Vårt salige håp

Mens det blir alt mørkere i denne verden ved tidsaldrenes ende, skal vi som har tatt imot Jesus som vår frelser og herre, ha den rette blikkretningen. Snart brister skyene og Jesus kommer igjen! Det er et ord fra det brevet som apostelen Paulus skrev til sin medarbeider Titus, som har levd i meg ganske lenge. Der heter det: "mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." (Tit 2,13) Vårt salige håp er jo dette at Jesus kommer tilbake. En av selve pionerene for misjon og evangelisering, også her i Norge, var svenske Fredrik Franson. Han hadde et eskatologisk perspektiv på alt han gjorde. En av hans biografer, Efraim Palmquist, skriver dette om Franson: "Han levde hver dag som om det var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." Vårt salige håp - tenk hvor velsignet vi er, som har fått det løfte at Jesus kommer igjen. Dagens bloggbilde viser fyrlyset utenfor Lerwick, Shetland.

Sodoma - når synden og ondskapen blir fullmoden, del 2

Jesu gjenkomst omtales hele 318 ganger i Det nye testamente. Det sier ikke så rent lite om den betydningen de nytestamentlige forfatterne vektlegger dette. Jesus selv, taler også mye om det faktum at Han vil komme tilbake en dag, og som jeg skrev i den forrige artikkelen bruker Han blant annet den ugudelige tilstanden i Sodoma som et tidstegn. Slik det var i Sodoma, slik skal det også være i vår verden før Han setter sine ben på Oljeberget i Jerusalem, og kommer tilbake med sine titusener av hellige. Apostelen Peter taler også om Sodoma i denne forbindelsen. Han skriver slik i 2.Pet 2,5-9: "Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah - selv den åttende - den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden. Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden. Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd, for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte. Derfor vet også Herren å utfri de gudfryktige fra prøvelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, særlig dem som følger kjødets urene lyst og forakter herredømme. Disse selvsikre vågehalser! De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter ..."


Den skamløse ferd som Peter her nevner sikter til de skamløse homoseksuelle handlingene som skjedde i Sodoma by, og den horden som forsøkte å få sin vilje med englene som oppholdt seg i Lot's hus. Sodoma var et sted preget av lovløse gjerninger. Og Lot - gudfryktig som han var, led under skamløsheten og lovløsheten. Ut fra denne syndens pøl måtte Lot reddes.


Debutboken til den profilerte svenske pinsehøvdingen, Lewi Pethrus, het: "Jesus kommer". Den utkom i november 1912, og med den startet Förlaget Filadelfia sin virksomhet. Det første kapitlet i denne boken heter: "I Lots dager", og her skriver Pethrus:


"Når Kristus bruker dette bildet med Sodoma og Lot, så anvender han det ikke for å belyse, hvordan en synder reddes ut av synden, men for å anskueliggjøre, hvordan han skal ta et folk ut av en store mengden av syndere, som skal finnes på jorden ved Hans gjenkomst." (Lewi Pethrus: Jesus kommer. Förlaget Filadelfia, 13'de opplaget, 1970 side 10)


Det er viktig å se også denne siden ved historien om Sodoma og Gomorra. Synden og ondskapen i disse byene var fullmoden, og dommen hang over dem. Men Gud hadde planlagt en redningsaksjon for byens rettferdige. 1.Mosebok kapitel 18 er vel et av de aller sterkeste eksemplene vi har på forbønnens tjeneste. Abraham identifiserer seg helt og holdent med de han ber for i Sodoma og Gomorra. Han trer fram for Herren og ber om nåde, og at Gud skal redde byens rettferdige menn og kvinner. Jeg blir så grepet av å lese ordene i vers 22: "Da vendte mennene seg bort og gikk til Sodoma. MEN ABRAHAM BLE FORTSATT STÅENDE FOR HERRENS ÅSYN. ABRAHAM TRÅDTE NÆRMERE ..."


Slik opptrer en sann forbeder. Han står for Guds åsyn, trer Gud nærmere, og taler en annens sak, ikke sin egen.

Og Gud hører. For Sodoma og Gomorra var det for sent. Syndens mål var nådd, men i disse to byene hadde Herren noen få som ikke hadde bøyd seg for onde ånders lærdommer, men tjente Den levende Gud. Slik er det også for oss. Vi bor også i syndefulle byer og steder, men Herren kaller sine ut. Han vil ikke at vi skal være en del av dette. Vi er kalt til å gå utenfor leiren, og lide med Ham. "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer." (Hebr 13,12-14)


Vårt kall er ikke å være politisk korrekte. Vårt kall er å lyde Guds ord. Vårt kall er å bo midt i verden, men ikke å være en del av verdenssystemet. Jesus sa det jo så klart: "Mitt rike er ikke av denne verden". Vi har gått over fra mørke til Guds underfulle lys. Derfor må vi skille oss fra verdenssystemet, og bli en del av Guds annerledes rike.


(fortsettes)

Sodoma - når synden og ondskapen blir fullmoden, del 1

Det er Jesus selv som trekker frem det som skjedde med byene Sodoma og Gomorra, når Han skal beskrive tilstandene før sitt andre komme, sin gjenkomst. Vi kan lese om dette i Lukas 17, og for sammenhengens skyld leser vi fra vers 26: "Og slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte - like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle. På samme vis - slik som det var i Lots dager: De åt og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også på den dag da Menneskesønnen åpenbares. På den dag må den som er oppe på taket og har sine ting inne i huset, ikke stige ned for å hente dem. Heller ikke må den som er ute på marken, vende hjem igjen. Kom Lots hustru i hu!" (tom v.32)


Hva var det med Sodoma og Gomorra siden Herren Jesus bruker dette som eksempel på tiden før sin gjenkomst? For å forstå hva Han mener må vi gå tilbake til 1.Mosebok hvor ødeleggelsen av disse to byene står omtalt. Hva var det med dem som gjorde at Guds vrede rammet dem?


Så vidt jeg kan se er 1.Mos 13 første gangen disse to byene omtales. Det skjer i forbindelse med at Herren gir løfteslandet til Abram og hans ætt. I den forbindelse velger Lot hele Jordansletten. Vi leser i 1.Mos 13,10 at "dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra."


Mens Abram, som skulle bli til Abraham, "ble boende i Kana'ans land", leser vi at "Lot tok sin bolig i byene på sletten, han flyttet sine telt så langt som til Sodoma." (v.12) Så i det neste verset får vi følgende opplysning om tilstandene i Sodoma. Det står så karakteristisk: "Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren." Vi finner den samme beskrivelsen noe senere i 1.Mosebok. Da kan vi lese følgende: "Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær." (1.Mos 18,20) Dette er Guds egen beskrivelse av Sodoma. Det skjer forferdelige ting her, som Jahve beskriver som synd, og av en slik karakter at Gud selv beskriver den som "umåtelig svær". Den er så svær at Gud bestemmer seg for å ødelegge byene.
Hvilken umåtelig stor synd er det Herren tenker på når Han sier dette? To skriftsteder hjelper oss til bedre å kunne forstå. Det ene er hentet fra 1.Mosebok, det andre hos profeten Esekiel.


I 1.Mos 19 leser vi om engler som kommer på besøk til Lot i Sodoma, og som skal føre Lot og hans familie ut, mens Guds vredesdom faller over byen. Lot ber de to englene innstendig om å bli med hjem til ham, og mens de er i hans hus kommer "mennene i Sodoma, unge og gamle," til Lots hus. Og det er ingen tvil om hva de var ute etter. I vers fem i dette kapitlet leser vi: "De ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som kom til deg i natt? Før dem ut til oss SÅ VI KAN HA OMGANG MED DEM." Sodomas menn ville med andre ord ha seksuell omgang med de to englene. De må ha forvekslet de to englene som mennesker. Engler opptrer jo av og til i menneskelig skikkelse. Vi snakker altså om homoseksuell synd.


Men denne synd var en del av et større hele. Hos profeten Esekiel ser vi også en annen side av dette. Først skriver Esekiel om "Sodoma og hennes døtre" (Esek 16,46) og nevner da "deres avskyeligheter". En av de ting som er avskyelig i Herrens øyne er menn som ligger med menn. "Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom." (3.Mos 18,22) "Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning." (3.Mos 20,13) Så når profeten Esekiel taler om Sodomas "avskyeligheter" så er det nok dette han tenker på.


Den andre synd han nevner som kjennetegner Sodoma er: overmot! "Se, dette er Sodomas, din søsteres misgjerning: Overmot. Overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre. Men den elendige og fattige hjalp hun ikke. De opphøyet seg og gjorde det som var en styggedom for mitt åsyn ..." (Esek 16,49-50)


Overmot og det å overse de fattige påkaller også Herrens vrede. Dette er altså de synder som Herren omtaler så svære, så svære at Han til slutt bestemmer seg for å utrydde Sodoma fra jordens overflate.


(fortsettes)

I hellighet og ære - i ekteskap og hverdag

Her følger den preken jeg holdt i Toten frikirke på Raufoss i formiddag. Teksten fra 1.Tess 4,1-10 bør du ta deg tid til å lese aller først. Guds eget ord er jo det viktigste. Bloggbildet i dag er hentet fra Shetland, hvor jeg lengter slik tilbake til.


Jeg må vel innrømme at når jeg leste gjennom teksten for denne søndagen, at jeg kjente meg fristet til å velge en annen! Og det skal sies at jeg i alle de år jeg har preket, ikke har preket over denne teksten. Men etter hvert som jeg arbeidet med teksten, kjente jeg at noe tok tak i meg og jeg kjenner virkelig på dens aktualitet. Så må vi heller ikke glemme det apostelen Paulus sier til de eldste i Efesos, når han skal ta avskjed med dem: "For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd." (Apgj 20,27) Det vi skal ta for oss i formiddag hører også med til det som kalles "hele Guds råd". Men la oss gå til teksten, og jeg begynner i vers en, for jeg har vanskelig med å forstå hvorfor dette verset utelates, når det tydelig står i den sammenhengen prekenteksten handler om.
Om vi skulle sette en overskrift over det vi har lest sammen, må det være ordene vi kan hente fra vers fire: I hellighet og ære.


I den anglikanske Westminister katekismen er meningen med menneskets liv beskrevet slik: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham.


Når apostelen Paulus skal beskrive sin egen personlige lengsel, om hva han ønsker for sitt eget liv, så beskriver han den slik: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, neten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)


Det er dette det handler om: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham. Legg merke til det apostelen sier: "men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som handler med kroppen min."


Paulus åndeliggjør altså ikke kristenlivet, får det "bare" til å handle om noe som skjer innvendig. Nei, han snakker om det som skjer med hans kropp - altså med hele seg, og hans lengsel er at det som skjer med ham - enten han skal leve eller dø, må være et slikt vitnesbyrd at Kristus blir opphøyd for alles øyne!


Kalt til å leve annerledes liv
Som barn av Den Høyestes Gud er vi kalt til å leve annerledes liv, i et annerledes rike, med annerledes lover. Apostelen Peter skriver om oss i 1.Pet 2,9: "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk. Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." Til forsamlingen i Efesos, skriver Paulus, i Ef 5,9: "For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn."


Det nye livet med Jesus fører til at livet leves annerledes enn før. Vi er kalt til å leve i hellighet og ære. Og dette får praktiske konsekvenser. Som i valg av ektefelle. Som i omgang med det annet kjønn. Vi er kalt til renhet, ikke urenhet. Det gjelder også etter at vi har giftet oss. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Ekteskapet skal holdes i ære blant alle, og ektesengen skal holdes usmittet, for horkarer og ekteskapsbrytere skal Gud dømme." (Hebr 13,4)


Legg merke til det siste jeg sa: "skal Gud dømme." Og se så på vers 8 i teksten vår en gang til.


Hvis vi ser nøye på prekenteksten så ser vi jo at dette går igjen: At Gud holder oss ansvarlige for våre liv. Og vi skal ikke glemme at når vi synder, er det først og fremst Gud vi krenker, og så når neste. Når profeten Natan avslører kong Davids synd, så kommer David i syndenød og i Salme 51 møter vi den angrende kongen.


Les Salme 51,3-6


Legg merke til hvor David legger ansvaret. Han skylder ikke på andre, han bortforklarer ikke sin synd med at det skyldes hans menneskelige svakhet. Heller ikke unnskylder han seg med at han var spesielt sliten den dagen eller uoppmerksom. Nei, han erkjenner sin skyld og bekjenner sin synd. Han sier: "mine overtredelser", "min misgjerning", "min synd". Og så i vers 6: "Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet."


Det finnes en veldig interessant historie fra 1.Mosebok som illustrerer det vi snakker om.


Les 1.Mos 39,1-9


Josef var opptatt av at han ikke skulle synde mot Gud. For innerst inne var det dette det handlet om. Han ville ha krenket Potifar, som hadde betrodd ham en så høy en stilling i hans hus, om han hadde falt for denne fristelsen, men enda verre: Han ville ha syndet mot Gud. Josef måtte betale en høy pris for å leve rett for Gud. Potifars hustru løy om ham og beskyldte ham for noen han ikke hadde gjort, og Josef ble kastet i fangehullet. Men det er bedre å lide urett, enn å synde mot Gud.


Innfor Gud er ingenting skjult. Bi kan ikke lure Gud ved å leve et dobbeltliv. Det finnes kristne som gjør det, og som tror at de skal kunne komme seg unna med det. Men i Hebr 4,13 kan vi lese det veldig tydelig: "Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."
Det Paulus skriver om til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, handler om ærefrykt og gudsfrykt. Det handler om at vi står ansvarlige med våre liv overfor den tre ganger hellige Gud. Han som vi en dag skal stå til regnskap for.


Ærlighet i forretninger
Jeg vet ikke om du merket det, men apostelen snakket ikke bare om ekteskapet i de versene vi leste sammen. La oss gå tilbake til teksten vår og se på vers 6, i 1.Tess 4. Nå synes jeg vel Bibelselskapets oversettelse er noe uklar når det gjelder dette verset. I den oversettelsen jeg bruker står det velig tydelig at ingen skal utnytte eller bedra sin bror i noen gjerning. "I dette" står det i Bibelselskapets oversettelse, så der må man nærmest gjette seg til hva Paulus mener.


Vel, nå er det vel ganske opplagt det apostelen skriver om, eller er det?


Er vi ærlige med hverandre, og ikke bedrar den andre når vi gjør forretninger med ham eller omgås ham i hverdagslivet? Fremstiller vi noe vi skal selge som bedre enn det er? Kjenner vi til skjulte feil og mangler, som vi ikke opplyser om, fordi det er ufordelaktig for oss?


Nå synes du kanskje jeg kommer alt for nære, at vi snakker om for personlige ting? Men dette er praktisk kristendom. Dette handler også om vår helliggjørelse.


Og nå vil jeg du skal legge merke til en ting: Hva sto det i verset vi leste sammen? ".. fordi Herren er en hevner over alle slike." Ikke "alt slik" men "alle slike". Stopp et øyeblikk! Hvem er det Herren hevner? Den som blir lurt og bedratt! Og hvem er det som får Herren som sin motstander? Den som lurer og bedrar!


Undres du nå på hvorfor du har mistet velsignelsen over livet ditt, og bønnesvarene uteblir? Kan det skyldes at du har lurt eller bedratt noen, og har fått Gud som din motstander? Herren hevner en du har lurt. Han taler hans sak. Han er på hans side. Da vil jeg si, som Kristi tjener: Gjør opp din sak. Bekjenn din synd, kanskje du må ordne opp med ham eller henne du bedro. Men det heter i Skriften: "Hvis vi sier at vi har fellesskap med Ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,6-7)


Elsk alle
Det siste apostelen nevner i det avsnittet fra 1.Tess vi har foran oss, er dette: "Men om søskenkjærligheten trenger dere ikke at jeg skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud til å elske hverandre." Tenk det! Opplært av Gud til å elske. Vi har det jo fra Jesu egen munn:


Les Joh 13,34-35


Kjennetegnet på en kristen er altså dette: Han elsker - og han elsker de andre. Kjennetegnet er ikke at vi lykkes, men at vi elsker.


Dietrich Bonhoeffer, den lutherske teologen som 39 år gammel ble henrettet av nazistene i maidagene 1945 for sin motstandskamp, har sagt følgende:
’
"Det er ingen selvfølge for en kristen at vi får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde blant sine fiender. ... Synlig fellesskaper nåde .... For den troende er det legemlige nærvær av den andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke ..." Og så sier han: "Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr det? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det andre at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus, og det betyr for det tredje at vi i Kristus Jesus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."


I Kristus er vi med andre ord evig forbundet med hverandre.


La meg avslutte med dette:
Det fortelles om apostelen Johannes og hans siste ord. Da han lå for døden - han ble jo en gammel mann på over 100 år -så spurte hans disipler ham om han hadde et siste budskap å gi dem:


- Mine barn, sa han, elsk hverandre!


Om igjen, og om igjen gjentok han dette. Da de spurte ham om dette var alt han hadde å si dem, svarte han:


- Det er nok, for det er Herrens befaling.

Vekkelsens kjennetegn, del 1

Hva er vekkelse? Det er mange gode grunner for å stille nettopp dette spørsmålet. Jeg kan nevne to: Ordet brukes om så mangt, sist om det som skjer i Lakeland. Det andre er en overbevisning jeg har: Norge, ja hele Norden er i desperat behov av en himmelsendt vekkelse. Dette er årsaken til at jeg skriver om et tema som har opptatt meg siden jeg møtte Jesus i 1972, under den såkalte Jesusvekkelsen.

James I. Packer (bildet), professor i systematisk og historisk teologi ved Regent College i Vancouver, Canada har skrevet om temaet vekkelse, og har i den sammenhengen satt opp fem kjennetegn:

1. Bevissthet om Guds nærvær. Packer skriver: «Det første og fundamentale kjennetegn er en opplevelse av at Gud på forunderlig vis har kommet nær i sin hellighet, nåde og makt. Dette er følt som en oppfyllelse av den bønnen vi finner gjengitt i Jes 64,1 flg: «Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn .... for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene skalv for ditt åsyn.» Gud «kommer», «kommer nær», «besøker» sitt folk og gjør sitt herrevelde kjent. Effekten av dette er det samme som Jesaja opplevde, når han så «Herren sitte på en trone, høy og oppløftet,» og hørte englene som sang: «Hellig, hellig, hellig» og ble tvunget til å rope. «Ve meg, for jeg er fortapt. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor iblant et folk med urene lepper." Det er med denne søkende, fortærende manifestasjonen av Guds nærvær at vekkelsen begynner, og ved at dette fortsetter, at vekkelsen varer ved."

2. Mottagelighet av Guds ord. Om dette sier Packer: "Følelsen av Guds nærvær gir ny autoritet til sannheten. Skriftens budskap som tidligere bare hadde overfladisk innflytelse, hvis det i det hele tatt, søker sine lyttere og leseres innerste vesen. Utsagnet som sier: "For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver," (Hebr 4,12) bekreftes igjen og igjen. Guds budskap - evangeliets kall til omvendelse, tro og hellighet, til lovsang og bønn, evangelisering og tilbedelse viser seg selv selv umiskjennelig ekte i menneskets indre vesen. Det finnes ingen rom for halvhjertethet."

(fortsettes)

Bønn og lovsang på Orknøyene

Orknøyene - selve navnet har en helt spesiell klang i en nordmanns hjerte. Og slik har det vært for meg lenge. I mange år har jeg kjent en spesiell nød for å be for Shetland, Færøyene, Hebridene og Orknøyene. For noen år siden hadde jeg det store privilegiet å tale på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland, og jeg kommer aldri til å glemme det! Jeg la igjen noe av hjertet mitt der, og av alle de land jeg har vært i - og det begynner å bli en del - så er Shetland et av de få stedene hvor jeg virkelig lengter etter å komme tilbake. 4. til 8. april i år ble det arrangert en bønnekonferanse på Orknøyene i Kirkwall Grammar School. Dessverre fikk jeg vite om denne konferansen så sent at det var umulig å komme seg dit. Ellers hadde jeg nok deltatt. Men i dag fikk jeg det siste bønnebrevet fra bønnefolket på Shetland, og de kan fortelle at det var 24 shetlendere som dro til bønnekonferansen på Orknøyene. Det gleder jeg meg veldig over. De kan fortelle at lovsangen var spesielt velsignet og salvet på denne konferansen. Det har jeg ikke vanskeligheter med å tro. Det vi opplevde av lovsang og tilbedelse på Shetland tror jeg ikke jeg har opplevd maken til noe sted. Lovsangen på "Island Ablaze" som konferansen på Orknøyene het ble ledet av Michael Harcus, som vi hadde gleden av å høre på Shetland, og vennene på Shetland skriver at Harcus virkelig var "salvet for denne anledningen"! Konferansen hadde også et annet særpreg og det var stillheten. Særlig den siste dagen var Guds nærvær følbart i stillheten som senket seg over den bedende forsamlingen. Vennene fra Shetland kunne også glede seg over god undervisning og måltidsfellesskap, og en reise rundt på øyene hvor de kunne be på stedene de så. Flagget som ligner så på det norske er flagget for Orknøyene.

Arven etter John Wimber, del 1

I likhet med mange andre står jeg i takknemlighetsgjeld til John Wimber, og deler av Vineyard-bevegelsen, ikke minst til Vineyard pastor Brent Rue. Du verden hvor mye godt jeg har fått med meg fra disse to, og hvor stor hjelp det har vært for mitt eget liv! Gjennom en serie med artikler vil jeg dele dette med bloggens lesere. John Wimber døde av en massiv hjerneblødning 17. mars 1997, 63 år gammel. Vi hadde sårt trengt ham fremdeles i blant oss.


Det var i Frankfurt i Tyskland at jeg møtte John Wimber for første, og det skulle vise seg og bli eneste gang. Da hadde jeg lest flere av hans bøker, lyttet til hans undervisning på kassetter og lest mange av de artiklene han skrev i magasinet "Equipping the Saints". Jeg var spesielt begeistret for hans radikale undervisning om korset, og frydet meg over hvor sentralt evangelisk han var i sin forkynnelse av Jesu død og oppstandelse, og hvile følger dette får for vårt eget trosliv. Konferansen i Tyskland handlet om "signs and wonders". Og jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde i Messehalle i Frankfurt.


Jeg hadde sikret meg plass på aller første benk, takket være et pressekort jeg hadde på den tiden. Det var bare en ledig plass ved siden av meg. Noen år tidligere hadde jeg vært på samme sted, da var det Reinhard Bonnke som arrangerte sin første "Euro-Fire" konferanse. Møtet i Messehalle hadde akkurat begynt, og ingen ringere enn Reinhard Bonnke kom inn, ulastelig kledd i svart dress, og satte seg ved siden av meg. Joda, jeg innrømmer det: Hjertet slo litt raskere, og noen hjertesykdom hadde jeg ikke på den tiden. Her satt jeg med verdensevangelist Reinhard Bonnke ved min side, og joda, jeg passet på å få både en personlig samtale og forbønn! Den store forsamlingen som telte noen tusener, sang med i kjente Vineyard lovsanger. Det var en ganske fortettet atmosfære. Men hvor var Wimber selv? Han satt i hvert fall ikke på første benk. Kanskje han kom senere? Berømte ledere innenfor pinsekarismatisk sammenheng har det med å dukke opp litt ute i møtene. Men det varte og det rakk, og ingen Wimber kom. En kunne merke en viss uro bre seg i forsamlingen.


Så var lovsangen over, og en noe tykkfallen mann kledd i lusekofte, dongery og joggesko og med skjegg sto foran mikrofonen. Wimber hadde vært der hele tiden. Han hadde spilt saksofon i lovsangsbandet!


På sin egen avslappede måte, med den ene hånda i bukselommen, prekte han om korset. Så glad jeg ble. Her var ingen fakter, han hevet aldri stemmen. Jeg så på Bonnke. Han satt der i svart dress. Da jeg var på hans konferanse hadde vi opplevd at mange ble helbredet. Også den gangen satt jeg på første benk og så mange av helbredelsene skje rett foran øynene mine. Og så på Wimber, og måten han var kledd. To vidt forskjellige Herrens tjenere. Begge hadde bevart sin originalitet, og begge ble mektig brukt av Gud.


Plutselig skjedde det! Noen ropte: Jeg ser, jeg ser! Fra et annet sted i den store salen ropte en annen: "Jeg kan gå!" Det ene miraklet etter det andre skjedde mens Wimber talte. Men han talte ikke om helbredelse, han talte om korset, og Gud stadfestet sitt ord. Det var ingen som la hendene på de syke, helbredelsene bare skjedde mens Wimber talte. Jeg hadde aldri vært vitne til noe lignende før. De helbredelsene jeg hadde vært vitne til hadde skjedd mens jeg selv eller andre hadde lagt hendene på de syke og bedt. Nå skjedde helbredelsene uten at noen berørte noen i det hele tatt, og Wimber selv - han stod på scenen med hendene i bukselommene og bivånet det hele i dyp takknemlighet. Det virket nesten hverdagslig det hele. Men jeg ble så berørt av dette enkle.

Ingen kunne si at det var Wimber som helbredet dem. Det var Gud, og så fikk da Han også all æren for det hele. Jeg ble selv helbredet under disse møtene - for de indre sår den dype sorgen jeg bar på etter min fars død. Men det er en annen historie.


(fortsettes)

Be for Zimbabwe

Jeg ble først i dag klar over en to dagers bønn- og faste for den meget spente og ytterst vanskelige situasjonen i Zimbabwe. Så selv om den andre bønn- og fastedagen avsluttes ved denne dagens slutt, så kan vi alle folde våre hender og delta i bønn sammen med våre trossøsken fra det hardt prøvede Zimbabwe. Det er presidenten for Mennonite World Conference i Zimbabwe, biskop Danisa Ndlovu (bildet) som kommer med oppfordringen til forbønn. Mennonitene i Sør-Afrika har sendt to diakoner, Dan Nighswander og Yvonne Snider-Nighswander, til Zimbabwe for å kunne få et førstehånds innblikk i det som skjer og samtidig stå solidarisk sammen med de som lider. De håper ved å være sammen med de troende der, at de skal være til oppmuntring og trøst. I en samtale før de dro gav de uttrykk for at Gal 6,2 og 10 var veldig motiverende for dem. Der kan vi lese: "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov ...Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen."

En av deres kollegaer i Sør-Afrika, Phil Lindell Detweiler, omtaler situasjonen i Zimbabwe på denne måten: "Zimbabwe er konstant på våre hjerter og i våre bønner siden uroen og volden i vårt eget land er så sterkt knyttet til situasjonen der. Vi ber om at Herren vil skape forandring, helbrede og gjenopprette, slik at det skapes håp og ikke mer smerte."

La oss be for våre trossøsken, og for alle de som lider i Zimbabwe. For en del år siden møtte vi en gruppe kristne fra Zimbabwe i Israel. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss. De visste ikke om de kunne vende tilbake. Den gangen ble farmere drept og deres gårder brent. Nå er det ikke lenger bare de hvite som lider, men alle som uttrykker uenighet med det sittende regime.

Vår Far, vår Far

Når Jesus skal lære sine etterfølgere å be, sier Han til dem: "Slik skal dere da be..." (Matt 6,9) Og så sier Han: "Fader vår ..." Leser du nøye gjennom Bergprekenen vil du sikkert legge merke til hvor ofte Jesus omtaler Gud som Far. Og det er til en relasjon med Gud som Far Jesus inviterer oss.

Broder Charles av Jesus som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har skrevet dette om Gud vår Far:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg 'Vår Far'! Hvem er jeg at min skaper, konge og min Herre lar meg få kalle Ham 'min Far'? Og ikke bare tillater det, men befaler meg? Gud, hvor god du er! I alle livets endringer bør jeg minnes en befaling som er så mild! Hvilken takknemlighet, hvilken kjærlighet, men fremfor alt hvilken trøst den bør gi meg! Ettersom du er min Far, å Gud, hva jeg bør er da alltid å håpe på deg. Men like god som du er mot meg, like god må du også være mot andre. Om du bare ville være min og alle menneskers Far, hvordan må jeg ikke da kjenne for hvert menneske, hvor dårlig det enn er, som en øm bror.

Altså: Forvirring, takknemlighet, trøst og et uforgjengelig håp, en sønns kjærlighet til Gud og en brors kjærlighet til menneskene.

Vår Far, vår Far, lær meg at med Jesus alltid bære ditt navn på mine lepper, i Ham og gjennom Ham, ettersom det er min høyeste lykke å få uttale det.

Vår Far, vår Far, må jeg i livet og i døden kunne be: Fader vår; må jeg gjennom min takknemlighet, min kjærlighet og gjennom å være lydig virkelig være din trofaste sønn, en sønn som behager ditt hjerte.

Broder Charles døde som martyr i Saharas ørken, i det han levde for å nå en unådd folkegruppe med evangeliet.

Dagen i kommuniteten, del 2

Det er bygget et lite kapell på det området hvor kretsen rundt Dietrich Bonhoeffer hadde sin kommunitet. Bygningen hvor seminaret og kommuniteten holdt til finnes ikke lenger, men det er mulig å oppsøke Bonhoeffer kapellet som er avbildet her. I går skrev jeg om hvordan dagen i kommuniteten ble organisert, og jeg fortsetter hvor jeg slapp:


"Livet i fellesskap under Ordet begynner med felles gudstjeneste ved begynnelsen av dagen. Husfellesskapet samler seg til lovprisning og takk, skriftlesning og bønn. Den dype stillheten om morgenen blir først brutt av menighetens bønn og salmesang. Etter nattens og den tidlige morgenens taushet vil sangen og Guds ord høres desto bedre. Den Hellige Skrift sier dessuten at dagens første tanke og dagens første ord tilhører Gud. "Om morgenen hører du min røst, tidlig vender jeg meg til deg." (Salme 5,4) "Om morgenen kommer min bønn deg i møte." (Salme 88,14) "Gud, mitt hjerte er rolig, ja, rolig er mitt hjerte. Nå vil jeg synge og spille. Våkn opp, min sjel, harpe og lyre, våkn opp! Jeg vil vekke morgenrøden." (Salme 57,8flg) I det morgenen bryter fram tørster og lengter jeg den troende etter Gud: "Før daggry roper jeg om hjelp og jeg venter på dine ord." (Salme 119,147) Den Hellige Skrift omtaler også tiden om morgenen som en tid da Gud gir særskilt hjelp. Om Guds by heter det: "Gud hjelper den når morgenen gryr." (Salme 46,6) Og igjen: "Herrens barmhjertighet er ny hver morgen." (Klag 3,23)


For de kristne skal ikke dagens begynnelse være belastet og plaget av hverdagens mange bekymringer. Over den nye dagen står Herren som har gjort den. Nattens mørke med dens urolige drømmer viker bare tilbake for lyset fra Jesus Kristus og hans oppvekkende ord. All uro, all urenhet, all sorg og angst flykter for ham. La derfor ved dagens begynnelse de mange slags tanker og de mange unyttige ord tie. Og la den første tanke og det første ord tilhøre ham som hele vårt liv tilhører. "Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg." (Ef 5,14)

Jesus ba og himmelen åpnet seg

En del av gårsdagen tilbrakte jeg i bønnekoia Mamre. Jeg hadde med meg Poirot, vår et og et halvt år gamle Wheaton Terrier, som ser ut til å trives bedre og bedre i koia og det flotte turterrenget rundt den. I går la den seg i døråpningen og lå å kikket ned på den lille innsjøen nedenfor oss.

Jeg benyttet anledningen til å studere et emne som opptar meg en del for tiden, nemlig dåp. I går leste jeg på nytt dåpstekstene som forteller om Jesu dåp, og da oppdaget jeg noe jeg ikke har sett tidligere. En av tekstene jeg leste var Luk 3,21. Her heter det: "Da alt folket ble døpt, skjedde det også at Jesus ble døpt. Og mens Han ba, ble himmelen åpnet..." Det var dette jeg ikke hadde sett: At Jesus ba i forbindelse med selve dåpshandlingen, og som en konsekvens av Hans bønn, åpnet himmelen seg. Dermed så jeg enda en side ved bønnens velsignelser. Bønn fører til at himmelen åpner seg! Dette visste jeg jo for så vidt fra før, men det ble en ekstra sterk påminnelse om bønnens realiteter. Og jeg hadde ikke sett at dette skjedde da han ble døpt. Slik jeg hadde lest teksten, hadde jeg lest at det var da han ble døpt at himmelen åpnet seg. Ikke at han først ba, og så åpnet himmelen seg.

Egentlig er jo dette en passende overskrift over hele Jesu liv og tjeneste: "Og mens Han ba, ble himmelen åpnet." Og etter at himmelen har vært åpnet over Hans liv, driver Ånden Ham ut i ødemarken for at Han skal tilbringe 40 dager der i bønn og faste. Slik ble Jesu tjeneste innledet. Men det stanset ikke med dette. Hele Jesu liv preges av bønn. Studerer vi Jesu liv ser vi at Han alltid visste når det var tid til å trekke seg tilbake for å be. Her har vi mye å lære - alle som vi følge Ham og bli Ham lik.

Dagen i kommuniteten, del 1

Et av mine store forbilder er den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet). 39 år gammel ble han henrettet av nazistene for sin motstandskamp. Bonhoeffer ledet og var selv del av en kommunitet, som for det meste bestod av teologiske studenter. Han har beskrevet dette i en bok som er et must for alle som bærer på lengsler om et tilsvarende liv i Kristi etterfølgelse. Boken heter "Et liv i fellesskap" og ble i sin tid utgitt av forlaget Land og Kirke, som var en del av Gyldendal Norsk Forlag. Boken kan i dag bare skaffes via et antikvariat eller fra et bibliotek. Et av kapitlene i denne boken omhandler dagen i kommuniteten, og her siterer Bonhoeffer Martin Luther som igjen har sitert Ambrosius av Milano som har skrevet: "Din lov er ålre oss i munn, og ydmyk bønn om aftenstund. Igjennom tiden tung og trang dig priser, Gud, vår arme sang." Sitatet er gjengitt på nynorsk slik det finnes i Landstads reviderte salmebok nr 825, vers 2.

Bonhoeffer skildrer dagen i kommuniteten slik: "Den gammeltestamentlige dagen begynner om kvelden og slutter ved solnedgang. Det er forventningens tid. Dagen til den nytestamentlige menigheten begynner ved soloppgangen og slutter ved lysetes frembrudd neste morgen. Det er oppfyllelsens tid, tiden for Herrens oppstandelse. Kristus ble født om natten, et lys i mørket. Middagstiden ble til natt da Kristus døde på korset. Men tidlig påskemorgen gikk Kristus ut av graven som seierherre."

Så siterer han reformasjonskirken som sang slik:

"Om morgenen når sol går opp, min frelser Jesus Krist står opp, og syndens natt fordrevet er, lys, frelse, liv er kommet nær. Halleluja."

Deretter skriver Bonhoeffer: "Kristus er 'rettferds sol,' som går opp over den ventende menigheten (Mal 4,2), og 'de som elsker ham, de skal være som solen når den går opp i sin velde.' (Dom 5,31) Den tidlige morgenstund tilhører menigheten til den oppstandne Kristus. Ved lysets frembrudd tenker den på den morgen da døden, djevelen og synden ble overvunnet og slått til jorden, og nytt liv og frelse ble gitt til menneskene.

Hva vet vi i dag, vi som ikke lenger kjenner frykten og ærefrykten for natten, om den gleden som våre fedre og den gamle kristenheten kjente om morgenen, når lyset vendte tilbake? Om vi igjen vil lære noe av den lovprisningen som tilkommer den treenige Gud; Gud far og skaper, som har bevart vårt liv gjennom den mørke natten og har vekt oss opp til en ny dag; Gud, Sønnen og verdens frelser, som overvant graven og helvete for oss og er midt iblant oss som seierherren; Gud, Den Hellige Ånd, som tidlig om morgenen gir oss Guds ord som en klar lysstråle i våre hjerter, jager bort alt mørke og synd og lærer oss å be rett - da vil vi også ane hvilken glede det er når brødrene, som bor fredelig sammen, igjen samles til felles lovprisning av sin Gud, til felles høring av Ordet og til felles bønn. Morgenen tilhører ikke den enkelte, den tilhørere den treenige Guds menighet, den tilhører det kristne fellesskapet, brorskapet. Endeløse er de gamle salmene som vekte menigheten opp til felles lovsang for Gud tidlig om morgenen. Slik synger De bøhmiske brødre ved grålysningen om morgenen:

"Fordrevet er den mørke natt, og kjære kristne, våkn opp, vær glad og lovsyng Herren Gud. Betenk at Herren, Gud og Far deg i sitt bilde dannet har så du erkjenner hans bud.

Fram bryter dagen lys og klar, o, Herre Gud, lytt til vårt svar: Du kilde for all miskunnhet vi takker deg for nattens fred, og ber deg så bevar oss nu, kom dine pilegrimer i hu, beskytt oss, hjelp, vær du oss nær så intet ondt oss rammer her.

Se, dagens lys nu stråler ut, o, brødre, la oss takke Gud som nådig gjennom mørke natt oss våkent i sin hånd har hatt. Til deg, o, Gud, vi oss frembær, ta du vårt ord, vårt verk, begjær og led oss på din viljes vei, så all vår gjennom priser deg."

Mennesker som påvirker oss til å leve for Gud

Du har sikkert lagt merke til at Jesus ganske ofte henviser til personer fra Det gamle testamente. Han viser til Abel, Noa, Abraham, Lot, Isak, Jakob, Moses, David, Abjatar, Salomo, Elia, Elisja, Jesaja, Daniel, Jonas og Sakarja. Og det er gode grunner for at Jesus gjorde det.

Mennesker setter nemlig spor etter seg, og kan være eksempler for etterfølgelse. Jeg leste et ord fra Jobs bok i går som sier noe om nettopp dette: "Spør bare de framfarne slekter og gi akt på det som deres fedre har gransket ut. For vi er fra i går og vet intet, en skygge er våre dager på jorden." (Job 8,8-9) Dessverre er det ikke slikt vi gjør lenger. De gamle verdsettes ikke, til tross for deres erfaring med å gå troens vei. Det som gjelder i mange forsamlinger i dag er dyrkelsen av de unge og det som er trendy.

Jeg holder på å lese en meget god bok for tiden. Den er skrevet av min gode venn Günter Krallmann (bildet). Krallmann er kanskje mest kjent for boken "Forberedelse for vekkelse", som ble distribuert i forbindelse med årets nasjonale bønn og faste kampanje. Men tyske Günter Krallmann, som har vært misjonær i Afrika og som er en av verdens fremste kjennere av vekkelseshistorien har også skrevet boken: "Fra mulighet til myndighet" med undertittelen: "Ti nøkler til lederutvikling på Jesu vis". Boken ble i 2002 utgitt av Prokla Media. Jeg anbefaler den på det varmeste til dem som enten har et lederansvar i en menighet, eller som vil skaffe seg solid bibelsk undervisning om de ulike tjenestegavene og deres funksjon.

I boken presenterer Krallmann en liste over personer som har betydd mye for hans eget liv og tjeneste. Listen er interessant på mange måter, og for egen del ser jeg at den samsvarer med listen over personer som også har hatt stor innflytelse i eget liv. Her følger listen:

John Welsh (ca 1570-1622) En autoritet i bønn.

N.L. grev Zinsendorf (1700-1760) Kjærlighet til Jesus

John Wesley (1703-1791) påvirke en nasjon for Gud

David Brainerd (1718-1747) lengesel etter Gud

Christian Friedrich Schwartz (1726-1798) bære frukt for Gud

Adoniram Judson (1788-1850) villighet til å lide for Kristus

Charles Grandison Finney (1792-1875) vekkelseskraft

Asa Mahan (1799-1889) seirende liv i Kristus

George Müller (1805-1898) tro

Robert Murrey M'Cheyne (1813-1843) hellighet

John G. Paton (1824-1907) målrettet for Gud

Andrew Murray (1828-1917) hvile i Kristus

William Booth (1829-1912) dele hele evangeliet

J. Hudson Taylor (1832-1905) misjonsstrategi

Dwight L. Moody (1837-1899) overgivelse til Gud

John Hyde (1865-1912) bli en bønnens mann

James O. Fraser (1886-1938) forbønn og framgang for misjon

Sadhu Sundar Singh (1889-ukjent) Kristuslikhet

John Sung (1901-1944) iver for Gud

Günter Krallmann nevner også kvinner som har satt spor etter seg hos ham: Madam Guyon, Elisabeth Fry, Ann Judson, Cathrine Booth, Mary Slessor, Amy Carmichael, Ira Schudder, Mildred Cable, Corrie ten Boom og mor Theresa.

Jeg skal sette opp en egen liste senere, over de som har betydd mye for min egen åndelige utvikling. Bidra gjerne med din liste i kommentarfeltet.

Å bli båret av Hyrden over stormfylt hav

Guds ord sier: "Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1) Det innebærer at det også er "en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet." (v.2) En av de tingene jeg lærte av den nå avdøde Vineyard pastoren Brent Rue, er at når man vandrer med Gud må man være forberedt på forandringer. Noen ganger er det vanskelig å forstå Guds veier. Det er vel ikke for ingenting at apostelen Paulus sier om dem: "usporlige er hans veier." Forut for dette sier han likevel: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!" (Rom 11,33) Dette holder vi fast ved: Gud vet best. Han har den hele og fulle oversikten.

I løpet av noen korte måneder må vi ta stilling til noen for oss svært viktige spørsmål. Den siste tidens tester og undersøkelser på sykehuset, har ført til at min kardiolog har bestemt seg for å søke om ny innleggelse på Feiring-klinikken. Det betyr at jeg står overfor et nytt inngrep på denne hjerteklinikken. Det vil være tredje gangen, og det er med en viss uro jeg ser frem til dette. Men hjerteproblemene er så påtagelige at hverdagene mine for tiden kan være ganske utfordrende og vanskelige. I tillegg har jeg kraftige følinger,og jeg har noen nevrologiske symptomer som ikke er avklart hva er ennå. På den andre siden ser det ut til at vår tjeneste gjør en dreining i en noe annen retning enn det vi trodde. Dette er fremdeles såvidt utklart for oss at vi ennå ikke helt ser veien fremfor oss. Men vi føler at det må skje en avklaring på dette før vi går høsten i møte. Det spennende er at Gud nå setter oss sammen med ledere i ulike nettverk bestående av mennesker fra ulik kirkebakgrunn. Det skjer både på norsk, nordisk og europeisk plan. Her tror jeg vi kan stå overfor et gjennombrudd når det gjelder å kunne tjene med de gaver Gud har gitt oss, inn i mange ulike sammenhenger. Gud åpner dører for oss på forunderlig vis. Det er bare så vanskelig å forholde seg til dette samtidig med at man sliter med alvorlig sykdom. Og det er vanskelig å forstå hvorfor Gud ikke helbreder. Vi oppmuntres likevel av de mange som ber for oss. Gud har gitt oss noen mennesker med oppmuntringens gave, og de har betydd veldig mye i denne prosessen. Takk til dere som skriver på bloggen, som skriver eposter og brev. Vi blir så glade for alt dette. Og vi tar vare på alle ord: profetiske, de som er hentet fra Bibelen, for dikt og sanger. Det er som håndtrykk fra himmelen. Jeg tror også at Gud har en mening med alt dette som skjer, både på godt og på vondt.

I dag skal vi feire vår sønns 18 års dag. Joachim og jeg reiser til Oslo for å ha en far og sønn-dag. Det gleder jeg meg veldig til. Været smiler til oss, og vi har noen gutteting på agendaen som skal bli spennende. Vi takker for alle som ber for oss i denne fasen av livet vårt. Jeg skal holde dere underrettet via bloggen om hva som skjer.

I mellomtiden er jeg veldg glad for å bli båret av Hyrden over stormfullt hav.

Helbredelse av sjelens sår

Guds legedom for sjelens sår har opptatt meg lenge. En av de som har arbeidet med dette tema, og som har mer enn 30 års erfaring i forbønnens- og helbredelsens tjeneste er Leanne Payne (bildet). Hun er grunnlegger av Pastoral Care Ministries i Wheaton, Illionois USA, forfatter av en rekke bøker og medlem av Den Episkopale Kirke.

Leanne Payne peker på at det er tre store hindre for personlig og åndelig helhet i Kristus. Disse er:

1. Å ikke tilegne seg den kristne dyd som heter selvaksept. 2. Problemer med å tilgi andre. 3. å ikke selv ta imot tilgivelse.

Payne skriver: "Hver gang vi fullt ut forstår og tar imot vår sanne identitet i Kristus, tilgir andre, eller bekjenner synder, vil de barrierer som hindrer oss i å bli de modne disipler vi var skapt til å være, brytes ned. Men noen ganger er vi ute av stand til på egenhånd å forstå hva det er som hindrer oss, langt mindre hvordan vi skal fjerne det. Da trenger vi andres tjeneste for å kunne vandre i frihet. Guds kjærlighet er blokkert og kan ikke flyte fritt inn i vår sønderbrutthet; en av Hans tjenere må derfor hjelpe oss til å kunne motta helbredelsen." (Leanne Payne: Restoring the Christian Soul Through Healing Prayer. Crossway Books, 1991. Boken finnes også i norsk oversettelse: Legedom for den kristne sjel ved helbredende bønn. Kairos forlag)

Leanne Payne siterer Oswald Chambers og F.B. Meyer som minner oss om at den første og grunnleggende helbredelse som alle andre helbredelser springer ut fra er den nye fødsel. "Først når Kristus bor på innsiden, i enhet med vår ånd, da kan Hans liv stråle gjennom vår sjel - det vil si vårt sinn og hjerte - som innebefatter våre minner, vårt viljesliv, intuisjon og fantasiliv, og til og med våre sanser og fysiske vesen. Når Hans lys kommer i kontakt med mørke områder av utilgivelighet og sårethet inne i oss, kan helbredelsen finne sted," skriver Payne.

Hun mener at en av våre største utfordringer er å godta oss selv.

"Når denne snublesteinen først er overvunnet, kan vi tilgi og motta tilgivelse fra et mer modent ståsted av hvem vi er i Kristus. Å godta seg selv, er å være i stand til å leve ut fra sitt sanne sentrum, det vil si ut fra 'det nye mennesket' - eller det sanne selvet i Kristus. Det sanne sentrum er det stedet hvor vi forblir i Kristus," sier hun.

Mange som sliter med å godta seg selv, sliter også med en følelse av skyld og skam. Payne skriver: "Korset med sin tilgivelse av synd og overføring av Guds eget liv til oss gjennom Kristi utgytte blod, er selve døråpneren for å kunne fjerne de tre barrierene. Det er i sannhet døråpneren til alt som er virkelig kristent."

Døperens budskap for vår tid, del 2

Ild behøver man ikke å annonsere. Folk tiltrekkes av den. Døperens tilholdssted var ødemarkene i Judea. Men folk fant veien hit. Tiltrukket av mannens radikale budskap. En røst som ropte i ulendt terreng. "Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem drog ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder." (Mark 1,5) Han var ikke en som sa det folk ønsket at han skulle si. Ikke hadde han noen egen agenda. Hele Romerhæren var imot ham, det samme var både fariseerne og sadukeerne, han hadde ingen penger. Ikke hadde han noen mirakelkraft heller. Han åpnet ikke blindes øyne, så ingen lamme gå, vekket ingen opp fra de døde. Men alene vekket han en død nasjon! Hans budskap skar gjennom all religiøs fasade, det var brutalt enkelt: "Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3,2) Han pakket det ikke inn i pent papir, han brydde seg ikke om hvilken reaksjon han fikk: "Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig. Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden." (Matt 3,7b-10) Hvor hører vi slik forkynnelse idag? En slik predikant hadde vi ikke invitert, og i hvertfall ikke igjen. Han ville krenke mennesker, være til anstøt, han ville uroe oss i vår trygghet. Han ville virke fordømmende, vi kunne risikere at folk gikk igjen fra våre møter, kanskje skrive stygt om oss i avisen eller på blogger. Nei, Døperen ville vi definitivt ikke annonsere som taler.

Men han trengte ingen reklame. Han ryddet vei for Herren, og 400 års åndelig tørke gjorde at han kom som et åndelig vårvær som vætet tørr mold.

Døperens budskap var et oppgjør med synd. "Han (Jesus) har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes." (Matt 3,12) Har du noensinne hørt dette forkynt om Jesus? Er ikke Jesus bare kjærlighet da? Dagens forkynnere forvrenger hans budskap. De forkynner deler av sannheten i det de sier: "Heller ikke jeg fordømmer deg", men de hopper elegant over resten av budskapet: "gå bort og synd ikke mer." Døperen klødde ingen bak øret. Han sa det rett ut, så kompromissløs var han at han fikk fiender. De krevde til slutt hans hode på et fat.

Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid forbli. Profeter omtales pent først etter sin død. Deres daglige brød er prøvelsenes og lidelsenes brød, men de gir Livets brød til dem som lytter til deres budskap og tar det imot.

Og som regel er de ensomme og baktalt.

Herren har alltid lett etter den siste rest, og handlet med den.

Her om dagen tenkte jeg på de 500 som var vitne til Kristi oppstandelse. Vi leser om dem i 1.Kor 15. Men det var bare 120 samlet da ilden falt på pinsefestens dag. Hvor var de 380? Det er noe merkelig dette: Bønnemøter tiltrekker seg ikke så mange. Men de 380 gikk glipp av at ilden falt.

Jeg spør meg selv: Trenger vi ildprofeter som Johannes, menn og kvinner utsendt av Gud? Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Jeg vet hva jeg ville ha svart.

Sjefredaktør skeptisk til Lakeland-vekkelsen

Jeg merker meg at sjefredaktøren for det anerkjente tidsskriftet Charisma Magazine nok en gang uttrykker sin skepsis og uro rundt den såkalte Lakeland-vekkelsen. Med overskriften "Bam! Pow! Når forbønnstjenesten blir voldelig" advarer J. Lee Grady (bildet) mot å tenke at det er ok å slå, sparke eller dytte mennesker i forbindelse med forbønn. Det er journalist Tarjei Gilje som skriver dette på nettsiden til Dagen/Magazinet. Det er på YouTube at Lee Grady gjengir eksempler på at Bentley både har sparket og dyttet mennesker han har bedt for, under henvisning til at Den Hellige Ånd har bedt ham om å gjøre det! Det er kjent fra den pinsekarismatiske historien at den engelske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth ved noen tilfeller slo den han ba for, og Bentley tar dette til inntekt for seg selv. Sjefredaktøren fra Charisma Magazine kan fortelle om flere mennesker som har kommet til fysisk skade ved at Bentley har slått dem. Jeg vil tro også flere kan ha fått psykiske skader av dette. Ved siden av dette har Todd Bentley et betydelig forklarelsesproblem. Det finnes nemlig intet bibelsk eksempel på noe lignende. Verken Jesus eller apostlene slo noen av de som de ba for. Det er nesten absurd å tenke seg det en gang. Når Jesus møtte lidende mennesker møtte han dem med stor medlidenhet, oppmerksomhet, ømhet og kjærlighet. Jeg synes det er merkelig at ikke flere av de som har vært tilstede i Lakeland av norske kristenledere ikke stiller spørsmål ved dette. Sjefredaktør Grady stiller forøvrig et meget godt spørsmål når han skriver: - Hvorfor tror vi at flere mennesker på gulvet er lik mer salvelse, spesielt når evangelisten dytter folk overende?

Biskop Jørgensen kjemper for Douglas McQuinn

Det er med stor glede vi registrerer at biskop Tor B. Jørgensen har kastet seg inn i kampen for at misjonær Douglas McQuinn (79) skal få bli i Norge. Her er de to avbildet sammen med Bjørn Ove Frøyseth fra Frelsesarmeen. Pastor i Bodø Frikirke Stein Vegard Antonsen er også sterkt engasjert i arbeidet med å få overtalt UDI til å omgjøre sitt utvisningsvedtak. Det er biskop Jørgensen som har tatt initiativet til å ta kontakt med Utlendingsdirektoratet. Vi oppfordrer bloggens lesere til å be for biskopens og de andre lokale kristenledernes arbeid for å hjelpe Douglas McQuinn til å få bli i Norge, og samtidig er vi så frimodige at vi ber dere støtte vår innsamlingsaksjon. Pengene som gis til denne vil gå uavkortet til Douglas. Pengene kan gis til White Fields Mission over konto 1604.04.04345. Støtt også opp om Kåre Tjihkkom's opprop på nettet!
(Foto: Vårt Land)

Døperens budskap for vår tid, del 1

I kveld feirer mange Sankthansaften, i morgen feires Sankthans, i kirkelig sammenheng en minnedag om døperen Johannes. Vi trenger nok mer enn noensinne å minnes denne ildprofeten og botspredikanten, forløperen for Kristus. I to artikler skal vi se nærmere på hans tjeneste. Når døperen Johannes sto frem i Judea ørken, hadde himmelen vært taus i 400 år. Mellom profeten Malaki og døperen Johannes går det nemlig 400 år med mørke uten noe profetisk lys. Budskapet hans er uhyre radikalt. De fleste av oss kan vel sitere Joh 3,16 utenat, men hvem kan Luk 3,16? "Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse hans skorem. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild." Den første delen av dette verset har det jo vært ganske stor fokus på, i hvert fall etter at den karismatiske bevegelsen satte fokus på Åndens gaver. Men at vi også skal døpes i "ild" har det ikke vært snakket så mye om. Men en side ved Guds karakter er at Han "er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

Den Hellige Ånd er ildens Ånd. I Luk 12,49 sier Jesus: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent."

Vår tid er preget av mye organisering. Vi forsøker å ordne det meste etter menneskelige prinsipper. Gud gjør ting annerledes. Han kaller enkelt personer. Og Han fostrer dem, også det veldig annerledes enn vi gjør. Ødemarken var døperen Johannes sitt treningsrom. Han forble der inntil han sto frem med sitt budskap. Ødemarken var også det stedet hvor Moses ble trenet. 40 år tok hans forberedelsestid. Vi leser om dette i 2.Mos 3,1-2: "Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild ..."

Jesus oppholdt seg i Nasaret i 30 år, før Han møtte døperen Johannes i Judea ørken. 30 år utenfor offentligheten, i forberedelse for sin gjerning. Det samme var tilfelle med døperen Johannes. Han brukte tiden under åpen himmel - både bokstavelig og i overført betydning. Apostelen Paulus tilbrakte også minst 30 år i forberedelse, en del av dem i ødemarken. "Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem, for å bli kjent med Kefas .." (Gal 1,17-18)

Døperens budskap var et budskap om omvendelse.

"I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3,1-2)

Vår tid ser ut til å ha glemt Guds vrede.

Mange mener at det er et gammeltestamentlig begrep, men så er ikke tilfelle. Mange snakker om at Gud er bare kjærlighet. Så er ikke tilfelle. I brevet som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, skriver han: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Døperen Johannes talte om "den kommende vrede" (Luk 3,7). Apostelen Johannes skriver: "Den som tror på Sønnen har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36) Til den samme forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme."(Rom 2,8)

Om du mener at dette med Guds vrede ikke stemmer med ditt gudsbilde, så kan det være at det er ditt bilde av Gud som er feil. I Rom 3,5 spør apostelen: "Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" Til dette svarer han: "Langt derifra! Hvordan skulle da kunne dømme verden." (v 6)

Det finnes mange flere skriftsteder om dette, men det får bli en annen artikkel som omhandler dette tema alene. Her er det nevnt som en del av det budskapet som døperen forkynner. Hans ønske er at folk skal unnslippe denne vreden. Den eneste måten å gjøre det på er å vende om, i følge den samme døperen. Vende om fra sine synder.

Ilden som Ånden kommer med skal brenne opp alt det som ikke hører Gud og Hans rike til.

Dette er hva døperen sa:

"Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokke." (Matt 3,12)

I stillhet og tillit skal deres styrke være

I går kveld var jeg med på en spennende oppstart, til noe jeg tror kan få stor betydning for mange kristne i vårt distrikt. Toten Frikirke har tatt initiativet til kveldssamvær i sommer som har fire siktemål. Det skal være rom for stillhet og bønn, for åndelig fellesskap, for nådegaver i funksjon og for nattverdfeiring. Vi var en liten gruppe samlet i går, hvor vi satt i en ring, og nøt stillheten og Guds gode nærvær sammen. Så delte noen noe fra Ordet, og fra sitt liv, vi ba sammen og så stilte vi oss rundt nattverdbordet, brøt brødet og gav hverandre brød og vin. Det ble et inderlig fellesskap og personlig synes jeg det var ekstra sterkt å stå der rundt nattverdbordet og få del i og kunne feire eukaristin. Jeg kjente det jublet inne i meg i en stille glede over å kunne være en del av Kristi kropp. På et lite bord lå det en stor favn av sommerens blomster. De vitnet stille om Guds raushet og skaperglede. Dessverre har jeg ikke noe bilde fra sammenkomsten i går, men illustrerer dette med et bilde som viser noe av det samme. Dietrich Bonhoeffer har sagt at det er "ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne." (Dietrich Bonhoeffer: Et liv i fellesskap. Land og Kirke/Gyldendal 1979, side 15) Jeg forstår mer og mer hva han mener med det. Jeg håper at riktig mange skal finne veien til dette samlingen rundt nattverdbordet de kommende søndagene!

Sjikane og personangrep fører til at moderering av innlegg innføres

Etter en lang periode med sjikane, fremsetting av løgnaktige påstander og direkte hatefulle personangrep har jeg vurdert å stenge denne bloggen. Jeg angripes på den mest simple måte fordi jeg har vært åpen og personlig om mitt trosliv og mine troskamper, og min sykdom. Dette har jeg valgt å gjøre, fordi jeg vet andre sliter med de samme tingene og det kan være til hjelp å møte noen som har opplevd tilsvarende ting. Likevel fremstilles dette på følgende måte av en som stadig omtaler meg i lite hyggelige former på sin egen og andres blogger: "en mann (undertegnede) som bedyrer sin bibeltroskap og sin gudsfrykt i pompøs offentlighet hver eneste dag, og som opplever seg i stand til å fordømme alle som ikke tenker og tror som ham selv."


Jeg har ønsket at bloggen skal være en plass for en åpen samtale, men jeg har innført visse publiseringsregler. De står gjengitt på bloggens heading. Men stadig må innlegg slettes fordi de bryter med disse enkle publiseringsreglene. Frem til nå - ved visse få unntak i korte perioder - har bloggen vært åpen for å legge igjen kommentarer. Også anonymt. To personer er utestengt fra å kommentere på grunn av gjentatte brudd på publiseringsreglene. De fortsetter likevel å sende inn sine bidrag. Gjerne på tider av døgnet da de antar at jeg ikke er hjemme, eller de gjør det på natten. Dermed har de et visst håp om at andre kan lese deres innlegg før jeg får mulighet til å slette dem. Disse innleggene bryter som regel med publiseringsreglene og inneholder ofte sjikane og sterke personangrep. Jeg kan nevne eksempler på et innlegg som sto på trykk denne natten, og som er slettet. Her heter det blant annet: "Du skremmer folk vekk fra Gud. Det er det som er fryktelig alvorlig med denne bloggen. Det er ingen som kan kjenne seg igjen i det du skriver for du følger jo ikke ordene selv. Du av alle burde jo være et forbilde for det du skriver om. De fleste oppegående mennesker ser jo at du ikke gjør det. Du er jo bare en simpel hykler og en løgner." Og videre: "Du ligner jo ikke Jesus i det hele tatt. Jesus var jo et bra menneske han. Det vet man jo selv om man ikke er kristen en gang. Du er jo bare egoistisk og tåler ikke å høre motstand eller kritikk. Du elsker mest av alt deg selv. Du er bare et forbilde for deg selv." Og til slutt: "Du sitter med fasiten og du vil bli hyllet for det. Du sitter på din høye stol inni ditt lille speilrom og nyter alle sider av deg selv. Og du slår rundt deg med din bibel og slår ned på alle som ikke er som deg selv. Det er kvalmt. Du leker at du selv er Gud."


Vedkommende som skriver dette vet at han ikke lenger får publisert noe på denne bloggen. Han har brutt publiseringsreglene så mange ganger at han til slutt ble utestengt. Men han bryr seg ikke om det. Han venter på en ny mulighet til å publisere sine innlegg. Innlegget jeg har sitert fra ble lagt inn på bloggen i natt. Samtidig inviterer vedkommende alle til å publisere alt de vil på sin egen blogg, det innebærer også all sjikane og personangrep mot undertegnende som de måtte ønske. I tillegg gjengir han de innleggene han selv skriver og som blir slettet her.


Det er ikke bare denne bloggen som utsettes for dette. Vi får det også via telefon. Jeg har ingen som helst mistanke om at det kommer fra de som bruker denne bloggen til det samme. Men det førte likevel til at jeg måtte skaffe nytt mobilnr som nå er hemmelig.


Fra og med i dag innføres det derfor moderering av innleggene som skrives på denne bloggen. Jeg håpet lenge å kunne unngå det, da jeg ville gjøre det lettest mulig for alle å kunne skrive kommentarer. Alle er fortsatt hjertelig velkomne til å skrive kommentarer - og vær gjerne uenig med meg i teologiske og samfunnsmessige spørsmål! Jeg har fortsatt veldig mye å lære, og jeg lærer mye av mange av de som kommenterer her. Innleggene leses av bloggens administrator, som altså er undertegnede, før de publiseres. Bryter de med publiseringsreglene som sier at man ikke kan drive med sjikane eller personangrep, spre rykter eller bruke banneord, vil de heretter bli avvist og ikke komme på trykk. Hvis ikke kommer de fortløpende på trykk, men det vil kanskje ta noe lengre tid enn før. Jeg håper ikke at moderering vil medføre at det heretter blir færre som vil skrive. Dette er beklageligvis noe jeg ser meg nødt til å gjøre på grunn av visse innlegg. Jeg håper riktig mange vil skrive kommentarer, også anonymt. Dette tillates i visse tilfeller hvor man av ulike årsaker ikke ønsker å skrive sitt fulle navn.

(Illustrasjonsfoto)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)

Hvem sier dere at Jeg er?

På formiddagen i dag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss over dagens tekst fra Matt 16,13-20. Her følger talen. Jeg foreslår at du leser teksten fra Det nye testamente først, selv om teksten sikkert er kjent for mange av bloggens lesere:


Da jeg leste prekenteksten, i forbindelse med forberedelsene til denne gudstjenesten, stanset mine øyne ved det første verset. Det er noe forunderlig dette: Du kan lese en bibeltekst mange ganger - og dette er jo en av de mest kjente og kjære bibeltekstene i Det nye testamente, som vi har lest mange ganger - og så, plutselig oppdager du noe du ikke har sett før. Det er kanskje ikke så merkelig, fordi Bibelen er ikke som en hvilken som helst annen bok. I Hebr 4,12 kan vi lese: "For Guds ord er levende og virkekraftig ..."


Jeg ble sittende å undre hvorfor det er så viktig for Matteus, når han skriver sitt evangelium, å poengtere at Jesus stiller dette særdeles viktige spørsmålet: Hvem sier dere at jeg er? i nettopp traktene rundt Cæsarea Filippi. Har dette noe å gjøre med spørsmålet Jesus stiller, og det svaret Han får? Har Cæsarea Filippi noen relevans til det som skjer her i det hele tatt?


Svaret er ja, og jeg legger til: I aller høyeste grad. Cæsarea Filippi var nemlig ikke et hvilket som helst sted. Området som nå kalles Banias, het tidligere Paneas og var sentrum for dyrkelsen av guden Pan. På Jesu tid het stedet Cæsarea Filippi, og var den nybygde hovedstaden i det lille riket som Herodes Fillip arvet etter sin far. Dette var altså bakteppet for at Jesus utfordrer sine disipler til å si jvem Han er. Svaret deres er avgjørende i mange henseender. Det får ikke minst betydning i spørsmålet om hvem som er Herre. Keiserdyrkelsen krevde jo at man måtte være villig til å bøye kne for keiseren, og hans avguder. Nå vet vi at den gode bekjennelsen som ble avlagt i traktene ved Cæsarea Filippi, fikk store konsekvenser for de første kristne. Vi leser i Apgj 17,6-7: "Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk i imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge."


I et område preget av avguds- og keiserdyrkelse, et sted hvor demoner trives, lyder den glade og frimodige bekjennelsen: Du er Messias, den levende Guds Sønn! Bekjennelsen til Peter ble avlagt i nærvær av både mennesker, engler, demoner og Herren Jesus selv. Noe slikt var aldri hørt i traktene rundt Cæsarea Filippi før. Det må ha vært stor glede i himmelen denne dagen!


Mesteren er alene med sine disiper ved disse vakre områdene, som ligger helt nord i Galilea, nær Hermonfjellet. Jeg har vært her, så jeg har ordene mine i behold når jeg beskriver dem som vakre.


Han stiller dem et spørsmål som Han aldri tidligere har stilt dem direkte. Først stiller Han det uforpliktende, uten å be om noen personlig bekjennelse: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? Og svaret er at folk sier så mye! Det gjør de fortsatt. Nevn navnet Jesus og du blir servert de utroligste oppfatninger. Det er ikke måte på hva slags meninger folk har om Jesus. Vi må vel si: Både på godt og på vondt. Folket tror - som kongen selv på den tiden - at døperen Johannes hadde stått opp fra de døde. Eller at Jesus er en av profetene som er kommet tilbake, kanskje Elia? Eller Jeremia? Ingen av disse tre gjetningene var helt bak mål! Man kjente igjen døperens veldige botsprekener i Jesu undervisning. Man visste også at Elia skulle komme som en forløper for Messias. Og Jeremia var jo blitt forkastet av Israels ledelse. Alt dette stemte.


I dag ville folk sagt: Jesus var en stor morallærer. Han var et godt menneske, og gjorde mye godt for folk. Eller: Han var ikke fordømmende. Han er bare kjærlighet. En opprører.


Jesus lar disiplene komme med det de har hørt folk si om Han, men så vender Han spørsmålet mot dem selv: - Men dere, hvem sier dere at jeg er? Dette var et viktigere spørsmål å få svar på, enn hva folk flest mente om Ham. Disse 12 - de som var Herrens disipler, forstod de hvem Jesus var? Hadde de like vage forestillinger som folk flest? - Men dere, hvem sier dere at jeg er? I grunnen er det det aller viktigste spørsmål som kan stilles. Og ikke minst vil svaret være helt avgjørende, ikke bare for tiden, men også for evigheten.


Det er Simon Peter som svarer. Og svaret hans er bygget på noe mer enn kunnskap. Svaret er bygget på åpenbaring. "Jesu ssvarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas' sænn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (v.17)


Det er viktig og riktig å tilegne seg kunnskap gjennom bøker, undervisning og erfaringer. Men vi kommer likevel ikke bort fra at noe må åpenbares for oss. Vi har et godt eksempel på dette i 2.Kor 3,12-16: "Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt. Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, bli sløret tatt bort."


Slik er det fremdeles. Jødene leser den samme boken som oss, men det er et dekke, et slør for deres øyne mens de leser.


Ordet som er brukt i Matt 16,17 for åpenbaring er et gresk ord som betyr av-dekke, av-sløre, åpenbare. Og den som gjør det i dette tilfelle er vår himmelse Far. Han av-dekker, avslører for Peters indre blikk hvem Jesus er. Det som skjer er at dette sløret, dette dekket, tas bort, og Peter ser noe som han ikke har sett før. Han får det åpenbart. Det samme skjedde jo senere med Emmausvandrerne. De hadde den beste bibellæreren gående ved siden av seg, Mesteren selv. Det står at han utla for dem "det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og alle profetene." (Luk 24,27) Dette skaper begeistring hos dem. Det står i vers 32: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?"


Men skriftutleggelsen og begeistringen til tross: de gjenkjente Ham ikke. Ikke før Han bryter brødet med dem. Da leser vi i Luk 24,31: "Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen."


Det krevde åpenbaring, og i tilfellet med Emmausvandrerne skjedde det i forbindelse med eukaristin, eller nattverden. Det er ikke det eneste tilfellet hvor det skjer nettopp her: i forbindelse med nattverdfeiringen. Vi trenger altså åpenbarinfg for å se hvem Kristus er. Derfor er det at apostelen Paulus ber som han gjør, i den veldige bønnen som er gjengitt i Ef 1,17flg: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne."


Dette er et av de store behovene i Guds forsamling i dag: Behovet for åpenbaring. At sløret trekkes til side, og vi får stifte bekjentskap med det himmelske, med den åndelige realiteten.


"Du er Messias!" I den greske teksten står det: sy ei ho Christos. Det er oversettelsen av det hebraiske Messias, som betyr salvet til konge. "Og det ligger noe uhørt i dette ordet, som rommer troen på at Gud i tidens fylde skulle sende en kongenes konge, en hersker uten sidestykke i historien, en grunnlegger av det rike som skulle være Guds eget," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Det nye testamente. Og Peter legger til: den levende Guds Sønn. Hans øyne hadde sett, for hans indre blikk så han dette: Messias, den levende - Guds Sønn.
Den levende Gud betegner nettopp det som skiller Guds vesen fra alle filosofiske og allmenreligiøse gudsforestillinger. Gud er ingen høyestes idè og heller ikke en allmenn åpenbaring av en guddomsmakt i naturen eller samvittigheten. Gud griper inn i historien, Han handler og taler slik at det høres og synes, gjennom redskap som Han selv har utvalgt. Og Hans store, avgjørende inngripen i historien er Jesus Kristus.


Den kristne tro kan sammenfattes i dette som var en av den tidlige kirkens bekjennelser, og som har vært grunnlaget for både den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, slik det gjengis i 1.Tim 3,16: "Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."


Det er noe veldig og grensesprengende over dette: Han ble åpnbart i kjøtt og blod.


Jeg vender stadig tilbake til ordene til evangelisten, teologen og Kristusmystikeren Johannes, i Joh 1,14: "Og Ordet ble menneske." Jeg kan bruke resten av mitt liv, og likevel ikke lodde dybdene fullt ut av disse 4 ordene! Dette er veldig.


Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men vi kommer til tro gjennom våre sanser! Apostelen Paulus skriver jo i Rom 10,17: "Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord." Evangeliet er ikke et slags esoterisk eller gnostisk budskap som formidles i abstrakt eller spiritualisert form, slik vi ser det i New Age. Nei, det når oss i ord og bilder, gjennom dufter, smaker og berøring. Den samme Johannes som jeg har sitert, har også skrevet: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss." (1.Joh 1,1-2 Norsk Bibel 88) I mange år har jeg vært opptatt av ikoner og ikonenes betydning. Og vi har mange vakre ikoner i vårt eie. På 300-tallet skriver Basileios av Cæsarea: "Det som Ordet kommuniserer via hørselen, viser bildet ordløst fram." Vi skal ikke lese mye i Det nye testamente før vi oppdager den nære forbindelsen det er mellom ord og bilde. Den ortodokse teologen Leonid Ouspensky sier det så frimodig: "Uten bildet er kristendommen ikke lenger noen kristendom."


La meg forklare hva jeg mener med dette, for det jeg sier kan for enkelte være kontroversielt. Ordet ikon kommer av det grekse ordet eikon. I Kol 1,15 kan vi lese dette om Kristus: Han er den usynlige Guds eikon." Ordet ikon oversettes i vår Bibel med bilde.


I Kristus oppheves det gammeltestamentlige billedforbudet, i Jesus er nemlig Gud avbildet! Jesus sier jo i Joh 14,9: "Den som har sett meg, har sett Faderen." Ikonet krenker ikke billedforbudet. Det peker tvert om på dets eneste mulige konsekvens, nemlig dette: I Kristus er Gud blitt menneske. Den Usynlige er blitt synlig. Den skjulte har avdekket sitt ansikt.Gud som er ånd og uten form, har gitt seg en kropp og forenet seg med materien. Troen på at det er sant at Gud er blitt menneske - inkarnasjonen, dette vakre ordet, danner utgangspunkt for alt i kirkens tro og bønn. For dette er ikonet et symbol, men det er ikke noe idol, altså i betydningen avgud. Vi lærer Gud å kjenne gjennom å se inn i et menneskes ansikt:Jesus.


La meg avslutte med disse ordene av Johannes av Damaskus, som har sagt: "Synet er den edleste sans," og la meg legge til: Øyet ser mer enn det ørene hører. Mennesket blir hva det ser. Ingen kan få et glimt av Gud og forbli uforandret. Apostelen Paulus skriver:


"Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet."

Den åndelige rustningen, del 9

Den åndelige rustningen mangler heller ikke sverdet, eller Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef 6,17) Om dette kunne jeg ha skrevet mye. Det beste beviset for hvordan Guds ord virker som et våpen mot djevelens lumske angrepm er jo det eksemplet som Jesus selv viser i møte med den onde i ødemarken. Han avviser satans fristelser ved å aktive henvise til og bruke Guds ord. Han brukte faktisk bare dette skarpe sverdet - intet annet. Det var nemlig kraftig nok. Satan ble felt og måtte vike på grunn av Ordet. I Hebr 4,12-13 kan vi lese dette om Åndens sverd:

"For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for."

Det er viktig å merke seg at Guds ord omtales som Åndens sverd. Hva kommer det av?

En side av dette finnes i 2.Tim 3,16: "Hele Skriften er innåndet av Gud..."

Ordet kalles altså Åndens sverd. Og det er snakk om et skarpt sverd. Det så vi av Hebr 4,12. Vi finner det samme hos apostelen Johannes, i Åp 1,16: "I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd...."

Nå har jeg sitert Rosenius en del når det gjelder den åndelige rustningen, og det gjør jeg med god samvittighet. Han er en god og sikker åndelig veileder. Om Åndens sverd skriver han:

"Hvilken triumferende seierskraft ligger det ikke i Guds urokkelige ord! Om djevelen kommer og vil gjøre meg usikker, for eksempel om mitt håp om frelse, da setter jeg Guds ord opp mot ham, og sier: Ja, kan Gud lyve, da blir sikkert mitt håp til skamme."

Rosenius er også inne på en annen viktig side av dette når han skriver:

"Men like meget som vi bruker sverdet til å verge oss selv mot satan, skal vi bruke det til vern om sannheten. Med Ordets og Åndens sverd skal vi slå ned alle villfarelser. Vi ser jo at både Jesus og apostlene ikke lot vranglærerne i fred. De kjempet alvorlig mot dem.... Endelig skal vi bruke Åndens sverd til å gjøre erobringer for Kristus og Hans rike. Vi skal slå ned festene og hugge av båndene som satan har bundet sjelene i. Snart er det vankyndighetens og selvsikkerhetens bånd, snart vantroens og fortvilelsens lenker. Her kan vi være disse sjelenes tjenere og gi dem Guds ord."

Om det samme tema har Luther sagt:

"Alt dette skjer først og fremst gjennom den åpne og frie forkynnelsen av Guds ord fra prekestolen. Dernest også når enhver kristen, for seg selv eller sammen med andre, hører, synger, leser, taler og tenker over Ordet. For når vi forkynner Ordet klart og rent, med flid og alvor leser det og tenker over det, da har det en guddommelig kraft til å frelse sjeler og forstyrre djevelens virksomhet."

Hva jeg tror om utsagnet "Skriften alene"

En av bloggens lesere spør om hvordan jeg forholder meg til det reformatoriske utsagnet: Skriften alene. Jeg har svart på dette ved flere anledninger, men siden dette er et meget tidsaktuelt spørsmål om hvordan vi forholder oss til vår reformatoriske arv og alltid vil være det, svarer jeg på følgende måte denne gang:


Sola Scriptura er et interessant utsagn, men hva betyr det?

Det var i protest mot den betydning paven og tradisjonen ble tillagt, at Luther fremhevet Skriften alene som grunnlag for den kristne lære om troen og det kristne liv. Men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert i mot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Det er en grov misforståelse å mene at en går til Skriften som om en er uten noen forutforståelse.

Fra reformatorenes side ble det sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene.

Jeg synes den reformatoriske formulering, den såkalte Konkordieformelen (epitome) gir et godt uttrykk for min overbevisning:

“Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente.” Likeledes dette: “Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at “hele Guds råd” (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - “Jesus Kris­tus, og ham kors­festet” (1 Kor 2,2) og at “av nåde er dere frelst, ved tro” (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.”

Jeg holder også fast på de oldkirkelige symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelse som sanne uttrykk for den bibelske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.

Jeg slutter meg også til reformatorenes formule­ring om slike skrifter:“De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt.” (Konkordieformelen)