Lite skulle jeg ane på begynnelsen av 1970-årene at akkurat denne mannen - Eberhard Arnold (bildet) - skulle få en slik avgjørende innflytelse på mitt liv og min teologiske tenkning. Her i Norge er han relativt ukjent, i europeisk sammenheng betydelig undervurdert, men er i ferd med å gjenoppdages.
Eberhard Arnold, født 26.juli 1883 i Königsberg i Tyskland og død 22.november 1935 i Darmstadt, Tyskland, var teolog, filosof, forfatter og grunnlegger av Bruderhof-bevegelsen. Et svensk tidsskrift som for lengst har gått inn, kom med en reportasje om Bruderhof, som gjorde meg nysgjerrig, og jeg skrev til dem til en adresse i Storbritannia, og fikk tilsendt et eksemplar av deres tidsskrift, The Plough (Plogen), og siden har jeg vært abonnent.
Det var Eberhard Arnold som inspirerte meg til å gjøre djupdykk i Bergprekenen, urkirkens og senere døperbevegelsens historie og som forsterket mitt engasjement for de fattige, undertrykte, marginaliserte, og som hjalp meg til å se ar dette var en integrert del av 'Evangeliet om Guds rike', som Jesus kom for å forkynne.
Senere skulle en annen person, Leonard Verduin, hjelpe meg til å forstå de kolossale endringene som fant sted med kirken etter at keiser Konstatin ble kirkens verdslige overhode. Boken til Verduin: 'The Anatomy of a Hybrid', med undertittelen 'A Study in Church-State Relationships', skulle få avgjørende betydning for meg.
Både Eberhard Arnold og Leonard Verduin har vært premissleverandører for at jeg i dag stiller brysomme spørsmål om evangelikale kristnes støtte til president Donald Trump.
For både Eberhard Arnold og Leonard Verduin, løfter frem igjen Jesu radikale ord om at 'ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.' (Matt 6,24)
Ja, ikke bare det, disse to, løftet også frem igjen et annet ord fra Bergprekenen, som handler om edsavleggelse: 'Dere skal ikke sverge i det hele tatt...' (Matt 5,34)
I den første kristne tiden måtte man sverge sin lojalitet til keiseren. Det kunne ikke de kristne gjøre. Deres lojalitet sto til Kristus. Han var Herre! Det var en av årsakene til at de ble forfulgt og forfulgt ble de, men de vokste, og ingen av de romerske keiserne klarte å overvinne dem. Bortsett fra keiser Konstantin. Han fridde til dem og spilte på lag med dem. Forfølgelsen opphørte, men til hvilken pris? Kirken fikk nå keiseren som sekulært overhode, og kirke og stat fløt sammen i en vanhellig allianse. Nå ble det plutselig mulig å avlegge ed til keiseren og til Kristus samtidig. Før keiser Koonstatin var det umulig for en kristen å bære våpen - man kunne ikke bli døpt om man gjorde det og man fikk ikke del i nattverden. Etter Konstatin var det en ære for en kristen å bære våpen, og så begynte også forfølgelsen av kristne som ikke ville bøye kne for keiseren eller bli en del av en kirke som hadde keiseren som sitt overhode.
Historien som følger kjenner vi. Kristne underlegger seg servilt den keiserlige makt, og kirken dreper andre kristne, som ikke tenker som dem. Vi får kristne land og stat og kirke sauses sammen, og kristne står mot kristne med våpen i hånd for å kjempe om et stykke jord. De dreper hverandre for geografiens og maktens skyld.
Så fjernt fra opprinnelsen, fra urkirken, som hadde andre våpen, ikke-voldelige våpen, først og fremst bønnen.
Dette har fulgt oss helt frem til vår egen tid. Kristne står mot kristne på grunn av politikk og makt, og noen bøyer kne for moderne keisere, og tjener to herrer.
Jeg tror anerikanske kristne var oppriktige da de så seg om etter en presidentkandidat de kunne gi sin stemme til. Så tror jeg den moderne keiseren kom med et forlokkende tilbud: stemmer dere på meg skal jeg gi dere alt dere vil ha! Jeg flytter den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, min administrasjon vil helhjertede støtte Israel, vi vil omgjøre abortlovgivningen, sørge for religiøs frihet, arbeidsplasser, konservative høyesterettsdommere etc.
Tilbudet var ikke ulikt det de første kristne fikk. Da skulle forfølgelsen opphøre, de skulle få muligheten til å få sine egne forsamlingslokaler etc.
Men når et tilbud er for godt til å være sant, er det nettopp det. Alt har sin pris. Det koster lojalitet. Innerst inne koster det friheten og selvstendigheten.
Israels konger hadde hoffprofeter, profeter som snakket kongen etter munnen, ga han dem støtte han trengte, med et 'så sier Herren'. Trump har også sine profeter. Daglig i flere måneder nå har jeg hørt på en av dem, og ganske ofte en annen. Det jeg hører er politikk, politikk, politikk, i form av en helt ukritisk støtte til Trump. Ingenting om Jesus. Ingenting om korset. Ingen ting om hva sann etterfølgese koster. Bare Trump, Trump, Trump.
De visste at de måtte overse Trumps umoral, hans overdrivelser, direkte løgner, hans nedrige syn på kvinner, hans hybris og narsissme fordi de fikk så mye av det de virkelig ville se, men til hvilken pris? Hvem sin herre har de nå? Kristus eller Mammon? Kan de virkelig tjene to herrer?
Da må Jesu ord omskrives.
