Den tidligere reisesekretæren i Slaviska Missionen, nåværende Ljus i Öster, og nåværende misjonsforstander for Den finske Filadelfia-forsamlingen i Stockholm, Rauli Lehtonen, forteller på sin blogg om en mann fra Norden som er blitt fengslet og utvist fra Russland etter å ha besøkt evangeliske trossøsken i Sibir. Av sikkerhetsmessige årsaker omtales han som Bror Stefanus. Det er bror Stefanus som skriver, her i min oversettelse:
"Sammen med et par andre kristne fikk jeg for en tid tilbake være med på noe helt uvirkelig. Først ble vi arrestert og forhørt. Så ble vi anklaget for å ha brutt loven. Vi ble bragt inn for retten. Vi ble dømt til å betale bøter og ble deretter dømt til å bli utvist. Men først måtte vi sitte bak lås og slå i Sibir. Det føltes som vi ble satt i en tidsmaskin og vendt tilbake til 'gode gamle Sovjetunionen'.
Før dette eventyret fant sted hadde vi sett fram til reisen. Hensikten med denne reisen var å undersøke mulighetene for å lære oss russisk på stedet og se på mulighetene til å hjelpe våre kristne venner. For min egen del var gleden blandet med en viss smerte og uro, da det var over 20 år siden jeg sist var i Russland.
Hvordan ville det kjennes ut å få komme tilbske til et gammelt misjonsfelt og enda en gang få høre og tale det vakre russiske språket? Før selve reisen hadde jeg en følelse av at reisen skulle få bety mye for oss og til og med at media ville skrive om den. Min forutanelse var riktig - flere russiske medier skrev om oss etter de dramatiske hendelsene, men mer om dem senere i artikkelen.
Avisene skrev om at vi ble utvist. Det ble gjort koblinger til vår tro og forbindelser man antok at vi hadde til et misjonsarbeide, som antagelig var anledningen til at vi ble anholdt, forhørt og til slutt dømt. Den offisielle begrunnelsen for at vi ble utvist var at visumet vårt hadde gått ut. Det står også i domsprokollen. At visumet var gått ut hadde jo sin årsak i at myndighetene bevisst dro ut selve rettsprosessen.
Til venstre for meg sto det et nettingbur beregnet på alvorlige forbrytere. Jeg ble ansett som snill og sannsynligvis ikke farlig nok til å bli sperret inne i den under rettssaken. Drømte jeg eller var det virkelig? Tiltalen gjaldt ikke den ulovlige praktiseringen av den kristne troen, men følelsen var at grunnmotivet handlet om våre religiøse aktiviteter. Jeg holdt forsvarstalen min selv på russisk, fikk liksom makt ovenfra. Forsvareren holdt sin presentasjon, men alt var sannsynligvis bare et spill for galleriet. Dommen var mest sannsynlig forhåndsbestemt. Litt senere på kvelden fikk vi alle tre samme straff. Det var en bot og påfølgende deportasjon med makt.
Etter at dommen ble avsagt, tok vaktene oss ut av retten og kjørte oss i flere timer i en snøstorm i en ubehagelig gammel minibuss til et interneringssenter for migrasjon, hvor vi i det minste ville være til dommen trådte i kraft. Det gjorde det tidligst etter 10 dager. Til slutt tilbrakte 15 dager i en interneringsleir. Det var to uker med daglige turer utendørs i et burhage, sosialt samvær med noen fra Sentral-Asia, lovsang og bønn i vårt lille rom.
I rommet leste vi bøker vi hadde med oss, så på russisk TV og gjorde status over "chipsbutikken" vi hadde med oss. Maten var ikke god, men helt ok. Våre kristne venner måtte imidlertid komme med jevne mellomrom og levere ekstra kosttilskudd i form av kaffe, chips, brus og søtsaker. Vaktene lo av butikken vår og syntes det så ut som en nærbutikk.
Gitteret i vinduet på rommet vårt ble sjekket hver dag. Opplevelsene i interneringsleiren var mange, men et av de sterkeste minnene var opplevelsen av å ha blitt innelåst. Følelsen av å ikke kunne bevege seg fritt var spesiell. Selv en kortere innlåsingsperiode føltes, selv om den fløt videre med "chips og Coca-Cola" i stedet for vann og brød og det faktum at det var i Sibir - det var noe å kunne fortelle venner og bekjente senere.
Endelig kom dagen da vi ville bli utvist og få lov til å komme hjem. Det gikk rykter i interneringssenteret at vaktene som skulle utføre utvisningen, var bevæpnet og at vi ville bli påsatt håndjern. Vi lekte også med ideen om at vi på vei hjem skulle ha barberte hoder, håndjern ... Under en pistoltrussel måtte vi promenere på Den røde plass i Moskva. Noen tar bilder av oss. Ingenting av det skjer i virkeligheten. Det er bare fantasier.
En ting som slo meg flere ganger i løpet av de dramatiske dagene. Det var det faktum at det ble lagt ned enorme ressurser på å få oss dømt og deportert. Jeg viser til det store antallet sikkerhetspolitier som var involvert i operasjonen med å overvåke vennenes telefoner, skygge oss, arrestere og avhøre oss. Selv den endelige avslutningen av den nesten litt tragikomiske typen ved den faktiske utvisningen var merkelig. Fire vakter fulgte oss, tre med tog og fly fra det aktuelle området i Sibir til Moskva, samt på den siste hjemreisen. Jeg har ikke en gang nevnt alle som var involvert i rettsforhandlingene, eller alle de ansatte som "serverte" oss på migreringssenteret. Jeg kan nesten ikke tro at det skjedde. Man kan faktisk rette en stor takk til russiske myndigheter for deres spesielle gjestfrihet og omsorg.
Samtidig som myndighetene kaster bort utrolig mye energi og ressurser på såkalte "utenlandske elementer", gråter landets pensjonister av sorg når de kommer inn i matbutikken. De merker at pensjonen ikke er nok. Mitt ønske og bønn er at Russland skal bli et mer åpent og likeverdig samfunn. Et samfunn som ikke ser protestanter som fiender og hvor landets ressurser fordeles og brukes til beste for landet.
Mange mennesker var med på å hjelpe oss og familiene hjemme. Ikke minst i vår egen menighet. Jeg er fylt med stor takknemlighet for hva våre lokale kristne venner, det kristne teamet og alle forbønnene har støttet oss med. De har gjort en stor forskjell. Den russiske sikkerhetstjenesten brøt meg ikke, tvert imot, den ga meg nye vinger, en slags fornyet kall og større medfølelse med forfulgte kristne.
- Bror Stefanus/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.
Billledtekster: Tusenvis av kristne i Russland er blitt arrestert i Sibir. Selv troende fra Finland, Sverige og Norge har noen ganger havnet bak piggtråd og gjerder. Foto: Rauli Lehtonen, fra de slaviske kirkenes utstilling om kristne, som betalte en pris for sin tro
En gang var Aeroflot verdens største flyselskap som vi fløy med til Øst-Russland. Foto: Bror Stefanus privatarkiv
Du trenger en spesiell tillatelse for å kunne besøke Russlands grenseområder. Foto fra Russland: B. Stefanus private arkiv.
I de kalde områdene er det vakre severdigheter selv for vante turisters trente øyne. Foto: R. Lehtonen.
Turene på piknikområdet var de mest etterlengtede daglige rutinene. Foto: Intern for Russland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar