Arrestert og utvist for å ha besøkt kristne i Sibir

Den tidligere reisesekretæren i Slaviska Missionen, nåværende Ljus i Öster, og nåværende misjonsforstander for Den finske Filadelfia-forsamlingen i Stockholm, Rauli Lehtonen, forteller på sin blogg om en mann fra Norden som er blitt fengslet og utvist fra Russland etter å ha besøkt evangeliske trossøsken i Sibir. Av sikkerhetsmessige årsaker omtales han som Bror Stefanus. Det er bror Stefanus som skriver, her i min oversettelse:

"Sammen med et par andre kristne fikk jeg for en tid tilbake være med på noe helt uvirkelig. Først ble vi arrestert og forhørt. Så ble vi anklaget for å ha brutt loven. Vi ble bragt inn for retten. Vi ble dømt til å betale bøter og ble deretter dømt til å bli utvist. Men først måtte vi sitte bak lås og slå i Sibir. Det føltes som vi ble satt i en tidsmaskin og vendt tilbake til 'gode gamle Sovjetunionen'. 

Før dette eventyret fant sted hadde vi sett fram til reisen. Hensikten med denne reisen var å undersøke mulighetene for å lære oss russisk på stedet og se på mulighetene til å hjelpe våre kristne venner. For min egen del var gleden blandet med en viss smerte og uro, da det var over 20 år siden jeg sist var i Russland.

Hvordan ville det kjennes ut å få komme tilbske til et gammelt misjonsfelt og enda en gang få høre og tale det vakre russiske språket? Før selve reisen hadde jeg en følelse av at reisen skulle få bety mye for oss og til og med at media ville skrive om den. Min forutanelse var riktig - flere russiske medier skrev om oss etter de dramatiske hendelsene, men mer om dem senere i artikkelen.

Avisene skrev om at vi ble utvist. Det ble gjort koblinger til vår tro og forbindelser man antok at vi hadde til et misjonsarbeide, som antagelig var anledningen til at vi ble anholdt, forhørt og til slutt dømt. Den offisielle begrunnelsen for at vi ble utvist var at visumet vårt hadde gått ut. Det står også i domsprokollen. At visumet var gått ut hadde jo sin årsak i at myndighetene bevisst dro ut selve rettsprosessen. 

Det hele begynte med at vi ble anholdt for at vi uten tillatelse hadde beveget oss inn i et 'forbudt område' nær Russlands riksgrense. Vi skulle besøke kristne venner på et av stedene langs grensen. Vi kjente ikke til hvor grensen gikk for hvor utenlandske gjester kunne oppholde seg. Derfor dro vi til den første grensepasseringen for der å kunne få eksakte instruksjoner og nødvendige papirer for å kunne bevege oss inn i grensesonen. 

I stedet for å få informasjon ble vi pågrepet for uten tillatelse å ha reist inn i et 'forbudt område' nær Russlands riksgrense og satt i varetekt, et sted med piggtråd og stengsel, for avhør. Det viste seg at dette tilhørte et område hvor utlendinger ikke hadde adgang, og krevde spesialtillatelse. Vi ble altså ført inn i et forbudt område av myndighetene selv! Senere, samme dag ble vi ført til domstolen som lå i grensebyen, men ble snart sluppet fri fordi domstolen anså at dokumentasjonen av avhøret var ufullstendig. 

Kvelden da vi ble satt fri, fikk vi gjennom en hemmelig kontakt på politistasjonen rede på at det var utgått en ordre om å sperre av alle veiene til grensebyen for å stoppe oss utlendinger. Det ble oss fortalt at en person i en av menighetene hadde fått ordre om å spane på oss og kontrollere hva vi holdt på med. samtidig fikk vi også bekreftelser på at våre lokale venners telefoner var avlyttet og at vi på ulike måter hadde blitt overvåket helt siden vi kom.

Dagen derpå tilbrakte vi med sightseeing til noen av områdets vakre severdigheter. Når vi hadde kommet tilbake til hotellet og lagt oss, banket det på døren min. Klokka var da 02.40 - altså midt på natten. Jeg åpnet ikke døren men spurte gjennom nøkkelhullet: "Hvem er det som banker på?". Svaret var: "Sikkerhetspolitiet".

Jeg kjente virkelig på ubehaget, men åpnet døren og der sto en trøtt offiser i svart skinnjakke og ville ha meg til å skrive på noen dokumenter som var vanskelig å forstå. Ubehaget jeg kjente på førte til angst. Hva jeg ikke visste da, mens jeg på forunderlig måte fikk vite etter at jeg var kommet hjem, var at et bønnemenneske i nesten samme stund et sted i mine hjemtrakter hadde forberedt seg i bønn foran en møtereise og plutselig fått det for seg at jeg trengte hjelp i min angst, til tross for at han ikke visste at jeg var langt borte i Sibir.

Han hadde fått sett hvordan et lys hadde omsluttet meg. Denne hilsenen ble senere til stor oppmuntring og bekreftelse på at Gud holdt sin beskyttende hånd over meg og mine venner hele tiden. Dokumentet som offiseren ville ha underskrevet, var en innkalling til domstolen på nærmeste hverdag, hvilket var en mandag. 

Vi skrev ikke under på innkallingen, det fikk hotellpersonalet gjøre. Men vi møtte opp i domstolen på mandagen, og rettsaken mot oss hadde knapt begynt da den ble utsatt til onsdag. Tirsdagen ble panikkartet da våre visum gikk ut denne dagen. Følelsen var at vi hadde gått i en felle, og var trengt opp i et hjørne. Vi satt i hotellets møtesal og det var tydelig at vi var overvåket av personer fra sikkerhetstjenesten. Da vi helt utmattet av uro og på grunn av stor mangel på søvn, tok vi initiativ til å ta kontakt med kriseteamet hjemme i Norden, som var satt sammen for vår skyld, for at de skulle ta en beslutning om vi skulle forsøke å forlate landet via andre veier, eller om vi skulle møte opp i domstolen dagen etter. Vi visste ikke hva som ventet oss i forhandlingene. Kriseteamet fant ut at det beste vi kunne gjøre var å innfinne oss i domstolen.

Hver og en av oss ble stilt for domstolen. Det var en merkelig følelse, for første og forhåpentligvis siste gangen, stå foran en dommer, anklager og forsvarer på anklagerbenken i en domsstol langt borte i Sibir.

Til venstre for meg sto det et nettingbur beregnet på alvorlige forbrytere. Jeg ble ansett som snill og sannsynligvis ikke farlig nok til å bli sperret inne i den under rettssaken. Drømte jeg eller var det virkelig? Tiltalen gjaldt ikke den ulovlige praktiseringen av den kristne troen, men følelsen var at grunnmotivet handlet om våre religiøse aktiviteter. Jeg holdt forsvarstalen min selv på russisk, fikk liksom makt ovenfra. Forsvareren holdt sin presentasjon, men alt var sannsynligvis bare et spill for galleriet. Dommen var mest sannsynlig forhåndsbestemt. Litt senere på kvelden fikk vi alle tre samme straff. Det var en bot og påfølgende deportasjon med makt.

Etter at dommen ble avsagt, tok vaktene oss ut av retten og kjørte oss i flere timer i en snøstorm i en ubehagelig gammel minibuss til et interneringssenter for migrasjon, hvor vi i det minste ville være til dommen trådte i kraft. Det gjorde det tidligst etter 10 dager. Til slutt tilbrakte 15 dager i en interneringsleir. Det var to uker med daglige turer utendørs i et burhage, sosialt samvær med noen fra Sentral-Asia, lovsang og bønn i vårt lille rom.

I rommet leste vi bøker vi hadde med oss, så på russisk TV og gjorde status over "chipsbutikken" vi hadde med oss. Maten var ikke god, men helt ok. Våre kristne venner måtte imidlertid komme med jevne mellomrom og levere ekstra kosttilskudd i form av kaffe, chips, brus og søtsaker. Vaktene lo av butikken vår og syntes det så ut som en nærbutikk.

Gitteret i vinduet på rommet vårt ble sjekket hver dag. Opplevelsene i interneringsleiren var mange, men et av de sterkeste minnene var opplevelsen av å ha blitt innelåst. Følelsen av å ikke kunne bevege seg fritt var spesiell. Selv en kortere innlåsingsperiode føltes, selv om den fløt videre med "chips og Coca-Cola" i stedet for vann og brød og det faktum at det var i Sibir - det var noe å kunne fortelle venner og bekjente senere.

Endelig kom dagen da vi ville bli utvist og få lov til å komme hjem. Det gikk rykter i interneringssenteret at vaktene som skulle utføre utvisningen, var bevæpnet og at vi ville bli påsatt  håndjern. Vi lekte også med ideen om at vi på vei hjem skulle ha barberte hoder, håndjern ... Under en pistoltrussel måtte vi promenere på Den røde plass i Moskva. Noen tar bilder av oss. Ingenting av det skjer i virkeligheten. Det er bare fantasier.

En ting som slo meg flere ganger i løpet av de dramatiske dagene. Det var det faktum at det ble lagt ned enorme ressurser på å få oss dømt og deportert. Jeg viser til det store antallet sikkerhetspolitier som var involvert i operasjonen med å overvåke vennenes telefoner, skygge oss, arrestere og avhøre oss. Selv den endelige avslutningen av den nesten litt tragikomiske typen ved den faktiske utvisningen var merkelig. Fire vakter fulgte oss, tre med tog og fly fra det aktuelle området i Sibir til Moskva, samt på den siste hjemreisen. Jeg har ikke en gang nevnt alle som var involvert i rettsforhandlingene, eller alle de ansatte som "serverte" oss på migreringssenteret. Jeg kan nesten ikke tro at det skjedde. Man kan faktisk rette en stor takk til russiske myndigheter for deres spesielle gjestfrihet og omsorg.

Samtidig som myndighetene kaster bort utrolig mye energi og ressurser på såkalte "utenlandske elementer", gråter landets pensjonister av sorg når de kommer inn i matbutikken. De merker at pensjonen ikke er nok. Mitt ønske og bønn er at Russland skal bli et mer åpent og likeverdig samfunn. Et samfunn som ikke ser protestanter som fiender og hvor landets ressurser fordeles og brukes til beste for landet.

Mange mennesker var med på å hjelpe oss og familiene hjemme. Ikke minst i vår egen menighet. Jeg er fylt med stor takknemlighet for hva våre lokale kristne venner, det kristne teamet og alle forbønnene har støttet oss med. De har gjort en stor forskjell. Den russiske sikkerhetstjenesten brøt meg ikke, tvert imot, den ga meg nye vinger, en slags fornyet kall og større medfølelse med forfulgte kristne.

- Bror Stefanus/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Billledtekster: Tusenvis av kristne i Russland er blitt arrestert i Sibir. Selv troende fra Finland, Sverige og Norge har noen ganger havnet bak piggtråd og gjerder. Foto: Rauli Lehtonen, fra de slaviske kirkenes utstilling om kristne, som betalte en pris for sin tro

En gang var Aeroflot verdens største flyselskap som vi fløy med til Øst-Russland. Foto: Bror Stefanus privatarkiv

Du trenger en spesiell tillatelse for å kunne besøke Russlands grenseområder. Foto fra Russland: B. Stefanus private arkiv.

I de kalde områdene er det vakre severdigheter selv for vante turisters trente øyne. Foto: R. Lehtonen.

Turene på piknikområdet var de mest etterlengtede daglige rutinene. Foto: Intern for Russland