Det går fremover med byggingen av klosterkirken i Hurdal

Klosterkirken ved Hellige Trifons kloster i Hurdal begynner å ta form. Forrige gang jeg skrev om den var kun råbygget satt opp. Som dere ser av bildet begynner også kirkens eksteriør å bli ferdig.

Kirkebygget er på 70 kvadratmeter og bygges til ære for den hellige Trifon fra Petsjenga. Det arkitektoniske forbildet er den hellige Nikolai's kirke i Banja Rudnika i Kosovo, et kirkebygg som skriver seg fra 1400-tallet.

I klosterkirken i Hurdal skal det settes opp en ikonostas i nøttetre fra fra Serbia. En gruppe på tre studenter og en lærer fra et kirkelig kunstakademi skal lage freskene i løpet av våren 2010.

Vi gleder oss sammen med våre ortodokse munkevenner som bor på klostret i Hurdal, og våre venner i Den ortodokse kirke i Norge. Klosterkirken i Hurdal vil bety mye for mange, og bli et bønnens hus, ikke bare for distriktet, men for Norge.

Mizoram - fjellstaten hvor 80-95 prosent av innbyggerene er bekjennende kristne

Lytt til lovsanger fra baptistkoret fra Mizoram i India. Et av de første og største stedene som er blitt forvandlet gjennom Guds kraft og evangeliets forkynnelse i det 20.århundre er Mizoram. Dette er en fjellstat u det nordøstlige India. Regionens navn oversettes som "Høylandsfolkets land." Det er en passende beskrivelse, ettersom storparten av de lokale innbyggerne, kjent som mizoer, bor i landsbyer som er omgitt av høye fjell og maleriske klipper, hvor det drives et grøderikt jordbruk.

Men det er ikke landskapet eller jordbruket som gjør Mizorams 750.000 innbyggere så spesielle. Ikke at de er av mongolsk avstamning heller. Det er derimot den forbausende veksten i den nasjonale kirken, som man regner med omfatter 80-95 prosent av befolkningen. Dette er så mye mer bemerkelsesverdig i lys av det faktum av Mizoram ligger inneklemt mellom det islamske Bangladesh i vest, det buddhistiske Myanmar i øst og hindustatene Assam, Manipur og Tripura i nord. Kirken i Mizoram sendte nylig ut 1000 misjonærer til ulike regioner av India og andre steder i verden.

Kristne blant de omkomne etter tyfonen Marakot

Det er flere kristne blant de omkomne etter de voldsomme ødeleggelsene etter tyfonen Marakot, som blant annet rammet Taiwan tidligere denne måneden.

Fem medlemmer av en og samme familie er bekreftet omkommet. De var alle medlemmer av en baptistmenighet. Det var også en politimann, som er fryktet omkommet etter at han forsøkte å redde andre fra vannmassene.

Japan, Filippinene og Kina er også hardt rammet. Til nå er 500 mennesker bekreftet omkommet. I tillegg er det kolossale ødeleggelser.

Den kinesiske baptistføderasjonen har 209 menigheter med mer enn 14.000 medlemmer på Taiwan. 15 av disse menighetene befinner seg i katastrofeområdet. Flesteparten av dem kan ikke nås på grunn av ødeleggelsene, og man kjenner ikke til hvordan det står til med dem.

Kristne over hele verden oppfordres nå til å be for alle de som er rammet av denne katastofen i Asia.

Hva betyr det å være født på ny? Del 2

En av de som har hjulpet meg til å sette søkelys på den nye fødsel, som Jesus taler om i Johannes 3, på nytt, er bibellæreren David Pawson (bildet). Han har skrevet bok om dette med tittelen: "The Normal Christian Birth", med undertittelen: "How to Give New Believers a Proper Start in Life."

Selv hadde jeg gleden av å lytte til David Pawson i forbindelse med en ledersamling på Grimerud for ikke så lenge siden. Jeg har hørt ham tale ved to anledninger før, begge gangene i Jerusalem.

I sin bok skriver Pawson at et menneskes inntreden i Guds rike består av fire elementer:

1. Omvendelse i retning Gud

2. Tro på Herren Jesus

3. Dåp i vann

4. Mottagelse av Den Hellige Ånd.

Så skriver Pawson:

"Siden alle fire elementene er nødvendige, er det en bortkastet øvelse å gradere deres viktighet, men ulike strømmer innen kirkens liv har hatt en tendens til å vektlegge en, noen gang på bekostning av andre. Men alle fire er vevd sammen i Det nye testamente."

Hele denne prosessen kan oppleves forskjellig. Pawson peker på følgende:

1. For de 12 apostler, tok det noen år.

2. For disiplene i Efesos sansynligvis noen måneder.

3. For de som ble omvendt i Samaria, kanskje noen uker.

4. For apostelen Paulus, noen få dager.

5. For fangevokteren i Filippi, noen timer.

6. For husholdet til Kornelius, noen minutter.

Vi finner fire elementene beskrevet både i evangeliene og brevene:

Hos døperen Johannes finner vi at alle fire er tilstede. Han forkynte behovet for å omvende seg fra sine synder:

"Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelsens dåp til syndernes forlatelse ....Bær da frukt som er omvendelsen verdig!" (Luk 3,3 og v.8a) Johannes kom slik at folk gjennom ham kunne komme til tro: "Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham." (Joh 1,7) Johannes introduserte dåp: "Jeg døper dere med vann til omvendelse." (Matt 3,11) Og han forutsa en dåp i Helligånden (Matt 3,11;Mark 1,8;Luk 3,16 og Joh 1,33)

Jesus gjorde det samme. Han forkynte omvendelse og tro (Mark 1,15), praktiserte dåp (Joh 4,1-2) og gav løfte om Den Hellige Ånd (Joh 7,37-39)

(fortsettes)

Nasjonalpalasset i Kiev ble fylt av hundrevis av baptister lørdag

400 års jubileet for grunnleggelssen av den første baptistmenigheten i Europa ble feiret i juli i år i Amsterdam. 27.-29. august ble jubileet også feiret i Ukrainas hovedstad, Kiev (bildet). Hit kom tusenvis av baptister fra Sentral- og Mellom Europa for å delta på festlighetene. Lørdag ble det arrangert et stort offentlig møte i Nasjonalpalasset i Kiev. Her deltok foruten de 250 delegatene til jubleet, også flere hundre gjester.

Lørdagens hovedtaler var Victor Hamm (bildet), kjent evangelist i det tidligere Sovjetunionen, som fikk føre mange mennesker til tro under de vanskelige årene med kommunistisk diktatur. Evangelist Hamm talte den gangen blant annet via radio. I dag er Victor Hamm tilknyttet Billy Graham organisasjonen.

Ukraina er et av landene i Europa hvor det finnes flest baptister. Den all-ukrainske sammenslutningen av Evangeliske kristne/Baptistene teller mer enn 2.800 menigheter med tilsammen 135.000 medlemmer. I tillegg kommer de uregistrerte baptistene som har omlag 130 menigheter med omlag 11.000 døpte medlemmer.

En sterk video om den største utfordringen kristne står overfor

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Kom til Jesus - en vakker lovsang med sterkt innhold

Hva betyr det å være født på ny? Del 1

Jeg har meditert en del over Johannes kapitel 3 de siste dagene, om Jesu møte med Nikodeus, og det å bli født på ny. Hva betyr egentlig "født på ny"? Jeg er overbevist om at det ligger mer i dette uttrykket enn det vi vanligvis legger i det. Jeg fremsetter påstanden: Om vi ikke forstår hva den nye fødsel handler om, forstår vi heller ikke hva det vil si å være og leve som en kristen!

Jeg er usikker på om vi egentlig forstår hva frelse er.

I går la jeg merke til noe i teksten som jeg ikke har dvelt så mye ved når jeg har lest teksten tidligere. Dette er jo en av de mest kjente fortellingene i Det nye testamente, men det er slik med Guds ord at nye ting dukker stadig opp når man leser det. Årsaken er jo at ordene er guddommelig inspirerte. Dette er ingen vanlig bok.

To ganger i teksten taler Jesus om Guds rike.

"Jesus svarte og sa til ham: Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike." (v.3)

"Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike."

Med andre ord: Den nye fødsel har med Guds rike å gjøre. Hva er så Guds rike?

Den kjente teologen William Barclay kommer med følgende definisjon, som jeg finner veldig interessant og veldig bibelsk: "Himmelriket er et sted hvor Guds vilje skjer like fullkomment på jorden som i himmelen. Å være i himmelriket er derfor å leve et liv hvor vi fullstendig underordner oss under Guds vilje, altså kommer til et stadium hvor vi helt og fullt og uten reservasjon aksepterer Guds vilje." (William Barclay: Din daglige Studiebibel. Johannes evangeliet, bind 1. Ansgar forlag 1982, side 138)

Barclay setter så dette i sammenheng med det Jesus sier om den nye fødsel. Han skriver:

"La oss så ta for oss ideen om barneforholdet. I en forstand er barneforholdet et enormt privilegium. De som tror, får rett til å bli Guds barn (Joh 1,12). Med hovedinnholdet i barneforholdet må nødvendigvis være lydighet. "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg." (Joh 14,21) Hovedinnholdet i barneforholdet er kjærlighet, og det viktigste ved kjærligheten er lydighet. Vi kan ikke si at vi virkelig er glad i en person, og så gjør vi ting som sårer vedkommende. Barneforholdet er et privilegium, men et privilegium som en kommer inn i bare gjennom full lydighet. Altså ser vi at det å være barn av Gud og å være i himmelriket er èn og samme ting. Et Guds barn og en borger av himmelen er begge to villige til fullt og helt å akseptere Guds vilje." (samme bok, samme sted)

Jeg tror at William Barclay er inne på noe fundamentalt viktig: Vi kan ikke løsrive det å bli født på ny, med det å komme inn i Guds rike, og et barneforhold til Gud handler ikke bare om Guds kjærlighet til oss, men også om vårt gjensvar: lydigheten mot Hans ord. Når døperen Johannes talte til de som kom ut til ham i Judeas ødemark, sa han:

"Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig."

Vi har feilaktig lært folk å be en kort bønn, hvor de har bedt Jesus komme inn i sitt hjerte, så har vi fortalt dem at nå er de blitt kristne, og så har etterlatt dem til seg selv. Men er dette det samme som å bli født på ny?

(fortsettes)

Nydelig lovsangs-CD - en frukt av Bønn for Oslo

En god venn av meg har kommet med ny CD: "I skyggen av dine vinger." Plata er en frukt av de siste åtte årenes lovsang under "Bønn for Oslo". Lars Berg, som jeg har kjent i mange år nå, har laget en usedvanlig nydelig innspilling. May Sissel og jeg hørte den igjennom i går, og stua vår ble fylt med Helligåndinspirert musikk og sang, som løftet oss og velsignet oss. Selv holdt jeg på med et skrivearbeid, men måtte legge det fra meg for å lytte.

Denne plata berørte meg djupt. Det er tydelig at den er blitt laget av mennesker som elsker Jesus, ikke bare av dyktige musikere og sangere. I grunnen er jeg blitt ganske mett på lovsangsplater av dyktige musikere. For det er ikke der det ligger. Selvsagt er det flott å høre mennesker som kan musikk, men lovsang er noe annet enn dyktighet. Lovsangsteamet som deltar er koblet sammen med strykere og brass. Det gir også det hele et annerledes preg.

På baksiden av CD'en skriver Lars:

"Dette er en liten smakebit på hva vi har fått oppleve det siste halve året på "alteret" eller i "bønnehuset" der vi gjør tjeneste for Herren alene gjennom stort sett improvisert tilbedelse og meditasjon over Bibeltekster. Dette er "råmalm" rett fra gruvene, edelsteinene er ikke slepet og polert, men jeg vil allikvel by deg på en smal. Disse to timene hver tirsdag har forvandlet mitt liv. Det er vekkelse i hjertet mitt. Nyforelsket i Jesus!"

Jeg skulle ønske at riktig mange fikk lytte til denne CD'en.

Du får den gjennom Master Music og Bok og Media.

Smakebiter finner du her:

http://www.mic.musikkonline.no/shop/displayAlbum.asp?id=37288

Samhold og mangfold preger mennonitemenighetene i Paraguay

I midten av juli ble det holdt en konferanse i Paraguay for de voksende mennonitmenighetene i landet. Siden de syv første personene ble døpt i byen Enlhet i 1947, har mennonitene vokst til 8300 medlemmer. Konferansen i juli viser til fulle det store mangfoldet som disse menighetene representerer.

I forbindelse med konferansen sto mange frem og fortalte om den store endringen som hadde skjedd i deres liv, etter at de hadde møtt Jesus. For de mange med indiansk bakgrunn betyr det å bli en kristen et brudd med heksedoktorer og folkereligiøsitet. Som en sa det:

"Det er mange ting vi har lagt bak oss etter at Jesus ble Frelser og Herre i våre liv."

Mennonitemenighetene i Paraguay legger stor vekt på evangelisering, og er ofte ute på gatene for å vitne. For mange er det et vitnesbyrd i seg selv å se mennesker leve sammen i et så nært fellesskap som mennonitene gjør. Det er ikke hverdagskost i et land som er preget av så mye frykt som i Paraguay.

I Salme 133 leser vi:

"Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen." (v.1)

Enker får praktisk hjelp gjennom menigheten

Den nytestamentlige forsamlingen tok tidlig ansvar for sine enker. Vi leser tidlig i Apostlenes gjerninger, om en krangel som oppstår mellom de gresktalende og de hebraisktalende jødene, som var kommet til tro på Jesus, "over at deres enker ble tilsidesatt ved den daglige utdeling". (Apgj 6,1) Og når Paulus skal instruere sin unge medarbeider Timoteus, ser vi at menighetene førte lister over enker og at disse enkene hadde en særskilt tjeneste i menigheten. De skulle også ha sitt underhold av menigheten, med mindre det var noen i familien som kunne ta seg av dem. Se 1.Tim 5,3-16.

Birchman Baptistmenighet i Forth Worth i Texas har tatt konsekvensen av dette. De har opprettet en egen tjeneste som de har kalt "Hjelpende hender", som utfører praktisk arbeid for enker og enkemenn.

En av pådriverne for dette flotte arbeidet er Joyce Rogers (bildet). Hun er enke etter Adam Rogers, som døde bare 54 år gammel. Han var pastor for Bellevue Baptistmenighet i nærheten av Memphis i Tennesse. Joyce Rogers har skrevet bok om sine erfaringer som enke, en bok som er blitt til stor hjelp for mange som er i samme livssituasjon.

Gjennom "Hjelpende hender" får mange utført praktiske arbeidsoppgaver i hus og hage, som de ellers ikke ville ha klart på egenhånd. Menigheten hjelper også enkene overfor myndighetene, og gir ellers støtte der hvor det trengs.

Kanskje en ide for norske menigheter?

Kristus vårt liv, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til Andrew Murray:

Det er mange som ønsker evig liv i himmelen av Kristus, men hvem ønsker det liv her på jorden som Kristus levde? Mange troende har det nedskrevet - men akk - det kan ikke bli noen tanke om å etterfølge Kristus i særlig grad - for de har ikke som mål å komme nær Ham. Men dersom du ærlig har sagt: 'Fader, Du har retten til mitt liv, og mitt hjerte gir seg i full overgivelse fra nå av', si da: Kristi liv må bli mitt.

Men, for det andre: Hvis vi ønsker å vite hva det innebærer med 'Kristus vårt liv', så må vi ikke bare se på Kristus og Hans gjerning for oss som vårt eksempel, men på Kristus for oss som vårt Sonoffer.

I sitt liv beredte Kristus en sti for oss til å vandre på. Han etterlot oss et eksempel, så vi skulle følge i Hans fotspor, og merket opp den veien vi skal gå til evig liv. Men det var ikke nok, for vi var utestengt fra den veien, og det livet på grunn av synden, forbannelsen og døden. Derfor gikk Kristus selv, etter å ha banet og merket opp den velsignede vei, inn i lidelsen og døden på Golgata, og ga sin vilje til Gud i døden. Der bar Han våre synder og forbannelsen og straffen ble lagt på Ham, så Han skulle bli vår fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Han gav sitt dyre blod. 'En evig pakts blod', så vi ved det kunne få adgang til Guds nærhet. Og nå er Kristus der som vår Yppersteprest, for å anvende på våre hjerter som en levende Frelser, den guddommelige kraften i dette sonofferet.

Hver gang vi tenker på å komme til Gud, tjene Gud, og fremstille oss for Ham, så dukker den tanken opp - og det er riktig å se det på den måten: jeg med all min syndighet, jeg med mine overtredelser og mine tilbakefall siden jeg ble omvendt og mottok Jesus, jeg med alt det syndige som bor i min natur - kan jeg virkelig komme og ha fellesskap med Gud hver dag? Da kommer svaret:

'Vi er kommet nær til ved Jesu blod', og: 'Da vi har frimodighet i Jesu blod; la oss da gå nær til ...'

Russlands falske messias

Når Jesus talte om de siste tider er villfarelse og falsk lære det første Han advarer mot:

"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de til han og spurte: Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalders ende? Jesus svarte og sa til dem: Se til at ingen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vil." (Matt 24,3-5)

I Sibir i Russland føres nå tusenvis av mennesker vill av en person som påstår han er reinkarnasjonen av Jesus. Han kalles Vissarion, men heter egentlig Sergeij Anatolyevitch Torop, av yrkes trafikkonstabel, før han mistet jobben i 1989. Torop, som er i begynnelsen av 30 årene, har grunnlagt noe han kaller "Det siste testamentes kirke", men som også går under navnet "Fellesskapet av forent tro". Han påstår at han er Jesus som er kommet tilbake til jorden. Forkynnelsen er en eneste lapskaus av buddhisme, russsisk ortodoks kristendom, økologi og en sterk fokus på at jorden skal gå under. Både han og tilhengerne er vegitarianere.

Så kan vi som leser dette blåse av det hele og si at det er jo helt opplagt at dette er en falsk profet. Ja, det er jeg enig i. Men til nå har denne sekten over 4000 medlemmer, og man regner med ca 10.000 tilhengere. Selv påstår han at tallet er nærmere 50.000.

Denne falske profeten opererer for det meste i Sibir, hvor han går rundt i hvite eller røde tunikaer, og hylles av sine tilhengere.

Dette kan vi lære av mormonerne

La dette være helt klart fra begynnelsen: Vi har ingenting å lære av deres tro. Mormonerne er en falsk religion, som ikke har noe med sann kristen tro å gjøre.

Men på bakgrunn av de siste artiklene jeg har hatt på bloggen om viktigheten å leve i full overgivelse til Gud, for å nå mennesker med evangeliet, så finner jeg en artikkel i denne ukens utgave av A-Magasinet svært interessant.

Den handler om to unge amerikanske jenter som reiser til Norge for å drive propaganda for mormonerne. Når jeg leser om hvor mye de er villig til å satse på å spre denne vranglæren, så spør jeg meg selv om hvor det finnes radikale kristne som vil gjøre det samme for Jesus. Hør bare:

Gutter som reiser ut som "misjonærer" gir 24 måneder til Mormonkirken. Jenter 18 måneder. De betaler selv 10.000 USD for å reise til et land som de ikke velger ut selv, men som andre velger for dem. De bruker to måneder på et treningssenter før de reiser ut.

Hver dag arbeider de med å spre budskapet sitt fra klokka åtte om morgenen til ni om kvelden. I løpet av alle disse månedene de er i tjeneste får de ingen ferie. De kan bare sende epost til slekt og venner èn gang i uka, og telefonsamtaler til familien får de kun ta to ganger i året. Hele misjonstiden tilbringes med en partner av samme kjønn som ikke kan slippes av syne annet ved toalettbesøk og dusjing. "Misjonærene" kan ikke se film, og de får bare høre på musikk med religiøst innhold.

Hver dag starter med to timers lesning av mormonernes skrifter og tre kvarters selvstudium i språket i det landet hvor de virker. Dagene går ellers med til å følge opp kontakter med mennesker de har snakket med, og som ønsker en slik oppfølging. Ellers er de ute for å snakke med nye mennesker.

Det blir resultater av slikt:

I fjor konverterte 265 593 mennesker til den mormonske troen, mye takket være at 55.000 mennesker var reist ut som "misjonærer". I Norge har mormonerne vel 4100 medlemer. Deres mål i år er å "døpe" 84 nye. I slutten av august var tallet rundt 40. Mormonerne anslår selv at tre av fem nye medlemmer som "døpes" her i landet, er utlendinger.

Når sier jeg ikke at den strenge disiplinen er noe som vi skal etterape, men tenk om det fantes kristne som tenkte som de 55 000 mormonerne og som er villig til å betale 70.000-80.000 av egen lomme og arbeide så hardt for å vinne mennesker for Jesus! Se hvor målbevisst de satser på å nå våre nye landsmenn. Hvor mange av våre nye landsmenn har vi vitnet for i år? Hvor mange har fått høre om Jesus takket være deg? Og meg?

Jeg blir trist av å lese om disse mormonerne. For hver de vinner går et menneske den evige fortapelsen i møte. De blir forført. Men jeg blir også trist av å tenke på hvor lite vi kristne gjør for å vinne andre for Jesus. Er ikke troen vår like viktig som deres?

Men jeg blir glad når jeg tenker på at det finnes noen få slike radikale Jesusetterfølgere som er villig til å betale prisen. Jeg ber om at Gud skal gi meg helse til å bli en av dem i større grad enn det jeg er i dag. Så hjelpe meg Gud.

Prisvinnende mennonitforfatter hyller Jesus som den beste historieforteller av alle

Rudy Wiebe er kanskje et ukjent navn for de fleste nordmenn. Men i den engelsktalende verden er han en størrelse å regne med. Han er en pensjonert canadisk professor i engelsk, og har skrevet flere bestsellere som har fått en rekke priser. Det spennende med Rudy Wiebe er at han kommer fra en mennonitisk bakgrunn, og det er fra dette miljøet han også skriver sine bøker. I dette intervjuet forteller han om sin bakgrunn, og om Jesus som den største "historiefortelleren" av dem alle. Så vidt meg bekjent er ingen av hans bøker oversatt til norsk. Det er sannelig på tide. På engelsk finnes det 12 titler av ham.

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Modig Ottosen har modige venner

Espen Ottosen er en modig mann. Det er også hans venner. Nå har Misjonssambandets informasjonsleder gått hen og skrevet bok om noen av dem. De som er homofile, men som har valgt å leve enslig og i henhold til Guds ord.

Endelig kommer også deres historie frem. De historiene homoaktivistene helst så ble fortiet. Nå settes det ord på levd liv. Jeg gleder meg til å lese boken.

Så kommer selvsagt reaksjonene. De var forventet. Homobevegelsen setter ikke pris på Ottosen, det vet vi, og det ser ikke ut til at den setter pris på homofile som velger å leve i henhold til Guds ord heller. Men det visste vi vel også.

I det hele tatt er det ikke mye tolleranse der i gården. Ikke for mennesker med et annet syn enn det politisk korrekte i hvert fall. Tolleransen går kun en vei.

Men kanskje vi nå for en gangs skyld kunne lytte til erfaringene fra homofile som velger å leve motstrøms? Som tar Guds ord og sin tro på Jesus på ramme alvor, selv om det betyr et liv levd avholdende. Jesus har ikke kalt oss til å leve enkelt. Han kaller oss til å leve radikalt. Han kaller oss til et liv i forsakelse og tro. Så flott at noen tar det bokstavelig, som vennene til Espen Ottosen.

http://www.vl.no/kristenliv/article4542057.ece

Kristus vårt liv, del 2

Her følger andre del av Andrew Murrays artikkel:

Hva finner jeg så, når jeg betrakter Kristus? Med tanke på full overgivelse til Gud. Det var selve fundamentet i Kristi liv. Han kom som et menneske Gud hadde sendt til verdenm og som et menneske som ikke hadde noe annet å gjøre enn å fullføre Guds vilje. Og Han kom som et menneske som ikke hadde noe i seg selv, men som hver dag var avhengig av Gud for å bli lært, og for aat Han skulle tale sine ord gjennom Ham og vise Ham de gjerninger som Han hadde å gjøre. 'Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv.' Han levde et liv i absolutt overgivelse til Gud: Guds vilje, Guds ære, Guds rike - Han levde og døde for dette. Og Han gjorde dette, ikke anspent til enkelte tider, mens Han kastet det fra seg til andre tider, ikke for å slappe av med noe i denne verden og glemme samfunnet med Gud, som mange kristne gjør. Kristendommen er noe anstrengende for dem, en byrde og en plikt; og det er så deilig å bare slappe av litt og legge ansgtrengelsene tilside. Å nei! Gud var Kristi glede, og levende vannstrømmer for Ham. Og det behaget Ham og var Hans styrke å leve i Gud og for Gud. Guds vilje var Hans mat og forfriskning og styrke.

Og Gud kommer til alle som ber: 'Min Gud, jeg har gitt deg løftet om full overgivelse. Og Du vet det, at selv om det ble gitt i svakhet og skjelvende, så ble det gjort i ærlighet og oppriktighet. Men, min Gud, hva innebærer det? Hvordan skal jeg leve dette livet?' Faderen peker på sin kjære Sønn, og sier: 'Dette er min Sønn, den elskede, i hvem Jeg har behag. Hør Ham; følg Ham; lev som Ham - la Kristus være loven for ditt liv.'

La oss gi våre hjerter til Gud i bønn, så Han kan få ransake oss og finne ut av oss, hvorvidt Kristi liv virkelig har vært vår rettesnor i livet. Jeg taler ikke om hva vi har oppnådd; men la oss spørre oss selv om vi har virkelig sagt: Å hvor velsignet det ville være! Å, dette er hva jeg har lengtet etter og ventet på Gud for! Jeg ønsker å leve for Gud på denne måten Kristus levde? Det lyder nesten som om det skulle være for høyt og for vågsomt. Men hva mener Kristus, når Han så ofte sier: Som Jeg - så dere. Som Jeg elsket - skal dere elske hverandre. Som Jeg holder min Fars bud, så skal dere bli i min kjærlighet når dere holder mine bud? Hva mener Den Hellige Ånd når Han sier: 'La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus. Han gav alt, sitt navn og rykte, og ymyket seg selv, og ble lydig til døden?' Kristi sinn må være mitt sinn, min natur, og mitt liv.

(fortsettes)

Anabaptistene leste Skriften med Kristus som sentrum, del 1

Jeg får stadig spørsmål om anabaptistene. Det gleder meg. En av de som har spurt har tatt utgangspunkt i noe jeg skrev for en tid tilbake: "Anabaptister, verken katolikker eller protestanter." Og det er særlig dette siste, som har undret enkelte. Var ikke anabaptistene en del av reformasjonen? Svaret er både ja og nei. De gruppene som fikk navnet "anabaptister", eller "gjendøpere" som er den norske oversettelsen, oppstod på 1500 tallet. De skilte seg likevel ut fra en del av de reformatoriske strømningene, av flere årsaker. Kort sagt gjelder det disse hovedpunktene:

* Anabaptistene var overbevist om at alle mennesker må bli født på ny. "Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike." (Joh 3,3)

* Kun personer som har omvendt seg fra sine synder, uttrykt en personlig tro på Jesus Kristus som sin Frelser og Herre, og vist en vilje til å leve i henhold til dette kan bli døpt og mottas som medlemmer av menigheten.

* De trodde på et skille mellom stat og kirke.

* De ønsket å leve i henhold til Bergprekenen og praktiserte ikke-vold prinsipper.

Anabaptistene var Bibeltroende! Det var jo nettopp muligheten for allmenheten til å lese Bibelen på egenhånd, som gjorde at mange gjorde opprør mot Romerkirkens vranglære. Anabaptistene leste også Bibelen annerledes enn andre. De mente at Skriften hadde et sentrum: Jesus Kristus. Derfor var deres bibellesning sentrert rundt Kristus og Hans kall til disippelskap. Med dette som utgangspunkt leste de hele Bibelen. Kristus var hodet for menigheten. Det var bestemmende for alle ting.

En Kristussentrert bibellesning innebærer at Kristi lære er noe som kan og skal etterfølges, ved at Guds nåde gjør dette mulig for oss. Og Kristi lære må etterfølges om man skal komme inn i Guds rike. Forståelsen av Guds rike er et annet nøkkelpunkt, men det skal vi komme tilbake til senere.

Protestantene, og særlig lutheranere, la vekt på at det var umulig å etterfølge det Jesus underviser om i Bergprekenen. Dette på grunn av vår syndfulle natur, som gjør oss hjelpeløse i å leve etter Jesu undervisning. Dessuten mente mange protestanter at Bergprekenen ikke hørte dette livet til, men var myntet på fremtiden. Enkelte tenkte da på tusenårsriket. Mens protestantene understreket betydningen av Guds nåde og tilgivelse, understreket anabaptistene etterfølgelsen.

For det andre: Anabaptistene mente Det nye testamente sto over Det gamle. De trodde, og tror fremdeles, at Det gamle testamente peker frem mot Kristus, og at Det nye testamente inneholder den fulle og endelige åpenbaringen av Kristus. Dette får mange ulike konsekvenser, blant annet i synet på militærtjeneste, avleggelse av ed, synet på rikdom, skilsmisse og gjengifte, bare for å ta noen eksempler. Mens flere av de protestantiske teologene forsvarte at kristne deltok i krig, med utgangspunkt i Det gamle testamente og kunne avlegge ed ovefor myndigheter, mente anabaptistene at dette var uforenelig med Kristi lære. Mens protestantiske teologer mente å kunne finne forsvar for skilsmisse og gjengifte, mente anabaptistene på sin side at det ikke kunne aksepteres. Anabaptistene var også av den oppfatning at den beste måten å forstå Skriften på var å leve etter den og lyde dens ord.

(fortsettes)

Bildet viser en av dagens anabaptistiske grupper.

"Vi vil åpne veier til et møte med Gud"

Jeg holder for tiden på med å skrive noen bibelstudienotater som skal publiseres i LOGOS, som utgis av Bibelleseringen i Norge. Det har jeg gjort flere ganger, og det føles veldig meningsfullt. Finnes det noe bedre å bruke tiden på enn å hjelpe mennesker til å lese Guds ord?

Notatene jeg skriver skal utgis i nr 1/2010, og gjelder for dagene 10.-20. februar. Det er Josvas bok jeg gjennomgår. Utfordringen er å skrive kort, hver kommentar er på maks 200 ord. Når man skal uttrykke seg kort, må man virkelig jobbe med hva som skal sies. Det er ikke lett. Særlig ikke når man skal behandle en så rik tekst som bibeltekstene er. Men trøsten er at de som leser selv kan studere videre på egenhånd.

Bibelleseringen i Norge har som motto: "Vi vil åpne veier til et møte med Gud". Det synes jeg er flott.

Bibelleseringen har ulike hjelpemidler som kan hjelpe deg til å få bedre utbytte av din daglige stille stund. Du finner deres nettside her:

http://www.bibelleseringen.no/

Det finnes leseplaner for både voksne, barn og ungdommer. Samt spesialhefter som tar for seg ulike deler av Bibelen. Ta deg en titt på produktene og la deg inspirere til å lese mer i Bibelen.

Kutt i støtten til palestinsk hatpropaganda er modig og politisk ukorrekt

Det er modig, og svært lite politisk korrekt av Fremskrittspartiet når de vil kutte i støtten til Palestina-araberne i sin 100-dagersplan om de skulle komme i regjeringsposisjon. Jeg hadde håpet at noen ville være så modige som dette.

For hvor er det blitt av alle milliardene som Norge har pøst inn i de palestinsk-arabiske områdene? Hvorfor reagerer ikke norske myndigheter på at palestinsk-arabiske barn læres opp til å hate israelsere gjennom skolebøker de bruker i undervisningen. Er disse bøkene også finansiert med norske midler?

I 2009 vil den totale, norske bistanden til det palestinske området bli på 816 milioner kroner. Av dette beløpet går 233 millioner kroner til palestinske myndigheter, ifølge UD.

Det er ikke rent lite penger. Frp mener de 233 millionene i stor grad blir brukt til å produsere skolebøker og barne-TV-program med antisemittisk budskap.

Hvorfor tar ikke flere avstand fra at palestina-araberne lærer sine barn til å hate? Med norske penger læres altså barn opp til å hate jøder. Dermed er vi med på å holde hatet og volden oppe.

Vårt Land skriver om saken i dag:

http://www.vl.no/valg/article4539939.ece

Kristus vårt liv, del 1

Dette er første del av en serie artikler med Andrew Murray (1828-1917), sørafrikansk pastor og kjent oppbyggelsesforfatter (bildet). Materialet er hentet fra boken "Full surrender". Denne boken, og forfatterskapet til Murray, har betydd mye for meg i ulike perioder av mitt eget liv. Vi trenger en ny overgivelse til Kristus i vår tid. Vi trenger mennesker som virkelig lever radikale liv i Jesu etterfølgelse. Derfor tror jeg det Murray skriver om her, kan være til hjelp for mange:

Kristus vårt liv. (Kol 3,4)

Jeg er sikker på at mange som har opplevd overgivelsen, har kjent det som jeg: 'Å Gud, hvor lite vi forstår!' Og som har bedt: 'Gud, du må selv ta oss i besittelse, om vi virkelig skal forstå hva det betyr.' Men som jeg har sagt før: Gud tar imot overgivelsen når det skjer i tro fra vår side - selv om overgivelsen og kraften i den fulle overgivelsen ikke kommer med en gang. Og det er opp til oss å bli værende i vår holdning av tro, inntil kraften og erfaringen kommer.

Men la meg få føye til at dersom den fulle overgivelsen skal opprettholdes og leves ut, så må de være ved at Kristus kommer inn i vårt liv i en ny kraft. Det er bare i Kristus, at vi kan komme nær til Gud. Og det er bare i Kristus at Gud kan komme nær til oss. Vi trenger å ha Kristus som vårt liv. Og det vi ber Gud om å gjøre i andre, må først oppfylles i oss. Vi ønsker at Gud skal åpenbare Kristus for oss, og ta oss i full besittelse. Og da vil Kristus være i stand til å virke gjennom oss langt utover det vi kan be om eller tenke.

Det jeg ønsker å sette foran deg gjennom denne store sannheten at 'Kristus er vårt liv', er fire svært enkle tanker. Hvis vi ønsker å forstå disse ordene, så la oss først betrakte Kristus for oss som vårt eksempel; for det andre Kristus for oss som vårt sonoffer; for det tredje: Kristus for oss som vår Frelser fra synd; og for det siste: Kristus for oss som vår styrke og vårt liv.

Dersom Kristus skal være vårt liv, må vi som det første se hen til Kristus for oss som vårt eksempel. Når jeg taler om Kristus som mitt liv, må det ikke være en vag og ubestemt ting, men noe jeg vet. Liv arbeides alltid ut i oppførsel og handling. Og dersom Kristus kommer til meg som mitt liv; da må det ikke være en skjult ting i hjertet, men noe som viser seg i hver handling og i hvert øyeblikk av min eksistens. Dersom jeg ønsker å vite hvordan det vil gi seg uttrykk, og hva mine følelser, ord, handlinger og vaner vil bli, bår jeg har Kristi liv, da må jeg gå til vår Herre Jesu liv på jorden og studere det. Og som jeg studerer livet i Guds elskede Sønn, må jeg huske på at før Gud tok Ham opp til himmelen, lot Han Ham leve på jorden, slik at jeg i Hans liv kunne ha et bilde og en åpenbaring, og en fullstendig presentasjon av det Gud ønsker av meg og er villig å gjøre meg til. Det er under dette lys du må studere Kristi liv i evangeliene - ikke som det eneste lys, men som det viktigste.

(fortsetter)

Vi må være Bibeltroende

Jeg har en god venn som er messiansk jøde. Hans navn er Chuck Cohen. Navnet tilsier at han kommer av presteslekt. Jeg liker veldig godt det han sier i boken han har skrevet som heter "Våre trosrøtter." Der skriver Chuck: "Vi er ikke nytestamentlig troende. Vi er Bibeltroende." Bibelen er èn. Chuck skriver videre: "Enhver framtredende lære i Det nye testamente har røtter dypt i Tanach (Det hebraiske ordet for Det gamle testamente.) For en full forståelse av disse lærer må vi grave i den hebraiske jorden. Det er bare når vi næres av Guds fullstenige ord at vi blir stående i stormen."

Derfor blir jeg bestyrtet når jeg leser utsagn som dette: "Jag tror ärligt talat att ingen som har Guds Ande inom sej kan finna ngt som helst matnyttigt i Moseböckerna".

Utsagnet kommer fra en svenske som kaller seg "Prophetone", og som deltar i den pågående debatten på et svensk nettsted. Det denne "profeten" overser er at Tanach - eller Det gamle testamente var Jesu Bibel. Det var også denne apostlene leste fra, og historisk sett bruker Det nye testamente uttrykket "Skriften" bare om Det gamle testamente. Det nye var jo ikke samlet ennå. Det er viktig å huske det når vi leser ord som:

"Skriften kan ikke gjøres ugyldig." (Joh 10,35)

"Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg."

Når apostelen Peter preker på pinsefestens dag preker han med utgangspunkt i Tanach. Når Jesus sto djevelen imot i ørkenen, siterer Han tre ganger fra 5.Mosebok og djevelen måtte fly fra Ham. Apostelen Paulus bruker bare Det gamle testamente når han forkynner for hedningene! Chuck Cohen påpeker at "da Paulus skulle bevise 'de nytestamentlige' lærene i Romerbrevet, brukte eller refererte han til gammeltestamentlige vers som bevistekster ca 60 ganger. dette indikerer at basisen for Paulus' lære, så vel som de profetiske akkreditivene for identifiseringen av Messias, fant man i Tanach."

I 1985 utkom det en bok på Moody Press, et meget anerkjent forlag med tilholdssted i Chicago, USA. Den var skrevet av Walter Kaiser jr og heter: "The uses of The Old Testament in The New." Der skriver Kaiser jr: "Det nye testamente inneholder ca 300 direkte siterte vers, 200 sitater uten henvisning og 1100 gjengitte eller parafraserte vers fra Tanach. Det nye testamente benytter disse 1600 gammeltestamentlige versene for å bevise at Yeshua er den lovede Messias."

Chuck Cohen spør med rette i sin bok: "Hvordan skal vi for eksempel til fulle forstå frelsen og det som foregikk på korset uten forståelse av 3. Mosebok 16 (Yom Kippur, forsoningsdagen), Jesaja 53 (den lidende tjener) og de mange andre bildene i Tanach som til fulle åpenbarer det som skjedde på Golgata?"

Ja, det er virkelig grunn til å spørre.

For å kunne forstå hvordan Gud handler i historien, er det viktig at vi kjenner vår historie. Da er det viktig at vi som kristne enkeltindivider og som menighet, finner tilbake til våre jødiske røtter. Deres Gud er vår Gud: Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. 'Guds ord ble betrodd dem,' leser vi i Romerbrevet. Dette er jødenes store forrett. Israel er profetienes folk. Derfor er også jødefolkets samling til sitt land og staten Israels opprettelse, det store endetidstegnet, selve tids-tegnet fremfor noe annet. Det er en oppfyllelse av tusen år gamle profetier som i dag blir historie rett foran våre øyne. Skal vi forstå bakgrunnen for det som skjer nå, i tiden før Jesu gjenkomst, trenger vi å forstå Guds ord. Og da trenger vi å lese hele Boken - fra 1.Mosebok til Åpenbaringen.

"Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2.Tim 3,16-17)

Jesus var og er jøde

Jeg må innrømme at jeg er overrasket over hvor utbredt jødehatet er i enkelte kristne miljøer. At erstatningsteologien har fått sterkt innpass i enkelte kristne sammenhenger er jeg godt kjent med. Men at sterke negative holdninger fremkommer også i forhold til Jesu etnisitet var overraskende for meg.

Jeg har ført noen samtaler med noen personer på et svensk nettforum. Der hevder disse personene at det er likegyldig om Jesus var jøde eller ikke. Hovedsaken er jo at Han er verdens frelser. Men holder en slik argumentasjon vann?

Neppe. For om Jesus ikke var kommet av Davids ætt, ville Han heller ikke ha vært verdens frelser! Så alvorlig er dette.

Gal 4,4 forteller oss følgende: "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven..."

Jesu første komme er jo en oppfyllelse av alle profetiene i Det Gamle testamente om Messias. En av disse er Messiasprofetien i Jesaja 9: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste." (v.6) Men vi må ikke ta dette verset ut av sammenhengen, for i det neste verset står det: "Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." Jesus skal jo en dag sette seg på Davids trone i Jerusalem. Det er en fremtidig begivenhet.

Nå har også Herren sørget for at vi har to ættetavler gjengitt i evangeliene, som burde fjerne enhver tvil om Jesus var jøde eller ikke, og at Hans etnisitet har betydning for vår evige frelse. Som om ikke det var nok, har vi også det apostoliske vitnesbyrdet og Jesu egne ord. Hør bare:

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen: ” … om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt.” (1,3)
Vi finner det samme i 2.Tim 2,8: ”Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt …” Og til slutt har vi jo Jesu egne ord i Åp 22,16: ”Jeg, Jesus … jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.”

Johannes skriver at "han (altså Jesus) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." (Joh 1,11)

Jesus fremstår jo ikke i et vakuum. Guds handlinger med Israel, som er Hans utvalgte folk, er ikke en eneste stor parents i historien. Jesus kom i tidens fylde, leste vi, Han var født av ei jødisk tenåringsmor og Han var født under Loven.

Så hevder en av disse svenske debattantene, at når Jesus oppstod igjen fra de døde, så hadde Han et herlighetslegeme, og det var dermed ikke jødisk!

Det er rett at Jesus var herliggjort, men evangeliene forteller at disiplene kjente Jesus igjen, og Han bar fremdeles naglemerkene og såret i Hans side. Han var fremdeles jøde. Og det interessante er jo at Han en dag skal komme tilbake til Oljeberget, og da skal alle jøder kjenne igjen Ham som de har gjennomboret. Hvordan skal de kjenne igjen sin Messias om Han skulle være av annen nasjonalitet?

Jeg forundres over dette: Hvorfor disse sterke reaksjonene på at Jesus var og er jøde? Kan det ha sammenheng med det eldgamle jødehatet?

Herren kaller nå jøder fra Sør til å gjøre Aliyah

Jeg har tidligere skrevet om Ebenezer Emergency Fund International på bloggen. Dette er en organisasjon vår familie har hatt god kontakt med i mange år. De arbeider for å oppmuntre og hjelpe det jødiske folk til å vende tilbake til Israel fra Landet i Nord og alle nasjonene og proklamere Guds rikes hensikt for deres tilbakevending.

Hos profeten Jesaja 43 sier Herren selv:

"Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! - og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende." (v.6)

I flere år nå har vi sett en jevn strøm av jøder komme til Israel fra landene i Nord, det vil si fra det tidligere Sovjetunionen. Nå holder noe lignende på å skje fra landene i Sør. Fra nyhetsbrevet til Ebenezer kan vi lese om en konferanse som nylig ble arrangert i Mexico:

Omlag 800 personer deltok på en konferanse for Operation Exodus i Monterrey, Mexico med mottoet Forbered veien – Israel: Tiden vi lever i.

Det var oppmuntrende å se at omlag en tredjedel av deltakerne var i de yngre grupperingene og der var også 25 pastorer fra ulike menigheter i byen. Gjestetalere var våre internasjonale ledere Theo og Els Abbenhuis; vår internasjonale taler Steve Lightle; samt Roger Wolcott – styreleder i Ebenezers nye regionråd for Latin-Amerika.

Undervisningen omfattet blant annet erstatningsteologiens historie fra den tid da Korah gjorde opprør mot Moses og Aron, med en klar forståelse av hvordan vi kan overvinne denne vonde doktrinen etter hvert som Kirken forbereder seg på Kristi gjenkomst. Mange deltakere responderte på undervisningen fra Skriften ved offentlig å erklære at de ville tjene Herren gjennom bønn, økonomisk støtte samt andre aktiviteter for å hjelpe jøder med å komme hjem til Israel fra alle verdens nasjoner, særlig Sør-Amerika.

Det ble referert til en profeti, som det ble sagt kom fra Herren og som gav et stort håp for framtidens aliyah fra Mexico. Dette ordet talte spesielt om viktigheten av Monterrey og brakte et håp om at Kirken, med Herrens autoritet, skulle vinne seier over antisemittismens argumenter, erstatningsteologien, bitterhet, trolldom og splid, slik at en Vei kunne bli bygget til Herrens ære, fra Mexico til Israel for det jødiske folks gjenkomst.

Må Herren hjelpe oss til å fullføre hans profetiske ord,’ sa Heriberto Gonzalez, regional ko-ordinator, EEF Latin-Amerika.

Vår latin-amerikanske bønne-koordinator, Enrique Porras, reiste til Brasil i september for å holde møter i Recife, Fortaleza og Bela Horizonte, hvor det ble gitt undervisning til menighetene om deres rolle i endetidens gjenopprettelse av Israel og oppmuntret dem til å etablere bønne-nettverk.

La oss fornye innsatsen for å nå verden med evangeliet

Baptister fra 57 land feiret 400 års jubileet for den første baptistmenigheten i Europa i Amsterdam i juli i år. En som ikke var der, og som var dypt savnet, var Billy Graham. Jeg har forsøkt å oversette brevet som Graham sendte til jubileumskonferansen, fordi det inneholder et budskap til oss alle i en tid som vår:

Til mine brødre og søstre i Kristus og til Baptistenes Verdensallianse.

Jeg hilser dere i navnet til vår Herre Jesus Kristus når dere nå samles for å feire 400 års jubileet for baptismen.

Å som jeg ønsker jeg skulle ha vært sammen med dere, slik som jeg ofte har deltatt på møtene til Baptistenes Verdensallianse gjennom årene. Men jeg er nå 90 år gammel, og min helse og min styrke tillater meg ikke å reise lenger. Likevel er jeg med dere i ånden og i oppmuntring når dere nå samles.

I fire århundrer har baptister - menn og kvinner - forkynt evangeliet om Jesus Kristus og hjulpet utallige mennesker inn i Guds familie. Jeg hilser de som ofte har forkynt ansikt til ansikt med fiendtlighet og motstand, og jeg ærer de som gjennom disse århundrene har gått foran oss, noen av dem har gitt sine liv for evangeliets skyld.

Men vår tid er nå! Jeg utfordrer dere alle til på nytt å bekrefte den oppgave og tjeneste som vi har fått mandat til å utføre av vår Frelser i Misjonsbefalingen. Oppgaven er ikke mindre ambisiøs enn den var for våre forfedre, og behovet blant verdens befolkning er ikke mindre i det 21. århundre.

Måtte Herren gi dere alle sin fred og styrke når dere nå møtes. Måtte dere reise hjem forenet i hjerte og i oppgave for å vitne for de som desperat trenger Faderens kjærlighet og frelsens gave som er gitt oss som nåde gjennom Sønnen.

Jeg anbefaler dere, mine brødre og søstre, til tjenestens arbeid i årene som kommer inntil Han kommer igjen for å samle Hans folk hos seg.

Med de varmeste kristne hilsninger

Billy Graham

Himmel eller helvete - evig liv eller evig fortapelse - begge deler er realiteter, del 1

Når hørte du noen preke om helvete sist? Om den evige fortapelsen? Å høre noen forkynne om himmelen er sjeldent i dag. Å høre en preken om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet en enda mer sjeldent.

Enda Det nye testamente - både Jesu undervisning og apostlenes er krystallklar.

Jeg var så heldig å ha en troende kristendomslærer i ungdomsskolen. I 1972 var jeg blitt en kristen. Jeg hadde ikke mye kunnskap om hva det dreide seg om. I løpet av en uke hadde jeg lest gjennom Det nye testamente. Jeg var sulten på å lære om Jesus. Et av de skriftstedene læreren vi hadde i kristendomskunnskap ba oss om å lære utenat i hjemmelekse var Matt 7,13-14. Det lyder slik:

"Gå inn gjennom den trange port. For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den."

Jeg er lærerinnen som fikk meg til å lære dette skriftstedet utenat evig takknemlig. For dette er det ikke ofte vi hører sitert lenger. I dag er det slik at vi for all del ikke må støte noe menneske. Vi må passe oss så ingen skulle komme i syndenød og få det vondt. Og sjelden er det noen som taler om at mennesker vil gå en evig fortapelse i møte, om de ikke blir frelst. Vi snakker heller om Guds kjærlighet. Og fordi det ikke går opp for oss at mennesker vil gå til helvete, så har vi heller ingen nød for å se dem frelst eller for å vitne for dem.

I alle de år jeg har vært en kristen har jeg møtt mennesker som sier: "Ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer!" Det er nesten så man skulle tro at dette var et bibelsted. Men det er det altså ikke. Den sier at vi alle er kalt til å være vitner, og jeg tror at langt flere er kalt til å forlate sitt hjemsted og reise til et sted hvor evangeliet ikke er forkynt - ennå. For om ikke vi reiser, så vil mennesker gå evig fortapt!

Hva skal vi svare når Herren spør oss om hvordan vi brukte de talentene som vi fikk utlevert? At vi hadde krav på å reise til syden hvert eneste år, fordi vi lever med en så tøff hverdag i Norge? Hva skal en muslim som omvender seg til Jesus, og som er villig til å gi sitt liv for å vinne en annen, svare da? Var hans eller hennes hverdag vanskeligere enn vår?

I et brev til John Smith skrev en gang John Wesley:

"Hvorsomhelst jeg ser en eller tusen mennesker løpe mot helvete, det være seg i England, Irland eller Frankrike, ja i Europa, Asia, Afrika eller Amerika, så vil jeg stoppe dem hvis jeg kan, som en Kristi tjener. Jeg vil trygle dem i Hans navn til å vende om og bli forsont med Gud."

Tenker vi slik?

Oppdatert bønneinformasjon for Israel finner du her:

http://www.beforisrael.blogspot.com

Homofilivedtaket i Evangelical Lutheran Church in America et vannskille

Presidenten for Fuller Theological Seminary i Pasadena, USA, Richard Mouw, sier til Los Angeles Times at vedtaket som generalforsamlingen i Evangelical Lutheran Church in America har gjort om å gi grønt lys for ordinasjon av samboende homofile prester "markerer et vannskille i det kristne Amerika," og legger til:

"De som har kjempet aktivt for en slik endring i de andre kirkesamfunnene i hovedstrømmen, vil se på dette som et tegn på at de bør intensivere kampen. For de av oss som har stått imot dette på bibelsk grunnlag, må det nødvendigvis stadfeste følelsene av at vi ikke lenger er velkomne i hovedstrømmen."

Med "hovedstrømmen" mener Mouw det man gjerne kaller "mainline protestant churches" i USA: metodistene, lutheranerne, episkopalerne og de presbyerianske kirkene. En gang dominerte disse kirkesamfunnene det religiøse USA, men de siste årene har de alle sammen opplevd tilbakegang. Det i motsetning til f.eks Sørstatsbaptistene, som har vært krystallklare når det gjelder avvisning av slike ubibelske forhold som Evangelical Lutheran Church nå tillater.

Avisen Dagen/Magazinet refererer til en uttalelse som den ledende biskopen i Evangelical Lutheran Church har kommet med til avisen Christian Post. Her sier Mark Hanson at han er urolig for av avgjørelsen generalforsamlingen har tatt kan føre til at enkeltpersoner og forsamlinger vil melde seg ut. Han oppfordrer dem til å bli værende:

"Er de villig til å bli værende i samtalen med oss om hvordan de med integritet kan bli stående i dette kirkesamfunnet slik at vi kan respektere deres bundne samvittighet?"

Her er vi ved noe av kjernen i de utfordringene de som ønsker å stå for Bibelen ord i dag står overfor: Menigheter og hele kirkesamfunn som mener at to syn kan leve side ved side. Det er så populært i dag og si: Vi er enige om å være uenige.

Problemet er dette: Bibelens ord når det gjelder homoseksualitet er ikke til å misforstå. Bibelen opererer ikke med to forskjellige syn. Den har ett syn, og det synet er at den avviser at det er mulig å leve slik og samtidig ha Guds velsignelse.

Dermed blir det vanskelig å kunne bli i en sammenheng som går på tvers av Guds ord.

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Kristi brud, våre krav til å leve egne liv og menneskers fortapelse

Flere steder i Det nye testamente leser vi at Herren gjør en brud rede for seg selv: ren og hellig, kjærlig og lydig, herlig og triumferende, uten skam, som bærer Hans særtrekk. Hvem er så denne Kristi brud? Hans brud er kroppen av de sanne troende, Guds levende menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.

Men mange troende i dag har mistet interessen for menigheten. Lojalitet og hengivelse til en lokal menighet er byttet ut med de mange personlige interessene og kravene som stilles fra så mange hold. Ikke minst vår travle livsstil gjør det vanskelig å kunne møtes med andre troende.

I noen artikler den siste tiden har jeg satt søkelys på det broder Andreas sier i et intervju med Dagen/Magazinet: Vi trenger en radikal endring av måten vi lever våre liv på!

I møte med mennesker som har en helt annen bakgrunn enn oss, f.eks muslimer som kommer til tro på Jesus, og som er villige til å gi sine liv for Jesus, eller kinesiske kristne eller kristne i Sentral-Asia som blir kastet i fengsel, men som likevel fortsetter å evangelisere, blir den kristendomsformen vi praktiserer her i Vesten dvask.

Jeg har skrevet om nøden de siste dagene for at Europa trenger å reevangeliseres. Om Hellas som desperat trenger evangeliske menigheter.

Men faktum er følgende: Mannge norske kristne tenker ikke engang på hvilket ansvar de har for misjonsbefalingen. Norske kristne SKAL ha sin ferie, gjerne i Hellas eller Tyrkia, men de skal ikke ta med seg bibler eller traktater for å vitne. De skal ha ferie. For livet i Norge er så krevende, at det har de krav på. Hva med livene til de som lever i muslimske land, og som blir kristne, er ikke de krevende? Betaler de en høyere pris for å følge Jesus, eller gjør vi det?

Betyr det at jeg ikke unner folk ferie? Selvsagt gjør jeg det. Men tenker du på at mennesker går evig fortapt fordi de ikke hører evangeliet? Mens du ligger på stranda og slikker sol, og tenker, DETTE har jeg krav på.

Skriver jeg dette for å skape dårlig samvittighet? Ja, kanskje vi trenger å ruske opp i våre hverdager og spørre oss selv om vi virkelig setter Guds rike først. Kanskje jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å utfordre deg?

Hva med å avsette en uke av neste års sommerferie til å dra på team et sted i Europa for å hjelpe en menighet med evangelisering? Eller reise til et land for å oppmuntre de troende på stedet, som ikke har kontakt med kristne utenfra, og som blir forfulgt for sin tro på Jesus. Eller er det slik at du som følger Jesus, bestemmer over ditt liv selv, og gjør det som passer deg og dine aller best. Vi lever tross alt bare en gang. Ja, men det kommer en evighet etter dette også.

Rumenske baptister startet pionerarbeid i Østerrike

Det skjer spennende ting i Østerrike. I byen Krems, ca 80 kilometer fra Wien, ble det for syv år siden plantet en rumensktalende baptistmenighet. Det hele startet med fem mennesker som fikk nød for byen de bodde i. Nærmeste baptistmenighet lå i Wien, og dit var det altfor langt å reise. Dessuten ville de ikke kunne nå byens egne innbyggere. Derfor besluttet de at de ville grunnlegge en ny menighet på stedet. De fikk leie lokaler i en annen kirke, men etter tre måneder ble de bedt om å forlate disse. Dermed begynte en vandring søndag etter søndag, hvor de måtte finne steder hvor de kunne feire gudstjeneste. Men den uholdbare situasjonen tok ikke motet fra dem.

Etter noen måneders tid fikk de muligheten til å pusse opp et kjellerlokale i et leilighetskompleks. Det gav dem plass til 80 mennesker. Nå er stedet alt blitt for lite. Her feirer de gudstjenester, her kommer de sammen for å be og her holder de søndagsskole for barna. Det drives også et ungdomsarbeid og menigheten har sitt eget kor.

Det er veldig oppmuntrende å se hva Gud gjør. Her var det kun fem mennesker som startet opp, men Herren har lagt nye til menigheten hele tiden. Det er som vi kan lese i Apgj 2,47: "Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten."

Bildet er hentet fra en søndagsgudstjeneste i Den rumenske baptistmenigheten i Klems. Reiser du dit, finner du den i Schillerstrasse 8.

Baptistene i vekst i Østerrike - men store misjonsutfordringer i Europa

Det er ikke så ofte vi hører om de kristnes situasjon i Østerrike. Men på Baptistenes landsmøte i Krems som nettopp er avholdt, kunne generalsekretæren, pastor Walter Klimt fra Wien, rapportere om en vekst på seks prosent i året som har gått. Baptistsamfunnet i Østerrike teller nå 23 forsamlinger med 1.421 medlemmer. Veksten skjer hovedsaklig gjennom dåp. Tre uavhengige menigheter er blitt medlemmer av sammenslutningen av baptistkirker i Østterike: Emmanuel forsamlingen i Wien, en rumensk forsamling i Linz og en annen i Steyr. En forsamling i den østlige delen av Wien har også startet en spansktalende dattermenighet.

Baptistmenighetene i Østerrike er svært internasjonalt preget. Forsamlingene er ofte små, beståendee av 50 til 80 medlemmer. Disse menighetene kan gjerne ha opptil 20 forskjellige nasjonaliteter som medlemmer. Noen av dem har store grupper av farsi-talende, dette er tidligere muslimer som er kommet til tro på Jesus. De kommer hovedsaklig fra Iran og Afghanistan. En annen flerkulturell gruppe utgjøres av rumenere.

Vertskap for årets landsmøte var da også en rumensktalende baptistmenighet i Krems. Den har nylig fått nytt menighetslokale. Årets hovedtaler var generalsekretæren for Det rumenske Baptistsamfunnet, pastor Otniel Bunaciu. Han talte om den åndelige situasjonen i Europa og det store behovet for fornyet misjonsinnsats:

"Vi taler ikke lenger om givere og mottakere i misjonsarbeidet. Vi er alle givere og mottakere, og vi trenger hverandre."

Bildet viser Baptistmenigheten i Bad Ischl. Det andre bildet har sitt motiv fra Ef 4,5: "Det er èn Herre, èn tro, èn dåp."

Nytestamentlig dåp, del 1

David Pawson er en internasjonalt anerkjent bibellærer. Han er tidligere metodistprest. I forbindelse med et besøk i Finland for noen få år siden ble han intervjuet på finsk TV vedrørende dåpen. Etter å ha truffet sin kone og de fikk sitt første barn, kom han i sterk tvil om hans syn på barnedåpen var riktig. Et grundig studium av dåpstekstene i Det nye testamente gjorde at han endret syn på dåpen, og i løpet av en dag mistet han jobben, huset de bodde i og hele sin pensjon. Men Gud hadde andre planer for David Pawson. Han ble pastor i en baptistmenighet, og i dag har han en stor reisende tjeneste som bibellærer.

I dette intervjuet kommer han inn på noe jeg har skrevet om tidligere, nemlig den konsekvensen dåpen får for muslimer som kommer til tro på Jesus. De får ikke problemer først og fremst fordi de er blitt kristne, eller går i kirken. De fleste muslimer som blir drept på grunn av sin tro på Jesus, blir det etter at de er blitt døpt. David Pawson sier at muslimene forstår mer av dåpens radikale innhold enn mange kristne gjør. Dåpen er og blir død til det gamle livet, og man reises opp til et nytt.

Dessverre er ikke dette interjuet tekstet til norsk, men Pawson og han som gjør intervjuet bruker såpass enkel engelsk at de fleste vil få med seg innholdet.

Nytestamentlig dåp, del 2

Del 2 av intervjuet med David Pawson hvor han snakker om nytestamentlig dåp. I denne delen tar han også for seg forholdet mellom stat og kirke.

Kristi herrevelde og Guds evige hensikt - her står kampen i dag. Del 2

Kristi herrevelde utfordres på mange måter i dag. På den ene siden opplever vi innholdet i den profetiske Salme 2, hvor vi leser at "jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!" (v.2-3) På den andre siden finnes det også et opprør innen menigheten, som ikke lenger anerkjenner Kristus som Herre, men går sine egne veier i det de gjør stadige kompromiss med Guds evige ord.

Men disse opprørene er ikke nye. Det hele begynner når Gud skaper universet. Hans høyeste skapninger var englene. En dag gjør en av Hans erkeengler opprør. Han utfordrer Den Evige og vil ta Sønnens rettmessige plass.

Hos Jesaja finner vi denne beskrivelsen:

"Å, at du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, morgenrødens sønn! ... For det er du som har sagt i ditt hjerte: Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste." (Jes 14,12-14)

Dette er det opprinnelige opprøret, og alle opprør mot Gud og Kristi herrevelde springer ut fra dette. Dette er det virkelige hovmodet - når man forsøker å sette seg i Guds eller Kristi sted. Det er de sterkeste krefter bak dette. Opprinnelsen er djevelsk. For denne høye engel, var selveste Lucifer.

Det er han som er støtt ned fra det høye: "Men til dødsriket skal du føres ned, lengst ned i avgrunnens dyp." (.15) Dette er den som Paulus beskriver slik i Efeserbrevet: "fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn" (Ef 2,2)

(fortsettes)

Den anabaptistiske kommuniteten "Ben Israel Fellowship" revitaliseres

Det har lenge vært usikkert hva som ville skje med den anabaptistiske kommuniteten "Ben Israel Fellowship", beliggende i den nordlige delen av Minnesota i USA, og grunnlagt av Art Katz (bildet). Etter Art Katz død i 2007, og hans kones kreftsykdom, visste man ikke om kommuniteten ville kunne fortsette eller måtte legges ned.

Men denne sommeren skjedde det noe positivt. 28. juli kom en liten gruppe sammen på bondegården, hvor kommuniteten holder til, for å be sammen en ukes tid. Som et resultat av denne bønneuken har medlemmene av kommuniteten opplevd en fornyelse av visjonen, de er blitt oppmuntret og de kjenner et kall til å fortsette å be. Hva det så blir videre er det ennå ikke helt klart, men de aner en retning for det videre arbeidet. En nettside er opprettet hvor det er mulig å skaffe seg tilgang til mye av det undervisningsmaterialet som Katz etterlot seg. Hva mere er: enkelte av husene på eiendommen er satt i stand, og noen er flyttet inn i dem. Etter hvert kan de også begynne å ta imot gjester.

Selv om Art Katz, gjennom sin internasjonale tjeneste som bibellærer, var en profilert del av kommuniteten, så står og faller ikke alt med hans bortgang. Det har tatt tid å bearbeide sorgen og savnet, og fordi man kjente seg usikre på hvor veien bar videre, har årene siden Katz døde vært brukt til ulike formål. Medlemmene av kommuniteten har stilt seg selv på valg, om de ville fortsette å være en del av den, eller bryte opp.

Nå ser det ut til å bli en løsning, og for oss som har fulgt det hele utenfra, er det som nå skjer veldig gledelig. Ben Israel kommuniteten har på mange måter vært et forbilde for en del av de som har søkt seg tilbake til nytestamentlig kommunitetsliv. Nå kan vi dra fordeler av den erfaringen som flere av kommunitetsmedlemmene har gjort seg, samt ta del i den nye prosessen videre. For meg personlig har denne kommuniteten vært en inspirasjonskilde, og jeg er veldig glad for den grundige bibelundervisningen jeg fikk del i gjennom Art Katz. Det har også vært spennende å følge Inger Hava's - Art Katz hustru - sitt arbeid i de palestinsk-arabiske områdene av Israel, hvor hun har gjort en stor innsats for å hjelpe trengende familier.

En av de tingene Ben Israel kommuniteten føler seg ledet til videre er å fokusere på relasjonen mellom Israel og menigheten. Nettopp fordi de evner å holde frem Guds løfter for både Israel og menigheten, er deres bidrag av så viktig karakter i vår tid. En del av fokuset på Israel fører nemlig til at man glemmer at vi fremdeles lever i menighetens tidsalder.

Du vil garantert høre mer om Ben Israel Fellowship i tiden fremover her på bloggen.