Hellige Aidan og ilden fra Lindisfarne

Mange av mine britiske og irske venner feiret i går minnet om den hellige Aidan av Lindisfarne, og mange av dem bruker dagen til å fornye de løfter de har gitt Gud for et kommende år i den kommunitet de tilhører. Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, og en venn av meg, skriver:

"Han døde på denne dagen for mange år siden, og du kan si at jeg ikke har møtt ham, men veldig få har berørt mitt liv som hans. Når han talte, lyttet man og når han ba lyttet himmelen også! Men han var aldri så travel at han ikke hadde tid til å lytte. Han ønsket å lytte til alles historier og lære fra dem. Hans navn var Aidan, hvilket betyr 'flamme', og hans liv, hans nærvær var som en sterk ild."

Aidan var født i Irland, og levde på begynnelsen av det syvende århundre. Han var en mann som kroppsliggjorde evangeliet. Han kunne ha ridd på en hest, høyt hevet over folk flest i sin samtid, men valgte å ta beina fatt. For å snakke med dem. Lytte til deres historier. Han tilbrakte mye av tiden på slavemarkedet og brukte pengene som var gitt ham, til å kjøpe fri slaver og de frikjøpte slavene fikk to tilbud: de kunne velge å benytte friheten til det de ville, eller de kunne ta imot et skoletilbud i et kloster hvor de kunne lære engelsk. Mange frikjøpte slaver valgte det siste, og på den måten begynte de første skolene som underviste i faget engelsk i historien.

Han kom opprinnelig fra Iona for å lede et misjonsarbeid for å nå Northumbria med evangeliet. Kong Oswald hadde arvet tronen. Han hadde kommet til Iona som en liten gutt, og hadde et ønske om å nå anglerne i Northumbria med Guds ord. De hadde fått del i den kristne tro tidligere, men etter at den kristne kongen Edwin ble drept i 633, hadde mange av dem falt fra troen. Munkene som returnerte til Iona kunne fortelle at anglerne var et vanskelig folkeferd, ja, rent ut sagt usiviliserte villmenn. Aidan så litt annerledes på dette. Han var redd disse munkene hadde vært for firkantede og strenge, og at de heller trengte å bli møtt med mildhet.

Og det var nettopp mildheten Aidan skulle bli kjent for. Han ble virkelig elsket av alle, også de som var uenige med ham i teologi. De opplevde hjertet til Aidan, og hans levende tro.

De så også at Aidan var en mann som levde nært Herren. Når en stor brann var i ferd med å nå portene til Bamburg slott, klarte Aidan å stanse flammehavet bare ved hjelp av bønn. Og det samtidig med at den hedenske kong Penda angrep.

Og Aidan viste stor ydmykhet. Når kong Oswald ved en anledning ga ordre om at Aidan skulle ri, ga han bort hesten, som bar kongelig utsmykning til en tigger som sto langs veien, og som kunne ha god bruk for hesten.

Historikeren Bede beskriver Aidan blant annet som en mann med "fremstående mildhet, hengivelse og moderasjon som hadde en stor iver for Gud."

Aidan ble gitt øya Lindisfarne av kong Oswald, som en base for hans misjonsaktivitet, etter Aidans eget ønske. Han satte pris på den fred og ro som han fant og tidevannets rytme.