Det velsignede skriftemålet

Her om dagen skrev jeg om den lettheten som kommer som en følge av å bli tilsagt sine synders nådige forlatelse gjennom Skriftemålet. I går bladde jeg i boken 'Ungdomsår' av Leo Tolstoj (bildet) som utkom på slutten av 1850-tallet. I denne boken beskriver han sitt andre skriftemål. Stor var min overraskelse da jeg så at hans opplevelse nettopp handler om den letthet som oppstår når man bekjenner sine synder.

Hør bare:

'Da skriftemålet var overstått og jeg hadde klart å overvinne min forlegenhet og fortalt ham alt jeg hadde på hjertet, la presten hånden på hodet mitt og sa med sin rolige og velklingende røst: 'Måtte Guds, den himmelske Faders herlighet lyse over deg, min sønn, og for alltid bevare deg i den sanne tro, fromhet og ydmykhet. Amen.'

Jeg var ubeskrivelig lykkelig, gledestårene sto meg i øynene og jeg hadde klump i halsen; jeg kysset kanten av prestekjolen hans og løftet hodet. Munkens ansikt uttrykte fullstendig ro. Jeg kjente jeg var rørt og frydet meg over denne følelsen, og av frykt for at den skulle forsvinne, tok jeg hurtig avskjed med presten, og uten å se hverken til høyre eller venstre, for at jeg ikke skulle bli distrahert, gikk jeg ut av klosterhagen og satte meg igjen opp i den skranglevorne og forslitte vognen.'

Jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg kom over dette hos Tolstoj. Det var en gudfeldighet.