Om å vokse - og modnes - i en tid da alt skal forklares

Jeg tenker mye på en skikkelse fra Fjodor Dostojevskij's 'Brødrene Karamasov' for tiden: Tjeneren Gregorij, som hadde anskaffet seg Isak Syreren samlede prekener og ord, en bok han leste stadig fra i mange år, men, som Dostojevskij skriver: "forstod vel ikke stort av denne boken." Så legger Dostojevskij til: "Men kanskje var det derfor han var så glad i den."

Jeg leser også Isak Syrer, og har gjort det i mange år. Isak er med over alt i sekken min, og jeg leser ham jevnlig. Det er ikke alt jeg forstår jeg heller. 

Og godt er det! Vi trenger alle noe å vokse i. Det er noe som må modnes frem. Det er noe man må gjøre seg erfaringer med, for å eie det. Og det er noe som først avdekkes når vi kommrr til himmelen. 

Det er ikke like lett å forsone seg med i en tid hvor det meste skal forklares. 

Lidelsen er en gåte. Gud er et mysterium. Alt kan ikke forklares. Det har jeg forsonet meg med. Jeg er glad noe er for stort for meg, for høyt, for bredt og for djupt, slik at jeg har noe å strekke meg etter, stadig noe å lære.