Bønnen 'Vår Far', del 5

La riket ditt komme!' Det finnes ingen mer meningsfull bønn å be enn denne! Alt hva Gud representerer er innebefattet i de ordene. Alt hva himmelen huser av nåde, godhet, ømhet, helbredelse og legedom for kropp og sjel. 

Metodisten og evangelsten Stanley Jones, som virkelig hadde forstått betydningen av Guds rike, sa ved en anledning: "Jesu budskap var budskapet om Guds rike. Det var sentrum og omkrets i alt hva Han lærte og gjorde... Guds rike er mestertanken, mesterplanen, mesterhensikten, mesterviljen som forener alt og skjenker det forløsning, sammenheng, hensikt og mål." 

En av de som har talt mye om Guds rike er den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en bibeltime Nee holdt i Danmark i oktober 1938 talte han om "Riket, menigheten og overvinnerne", og i den sammenhengen sa han blant annet:

"Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt."

Jeg våger en påstand:

Fra Jesu side var det aldri meningen at Hans etterfølgere skulle forkynne om frelse og den nye fødsel løsrevet fra forkynnelsen om Guds rike!

Guds rike er et absolutt avgjørende aspekt ved evangeliet.

Om vi forteller mennesker om frelse - men ikke sier noe om Guds rike - forkynner vi ikke evangeliet om Jesus Kristus.

Derfor er det så forunderlig at så få forkynner om Guds rike. Hva skyldes dette? Som jeg viste i forrige artikkel var forkynnelsen av Guds rike Jesu hovedanliggende, og det var det for apostlene også. Legg merke til hvordan Jesus instruerer sine disipler:

"Og når dere går av sted, skal dere forkynne og si: Himlenes rike er kommet nær." (Matt 10,7)

"Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike ..." (Luk 9,2)

"Helbred de syke der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,9)

Dette er ikke de eneste henvisningene. I nær sagt hvert eneste skriftsted hvor Jesus gir instruksjoner til sine disipler, forteller Han dem at de skal forkynne om Guds rike. Her har du et slikt eksempel til: "Jesus sa til ham: La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike." (Luk 9,60)

Når Jesus taler om de siste tider, sier Han:

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14)

Det er interessant å se at det Jesus er konsentrert om i tiden mellom sin oppstandelse og sin himmelfart, er Guds rike:

"For dem (apostlene) viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apgj 1,3)

Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus: "Så bodde Paulus i to hele år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret." (Apgj 28,30-31)

I sin tale på den internasjonale høgskolen i Helsingør, hvor Watchman Nee også holdt sin nå så berømte undervisning over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, og som ble til boken "Det normale kristenliv", sa Nee også dette om Guds rike:

"Guds rike kan komme i denne tidsalder. Om det ikke blir i samme utstrekning som i den kommende tidsalder, så er det likevel av samme natur. Hvis vi i den Hellige Ånds kraft fortrenger de onde ånders makt her, da er Riket kommet her. Utstrekningen vil være større i neste tidsalder, men kvaliteten vil være den samme, selv om kvantiteten er forskjellig. Nå er det begrenset, da blir det ubegrenset, men også nå kan vi gjøre Rikets kraft virksom. Det er ikke bare et spørsmål om å utdrive djevelen, men at Guds makt fortrenger djevelens makt på et sted. Vi som hører Herren til, må sørge for at Riket kommer der hvor vi er ..."

Jesus kom med et underlig utsagn til fariseerne vedrørende Guds rike. Han sa:

"Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21)

Hva slags rike er dette? Et rike som finnes i oss? Jesus introduserer i sannhet noe forunderlig nytt. Dette var ikke bare et nytt slags kongedømme. Det var også en helt ny type kongedømme. Det var et kongedømme fullstendig ulikt alt annet som jøder og hedninger noensinne hadde hørt før. Et rike som er i oss.

Det kan være at du tenker: Jesus taler om et åndelig rike, ikke et virkelig rike. Det stemmer i såfall ikke med det andre Han sier om Guds rike. Han snaker i aller høyeste grad om et virkelig rike. Så hva mente Jesus når Han sa at Guds rike var i oss?

Tertullian, en tidlig kristen forfatter, kommenterer dette slik:

"Nå, hvem er det som ikke forstår at utsagnet: "i dere" betyr i din hånd eller innenfor din makt? Det er, hvis du hører og gjør Guds befalinger." (Tertullian: Against Marcion, Book IV)

Alle kan velge å være en borger av dette Guds rike hvis vedkommende er villig til å gi seg helt hen til dette riket. Det koster alt, det koster ditt liv. For du må bli født på ny! Jesus sa:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)

Guds rike har ingen nasjonale grenser, ingen jordisk konge, ingen militærkraft. De som hører til dette riket bor blant verdens riker, men de er ikke en del av disse rikene. Jesus sa:

"Fordi dere ikke er av verden ..." (Joh 16,19)

Vi bærer dette riket med oss, det lever i oss, fordi vi er i Ham, Han som er kongen i dette riket.

(fortsettes)

Er ikke evangeliet spicy nok? I 'trumpismens' tidsalder. Del 1

Rom, keiserhovedstaden i imperiet, for ikke å snakke om keiseren selv - Nero - må ha vært fryktinngytende. Nero var romersk keiser i perioden 54-68, og den siste keiseren i det julisk-claudiske dynastiet. Han kom til keisermakten i ung alder og er kjent for å ha utviklet seg til en tøylesløs og grusom keiser som til slutt ble styrtet. Ikke minst de første kristne ble utsatt for hans raseri. 

Hva hadde de første kristne å stille opp med overfor Romerrikets undertrykkende maktsfære? Hva var deres budskap? Hva konsentrerte de seg om? Og hva kan vi lære av dem i forhold til våre tiders despoter og regimer, konger eller presidenter? Apostelen Paulus gir oss et svar i prologen til Romerbrevet, brevet som er stilet til den gryende kristne forsamlingen i selveste imperiets sentrum - Rom. I denne byen med all sin groteske avgudsdyrkelse, ikke minst forsøket på å guddommeliggjøre keiseren og tilbe ham, fantes det lys i det beksvarte mørket: en kristen menighet. Sannhetens støtte og grunnvoll. Ikke et parti, ikke en politikk, men en forsamling, en menighet. Det er blitt så stort for meg i det siste.

Det er til denne menigheten han avdekker hva han forkynner. Det er de gode nyhetene om Guds rike! Det er budskapet om korset og korsets kraft.

"Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium." (Rom 1,1) I enkelte oversettelser står det: 'utskilt til Guds evangelium'. Adskilt, satt til side, innviet for en eneste ting: evangeliet. Ikke noe annet. Ikke for å forkynne og bruke tiden på verdslige anliggender, som politikk, men evangeliet. Og Paulus undertreker hvilke gode nyheter det er snakk om: "Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige sønn ved oppstandelsen fra de døde." (Rom 1,2-5)

Apostelen Paulus representerte et annet rike enn Imperiet. Han kom ikke for å døpe et imperium og kristne det. Det var først i det 2.- til det 5. århundre at kirken omfavnet det Jesus hadde avvist og gjorde den kristne tro til statens religion. De første kristne døpte ikke et imperium, men de døpte mennesker som var kommet til tro på Jesus som deres Frelsrr og Herre, som et radikalt brudd med alt det dette Imperiet representerte. Ved dåpen ble de borgere av et annet rike - Guds rike, med diamentralt andre verdier enn denne verden.

Sammenblandingen av stat og kirke er en vanhellig allianse. Derfor representerer 'trumpismen'  en av vår tids største forførelser, hvor kristne hyller en statsleder og tror at han skal skape Guds rike på jorda. Apostelen Paulus og urkirken omfavnet ikke Imperiet, de kjempet ikke for at samfunnet skulle endres ved keiserens signatur, nei de gjorde en eneste ting: De forkynte EVANGELIET. Og på en generasjon snudde de hele dette imperiet på hodet. Kun gjennom proklamasqjonen av evangeliet. De kjempet ikke om å innføre Guds rike gjennom politiske vedtak, men gjennom forkynnelsens dårskap. 

Har vi så liten tro på den iboende kraften i evangeliet at vi har mistet troen på det? Slik at vi allierer oss med politiske krefter for å kjempe for et stykke jord, for grensemurer?  Må evangeliet spices opp? Står det ikke på egne bein? Må vi legge noe til?

"For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium," skriver Paulus og så legger han til: "for det er GUDS KRAFT til FRELSE for hver den som tror..." (Rom 1,16)

Tror vi det - eller har vi gitt etter og tror at vi må alliere oss med statsledere for å kristne verden?

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den første kristne tiden, forfølgelsen under keiser Nero og det budskapet de første kristne formidlet.

fortsettes

Francis Chan med familie tvunget til å forlate Hong Kong

 Religiøs forfølgelse fra Kinas kommunistparti har også innhentet den kjente evangelisten og forfatteren Francis Chan (bildet) etter at myndighetene i Hong Kong avviste visumet hans. Chan og hans familie flyttet til Hong Kong i fjor for å bli internasjonale misjonærer. Han forberedte seg på å plante tre kirker med svigersønnene sine da de ble tvunget til å forlate landet, ifølge ChinaAid.

- I forrige uke, etter at tjenestemenn i Hong Kong avviste visumene våre, måtte vi (svigersønnene Justin og Peter og jeg) forlate landet, sa Chan. "Vi er nå tilbake i USA og appellerer imidlertid til avgjørelsen. Vi ønsker å være i Hong Kong, og forhåpentligvis kan vi komme tilbake dit.

Til CBN News sier Chan: "Før vi måtte forlate Hong Kong, hadde Justin, Peter og jeg sett Herren plante tre huskirker med omtrent 15-20 mennesker i hver. Vi hadde ledet hver kirke i hvert av våre hjem, men plutselig fikk vi vite at vi måtte forlate landet. "

Chan avslørte at han er mest opptatt av at de nye kirkelederne og medlemmene kan samles på et trygt sted, melder China Aid. Før Chan forlot Hong Kong, informerte Chan de unge mennene de jobbet med at Justin, Peter, og han måtte dra og spurte dem: "Er dere klare?"

Og de svarte: "Nei, vi er ikke klare."

Han forklarte for medlemmene av huskirken at da apostelen Paulus reiste til en by, ble han i flere uker for å tjene dem som ikke kjente Jesus, men han måtte dra fra dem. Da kom Chan til å tenke på at kirkens medlemmer i Det nye testamente ikke hadde noen bibler eller ressurser, men de var i stand til å plante en mektig kirke gjennom Den hellige ånd. 

Chan presenterte flere spørsmål til sine husmenighetsmedlemmer:

* Er du virkelig ikke forberedt godt nok?

* Noen av dere har vært kristne i årevis, og du har blitt disiplet, og du har din bibel, og likevel føler du ikke at du er klar?

* Er virkeligheten at du ikke har nok informasjon, eller at du ikke har nok tro?

"Jeg har tro på deg," understreket han. "Jeg har fred i hjertet fordi jeg vet at Den Hellige Ånd vil virke. Selv om jeg tror at Gud får meg til å reise tilbake til USA, tror jeg dette er en flott sesong for deg å bli presset og strukket. Og så, "Jeg kommer til å gå med Åndens kraft. Vi har dette. Jeg har flere kilder til å utruste dere enn den tidlige kirken haddde. Jeg har så mange ressurser på nettet, så mye kunnskap tilgjengelig. Jeg har Skriftene rett foran meg , en stor fordel. "

I tillegg er Chan usikker på om Hong Kongs nåværende regjering, som er sterkt påvirket av det kinesiske kommunistpartiet, vil tillate at han kommer tilbake.

Han sa til menighetsmedlemmene: "Jeg (og dere) trenger bare troen de troende hadde på Paulus 'tid - demonstrert i Den hellige ånds kraft."

Chan vakte en del oppstandelse i 2010 da han kunngjorde for menigheten sin i Cornerstone Community Church i Simi Valley, California at han trakk seg som hovedpastor i kirken han og hans kone grunnla, for å nå unådde med evangeliet. De grunnla deretter huskirkebevegelsen kalt We Are Church, som er basert i Nord-California, før de så dro til Hong Kong.

Hva er det som er viktig i livet?

De fleste ikonene jeg har er Kristus-ikoner, men jeg er også så heldig at jeg har noen vakre ikoner av Guds mor, Maria, profeten Elia, døperen Johannes og av Antonios den store, hvis minnedag det er i dag. Ikonet av antonios er ikke håndmalt som dette, men en billig kopi, og jeg håper på sikt å få noen til å male et for meg. Akkurat nå, mens disse linjene skrives, har jeg tatt Antonios-ikonet ned fra veggen for å betrakte det nøyere. Det er godt å oppholde seg i ørkenen på kalde vinterdager som denne. Gradestokken her hvor vi bor viser nesten 19 minusgrader. På kjøkkenet er det isrender på vinduene.

En historie fra livet til Antonios den store, pioneren blant ørkenfedrene, har hatt spesiell betydning for meg de siste dagene:

Etter mange år i ørkenen kom det et budbringer med et brev til den hellige Antonios. Det var en innbydelse fra selveste keiseren. Han inviterte Antonios til å besøke ham i hans keiserlige residens i Konstantinopel. Keiseren ville ha del i de åndelige rådene fra Antonios.

Men Antonios var ikke sikker på om det var Guds vilje at han skulle reise. Var dette et kall eller var det en fristelse?

Hva hadde du tenkt om kong Harald sendte bud på deg? Vi ville vel gjort alt som sto i vår makt for å komme oss til slottet til avtalt tid!

Ikke slik med Antonios. Han søkte åndelig veiledning, hos sin disippel, Paulus den enfoldige. Han legger fram saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Da er det at fader Paulus den enfoldige svarer:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du  kalles abba Antonios'.

Det finnes noe som er viktigere i Guds rike enn vår agenda, det som handler om Guds plan og vilje. Det koster alt å være i den planen, men det er der beskyttelsen finnes. Vi må formes og dannes til det Guds avbilde vi er skapt til, og det tar tid. Det er viktigere enn å se selv keiseren.

Bønnen 'Vår Far', del 4

Etter å ha introdusert Gud som Far, i undervisnigen Jesus gir oss om bønnen, løfter Han frem ærefrykten for Guds hellighet. Dette er ingen motsetning. Jo mer vi lærer Gud å kjenne jo mer forundres vi over Hans annerledeshet og mysterum. Det gir grobunn for vår tilbedelse og ærbødighet og ærefrykt. Gud er hellig. 

"La navnet ditt helliges"

Hva mener vi når vi ber om at Guds navn helliges? Alle mennesker, uten unntak, er skapt i Guds bilde. Siden Gud er hellig, er også hellighetslengselen hos mennesket skapt av Gud. Det er en lengsel etter renhet og skjønnhet hos oss alle. Det helllige har alltid alltid vekkket vår iboende lengsel og dratt oss til seg.                                                                                                                                                     

"Ansikt til ansikt med det hellige kan vi oppleve hvordan det høyeste, det reneste og det som virkelig har verdi blir forklart for oss,'' skriver den ortodokse teoplogen Alexander Schmemann.

Gud bor i den himmelske sfære. Det er den som har vår fokus. Det er dit vi skal. Vi ber til den hellige, treenige Gud som er i himmelen. Vi har ikke et jordisk fokus, men et himmelsk. Alt på jorden rytes i dag, men ikke Guds trone. Den står fast og der er helligheten.

De tre første bønnene av Vår Far handler om Guds rike. Hva sier det oss om vår fokus og vår priortering? 

"At Guds navn holdes hellig," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Det nye testamente: "betyr at alle bøyer seg for ham i tilbedelse, kjærlighet og lydighet. At riket kommer, betyr at den gamle verden forgår, og Gud gjør alt nytt. Da virkeliggjøres Guds vilje blant oss, slik som det nå er i himmelen." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag, bind 1 side 41)

Måtte Guds herlighet, Hans ære, Hans hellighet bli det sentrum som alt dreier seg om. Og måtte vi holde Hans navn - alt hva det NAVNET innebærer og innebefatter - bli æret, høyaktet i våre liv og gjennom våre liv.

fortsettes

En fredag sammen med Isak Syreren

Ute er det 17 kalde grader. Jeg befinner meg Khuzistan, de ørkenlignende traktene mellom utløpet av Tigris i Den persiske viken og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestlige Iran. Jeg er sammen med Isak. Han som fikk tilnavnet Syreren. Vi er ofte sammen. En kan reise langt i tanken og i bønnen.

Hans liv sammenfaller med noen av historiens mest dramatiske årtider på midten av 600-tallet. Når han forlater Ninive har han personlig opplevd hvordan krigen mellom persere og romere går over i den arabisk-islamske erobringen av den kristne orienten og i det periske rikets sammenbrudd. Nesten hele sitt aktive liv har han levd i krig og blodsutgivelser. Til hans samtid hører såvel Maximos bekjenneren som Muhammeds brorsønner. På denne tiden er Isak munk i et østsyrisk kloster.

Isak Syreren har fulgt meg i mange år nå. Jeg har hatt ham med meg overalt jeg har vært. I ryggsekken har det nemlig vært plass til en liten bok med utdrag av hva han har skrevet. Og jeg vender stadig tilbake til den. Den er et lite skattkammer av forunderlig livsvisdom, erfaringer fra et liv i vennskap med Gud.

Isak Syreren levde på 600-tallet. Han ble født i regionen Qatar på vestsiden av Den persiske gulf. Mens han var ganske ung trådte han inn i klostret Mar Matteus nær Ninive. Ninive, som vi kjenner fra Jona boken i Det gamle testamente, var hovedstaden i det gamle Assyriske riket og lå ved østbredden av Tigris, tvers overfor vår tids Mosul i Irak.

Mot sin vilje ble han valgt til biskop, men hans biskopgjerning ble særdeles kortvarig. Kun fem måneder. Da orket den godeste Isak ikke mer av kirkepolitikk, stridigheter, anklager om heresi. Isak tok opp vandrerstaven og vandret hjemover både i bokstavelig og overført betydning. Til slutt slo han seg ned i Khuzistan.

Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Hans liv faller sammen med noen av historiens mest dramatiske årtider på midten av 600-tallet. Når han forlater Ninive har han personlig opplevd hvordan krigen mellom persere og romere går over i den arabisk-islamske erobringen av den kristne Orienten og det persiske rikets undergang. Nesten hele sitt aktive liv levde han med krig og blodsutgytelser rundt seg. Til hans samtidige hørte både Maximos Bekjenneren og Muhammeds to brorsønner hvis død ved Kabala utløste skismaet mellom sunnier og shia-muslimer.

I ødemarken - alene med Gud - ble han formet. Og fra hans penn kom det en djup innsikt om livet i Gud. I villmarken rundt fjellet Matout slo han seg ned. Her levde han som eneboer i mange år. Hans konstante studier av Guds ord svekket til slutt hans øyne. Belysningen den gang var jo ikke som vår. Blindhet og høy alder tvang ham til trekke seg tilbake til klostret Rabban Shabur, hvor han dør rundt år 700. Isak Syreren eller Isak av Ninive som han også kalles gravlegges her.

Mot slutten av sitt liv i ødemarken følte Isak, av kjærlighet til sin neste, seg forpliktet til å dele de erfaringene han hadde gjort seg. Resultatet var en samling av tekster om det åndelige liv. Det er utdrag fra disse hans skrifter jeg nå leser.

Et sitat av Isak Syreren, som bror Roger - grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize - stadig vendte tilbake til er dette:

«Gud er en Gud som elsker og kan ikke annet enn å elske. Gud søker alltid etter oss mennesker». Dette var Isaks konklusjon etter å ha studert Johannesevangeliet i mange år og å ha meditert over 1.Joh 4,8: «Gud er kjærlighet».

Innflytelsen til den hellige Isak Syreren har aldri minsket i Orienten, og strekker seg ikke bare over den syriske verden fra Libanon til Sør-India, men også i de ikke-khalkedonske kirkene fra Armenia til Etiopia og fremfor alt i den gresk-slaviske verden. Dette ikke minst takket være en greske oversettelsen av hans verk som ble utført på 800-tallet av to munker fra den hellige Sabas kloster i Israel. Noe som er interessant å legge merke til er at den hellige Isaks spiritualitet er særskilt merkbar i 1800 og 1900-tallets russiske litteratur, religionsfilosofi og spiritualitet, fremfor alt hos Fjodor Dostojevskij.

Her følger mitt forsøk på å oversette denne bønnen av Isak Syreren.

Må Faderen, som i evighet ha født Deg,
fornye Ditt avbilde i meg.
Jeg har forlatt Deg. Forlat ikke meg.
Jeg har dratt meg bort fra Deg. Søk Du meg.
Led meg til Dine beitemarker, blant Din hjords lam.
Gi næring til meg sammen med dem av Dine hemmeligheters friske gress,
det som finnes i et rent hjerte,
et hjerte som i seg bærer Din åpenbarings herlighet.
Må vi bli verdige denne herlighet
gjennom Din nåde og Din kjærlighet til menneskene.
Å, Jesus Kristus, vår Frelser
i evigheters evighet.
Amen

Bønnen 'Vår Far', del 3

Vi synger med Lina Sandell: 'Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær...' Tenk at vi har en Far i himmelen. Nå er det ikke alle som har vært så heldig å ha en så god, trygg og snill far som jeg har hatt, så jeg forstår at Gud som Far, inngir forskjellige erindringsbilder. Men for meg personlig er dette et godt gudsbilde evigheten er ikke skremmende, når Gud er der - som far. Han har omsorg for meg, Han bærer meg som pappa'n på bildet, som bærer den lille gutten. Slik bar min jordiske far meg også. 

I himmelen er det både myriader av engler, erkeengler, serafer, kjeruber og andre fantastiske skapninger, og en skjønnhet og en herlughet uten like, og hellige uten tall - men der er også Far. 

Det er til Far jeg henvender meg når jeg ber.

En oldkirkelig formulering sier det slik: 

"Kristen bøn er en bønn til Faderen, ved Sønnen, i Ånden."

Edin Løvås skriver så fint om dette i boken: Minutter i bønn. Verbum 1998:

"I ÅNDEN 

Vend deg gjerne først til Gud med en bønn om at Den Hellige Ånd skal hjelpe og inspirere deg.

VED SØNNEN

Bønn til Jesus forekommer sjelden i Det nye Testamente. Stefanus ropte til Jesus da han ble steinet, og i følge Joh 14 sier Jesus: 'Dersom dere ber om noe i mitt navn.' Men andre oversettelser er annerledes. I den svenske står det: Om ni ber om något i mitt namn.' Den gangen Bibelen ble skrevet , stod navnet mer for personen enn det gjør i våre dager. Du kan derfor gjerne flette inn 'i Jesu navn' når du ber. For Jesus er mellommannen mellom Gud og mennesker. Om bønnen begynner med 'Allmektige Far', kan du for eksempel si: 'Allmektige Far, jeg kommer til deg i Jesu navn'.

TIL FADEREN

I Det Nye Testamente er bønnen nesten alltid rettet til Gud, vår Far. Da disiplene spurte Jesus om han ville lære dem å be, ga han dem 'Fader vår'. Apostelen Paulus skriver at han bøyer sine knær for Faderen.

TRINITARISK

Bønnen til Faderen, ved Sønnen, i Ånden er trinitarisk, det vil si bønn til den treenige Gud. 

IKKE SÅ NØYE

Mange ber både til vår himmelske Far og til Jesus. Noen vender seg også iblant til Den Hellige Ånd. Men Gud ser ikke på oss med et strengt blikk om barna hans roter litt i bønnelivet. Likevel kan det være bra å vite hvordan bønnen er beskrevet i Det Nye Testamente."

fortsettes

100.000 døde i Storbritannia - erkebiskoper utlyser bønneaksjon

Mens flere norske kristne vaksinemotstandere og konspirasjonsteoretikere gjør en betydelig innsats for daglig å bagatellisere og fornekte faren som Covid-19 representerer i sosiale medier, oppfordrer erkebiskopen av Canterbury til å be for den fortvilte situasjonen Storbritannia befinner seg i. I  Storbritannia er ufattelige 100.000 døde som en følge av korona-epidemien. Storbritannia åasserte 100.000 døde bare 76 dager etter at landet passerte 50.000 døde.

Den store nøden Storbritannia nå opplever gjør at erkebiskopen av Canterbury og erkebiskopen av York i fellesskap har brev til det britiske folk. Der utlyser de en bønneaksjon som skal vare i hele februar måned. 

'100.000 er ikke bare et tall. Hvert nummer er en person. Noen vi elsket, og noen som elsket oss,' skriver de to erkebiskopene. 

La oss stå sammen med våre trossøsken i Storbritannia og be om at denne epidemien snart går over og at liv kan reddes. La oss be for de overfylte sykehusene, og de overarbeidede legene, sykepleierne og helsearbeiderne. Og la oss be for Norge.

Kyrie eleison.

Billedtekst: Erkebiskopen av Canterbury. Foto: Wikipedia

Trikken til Auschwitz

Det siste May Sissel og jeg gjorde før vi  gikk for å legge oss til å sove for natten i går kveld, var å se filmen om den norske jøden Samuel Steinmann: 'Trikken til Auschwitz'. Den gjorde et kolossalt inntrykk. De grufulle bildende og den hjerteskjærende historien fulgte meg gjennom natten. Hvor uverdig vi behandlet de norske jødene. Det var ikke bare den tyske okkupasjonsmakten, men også Norge som nasjon. Tenk at når konsentrasjonsleiren Auschwitz skulle tømmes og nordmennene som var der skulle hjem med de 'hvite bussene', sto fem norske jøder igjen. De ble ikke hentet og måtte forbli i dette helvete på jord. Da de endelig kom hjem til Norge, var det ingen som møtte dem. Deres hjem og eiendeler var beslaglagt. 

Avsløringene om hvordan de norske jødene ble behandlet er et skammens kapittel i norsk historie.  Jødehatet har djupe røtter i Norge, og er fortsatt der, som en gift i befolkningen. Har du ikke sett denne filmen burde du absolutt ta deg tid til å gjøre det.

Kjærligheten til jødene og Israel kom for mitt vedkommende som en følge av at jeg ble en kristen i 1972. Den kom egentlig litt før. Kort tid før jeg ble en kristen så jeg nemlig filmen: 'De 10 bud', med den fremragende skuespilleren Charlton Heston i hovedrollen som Moses. Den filmen har gjort et vedvarende inntrykk på meg, og jeg ser den svært gjerne opp igjen nok en gang. Etter at jeg ble en kristen var jeg så heldig å få være med på bibeltimer med klokkeren i min barndoms kirke: Hunn. Rolf Danielsen hadde en sjelden innsikt og gave i å gjøre det profetiske ord levende for oss ungdommene. Turer til Israel har ikke gjort interessen for Bibelens løfter om Israels land og folk mindre, heller tvert imot.

Mitt syn på Israel og jødene er derfor bibelsk begrunnet. Som i alle andre land kommer politikere og går, men Bibelens løfter gitt som en evig pakt til jødene, Guds utvalgte folk, består. Skulle ikke de bestå er det jo heller ingen garanti for at Gud holder de andre løftene i Bibelen heller. Jeg er derfor av overbevisning en kristensionist. Jeg vet at ordet i visse sammenhenger nærmest er blitt et skjellsord, men for meg er det et hedersord. Så får norske biskoper si hva de vil. De er ikke mine biskoper likevel. Jeg er takknemlig for at min kjærlighet til jødene og til Israel kom via Den norske kirke og klokkeren i Hunn kirke. Selv er jeg ikke lenger en del av den kirken. Men jeg har mange gode venner som er medlemmer der, og mange av dem er prester.

I dag må vi stå opp mot jødehatet og vi må ansvarliggjøre de som sprer antisemittismens gift. Enten den kommer fra høyre- eller venstresiden, fagbevegelsen, kirker, Islam eller 'gode nordmenn'. Vi kan ikke tie om den urett som er begått og begås mot jødene. 

Bønnen 'Vår Far', del 2

Jeg har hatt en god far. Han og mor ga meg en trygg oppvekst. I vårt hjem kunne man være barn så lenge man ville. Det var lek og latter, og det var alltid plass på fars fang til en liten krabat. Eventyrene hadde stor plass. Hånd i hånd med en slitt arbeidneve gikk jeg tur i skogen så ofte anledningen bød seg. 

Når jeg ble en kristen i 1972 var det derfor ikke vanskelig å forestille seg Gud som en god far. Det var dette gudsbildet Jesus introduserte disiplene for, og det samme gjorde han med meg. Som han gjør med bønnen Vår Far. Ved en anledning, sa Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!" (Matt 7,11) Dette 'mer' er alltid et karakteristisk trekk ved vår himmelske Far, Han er en Gud som 'overgår' alt annet godt. 

Ordene 'Vår Far' som innleder denne vakre bønnen, er både en begjæring og en bekreftelse. Det første Jesus lærer sine disipler når Han skal lære dem å be, er en overveldende gave og trøst, en glede og en inspirasjon. Tenk å få kalle Den Allmektige, Den Veldige, selve universets Skaper, for 'far'. Gjennom hele Bibelen beskrives Gud på en rekke måter, hvor de tre jeg har nevnt, bare er noen få, og hver den avslører for oss ulike egenskaper og karaktertrekk hos Gud, men ordene 'Vår' og 'Far' inneholder alle disse elementene av sannheten om Gud. Det samtidig med av disse to ordene avslører for oss en intimitet, en helt unik kjærlighet: Gud er min Far.

I disse to ordene: 'Vår Far', finnes kjærlighetens fulle og djupe mening. 

"Erfaringen av nærhet og glede i relasjonen til Far leder oss videre til en fordjupet tro og tillit, og når vi erkjenner vår totale avhengighet av Far finner vi også vår djupeste frihet. Det handler ikke lenger om ide om hvem Gud er," skriver den ortodoke presten og teologen Alexander Schemann, og legger til: I bekjennelsen av Far som vår Skaper kommer vi til innsikt i det rette forholdet mellom Gud og mennesket, vi sier ja til Guds invitasjon: å forenes med Ham i kjærligheten. Dette er begynnelsen på det evige liv. Helt i tråd med Jesu ord til Far: Dette er det evige liv, at de kjenner deg den eneste sanne Gud."

"Dere har ikke fått den ånd som slavene har, at dere igjen skulle være redde," skriver apostelen Paulus, og legger til: "Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper Abba, Far!" (Rom 8,15)

Det er dette tillitsfulle forholdet som eksisterer mellom barnet og en god far Jesus inviterer oss til i bønn. Gud er VÅR FAR, vår Abba. Til Ham kan vi komme med alt. Absolutt alt.

fortsettes

Bønnen Vår Far, del 1

I diktet 'Fred' skildrer Einar Skjæraasen så vakkert betydningen av bønnen Vår Far: 'No stilner bruset i skogen vid og på vatten vare. To venger blir te et lite hem inni rypesnaret. No stilner strevet. En båt glir inn. Frå e nedlagt åre dryp siste dråpån. En slitar sovner med Fader-våret...'

Hvilken utrolig skatt bønnen Vår Far er. På lærlingenes anmodning: 'Herre, lær oss å be', lærte Han dem den bønnen som har fulgt kirken i 2000 år, og som vil følge dem like inn i evigheten. Det er underlig å tenke på at et eller annet sted på jorden, finnes det noen i dette øyeblikket du leser disse linjene som ber den. Den er så enkel at sel et barn kan be den og lære den utenat, og innholdet er likevel så djup at selv den mest lærde teolog ikke lodder djupene i den. Den bes av djupt troende mennesker, og av mennesker som ikke identifiserer seg med noen kirke men som har båret denne bønnen med seg siden deres mor eller far lærte dem å be den.                                                                                                                      

For noen år siden møtte jeg en mann på en gravlund, som nettopp hadde mistet sin kone. 'Du er prest du, sa han. Jeg nikket. 'Du synes sikkert jeg er rar', sa mannen. 'Jeg går her og snakker med kona mi, men hun er jo død'. 'Det synes jeg ikke er det minste rart,' svarte jeg. 'Det er en del av en sorgprosess. Det ville jeg gjort også, om jeg hadde mistet noen av mine kjære.' Mannen ble taus. Så sa han: 'Jeg er ikke religiøs, men jeg ber Fadervår hver kveld. Det har jeg gjort siden jeg var en liten gutt. Jeg ba den uten at kona mi merket det. Foldet hendene under dyna.' Så ble han stille: 'Jeg tror at Jesus døde for mine synder, og har stått opp igjen.' 'Så du er en kristen,' sa jeg. 'Nei', sa mannen og la bestemt til: 'Jeg er ikke religiøs. Jeg går ikke i kirke eller bedehus.' 'Men, du ber jo og tror at Jesus tok på seg dine synder, døde og oppsto igjen. Hva mer skal til?', sa jeg og mannen svarte: 'Jeg er ikke religiøs!' Noen uker senere så jeg mannens dødsannonse i avisen. Da takket jeg Gud. Mannen var hjemme hos Gud. Han hadde avlagt den gode bekjennelsen.

Helt siden han var en liten gutt hadde altså Fadervår - eller Vår Far, som bønnen heter nå - fulgt ham. Slik er det nok med mange. Dessverre har mange kristne lagt lista så høyt at søkere, som snakker om at de har en barnetro, at de ikke kjenner seg hjemme blant de som går i kirker og bedehus. Herren har mange slike. 

Jesus innleder bønnen med å omtale Gud som VÅR Far. Han er ikke bare 'min' Far, men alles Far. Det er viktig å understreke i en individualistisk tid som vår. Det er sammen med hele Kirken vi bekjenner vår felles tro, og når Jesus lærer oss å be så er det til 'vår Far' vi henvender oss. Far har jeg til felles me alle troende. 

I neste artikkel skal vi se nærmere på Gud som Far.

fortsettes

Min bønn for tiden

 Det er en bønn jeg stadig vender tilbake til disse dagene, en salmestrofe fra salmen: Med Jesus vil eg fara:

"Du vil og vokster gjeva alt til min siste slutt: Lat meg i deg få leva, i deg få anda ut."

- Elias Blix (1836-1902)

Ørnen og kråka

Den eneste fuglen som vil hakke på en ørn, er kråka. Han setter seg på ryggen og biter i nakken. Ørnen reagerer ikke eller kjemper med kråka. Det kaster ikke bort tid eller energi på den. Den åpner ganske enkelt vingene og begynner å stige høyere opp på himmelen. Jo høyere den flyr, desto vanskeligere er det for kråka å puste. Til slutt faller kråka på grunn av oksygenmangel. Slutt å kaste bort tiden din med kråkene.

Bare ta dem til høydene dine, og de vil forsvinne.

Du kan fly til nye høyder...

- Eric Stanley

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Urolig hav - en oppdatering

Jeg har drøyd en stund og kviet meg for å skrive disse linjene, men jeg har valgt å være åpen og vil fortsette med det. Det selv om jeg får negative reaksjoner. Til dem vil jeg si: Dere står fritt til om dere vil slette meg som 'venn' på sosiale medier, siden min åpenhet provoserer dere så mye med å være å være personlig og åpen om min sykdom.

Det nye året har bydd på store utfordringer. Før jul tok jeg en blodprøve etter mistanke om at jeg kunne ha en svulst på binyrene. Det var nervepirrende å vente i ukesvis på svaret på denne. Når fastlegen endelig fikk svaret, styrket prøveresultatet mistanken om en svulst. Da sviktet beina under meg og ble som gele. Er det ikke nok nå, Gud, sa jeg.

Så var det å vente på dato for en CT. Svaret forelå for en uke siden og bildene viste ingen svulst. Det er veldig gode nyheter. Det er en viss mulighet for at den kan sitte andre steder i kroppen, blant annet i hypofysen, men etter å ha konferert med en spesialist og min dyktige fastlege, er vi blitt enige om å parkere denne dagnosen. Årsaken til at får disse plutselige stigningene i blodtrykket til verdier som i de høyeste tilfellene kan ligge på 210/110 finner man ikke helt ut av. Jeg merker et som et voldsomt ubehag og en uro i kroppen. Mest sannsynlig er det en kombinasjon av lavt stoffskifte, diabetes og min hjertesykdom, sammen med de utposningene jeg har i lungene og Parksinsons. Så dette må jeg bare leve med.

Dett er slitsomt på mange måter. Kroppen får juling mange ganger om dagen. Av og til blir jeg redd, men ikke motløs. Ikke minst fører Parkinsons til at May Sissel må hjelpe meg med stadig nye praktiske ting. Jeg har en veldig snill og ikke minst tålmodig kone. 

Men når alt dette er sagt, så er det fantastisk å få leve! Hver dag er en sjelden gave. Selv om livet er skjørt og veldig sårbart for tiden, opplever jeg Guds nærvær og fred og jeg har tenkt å fortsette å skrive og tale og undervise der hvor jeg blir spurt om det. Så er jeg så takknemlig for at jeg kan få kjøre bil, slik at jeg kan kjøre meg noen turer. Jeg er jo innendørs mesteparten av uka på grunn av koronaen, og vi kan ikke ta imot gjester. Jeg har førerkort frem til 14.mars. Da må det fornyes. Jeg håper det er mulig, og ber inderlig til Gud om det. Har kjørt uten problemer de to årene jeg har hatt førerkortet, etter at det ble tatt fra meg og har i mellomtiden fått en sensor som kontinuerlig overvåker blodsukkeret. Be gjerne om at jeg får beholde førerkortet. Det betyr så mye. 

Takk for alle oppmuntringer og all forbønn. Jeg lever på grunn av forbønn. Er så takknemlig for at den store hjerteoperasjonen var 100 prosent vellykket. Ingen komplikasjoner i ettertid, ingen infeksjon i sårene. Uten den er det ikke sikkert jeg ville vært i live nå. Takk til Gud og takk til dyktige kirurger og narkoseleger. 

Be gjerne om at vi blir beskyttet for å bli smittet av korona. 

I alle ting hjertets fred

 "I alle ting - hjertets fred, en stille glede.Allerede lenge før Kristus, ba en troende slik: 'Bare i Gud hviler min sjel, mitt håp kommer fra Ham. Bare Han er mitt fjell.' En urokkelig støtte. Og i evangeliet forsikrer Kristus oss: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet."

Alle menneskers Gud,

du tvinger aldri vårt hjerte,

men tenner ditt fredfulle lys i hver enkelt av oss.

I dette lyset kan våre nederlag og våre gleder

finne en mening i deg.

- Bror Roger av Taize

Ber Gud stanse utbyggingen av nytt atomanlegg

I de 55 årene Tim Fox har feiret gudstjeneste St.Peter-on-the-wall har hans eneste naboer vært en bondegård og et skur for fugletittere. Nå er de rolige omgivelsene til saltmyrene og Essex-sjøveggen ved Bradwell-on-Sea truet av en ny ankomst: et viltvoksende atomkraftverk, Bradwell B.

Det er avisen The Guardian som skriver dette i sin internasjonale utgave.

Hvis alt går etter planen, vil den ranglistede St. Peter-on-the-Wall, bygget i et forlatt romersk fort omkring år 660 under den saksiske bosetningen i Storbritannia, være et ideelt sted å se 10 600 bygningsarbeidere som bygger atomreaktoren. . "Foreldrene mine tok meg hit i 1965 da jeg var fire år, og jeg kan ikke huske en tid da jeg ikke har kommet hit," sier Fox. "Hvis de bygger kraftstasjonen, vil det ha en ødeleggende effekt på oss - jeg tror ikke vi vil være i stand til å overleve konstruksjonen."

Fox er medlem av en kristen kommunitet kalt Othona, grunnlagt av en RAF-kapellan etter andre verdenskrig, og oppkalt etter det romerske fortet som kapellet ble bygget på, selv om de fleste ruinene er blitt svelget av havene rundt Blackwater elvemunningen.

"Vi har rundt 700 medlemmer i Essex," sa Fox, senterleder i Othona. "Det er intet hierarki og ingen begrensninger. Alle som vil lede kan ta den daglige gudstjenesten. Det kan være å lese litt poesi eller meditere - alt så lenge det ikke tilskynder til hat eller krangling. Det er åpent for mennesker i alle trosretninger og ingen. ”

Selv om Othona tar imot besøkende, utvides ikke den generøsiteten til EDF Energy og China General Nuclear Group (CGN), det fransk-kinesiske konsortiet bak Bradwell B-prosjektet. "Jeg vet at dette må være på dørstokken til noen, men det virker for meg at atomkraft ikke er veien å gå," sa Fox. - Fornybar energi blir billigere, og det er to vindparker her. Dette er den tørreste delen av England - du kan sette en solfarm her. "

Nå ber dette fellesskapet om at anlegget må stanses. La oss stå sammen med dem i bønn om at Gud bevarer både det vakre fredfulle landskapet, og det unike fellesskapet og kirken.

Irans egentlige plan i Midt-Østen

Hva er det virkelige problemet med Irans trusler mot Israel og regionen? Det er The Jerusalem Post som stiller spørsmålet i sin søndagsutgave i dag. Og svaret er:  Iran har ofte brukt atomprogrammet for å distrahere fra sitt virkelige ønske: Regional hegemoni.

Israel forbereder seg nå på å diskutere Irans trusler med den nye amerikanske administrasjonen, ifølge rapporter. Kanal 12 sa at nasjonal sikkerhetsrådgiver Meir Ben-Shabbat har snakket med Jake Sullivan, hans kollega i Biden-administrasjonen, og det er forventet at Mossad-sjef Yossi Cohen reiser til Washington for å ta opp Israels bekymringer for USA. 

Diskusjonene forventes å være vidtrekkende. Inkludert, ifølge rapporten, at Iran må stoppe urananriking, avslutte produksjonen av avanserte sentrifuger og stoppe støtten til forskjellige terroristgrupper og militser. Disse inkluderer Hizbollah i Libanon, Houthis i Jemen, og Irans truende holdning overfor Syria og Irak. Det er også andre bekymringer.

I følge artikkelen i The Jerusalem Post er atomprogrammet bare en del av et enormt militært industrikompleks i Iran som involverer avanserte ballistiske presisjonsmissiler, droner, nye marine eiendeler og også en militærgruppe over hele regionen. Iran finansierer og bevæpner Hizbollah, med hemmelige produksjonsanlegg for våpen. Iran har plassert droner, og til og med prøvd å sette 3. Khordad-luftvern i Syria. Den har flyttet våpen til T4-basen og Imam Ali og andre sentre. Den prøver å flytte presisjonsstyrt ammunisjonsproduksjon til Libanon eller Syria. Det har. Flyttet drone- og missilteknologi til Houthis i Jemen. I 2018 og 2019 flyttet den ballistiske raketter til Irak.

Aldri før i historien har et land tatt en så flerlags tilnærming så raskt for å prøve å sette et fotavtrykk over hele regionen. I motsetning til vestlig våpensalg til land i Midt-Østen, har Iran handlet raskt for å distribuere sine systemer over hele regionen og har handlet i strid med internasjonal lov, med skip i Omanbukten og angrepet Saudi-Arabia med droner i 2019, og flyttet våpen ulovlig over suverene land til ulovlige militser.

Irans atomprogram er derfo feilaktig blitt undersøkt som sin egen enhet i stedet for en del av et større iransk spill. Iran har ofte likt å la verden snakke om atomprogrammet og anrikningshastigheten og antall sentrifuger, mens de fokuserte arbeidet med å sette sin første militære satellitt i bane og forbedret sitt utvalg av faste og flytende drevne missiler. Iran slår atomprogrammet på og av, avhengig av hvordan det ønsker å varme opp forhandlingene. Programmet er en slags skurk og form for utpressing i ett. 

Billedtekst: Irans mektige mann: Ayatollah Ali Khamenei: Foto: Wikipedia

En forunderlig historie om bønn, utholdenhet og lydighet - fra vekkelsen i Argentina

Tidlig på 1950-tallet arbeidet en amerikansk misjonær i en liten by i Argentina i Sør-Ameriks. R. Edward Miller (bildet) hadde sammen med sin kone arbeidet i mange år uten å se særlige resultater av arbeidet. Han følte at han hadde prøvd absolutt alt han kunne komme på - uten en ting: pågående konsentrert og utholdende forbønn.

Uten å informere menigheten han betjente begynte han å be åtte timer hver dag. Han ba o at Gud måtte vekke opp både ham og forsamlingen, så vel som i samfunnet rundt ham. Helt alene ba han, time etter time, av og til fastet han også. Han var fast bestemt på at han virkelig ville se vekkelse. 

Etter å ha bedt i omlag seks måneder, talte Gud til denne slitne misjonæren. Et ord! Fortsett! Så han fortsatt noen måneder til. 

Så talte Gud igjen. Denne gangen sa Herren at han skulle kalle sammen til nattlige bønnemøter. De skulle til å begynne med be fra klokken 20.00 til midnatt, og begynne førstkommende mandag. Edward Miller begynte å diskutere med Herren: 'Er du helt sikker på dette? Hvis vi annonserer bønnemøter, kommer det bare de gamle damene. Og alt de vil gjøre er å sitte å se på mens jeg ber.'

Det syntes som om Herren var enig og sa: Jeg vet det.

Men Miller gjorde som han hadde fått beskjed om. Han annonserte en uke med bønn med samlinger hver kveld. Som han hadde sett for seg kom det bare de gamle damene. Og ja, de var tause og så hvordan pastoren ba i fire timer. Ved midnatt spurte han dem om noen av dem hadde fått et ord fra Gud? En av de gamle damene rakk hånden i været og sa at hun hadde en underlig følelse at hun skulle reise seg opp, gå bort til et trebord som sto foran i menighetssalen og banke på det, men syn syntes det dirket veldig dumt, og kunne ikke tro at det var et ord fra Gud. Dermed brøt alle opp og gikk hjem. 

Neste dag skjedde bøyaktig det samme. De samme tre gamle damene kom. Satte seg og gjorde ikke noe annet enn å se på at pastoren sin bad i fire timer. Ved midnatt gjentok den samme damen det hun hadde sagt kvelden før, at de skulle banke på trebordet. Dette var fullstendig galskap. Så gikk pastoren og de gamle damene hjem hvert til sitt.

De to neste dagene skjedde akkurat det samme. Den gamle damen ville ikke gjøre narr av seg selv, så hun satt stille og så gikk de hjem. 

Miller undret seg. Kunne det være at dette handlet om en lydighetshandling som handlet om noe mye større? Hva ville skje om den gamle damen gjorde det hun hadde følelsen av at hun skulle gjøre? 

På den siste kvelden i denne bønneuken. Heller ikke denne gangen kom det flere enn de tre gamle damene som kom for å se pastoren sin be. Mot slutten av bønnemøtet, på det samme tidspunktet den gamle damen fikk følelsen av at hun skulle reise seg, gå bort til trebordet, og banke, sa Miller: 'Nå vil vi reise oss alle sammen og gå bort til bordet, stille oss rundt det og banke!' Han tenkte at de ikke ville avstå fra å følge ham. Han gikk først og banket en gang. De to andre kvinnene kom nølende etter og banket hver sin gang. Endelig reiste den tredje kvinnen seg, hun som hadde følt at de skulle gjøre det. Hun banket på ned sin tynne, knoklete hånd. 

Plutselig kom Den Hellige Ånd! De fire ble med det samme overveldet av Guds herlighet og hellige nærvær. De tre damene ble døpt i Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i tunger og priste Gud. 

Det varte ikke lenge før folk fikk høre om det som hadde skjedd. Det var som en ild som spredte seg i tørrt gress, og folk begynte å komme til kveldsbønnemøtene, Nå ble hele menigheten berørt av det Gud gjorde. Vekkelsen spredte seg til hovedstaden Buenos Airos, i 1954. Her måtte man ta i bruk utendør fotballstadioner for å få plass til de tusenvis som kom for å høre evangeliet.

Det hele begynte med utholdende bønn, trofasthet og lydighet. 

Tekst copyright: Bjørn Olav Hansen

Herskapshuset til stormuftien av Jerusalem blir synagoge

Hajj Amin al-Husseini (bildet), den beryktede stormuftien i Jerusalem på 1920- og 1930-tallet som tilbrakte mye av andre verdenskrig i Berlin som en nazistisk samarbeidspartner og krigsforbryter, må spinne i graven. 

Det skriver The Jerusalem Post i sin nettutgave i dag, lørdag 23.januar. Årsaken er som følger: 

I Jerusalem skal nå herskapshuset på bakketoppen han bygde for 88 år siden i den velstående Sheikh Jarrah mellom gamlebyen og Scopus-fjellet, og som har stått der som et landemerke bli en synagoge i et fremtidig jødisk nabolag med 56 leiligheter i øst-Jerusalem.

Den 500 kvadratmeter store herregården, kalt Qasr al-Mufti (muftipalasset) på arabisk, står i dag tom i sentrum av et stort sett ferdigstilt 28-leilighetskompleks. Årsaken til at det nye nabolaget ikke er ferdig - og faktisk ikke har blitt markedsført de ti årene siden riving og bygging startet - er at utviklerne har søkt om å omdisponere området. 

Selv om al-Husseini bygde herskapshuset, bodde han aldri i det. Etter utbruddet av den arabiske opprøret i 1936 mot den britiske mandatregjeringen, ble muftien en flyktning som gjemte seg i gamlebyen Haram ash-Sharif. Da britene forsøkte å arrestere ham i 1937, flyktet han fra Palestina, og britene nøydde med å inndra eiendommen hans. Al-Husseini-klanen eide mange eiendommer i Jerusalem, blant annet Palace Hotel (i dag Waldorf Astoria), Orient House, og herskapshuset ble deretter omgjort til Shepherd Hotel i Sheikh Jarrah på en tomt kjent som Karam al-Mufti , oppkalt etter al-Husseini.

Døpt i isråk

Når koronarestriksjoner satte en stopper for vanlige dåpsgudstjenester innendørs i menighetslokalet valgte pinsemenigheten i Ölmstad utenfor Gränna i Sverige å hugge hull i isen of flytte dåpshøytideligheten utendørs! I dag er nok en slik dåpshandling oppsiktsvekkende, men ikke i baptistmens og pinsevekkelsens pionertid. Da døpte man gjerne utendørs, ofte med mange tilskuere, for dette var noe folk ikke hadde sett før - og gjerne på vinterstid! Akkurat denne dåpshandlingen fikk også stor oppmerksomhet siden den ble filmet og lagt ut på You Tube. Over 1000 mennesker har sett den.

Det er Martin Öjfelth som døper sin venn Alex Stjernborg, som har kommet til tro på Jesus. Martin Ölfelth er medlem av Ölmstad pingstförsamling og ble selv døpt i denne menigheten. Dåpshøytideligheten fant sted søndag i et isråk i sjøen Bunn noen kilometer øst for det lille tettstedet Ölmstad.  Alex Stjernborg kom til en levende tro på Jesus for et halvt år siden.

Foto: Facebook-siden til Ölmstad pingstförsamling.

Brudgommens blikk

"Det lille jeg ber dere om er at dere skal se på Ham. Hvem kan hindre dere i å vende deres sjels blikk, om det bare var for et øyeblikk om dere ikke kan mer, til denne Herre? Dere er jo i stand til å se på mange stygge ting, skulle dere ikke da se på det vakreste man kan forestille seg? 

Deres Brudgom tar aldri blikket bort fra dere, mine døtre. Han har holdt ut med dere til tross for alle deres stygge og avskyelige synder som dere har begått mot Ham og ikke engang disse har gjort at Han har vendt sitt blikk bort fra dere. Skulle de være fort mye å begjære at dere løfter blikket fra de ytre tingene og vender blikket mot Ham? 

Det eneste Han venter av dere er at dere gir ham et blikk, som Han sier til bruden i Høysangen: 'Å, du min due i klipperevnene, i fjellknausens skjulesteder, la meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er vakker, og din skikkelse er herlig.' (2,14)

Om dere elsker Ham, kommer dere til å finne Ham. Han verdsetter dette vårt blikk så høyt at Han ikke unnlater å gjøre noe for at vi skal vende vårt blikk mot Ham.

- Teresa av Avila i Fullkommenhetens vei.

Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen

"Se på Ham som har holdt ut en slik motsigelse fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler." (Hebr 12,3)

Ondsinnet ryktespredning

Det er utrolig hvor sjofle og uetterettelige enkelte kristne kan opptre i sosiale medier. Nå spres det et bilde på Facebook av visepresident Kamala Harris i forbindelse med edsavleggelsen, hvor det påstås at Harris legger hånden på en annen bok enn Bibelen. Vedkommende mener at det kan være en hinduistisk bok, siden Harris har indisk mor. 

Vel, vedkommende burde skaffe seg briller! Ser man nærmere på bildet viser det to Bibler, den ene med glidelås og den andre er en 'predikantbibel'. Og bildet har sin egen historie, som jeg skal få komme tilbake til. Men først til hva denne personen skriver:

"Mellom hennes hånd og denne 'beskyttelsesdel' øverst under hånden hennes har hun også i tillegg lagt en liten bok som ser ut som en Bibel med glidelås, men som kan inneholde noer annet enn Guds ordog først nederst på bildet den gamle Bibelen, som kanskje er noe annet enn en Bibel, hvem vet.'

La oss se nærmere på bildet:

Med store bokstaver i gull står det: HOLY BIBLE. Det finnes ikke noe mellom hånden hennes og Bibelen, det som sees er et gjenskinn av læret på den lille Bibelen. Sannsynligheten er stor for at dette er visepresidentens egen personlige Bibel. Hva med den andre Bibelen? Historien er som følger: Dette er i følge visepresidenren selv et familieklenodium. Denne velbrukte Bibelen har tilhørt Shelton-familien, som er gode venner av familien Harris. Regina Shelton, som eide den vebrukte Bibelen er en god venn av den nåværende visepresidenten. Hun er kjent som en beder og en hengiven kristen.

Vedkommende som la ut denne kommentaren på Facebook skriver: "Når Kamala Harris gjentar ordene: 'So help me God', så sikter Harris ikke til vår Gud. Hun har sin egen..."

Så vidt meg bekjent har Kamala Harris vokst opp i en baptistisk sammenheng, og er en bekjennende kristen. Jeg visste ikke at vi som baptister har en annen 'gud' enn andre kristne.

Dette er ikke noe annet enn ondsinnet ryktespredning. Jeg trodde ikke kristne drev med slikt. 

OPPDATERING. Kamala Harris tilhører Third Baptist Church of San Francisco. Hennes ektemann, Douglas Ernhoff er jøde. Bibelen med glidelås tilhørte borgerrettighetsforkjemperen Thurgood Marshall. Han var også den første svarte amerikanske høyesterettsdommer fra 1967 til 1991.

I Kristi fotspor - martyren Agnes av Rom

I går feiret vi minnet om en av de tidlige kristne martyrene: Agnes av Rom, ca 291-304. Hun ble henrettet under en av de grusomme forfølgelsene av de kristne, den som kom under keiser Diokletian. For meg personlig har minnet om den hellige Agnes fått fornyet aktualitet den siste tiden, fordi jeg føler meg dratt mot den måten evangelisten Johannes introduserer Jesus som 'Guds lam' tidlig i sitt evangelium. Agnes er nemlig ofte avbildet på ikoner med et lam i sine armer, og Agnes på latin betyr nettopp 'lam'. Agnes er en 'datter av Guds lam', Lammet som ble slaktet for våre synder.

Bare 13 år gammel skal Agnes ha avvist et frieri fra statsprefektens sønn med den begrunnelse at hun var lovet bort til en annen. Hun var Jesu Kristi etterfølger og ville være Ham trofast livet ut. Agnes ble arrestert og overgitt naken til et bordell. På mirakuløst vis klarte hun å flykte fra bordellet, før noen mann hadde kommet henne nær, men ble innhentet av romerske soldater, arrestert og utsatt for en grusom tortur før hun led martyrdøden.

Lidelseshistorien til Agnes finnes bevart både på latin, gresk og syrisk fra 400-tallet og er blitt kommentert av mange av de store kirkefedrene. Hun omtales også i hymner skrevet av Ambrosios av Milano og Damaskus av Rom bare for å nevne to av de mest kjente.

"Den karismatiske bevegelsen er forurenset av en demonisk ånd"

 Det har gått nøyaktig to uker siden jeg ga ut min offentlige unnskyldning den 7. januar om Donald Trump. Brevet jeg skrev ble deretter distribuert uten min viten til nesten alle nasjonale kristne nettsteder og magasiner du kan forestille deg. I dagene som fulgte innrømmer jeg at jeg var totalt uforberedt på drapstrusler og tusenvis av tusenvis av hatefulle e-postmeldinger og telefonsamtaler som vårt tjeneste mottok fra hele USA. På timen trakk mange av tjenestepartnerne våre sin økonomiske støtte og erklærte at jeg var feig, og en forræder av Den Hellige Ånd.

Jeg vil være tydelig og si at disse onde angrepene, truslene og fornærmelsene ikke har kommet fra enkeltpersoner som er opprørt over at jeg unøyaktig profeterte at Donald Trump skulle vinne en andre periode (som jeg forventet), men heller fra karismatiske kristne som var helt rasende fordi de sa unnskyldningen min kom for tidlig, og de var sikre på at jeg bare trengte å vente til 20. januar (innsettelsesdagen) for Donald Trump å få sin andre periode. Med ordene deres, “Da kan du omvende deg”.

Nå som Joe Biden offisielt har avlagt ed som den 46. presidenten i De forente stater, vil jeg kort dele fire observasjoner jeg har gjort de siste to ukene som jeg skal ta for meg i detalj gjennom en serie onlinevideoer i uker fremover. Jeg er nå overbevist om at store deler av den profetiske / karismatiske bevegelsen er langt sykere enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Nok en gang, uansett hvilken rolle jeg måtte ha spilt i denne sykdommen, er jeg ekstremt lei meg og ber om Kristi kropps tilgivelse. Her er mine fire korte observasjoner:

1. Det første svaret vår tjeneste mottok på offentlige unnskyldning var at jeg ikke trengte å omvende meg, og selv om Donald Trump ikke fikk en annen periode, hadde det ingen betydning - jeg hadde fortsatt rett! Min første skremmende observasjon er at vi på en eller annen måte har skapt et profetisk / karismatisk samfunn som ikke bryr seg om profeter profeterer unøyaktig, men de tror det er deres jobb å faktisk irettesette profeter for å omvende seg. På en ekstremt syk og vridd måte oppfylles ordene til profeten Jeremia da han sa: "Profetene profeterer løgn, og profetene hersker etter det de selv finner på. Og Mitt folk elsker å ha det slik. Men hva vil dere gjøre når avslutningen kommer?" (Jeremia 5:31)

2. Det neste mest populære svaret vi mottok på min offentlige unnskyldning, handlet om at jeg ble irettesatt for å ha sendt et brev til  de eldre, respekterte ledere i Kristi kropp og som ga sin godkjennelse før jeg offentliggjorde det. Jeg var forbløffet over å motta hundrevis på hundrevis av e-poster og telefonsamtaler fra kristne som sa at jeg som profet ikke trengte å underkaste meg selv og min tjeneste for noen nasjonale ledere i Kristi kropp. Så mange erklærte den samme retorikken: "Jeremiah du er oppreist som en nasjonal profet og burde aldri bry deg om hva noen erfarne ledere har å si om dine profetiske ord." Den andre skremmende observasjonen min er at vi har skapt en kultur i den profetiske / karismatiske bevegelsen som har tillatt profeter å betjene ord som absolutt ikke har noen kontroll og balanse. Vi har applaudert en total mangel på ansvarlighet for at profetiske ord blir testet, dømt og veid som 1. Korinter 14 og I Tessaloniker 5 befaler. Dette er helt forferdelig og ekstremt sørgelig i Guds øyne. Når profetisk åpenbaring ikke blir sendt til apostlene for apostolisk innspill eller til femfoldige lærere for å teste den nevnte profetiske åpenbaringen mot det som Guds Ord lærer, har vi alvorlige problemer.

3. Det tredje mest populære svaret vi fikk på mitt brev hvor jeg skrev at jeg også er forpliktet til å trofast delta i et lokal menighet hvor jeg har samfunn og holdes ansvarlighet overfor pastorer og eldste. Hvis det ikke var nok å være beskyldt for relasjonell ansvarlighet på nasjonalt nivå, mottok vi hundrevis av forferdelige beskyldninger og dårlige kommentarer angående lokal kirkeledelse som absolutt fikk magen til å vrenge seg. Min tredje ødeleggende observasjon er at vi har fostret en profetisk / karismatisk bevegelse som gir profetene en mulighet til å betjene Kristi kropp online og gjennom reiser som de virkelig ikke er villige til å være en del av på et konsistent og relasjonelt nivå. Store deler av den karismatiske / profetiske bevegelsen har blitt fortært av stemmer som har null ansvarlighet og fellesskap i sitt liv, ekteskap og familie. Konsekvensene av disse aksepterte praksisene ødelegger Kristi kropp. Vi må stoppe denne galskapen.

4. Det fjerde mest populære svaret vi fikk på mitt offentlige brev, handlet om konspirasjonsteorier, bisarre videoer, antatt hemmelig etterretning, Q-Anon-direktiver, og listen fortsetter og fortsetter. Det er bemerkelsesverdig at mange av disse artiklene og videoene bokstavelig talt har blitt sett millioner  ganger online. Min fjerde observasjon er at store deler av den profetiske / karismatiske bevegelsen har blitt fullstendig forurenset av en demonisk ånd som har ført til stor forvirring, frykt og til slutt normalisert bedrag. Millioner av profetiske / karismatiske kristne er under en alvorlig og bekymringsfull ånd av villfarelse som blir matet av media. De tror ærlig talt at Donald Trump fremdeles vil motta en ny periode innen dager og måneder. Behovet for sunn bibelsk lære og en tilbakevending til bønnestedet har aldri vært større.

Det er min bønn at det gjennom min personlige offentlige omvendelse og sårbarhet vil åpne for en helbredelse i den profetiske bevegelsen og til slutt at en reformasjon skal finne sted innenfor den karismatiske kulturen. En enorm renselsesprosesser over oss. Hvordan vi velger å svare på Guds korreksjon i dagene fremover, vil skille hveten fra ugresset.

Med tårer og oppriktig byrde,

Jeremiah Johnson

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen ((c) 

Usmakelig historieløst

Det er nesten som man ikke tror det er sant, men dette er slett ikke 'Fake news'. Maken til historieløshet skal man lete lenge etter. I et Facebook-innlegg 19.januar med tittelen 'Moralsk konkurs' mener Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde teateroppsetningen til Black Box har 'paralleller til nazistenes jødeforfølgelser, før og under 2.verdenskrig'. 

Det er uhørt og usmakelig å sammenligne masseutryddelsem av seks millioner jøder med en teateroppsetnings 'sjikanering og trakassering av politikere og samfunnstopper,,', som Tybring-Gjedde gjør i sitt innlegg på Facebook. Man venter mer av en stortingsrepresentant.

Ikke uventet har innlegget fått over 2000 likes, og få av de som kommenterer problematiserer Tybring-Gjeddes usmakelige sammenligning. Det lar seg vel knapt gjøre å plassere seg i en større offerrolle enn det Tybring-Gjedde gjør her. Noen bør også minne Tybring-Gjedde på hvem som kneblet ytrinngsfriheten og ikke tolertre kunstnerisk frihet i tiden før og under 2.verdenskrig. Hvem var det som sto for arrestasjonen av kunstnere og kulturarbeidere?  Ar Tybring-Gjedde føler seg krenket av teaterstykket 'Ways of Seeing' har jeg forståelse for, men det er hinsides en hver anstendighet å sammenligne dette med 'nazistenes jødeforfølgelser'. 

Billedtekst: Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Foto: Wikipedia.

De sju tordener og selvivaretagelse

Jeg stadig vekk i Johannes' Åpenbaring - Bibelens tilbredelses- og lovprisningsbok. Den er brennaktuell for vår tid. Et kapittel forundrer meg for tiden. Det er det tiende. Der ser profeten og seeren Johannes 'en mektig engel som kom ned fra himmelen. innhyllet i en sky.' Denne engelen 'hadde høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden'. 

Når denne engelen hadde ropt ut sitt budskap med høy røst, leser vi: 'talte de sju tordener med sine røster'.

Budskapet til engelen ledsages altså av mektige lyn og tordenbrak og drønninger. Det må ha skapt ærefrykt hos Johannes. Men så skjer det noe underlig: 'Da de sju tordener hadde talt med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra Himmelen som sa til meg Sett segl for de ting som de sju tordener talte, og skriv dem ikke.' (v.6)

Dette står i motsetning til det Herren hadde sagt til Johannes tidligere. Da heter det: 'Det du ser, skriv det ned i en bok og send den til de sju menighetene i Asia'. (1,10) Nå skal Johannes tie stille om det han har hørt. Det skal ikke videreformidles.

Vi blir jo litt nysgjerrige, gjør vi ikke? Hva var det som ble sagt? Det pirrer nysgjerrigheten vår. Men det er noe befriende med dette også! Det er ikke alt vi behøver å vite. Det er ikke alt vi skal vite. Det er det bare Gud som vet. Dette er utfordrende for det moderne mennesket som gjerne vil vite alt, og som ivrig søker etter svar. Det er selvsagt en årsak til at Gud holder denne informasjonen tilbake, men heller ikke det får vi vite.

Jeg er glad og takknemlig for at Gud holder ting tilbake for meg. Det er sikkert ting jeg ikke har godt av å få vite. Det er sikkert ting jeg slett ikke ville ha tålt, om jeg fikk vite det. Jeg tenker at det er nåde når Gud holder noe skjult for oss. Som Parkinsons-pasienter flest blir jeg av og til skremt. Det skjer oftere nå enn før jeg ble syk. Jeg kan bli redd. Derfor har jeg lært meg til å verne om meg selv og ikke oppsøke ting som kan skremme eller overvelde meg. Det handler om selvivaretagelse. Smak litt på det ordet! Selvivaretagelse. Så overlater jeg til Herren å vise meg det Han vil - og ser jeg trenger. Og det er helt greit at Han holder ting skjult for meg.

Hvorfor en kristen ikke kan avlegge ed eller sverge troskap

I løpet av denne dagen vil nok en amerikansk president legge hånden på en Bibelog sverge trosskap, Det er en merkelig skikk helt i strid med Guds ord! I Bergprekenen er Jesus krystallklar:

"Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt!' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det ondE." (Matt 5,31-37)

Kan det bli tydeligere? "Alt som er mer enn det, ER AV DET ONDE!" 

Dette er den apostoliske læren. Adsavleggelse strider mot den.

De første kristne ble forfulgt først og fremst av en ting: de kunne ikke sverge troskap mot keiseren:

"Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også ... Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (Apg 17,6-7)

 De første kristne trodde helt og fullt på Jesu egne ord:

"Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er Mitt rike herfra." (Joh 18,36)

Kristne - ikke minst de som har vært og er en del av Døperbevegelsen, har opp gjennom historien blitt forfulgt, fengslet og drept, fordi de ikke ville avlegge noen ed eller troskap til en keiser, konge eller pave eller til en makt. Deres troskap gjaldt bare en komge og et rike: Jesus og Hans rike. Det er når dette sauses til og blandes sammen at vi får en vanhellig allianse. Det har vi ikke minst vært vitne til når evangelikale kristne har sluttet rekkene om den amerikanske presideten.