Om å bli skuffet

En av beretningene fra evangeliene som hører med i den perioden som kalles Påsketiden, og som er tiden fra den strålende påskedagen og frem til Kristi himmelfartsdag, er historien som har fått nevnet: Emmausvandrerne.

Det er hos Lukas vi finner den, i kapittel 24. Jeg vil tro at den er så godt kjent for mine lesere at jeg ikke trenger å gjengi den. Men jeg vil dele en setning med dere som jeg har reflektert mye over de siste dagene: 'Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!' (v.21)

De to disiplene var tydeligvis skuffet. Vi ser det allerede i vers 17 hvor det står at de var bedrøvet, men det er som om skuffelsen trer fram for oss og blir til å ta og føle på i det verset jeg refererer til. Det er noe befriende med dette! Troen innebærer også, av og til og kanskje ganske så ofte, en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Det er helt greit. Livet byr på skuffelser. Vi har forhåpninger, men selv troen kan rakne. Livet ble ikke slik vi hadde tenkt. Disse to som tydelig var i kretsen rundt Jesus, hadde satt sitt håp til at Jesus fra Nasaret var den som kunne befri dem fra den romerske okkupasjonen og opprette riket for Israel. Men nå var denne mirakelmannen død. Håpet deres var knust. Så var de blitt forvirret. Noen påsto at Jesus var i live, stått opp igjen fra de døde. Akkurat det var for godt til å være sant.

De som kjenner historien vet hvordan det gikk til slutt. Det er ikke poenget mitt denne gangen. Det jeg ville ha sagt er at vi alle, selv den mest hengitte, kan bli skuffet over noe vi hadde håpet på, men som slett ikke ble slik vi hadde håpet. Vi kan til og med komme til å bli skuffet over Gud. Da er det viktig å være ærlig og sette ord på skuffelsen. Først da kan vi komme videre i livet. Dette er ærlighetsteologi.