Døden, livet, skuffelser og helbredelse

  

Livet er så skjørt. Det kan gå i stykker når som helst. Her om dagen ble jeg så minnet om å be for en god venn av meg. Det kom for meg om natten, som det av og til gjør med mennesker jeg blir minnet om å be for. Han har kreft. Med spredning. For andre gang. Kreften er aggressiv. Den tar ingen hensyn. Den rammer ubarmhjertig. Vi er omtrent like gamle. Det kjennes så tungt, og meningsløst. Både han, og jeg, familien hans, de mange vennene håper på at han blir frisk igjen. Enten gjennom avansert kreftbehandling, eller at Gud griper inn og helbreder ham. Vi ber om et under. Min venn har overgitt seg selv i Guds hender. Han er forberedt på at dette kan gå begge veier.

Jeg kjenner dette på kroppen. Kirurgen som opererte meg var tindrende klar: uten operasjon gir jeg deg ikke så mange månedene. Jeg var heldig. Gud sparte mitt liv. Takket være en dyktig kirurg og hans team. Men jeg har noen andre utfodringer jeg må leve med, ikke minst Parkinsons med alt den stjeler av styrke, både kroppslig og psykisk, med alle smerter, tap og fortvilelse.

Jeg skulle ønske vi så flere helbredelser. Jeg ber om det. Jeg har sett Gud helbrede fra livstruende sykdom, flere ganger, så jeg vet at Han kan.

Jeg vil ikke bruke tid på å forsøke å forstå eller forklare hvorfor folk ikke blir helbredet når vi ber. Det har jeg for lengst overlatt til Gud. Lidelsen er et mysterium som vi ikke vil forstå før vi er hjemme hos Gud. Heller ikke hvorfor Han velger å hente noen hjem i ung alder. Det er gåtefullt. Uforståelig. 

Døden er jo ikke det verste. Den er døren inn til det evige liv, da vi er fri alle smerter, sykdom og hvor vi slipper å ta farvel. 

Far vel. Slik liker jeg å uttrykke det. Det er sårt, smertefullt, vemodig, men også uendelig vakkert. Vi ønsker god reise! Destinasjonen er jo himmelen.  

Men jeg fortsetter å be om helbredelse, både for meg selv og andre. Det er en del av vårt kallsbrev. Det har jeg lært av John Wimber.

Men jeg har også lært noe av Henri Nouwen- Han har skrevet en bok om døden. På norsk ville den kanskje fått tittelen: 'Hvordan kan døden bli din største gave til andre?' Det er litt av et spørsmål. Og absolutt verd å stille seg. Foreløpig har jeg ikke så mange svarene. 

Døden er fremdeles tabu nr 1 i Norge. Vi snakker om alt annet, bare ikke om døden. Kanskje skulle vi nettopp gjøre det.