike religiøse ordener og insisterte på at ingen skulle føle på skam eller nederlag om de valgte å forlate Algerie, så spent og truende som situasjonen var.

Noen av dem dette gjaldt slet med mareritt om natten. Andre opplevde at deres familier innstendig ba dem om å komme hjem. Perennes anslår at så mange som to tredjedeler av medlemmene av religiøse ordener i landet valgte å bli i solidaritet med sine naboer. Algerere ble nå drept i tusener.

'De sa,' forteller Perennes, 'at de frivillig valgte å bli i dettelandet, til tross for risikoen, av kjærlighet til evangeliet, for kirken og for dette landet som de var blitt sendt til for å tjene.'

De så ikke på seg selv som medlemmer av en forfulgt kirke. De levde slik som naboene deres gjorde - i den aller største fare. De levde sammen med andre som også var døende: algeriske leger, intelltektuelle, advokater, utenlandske arbeidere, kunstnere og forfattere - og muslimske imamer som avviste voldsbruk - og kvinner og barn.

En av nonnene sa følgende før hun ble drept:

'Vi må ikke være redde. Vi må leve godt i nåtiden. Resten tilhører ikke oss.'

La meg tilføre for egen regning: Det er denne enorme kjærligheten og overgivelsen til Gud som griper meg så sterkt med disse prestene, nonnene, munkene og legfolkene, som griper meg så sterkt. De kunne ha valgt å forlate Algerie og komme seg i trygghet. Flesteparten av dem valgte å bli, med den følge at de kunne miste livet. I solidaritet med sin neste.

fortsettes