Om skrivefeil og om det å miste motet

Du har sikkert lagt merke til det: det finnes mange skrivefeil i mine artikler. Ekstra bokstaver som har sneket seg inn. Det er en enkel forklaring på dette: jeg har Parkinsons. Høyre arm skjelver såpass mye at det er vanskelig å skrive, og det krever mye energi. Fingrene er av og til så stive at jeg kommer borti taster jeg ikke skulle.

Noen er snille og sender meg en liten melding for å gjøre meg oppmerksom på feilen. Det er jeg glad for. Andre vet å fortelle det! Til dem kan jeg si: Tenk om du hadde Parkinsons, om bare for en uke eller for den saks skyld, bare for en dag! Ville du da vært like uvennlig? For å si det slik: jeg gjør så godt jeg kan med de begrensninger jeg har. Om du blir så irritert som du gjør over mine skrivefeil, bør du kanskje ikke lese det jeg skriver.

For jeg er ingen feilfri mann og kommer garantert til både å skrive feil og gjøre mange feil. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kommer det til å bli enda flere feil. Helt sikkert.

Det gjør noe med meg at jeg skriver så mange feil. Skriving har vært mitt yrke. Parkinsons er en sykdom som er som en tyv, som stjeler så mye fra deg. Så mange ting som var selvsagt før, og en selvfølge å gjøre, er i dag umulig. Det er mye tap og mye sorg knyttet til denne sykdommen. En kan bli redd og miste motet, som jeg av og til gjør. Man kan grue seg for ting en ikke gruet seg for før, og som andre ikke reflekterer over, fordi det er selvsagt. Mine dager er ikke selvsagte. De er sjeldne gaver.

I det siste har jeg vært mismodig. Har hatt mest lyst til å gi opp skrivingen. Men så kjenner jeg på takknemlighet over de som leser det jeg skriver, og setter pris på det, at jeg får nåde til å fortsette. Takk til alle dere som fortsetter å lese.

Av og til får jeg klage fordi jeg er åpen. For åpen og ærlig. Men det er et valg jeg har tatt. Jeg står for en ærlighetsteologi. Jeg ønsker å være sann med eget levd liv. Derfor sier jeg: siden noen blir så opprørte over dette: la være å lese det jeg skriver.

Av og til undrer det meg: hva kommer det av at man tror man kan si og skrive hva som helst til mennesker som sliter med livskriser som en alvorlig sykdom medfører? Har man ingen barmhjertighet overfor svakhet? Har man bare forakt. Jeg drømmer om mer vennlighet blant oss.