Barndomsminner, del 2

I nærheten av Rundhaugen sto klatretreet mitt. Det sto litt for seg selv, med svære, grove greiner. Litt spenst krevdes det for å komme opp stammen til de første greinene. Men som barn var jeg tynn som en fyrstikk, og klatre var en lidenskap. Jeg var nok ikke den første som hadde oppdaget dette treet. De andre grantrærne hadde side skjørt på seg, greinene nærmest subbet bakken. På klatretreet var de nedertse greinene fjernet. Men det var lenge siden. Sårene var gamle. Om bare det treet kunne fortelle sin historie! Da hadde det fortalt historien om andre gutter og jenter som hadde klatret i det, for treet var gammelt som Metusalem - minst. Noen hadde fortalt meg om ham. Han ble visst 'stygg-gammal.'

Det var ikke rare utsikten fra klatretreet, men så klatret man ikke opp der for å se seg om. Man klatret opp treet for å gjemme seg for farlige indianere og skumle cowboyer. Eller man klatret opp i treet for å slippe seg ned på villhester som for forbi. Det hadde jeg sett en tegning av i bladet Vill Vest at cowboyer gjorde - og det gjorde jeg! Det var vanskelig å holde seg fast på den hvite hesten, uten sal. Men jeg klarte det. Jeg var jo helten i fortellingen min. Uovervinnelig. Selv om jeg av og til ble skutt, enten av en pil eller ei kule, kunne jeg reise meg og løpe videre med hesten som alltid gresset ved siden av meg og ventet på at jeg skulle stå opp igjen.

Men den store opplevelsen var å få bli med broren min, som hadde laget hytte oppi noen trær. Det var langt å gå dit, lengre enn jeg fikk lov til av mora mi. Men det var ikke alt hun behøve å få vite heller. For å komme dit måtte vi gjennom hele den skogen som var min barndomsverden, så over en bekk, som jeg husker som en stor elv - det var der Apache indianerne holdt til, og de var blodtørstige, så over en vei, og så over et jorde. Jordet tilhørte en bonde som kunne være litt sinna. I hvert fall om du gikk over jordet hans, så det gjaldt å passe seg. Vi snek oss over jordet, og så kom vi til Ørneredet. Det var det hytta het. Øreredet. Bror min hadde sett en Alistar MacLean film på kino med det navnet, og storøyd og musestille hadde jeg hørt på ham fortelle om den. Så det var ingen tvil. Hytta kunne bare hete en ting: Ørneredet!

Den var så fin at vi kunne trekke opp stigen som gikk gjennom gulvet og være helt for oss selv. Vinduer hadde den også. Og det var bare broren min og jeg som visste om den. Alt rundt Ørneredet var topp hemmelig.

Jeg glemte å fortelle at i utkanten av det jordet vi måtte passere for å komme dit var det en liten dam. Mora mi hadde skremt livet av meg med den dammen. Den var visst 'bottenløs' og en svær hest hadde druknet der, fortalte hun. Jeg hadde mareritt av og til om den dammen. Drømte at jeg falt utti og kom ikke opp igjen. Der møtte jeg det store sjøuhyret. Mange år senere gikk May Sissel og jeg forbi der. Da var vannet fordampet og det var slett ikke 'bottenløst' under. Ikke gjørme en gang! Det handlet nok mest om en engstelig mor, som var redd sønnen skulle drukne.

Bror min og jeg kjøpte av og til en halv- eller en hel liter 'Tress-is.' Den gangen var den pakket inn i papp. Vi skar den i to og delte likt på jordbær, vanilje og sjokolade fra Diplom is. Vi satte oss på steintrappa heme, med hver vår teskje og åt. Og filosoferte over livet. Så kunne vi dele en pose Polly peanøtter. En pose kostet 25 øre, og med fire poser for en krone, hadde jeg råd til å spandere en på bror min. Vi hadde god råd den gangen og somrene var alltid varne og lange. 

I morgen skal jeg fortelle om hvordan jeg lurte faren min.                     

fortsettes