Jesus er håpet i Midt-Østens mørke

 I går kveld, midt i krig og rykter om kriger, i skyggen av trusler fra nord, samlet arabiske kristne og messianske jøder seg for tilbedelse og bønn sammen på Karmelfjellet.

- Peter Tsukahira/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Unikt: Messianske jøder og kristne arabere forenes i bønneopprop for Israel

 Et stort antall ledere for den messianske bevegelsen og den kristne arabiske bevegelsen i Israel har blitt enige om tre dager med bønn og faste for landet sitt, med start denne søndagen.

«Israels ubeskyttede sørgrense var en refleksjon av en illevarslende åndelig virkelighet», skriver pastorene i appellen, der de oppfordrer alle Jesus-troende til å delta.

Over 35 israelske pastorer, både messianske jøder og kristne arabere, har startet tre dager med omvendelse, bønn og faste for landet sitt, 25. til 27. februar. I et brev oppfordrer de alle Jesus-troende i Israel til å komme sammen for Gud i ydmykhet og be for situasjonen i landet.

Lederne konstaterer at situasjonen er desperat og at staten Israel går gjennom det som kan være den mest kritiske tiden i sin historie siden opprettelsen i 1948, med angrepet fra Hamas 7. oktober i fjor, med krig på flere fronter og alvorlig press og krav fra USA og andre land.

«Israels ubeskyttede sørgrense var en refleksjon av en illevarslende åndelig virkelighet, at våre åndelige porter var åpne og ubeskyttede slik at Satan bittert kunne angripe oss på grunn av synd i vårt land», skriver pastorene i oppropet.

Pastorene mener at noen av årsakene til at Israel har mistet en del av Guds beskyttelse er splittelse og fiendskap innad i landet, aborter, seksuell umoral, stolthet, en form for avgudsdyrkelse med nyåndelige elementer og avvisning av Guds suverenitet.

Den første dagen med faste og bønn vil bli viet til personlig omvendelse, den andre dagen til omvendelse og bønn for de Jesus-troende i landet. Ifølge initiativtakerne til kallet handler det om utilgivelse, splittelse og mangel på syndsbekjennelse innenfor og mellom messianske menigheter, samt mellom ledere.

På den tredje dagen vil de troende stå sammen for Gud og be om tilgivelse for Israels folks synder.

En av pastorene som signerte appellen er Avi Mizrachi, pastor i den messianske kongregasjonen Adonai Roi i Tel Aviv og administrerende direktør for Dugit Outreach Center i byen. Han forteller verden i dag at han er en del av en gruppe lokale israelske pastorer som har bedt for landet deres en gang i måneden i åtte år.

Fra den gruppen har bønneinitiativet 25. til 27. februar vokst. Og hver dag kommer flere pastorer til som ønsker å være en del av dette.

- Dette er veldig viktig. Jeg tror vi lever i en profetisk tid, sier han, og snakker om oppfyllelsen av Guds løfte om å bringe sitt folk tilbake til landet.

Fra 600 000 jøder i Israel i 1948, har antallet vokst til mer enn syv millioner i dag.

Trinn to i Guds plan er å utgyte sin Hellige Ånd over Israels folk og gi dem et nytt hjerte, sier Mizrachi. Det er det de bedende pastorene ønsker å se skje enda mer, også blant arabere.

Kristi kropp i Israel har vokst mye de siste 30 årene, fra noen hundre troende til mer enn 20 000 og rundt 500 menigheter, forklarer han.

– Yeshua (Jesus) er vårt eneste håp. Vi beveger oss mot endetiden og vi vet at verden vil bli mørkere, med flere og flere kriger i Midtøsten. Men Gud kaller oss som troende i Israel til å la sitt lys skinne og vise veien til sitt folk.

- Fra Världen idag/journalist Ingrid Byström/norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (c)

Messiansk jøde skriver om omer-tellingen

Når vi nå er inne i den tredje uken av tellingen av Omer (3. Mosebok 23:15), som finner sted mellom påske og Shavuot (også kjent som pinse), blir vi minnet om påskelammet, som ble ofret under utvandringen. . Dette Lammet er et symbol på forløsning og frihet for det jødiske folk, og det var også et forvarsel om den ultimate forløsningen som ville komme gjennom offeret til Yeshua, vår Messias. I Åpenbaringen 12:11 ser vi kraften i Lammets blod til å overvinne anklageren og bringe seier til dem som følger ham. Når vi reflekterer over denne mektige sannheten under tellingen av Omer, la oss minnes påskelammets og Yeshuas offer. Måtte vi strebe etter å leve liv som gjenspeiler kjærligheten og kraften til vår Messias.

Som et messiansk jødisk samfunn er vi kalt til å gå i fotsporene til Yeshua, vår Messias, som lærte oss å elske hverandre slik han har elsket oss. Denne kjærligheten er ikke bare en følelse, men en handling som krever ofre og engasjement.

I Åpenbaringen 12:11 ser vi et sterkt eksempel på denne kjærligheten i aksjon:

"De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden,"

Dette verset snakker om en stor kamp som finner sted i det åndelige riket. Vi er kalt til å delta i denne kampen. Fienden søker å ødelegge oss og skille oss fra kjærligheten til vår Messias, men vi har makt til å overvinne ham gjennom Lammets blod og vårt vitnesbyrd.

Lammets blod refererer til offeret Yeshua gjorde på korset for våre synder. Det er gjennom hans offer at vi er i stand til å bli forsonet med Gud og få evig liv. Fienden kan prøve å anklage oss og minne oss på våre tidligere feil og synder, men vi kan stå fast i vissheten om at vi er blitt tilgitt og vasket rene av Lammets blod.

"I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom." Efeserne 1:7

Ordet i vårt vitnesbyrd refererer til kraften i vårt personlige vitnesbyrd og historiene om hvordan Gud har virket i våre liv. Våre vitnesbyrd har kraften til å inspirere og oppmuntre andre som kanskje går gjennom lignende kamper. Ved å dele våre historier og tro hjelper vi andre med å overvinne fienden og komme nærmere Gud.

"For jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er Guds kraft som bringer frelse til enhver som tror: først til jøden, så til hedningen." Romerne 1:16

Men kanskje den mest kraftfulle delen av dette verset er den siste setningen: "de elsket ikke livet sitt så høyt at de viket fra døden." Dette taler til det ultimate offeret som mange av våre brødre og søstre i troen har gjort gjennom historien. De var villige til å gi opp sitt eget liv for evangeliets skyld og kjærligheten til sin Messias.

Når vi leser dette verset, blir vi minnet på at også vi er kalt til et liv i offer og forpliktelse. Vi er kanskje ikke kalt til å gi opp våre fysiske liv, men vi er kalt til å dø for oss selv og leve for vår Messias og hans rikes skyld. Dette betyr å legge til side våre egne ønsker og agendaer og først søke Guds vilje.

"Den som finner livet sitt, vil miste det, og den som mister livet for min skyld, vil finne det." Matteus 10:39

Så hvordan ser dette ut i praksis? Det betyr å være villig til å gå ut av komfortsonene våre og dele troen vår med de rundt oss. Det betyr å være et lys i en mørk verden og elske andre slik Yeshua har elsket oss. Det betyr å tjene andre og sette deres behov foran våre egne. Det betyr å be for våre fiender og tilgi dem som har gjort oss urett.

Som messianske jøder har vi også et unikt kall som en del av nasjonen Israel. Gud har valgt Israel til å være et lys for nasjonene og en kanal for velsignelse for verden. Vi er kalt til å være en del av det oppdraget, å dele kjærligheten og sannheten til vår Messias med både jøder og hedninger. Når vi lever liv med oppofrelse og forpliktelse, la oss også huske vårt kall som nasjon og strebe etter å oppfylle dette kallet etter beste evne.

Avslutningsvis er Åpenbaringen 12:11 en kraftig påminnelse om kjærligheten og offeret til vår Messias Yeshua, og vårt kall til å følge i hans fotspor. La oss være et folk som er villige til å overvinne fienden ved Lammets blod og vårt vitnesbyrd, og som er villige til å gi våre liv til grunn for vår Messias og hans rike. Måtte vi reflektere hans kjærlighet og lys til en verden i desperat nød.

- Yovual Yanay, Revive Israel, messiansk jøde./Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Er tiden kommet for 'jegerne' i Russland?

 "Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag ..." (Jes 60,8) 

I vår generasjon har vi vært og er fremdeles øyenvitner til at Gud har holdt sine løfter og oppfylt dem med hensyn til Israels land og folk! De profetiske ordene fra Jer 16,14-15 har fått sin bokstavelige oppfyllelse: "Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de landene som han har drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres eget land, det jeg ga deres fedre."

Vi har med våre egne øyne sett hvordan Herren har ført sitt utvalgte folk jødene fra landene i nord tilbake til det landet Han med ed har gitt løfte om å gi til dem, Israel. Til dette har han brukt 'fiskere'. Profetien fra Jeremia 16 fortsetter nemlig med ordene: "Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren og de skal fiske dem..." (v.16a)

En av disse 'fiskerne' har vært den messianske jøden Jonathan Bernis. Han forteller at han dro til Russland første gang i mai 1990, mens det fremdeles het Sovjetunionen. De neste to årene reiste han til Russland en rekke ganger. Over alt traff han jøder som var svært åpne for evangeliet. Mange jøder kom til tro på Jesus som den Messias Gud hadde sendt, og det ble først etablert en messiansk forsamling i Minsk. hovedstaden i Belarus. Deretter ble det etablert messianske forsamlinger i Russland i St.Petersburg og Moskva, i Ukrainas hovedstad Kyiv og de ukrainske byene: Odesa, Zhitomir, Zaporoshye, Dneproetorsk, Chernovtski og Nikolaev, i Latvias hovedstad Riga og i Moldovas hovedstad Kishinev. 

Jonathan Bernis begynte å arrangere jødiske festivaler, og dette skulle vise seg å være et effektivt evangeliseringsredskap. Den føste ble holdt i Oktobersky Consert Hall i St.Petersburg 12.-17 mai 1993. Ingen visste hvor mange som ville delta på et slikt arrangement, men til arrangørenes store overraskelse fyltes den store konserthallen som har 4000 sitteplasser og vel så det! Halvparten av forssamlingen kom frem til forbønn. I perioden 1993-1998 har over 300.000 respondert på alterkallet som er blitt gitt i hver eneste festival, i de 14 festivalene som er blitt holdt, og over 50.000 av dem har vært jødiske.

Herren kalt mange mennesker fra ulike deler av verden til å være 'fiskere' i forbindelse ved Sovjetunionens sammenbrudd, og i årene etter. noe som igjen har ført til at et svært stort antall jøder fra disse landene har gjort Aliyah til Israel. Et Aliyah som fremdeles pågår.

Men er tiden for 'fiskerne' over i Russland? Profetien fra Jeremia fortsetter: "Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage frm bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene." (v.16b) Med stegningen av kontoret til Jewish agency torsdag i forrige uke er det mye som tyder på det. 

Europas største messianske forsamling befinner seg i Kyiv, Ukraina

Det ble så sterkt for meg å lytte til pastoren for Europas største messianske forsamling, rabbineren Boris Grisenko, i går formiddag. Han leder en messiansk forsamling i Kyiv, Ukraina, med over 2000 medlemmer. Vanligvis overføres hele lørdagens sabbatsgudtjeneste med lovsang, dans, brødsbrytelse og tale, men nå etter at Ukraina er blitt hærtatt av Russland og Kyiv er under angrep, var det bare talen til rabbineren som ble overført. Stillferdig, sittende i en skinnsofa, delte Boris Grisenko fra Guds ord, og talte trøst og oppmuntring til sine medlemmer. 

Mens krigen raser utenfor taler pastor Boris om sabbatens ro, fred og hvile, om freden som kommer veltende som en flod, om strømmene av Guds herlighet som kan berøre oss. Det er sterkt. Ordene er ikke nye, men det er konteksten, ja, kontrastene som gjør det så sterkt. Pastor Boris taler til de urolige hjerter, til de som frykter, til de som har mistet noen av sine kjære i denne grufulle krigen. Pastor Boris er der, han står klippefast i krigensgru, og taler trøst til sitt folk. Som en sann hyrde skal. Han setter mot i folket.  Her er ingen hevngjerrighet. Her er bare trøst.

Han følger rådet Herren gir gjennom profeten Jesaja:'

"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder..." (Jes 40,1-2)

La oss i dag be spesielt for Ukrainas jøder, for denne store messianske forsamlingen, for pastor Boris, og for alle jøder som flykter ut av Ukraina, mange av dem er på vei til Israel.

Billedtekst: Bildet er tatt fra en sabbatsgudtjeneste i Europas største messianske forsamling, i Kyiv i Ukraina.

Den kristne sionismens røtter, del 8

Zvi eller Shlomo Kofsman (1910-1976) hører så absolutt med i en serie om sentrale skikkelser i den kristensionistiske bevegelsen. Han ble født i Algerie og en muslim som var kommet til tro på Jesus, ble redskapet Gud brukte for å lede Zvi til tro på Jesus som Messias.

Zvi Kofsman immigrete til Israel via Frankrike i 1948. Han hadde bakgrunn fra pinseretningen Assemblies of God, og hadde gode kontakter i denne bevegelsen både i Frankrike og USA. Med seg til Israel bar han en visjon om å bygge opp frie messianske forsamlinger over hele Israel.

Zvi grunnla den første hebraisk-talende messianske forsamlingen i Israel siden det første århundre. Det skjedde på 1950-tallet og denne forsamlingen var også den aller første messianske forsamlingen i landet som fikk offisiell godkjennelse fra israelske myndigheter. Menigheten ble godkjent i 1958.

Zvi ledet bønnemøter sammen med andre kristne forsamlinger annenhver uke. De ba og fastet mye. Han la stor vekt på bønn. B>lant annet ba og fastet de fast på Yom Kippur.

Mens pinsevenner og andre evangeliske kristne hadde problemer med å samarbeide ellers i verden, fant de hverandre i et bønnefellesskap på tvers av skillelinjene i Israel.

fortsettes

Guds ord ble betrodd dem!

En tid nå har jeg lyttet en del til bibelundervisning fra messianske jøder i Israel. Det gir en del ny innsikt. Jeg tror at vi i årene som kommer, vil bli overrasket over den åpenbaring og det lys som mange av våre jødiske venner har.

Egentlig er det ikke så merkelig, for apostelen Paulus skriver: 'Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.' (Rom 3,1-2)

Tenk hvor mye vi har å takke jødene for!

Men først og fremst dette: GUDS ORD BLE BETRODD DEM.

Erstatningsteologien er kirkens største og verste forbannelse. Den har sin rot i antisemittismen. Det er intet mindre tragisk å det direkte jødehatet som finnes i flere av kirkefedrenes skrifter, og bruddet mellom den jødiske og den hedningekristne forsamlingen er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie.

Men nå vokser de messianske menighetene i Israel ikke bare numerisk, men også i dybden! Mange har en djup innsikt i Guds ord, og kan sette den i en kontekst få hedningekristne kan. La oss være ydmyke å lytte til våre brødre.

Det kan til og med hende vi må justere oss! :)

Mye av vår tankegang er styrt av gresk tenkning, og vi leser Bibelen med vestlige øyne. Jordens midtpunkt er ikke et sted i Vesten, men i Jerusalem!

Hvordan Gud på en mirakulløs måte ga Lance Lambert et hus i Jerusalem

Denne dagen ble annerledes enn hva jeg hadde planlag. Meningen var å delta på en minnemarkering for Holocaut-ofre i Minneparken i Gjøvik. Været satte en stopper for det. Jeg tåler kulde så dårlig, og det ble for utfordrende å sitte stille i en rullestol, selv om det hele ikke varte på lenge. Men jeg må innrømme at jeg fikk litt dårlig samvittighet, siden dette er minnedagen for alle de jøder som ble utryddet av nazistene.

Men nå skal du få del i en spennende og svært fascinerende historie fra livet til den messianske jøden, Lance Lambert (bildet), en av de bibellærerne jeg setter stor pris på. Dette er historien om hvordan  han fikk sitt vakre hjem i Jerusalem. Lance, som jeg har hatt gleden av å treffe ved ulike anledninger, er hjemme hos Herren nå. Han forteller om dette troseventyret i forbindelse med et TV-intervju jeg hørte i dag. Jeg skal forsøke å gjengi det for deg:

Ved en anledning opplevde Lance Lambert at Gud kalte ham til å reise til Israel for å bosette seg der. Lance forteller at han hørte en stemme som sa: 'Vend tilbake til ditt eget folk.' Han ignorerte Guds kall. Tre måneder senere hørte han denne stemmen igjen. Også denne gangen var han i ferd med å legge seg for å sove. Også denne gangen ignorerte Lance Lambert stemmen. Men når Gud talte for tredje gang, ga Lambert etter og sa: 'Jeg trenger et tegn på om dette virkelig er deg, Herre. Om du kan gi meg et godt hus i Jerusalem hvor jeg kan leve lykkelig, tar jeg det som et tegn på at dette er virkelig deg.'

I løpet av noen måneder hadde Gud gitt Lance Lambert et hus i Jerusalem. Det var et gammelt hus, som måtte renoveres. Det skulle egentlig bli VIP-boligen til Israels Museum, men så blir sønnen til presidenten for museet drept i Yom Kippur krigen, så museet gikk bort fra dette renoveringsprosjektet.

Dermed måtte Lance Lambert skaffe tilveie 10.000 dollars som første avdrag på pengene han skulle betale for huset. Problemet var at Lambert ikke hadde penger, så hvordan skulle han skaffe 10.000 dollars?

CORRIE TEN BOOM

Det er her Corrie ten Boom kommer inn i bildet. Corrie ten Boom hadde overlevd det forferdelige oppholdet i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, hvor hennes søster døde. Den hollandske familien ten Boom hadde skjult jøder under krigen. For det var Corrie og hennes søster sendt til konsentrasjonsleiren for å dø.

En dag befinner Lance Lambert seg i sentrum av Jerusalem. Her hører han en kjent stemme. Det er Corrie ten Boom som roper på ham. Hun er forundret over å se Lance Lambert og lurer på hvorfor han er der. Han forteller henne om huskjøpet og at han trenger penger på grunn av huskjøpet.

'Da må vi be,' sier Corrie ten Boom og de to blir enige om det.

Tidlig om morgenen dagen etter banker det på døra der Lance Lambert befinner seg. Utenfor står Corrie ten Boom med en brun papirpose som hun overrekker Lance.

'Her er de 10.000 dollarene du trenger,' sier hun.

Hun hadde oppbevart denne store pengesummen i den brune papirposen etter at hun hadde fått pengene fra en hollandsk mangemillionær. Pengene skulle hun gi, hadde millionæren sagt, til en messiansk jøde som skulle skaffe seg sin første bolig!

FLERE BØNNESVAR

Litt senere hører Lance Lambert telefonen ringe, idet han skal låse opp døra til det huset hvor han befinner seg. Det er fra en amerikansk venn. Han er litt bestyrtet, og forteller at han har forsøkt å få tak i Lance hele dagen og var bekymret. Noen i menigheten hans hadde fått det for seg at Lance hadde blitt kidnappet av PLO. Lanse kunne derimot berolige ham om at alt var i orden, men at han manglet penger til et huskjøp. 'Men de pengene er underveis,' kunne amerikaneren fortelle. Han hadde sendt penger til Lance i tilfelle det måtte utbetales løsepenger i den påståtte kidnappingen!

Men fremdeles manglet det penger. En dag Lance Lambert vandret gatelangs i Jerusalem kom en mann løpende heseblesende mot ham. Det viste seg at han var en tysk reiseleder. Mannen overrakte en tykk konvolutt til Lance og kunne fortelle at det var en gave samlet inn av tyske kristne som ville betale på den gjelden de hadde i forhold til det jødiske folk. Lance takket og tyskeren løp tilbake til turistbussen som ventet på ham. Da Lance kom hjem åpnet han konvolutten. Der lå resten av pengene som trengtes til å kjøpe huset i Jerusalem!

Profetisk tegn: 30 år siden den første messiansk-jødiske konferansen ble holdt - den første på 1900 år

I går fikk jeg et spennende nyhetsbrev i posten, hvis profetiske innhold, begeistrer meg! I år er det ganske nøyaktig 30 år siden den første messiansk-jødiske konferansen i Jerusalem ble holdt. Da hadde det gått ganske nøyaktig 40 år siden David ben Gurion erklærte staten Israel for gjenopprettet og dens selvstendighet. Dette var den første messiansk-jødiske konferansen på 1900 år.

Konferansen i Jerusalem ble holdt i pinsen - Shavuot - som i 1988 var 20.-22. mai. Israels 40 års jubileum var blitt feiret uken forut for dette.

"Det var virkelig en historisk begivenhet som burde feires: Guds trofasthet og utrolige makt for å gjenskape staten Israel etter 1900 år," skriver Shira Sorko-Ram, som sammen med sin mann driver den messianske organisasjonen "Maoz Israel".

Sammen med Ari, sin mann og Sid Roth, mannen bak det kjente TV-programmet: "It's Supernatural" organiserte de en reise til Israel for 476 messianske jøder og kristne, som alle elsket Israel. Det skulle vise seg å være den største tur-gruppen i Israel på denne tiden i 1988. Den første Intifadaen hadde begynt fem måneder tidligere og var nå intens. Volden var så stor at selv de mest ivrige jødiske turistene holdt seg unna Israel - selv om det var Israels 40 års jubileum som selvstendig nasjon.

I en tid uten Internett, klarte likevel staben til Maoz Israel å kontakte alle de messianske jødene og mange kristne i landet for å fortelle dem at de ville holde en konferanse. Men hvor skulle de være? Hvilket hotell ville ta imot dem? Ikke et eneste hotell var interessert i å ta imot messianske jøder, dessuten var det forbudt å bruke elektrisk utstyr som mikrofoner og høyttalere. Det var jo en av Herrens høytider:

"20 mai var Erev Shabbat (kvelden før sabbaten, idet helligdagen begynner kvelden før), 21. mai var altså sabbaten og 22.mai var den bibelske høytiden, Shavuot. Det var ingen mulighet til å ha noen konferanse på noe hotell da. Vi bar," forteller Shira Sorko-Ram.

Noen foreslo Hotell Diplomat i den østlige delen av Jerusalem. De snakket med hotelleieren, og han sa ja. Det de ikke visste var at hotellet var i ferd med å gå konkurs. Eieren brydde seg derfor ikke om han fikk flere problemer! Det flotte var at hotellet hadde 500 rom.

20.mai var hotellet fullt. Så dukket det opp 50 personer fra Honduras. De ville også ta del i konferansen. Arrangørene trodde ikke sine egne øyne. De fant et ledig hotell like i nærheten av Hotell Diplomat, som het Eden, hvor disse personene fra Honduras kunne bo. Blant talerne på konferansen var Avi Mizrachi, David Chernoff, Lance Lambert, Arieh Bar David og Dr. Michael Brown.

Den kvelden Shira Sorko-Ram husker best var kvelden da Dr. Michael Brown talte. Det var lørdag kveld. Brown prekte lidenskapelig om pinsens ild og om vekkelse.

"Nå er det tid for nok en pinse - nøyaktig 40 år siden den fysiske gjenfødelsen av staten Israel," sa Dr. Michael Brown.

Så begynte alle å be, virkelig rope ut til Gud og mange ba i tunger. Plutselig reiste en lokal leder seg og ropte ut at de måtte slutte å be i tunger siden det ikke gjaldt for vår tid. Han fikk med seg en gruppe og forlot hotellet. Det ble helt stille. Stemningen var trykket. De fortsatte å be frem til halv fire om morgenen. En kraftfull salvelse falt over de som var samlet.

"Men for å være helt ærlig, det skjedde egentlig ikke noe mer den natten. Vi følte vel alle at vi hadde rørt ved himmelen," forteller Shira Sorko-Ram.

En av deltagerne sa etterpå at det beste ved hele konferansen var at den ble holdt. Etter konferansen var det mange som la merke til at det var mye lettere å forkynne evangeliet i Israel.

"Men jeg må innrømme, jeg har ikke tenkt på denne konferansen på aldri så lang tid. Så mye har skjedd på disse 30 årene. Nå finnes det en helt ny generasjon av sterke, talentfulle og hengitte unge israelske troende. Så hvorfor skulle vi skrive om dette nå? Jeg er glad du spør!", sier Shira Sorko-Ram.

Hun forteller at i mai i år var israelske medier opptatt av at den amerikanske ambassaden skulle flyttes til Jerusalem 14.mai i det 70`de året av Israels uavhengighet. Amerikanerne har lett etter et sted hvor de kunne ha en midlertidig ambassade inntil de fikk bygget en permanent, og hvilket sted tror du det var? Hotell Diplomat! Amerikanerne har også leid et litt mindre sted litt lenger ned i gaten. Hvilket sted tror dere det er? Eden! Det var der vi lot folkene fra Honduras bo, og hvilket land ble det tredje landet som flyttet ambassaden sin til Jerusalem? Honduras!

Kan det være at bønnene som ble bedt på den første messiansk-jødiske konferansen i Jerusalem i 1988 banet veien for at amerikanerne ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad? Kan det være slik at Gud plasserte disse folkene fra Honduras på hotell Eden? De som kom fra Honduras var mennesker som virkelig kunne be og de var sikre på at det var Gud som hadde lagt til rette for den første messiansk-jødiske konferansen i Jerusalem på 1900 år.

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 3

I 1959 gjorde Pauline og mannen Albert aliyah til Israel. De kjempet i årevis for å få tillatelse til å flytte inn i et spesielt hus oppe på Sion-fjellet. I 1964 fikk de leid det og påbegynte en full renovasjon av huset og hagen. Nå var Pauline blitt i 70 årene, mens Albert var i 80 årene.

Huset lå slik til at det lå på grensen mellom Jordan og Israel, og Pauline befant seg midt i dramaet under 6. dagers krigen.

Alicia Armstrong forteller:

"Den gamle kvinnen var alene da kanonene begynte å drønne og kulene suste i den varme sommervinden. Hva skulle hun gjøre? Prøve å finne noen form for ly der kun kunne krype sammen i mørket før skytingen opphørte?

Ikke denne kvinnen, nei! Hun dro frem båndopptakeren for å gjøre opptak av krigslydene.

For dette var ingen vanlig kamp. Dette var kampen om Jerusalem i 1967, den såkalte Seksdagerskrigen mellom Israel og tre arabiske stater. Og dette var ingen vanlig kvinne! Det var Pauline Rose, som dro til Israel for å bo på Sion-fjellet - og hun gjorde nettopp det fordi hun hadde fått et syn fra Gud om at hun skulle gjøre det.

Pauline Rose har skrevet en artikkel om Guds beskyttelse, som jeg har oversatt til norsk:

"Mange stormer ligger foran oss. Som vi har sagt tidligere: 'Den siste delen av veien er vanskeligere enn begynnelsen.' Slagmarken er forberedt, fienden har kalt ut troppene sine og klargjort dem. I Israel har Guds soldater tatt de første stegene ut i det åpne landskapet, og der vil de møte fienden ansikt til ansikt.

Vår kraftigste beskyttelse i denne kampen er bønn. Det er også en del av vårt ansvar å be for hverandre og for oss selv, for å få veiledning i alt hva vi skal gjøre. Bønn er vår forbindelselinje med Gud, vår kontakt med de himmelske krefter. 

Noen av oss er kalt ut i verden for å snakke, noen for å skrive, noen for å tjene for de materielle behovene i samfunnet, mens andre bærer de små daglige byrdene.

Uansett hva vår oppgave enn måtte være, er en ting nødvendig for alle av oss - å være i konstant fellesskap med Gud, å be uten opphør. Bønnene fra et kjærlig hjerte, ofret i ånden til Messias er hørt og bevart av Gud. De bygger en vegg av beskyttelse rundt oss i alle farer og stormer. Til dette formålet kaller Gud sammen sine soldater i alle land, for å danne en forenet front mot fienden i dagene som utgjør hans siste kamp. Vi er kalt til å være en velsignelse for verden. 

Det er en oppfordring til de som er forberedt til å gi sine liv i tjeneste for Gud, å forene oss og samle oss under banneret til Messias i Israel - å forberede en vei for Hans rike. 

Med våre føtter plantet faste på veien, merket av åndelige veivisere, bærer vi vårt ansvar trofast. Vi vil marsjere mot målet vårt, gleder oss midt i alle slags prøvelser, idet vi ønsker velkommen Den Ene som vil komme å møte oss, Den hellige Ene av Israel.

'For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.' (Hebr 10,27)"

Billedtekst: Hjemmet til Pauline og Albert Rose i Jerusalem.

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 2

Som jeg fortalte i forrige artikkel nektet Pauline Rose å bli evakuert i forbindelse med den uroen som oppstod når Israels statsdannelse ble erklært i 1948. Med stor fare for sitt eget liv valgte hun å bli værende for å tjene.

Abram Poljak, som var den ledende personen i den jødisk-messianske bevegelsen i Israel på denne tiden, forteller om det som skjedde og om arrestasjonen av Pauline. Hun ble nemlig arrestert av Irgun (Stern-gruppen, som var etterfølgere av Ze'ev Jabotinskij, ledet av Menachem Begin):

"Vårt fellesskap holdt stillingen. Flere ganger om dagen gikk Pauline gjennom et skur av kuler fra leiligheten hennes i forstaden Rehaviah, til møteplassen vår i den nye bydelen av Jerusalem. Hun var ofte den eneste som ble sett i gatene. Hun hentet også mat og vann til personer som ikke våget seg utendørs; hun hjalp syke kvinner med husarbeid og pleiet de som lå på sykehus. Hennes tro og stille heltemot gjorde henne til et lysende eksempel, som holdt samfunnet sammen. Det faktum at hun som kvinne, foraktet døden, førte til at i alle disse månedene var det ikke en gang at noen av våre tjenester måtte kanselleres. 

Informasjon fra fiendtlige grupper førte til at flere av våre medlemmer ble arrestert og avhørt iløpet av krigsmånedene. De ble godt behandlet av det jødiske politiet og de militære myndighetene; og de har bevist at de gjorde sin plikt som borgere og hadde ingen kontakt med Israels fiender. De ble satt fri igjen, og myndighetene erklærte uttrykkelig at de ikke gjorde unntak på grunn av våre medlemmers tro. Den jødiske staten har ved sin grunnleggelse erklært religionsfrihet.

Men arrestasjonen av fem medlemmer av vårt fellesskap av radikale krefter i midten av august tok en annen retning. Stern-gruppen rettet sin oppmerksomhet mot Pauline Rose i første omgang. Hun hadde britisk pass, snakket engelsk og ser ut som en hedning. Medlemmer av Stern-gruppen hevdet at hun var en britisk agent, og at det jødisk-kristne samfunnet var spionorganisasjon under religiøs kappe.

Stern-gruppen lykkes i å få tak i en rekke britiske spioner og forrædere. Den første, overlot de til myndighetene for å få hans sak prøvet for retten; den andre, skjøt de selv. Og nå var tre kvinner og to menn fra vårt fellesskap i hendene deres. De ble anbefalt å fremsi sin siste bønn.

Gruppen erklærte sin uskyld, men understreket sin tro på at Jesus var Israels Messias. Bare en kvinne, da hun fikk høre om dødstruslene, fornektet sin tro, og fortalte Stern-gruppen at hun ikke lenger ville ha noe med vårt fellesskap å gjøre, hvorpå hun ble satt fri. Rettssaken mot de fire andre ble utsatt til neste dag.

I mellomtiden hadde arrestasjonen av medlemmene av det jødisk-kristne fellesskapet blitt kjent i Jerusalem (en hebraisk avis rapporterte om det). Velkjente jøder som kjente til Pauline Rose tok opp saken, og fikk overbevist Stern-gruppen om at deres anklage var uholdbar, og man oppnådde å få satt alle fri.

Tiden er ennå ikke kommet for å dele erfaringene som våre venner gjorde i fengselet. Jeg vil bare si at uansett hvor hard prøvelsen var, så tenkte de alle på det som et privilegium, en guddommelig tjeneste, og betraktet seg som en lykkelig gjeng. Lik apostlene fra gammelt av, var disse jødisk-kristne i stand til å synge lovsanger i fengselet og vitne om Kristi lys for mørkets makter.

Når vi summerer opp, må vi si at det vårt fellesskap opplevde under beleiringen av Jerusalem, og at den ledende kjernen måtte i fengsel, var verdt vårt høye kall, og danner et kapittel av lovprisning i historien til den jødisk-kristne bevegelsen.

Billedtekst: Denne sommeren ble graven til Pauline Rose gjenfunnet på en stor gravlund i Jerusalem. (Foto: First Fruits of Zion).

(fortsettes)

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 1

I dag - 26. september - slippes en video med sjeldne lydopptak av Pauline Rose som er mer enn 40 år gamle. Pauline Rose (1898-1973) er blitt kalt "Lady of Mount Zion", og var en av pionerene i den messianske bevegelsen i det 20 århundre. Rose startet den første messiansk-jødiske forsamlingen i Jerusalem i moderne tid.

I forbindelse med denne markeringen kommer også hennes bøker: "The Siege of Jerusalem" og "Window on Mount Zion" i nye engelske opplag. Her beskriver hun sine egne opplevelser av beleiringen av Jerusalem og senere seksdagerskrigen.  Pauline Rose døde 20. september 1973, to uker og fem dager før utbruddet av Yom Kippur krigen i Israel.

I sommer ble også hennes grav funnet igjen på en stor gravlund i Jerusalem. Så vidt man vet har ingen stelt hennes grav. Boaz Michael, som er grunnlegger av First Fruits of Zion, og som er bosatt i Jerusalem forteller beveget om at han og noen venner fra Amerika fant gravstedet og stelte gravminnet. I ærbødighet la de små steiner på gravminnet slik tradisjonen er blant jødene.

Hvem var så Pauline Rose? 
Hun var født i Sør-Afrika. Hun og hennes ektemann, Albert, var strutse-bønder i en tid hvor det var stor etterspørsel etter strutse-fjær. Ektefellen og hans brødre var faktisk kjent som 'Sør-Afrikas strutsefjær konger'. Når så denne industrien kollapset, dro Albert og Pauline til London. Her ble Albert en byggmester, mens Pauline ble designer ved et motehus i Paris. Albert eide en landeiendom, og ved utbruddet av den første verdenskrigen ville de britiske myndighetene bruke denne eiendommen til jordbruk. Ekteparet Rose tok på seg ansvaret med å drive denne gården og det ble opprinnelsen til den så berømte Heston-farm utenfor London. Men tragedien rammet familien. Ekteparets sønn døde i sin ungdom.

Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor ekteparet Rose dro til Israel, men mot alle odds, mens mesteparten av Jerusalem fremdeles var okkupert av Jordan, klarte Pauline og hennes mann å skape et hjem oppe på Sion-fjellet. Det var et trygt og ikke minst hjertevarmt hjem, hvor de som kom virkelig følte seg velkomne. I sin bok: "Window on Mount Zion" skriver hun:

"Mannen min og jeg flyttet inn og gav det navnet 'Ha-Ohel' (Teltet). Vi ga det dette navnet i bønn om at ånden fra Abrahams telt ville bli værende i det, og gjøre det til et sted hvor alle mennesker ville finne et kjærlig velkommen - et måltid, en seng, hvile, eller en fornyelse av ånden, ifølge deres behov ..."

Men lenge før hjemmet og hagen på Sion-fjellet var etablert, bar Pauline på en lengsel om at jøder og kristne skulle arbeide sammen i kjærlighet for å forberede Herrens vei i Israels land.

Pauline Rose var en av en veldig liten gruppe som følte et spesielt kall til å bringe forståelse og det lys Messias representerer til Israel. 22.juni 1946 ble dette lyset tent i Jerusalem i det hun startet opp et jødisk/kristent fellesskap som hun håpet kunne bli begynnelsen på en messiansk forsamling i Israel.

Under tumultene som oppsto under Israels statsdannelse i 1948 nektet Pauline å bli evakuert. Med stor risiko for eget liv valgte hun å bli for å tjene andre. Hennes erfaringer fra denne tiden er nedtegnet i hennes bok: The Siege of Jerusalem.

Mer om det i neste artikkel som kommer i morgen.

Billedtekst: Et sjeldent bilde av Pauline og Albert Rose.

(fortsettes)

Forsoningskonferanse i Kiev mellom jøder og kristne

I Kiev, Ukraina, finnes det en messiansk menighet med omlag 1.600 medlemmer!

I begynnelsen av mai arrangerte de en konferanse med deltagere fra Storbritannia, Irland, Nederland, Sveits, Østerrike, Slovakia, Polen, Romania og Norge.

Lovsang, bibelundervisning og forsoning var ingrediensene i konferansen.

Fra Norge deltok Ola Simon Østtveit, og hans kone, aktive innen Ungdom i Oppdrag og styreleder for den kristne humanitære organisasjonen, Ny Start i Øst.

Den messianske menigheten arrangerte samlingen sammen med Toward Jerusalem Council II Europe. Her deltok såvel protestanter, katolikker som ortodokse. Dette handler om et forsoningsinitiativ mellom kristenheten og det jødiske folk, basert på ordene fra Efeserbrevet:

'Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet'. (Ef 2,11-16)

Jeg kommer tilbake med flere opplysninger om denne konferansen så fort de foreligger.

Fem israelere døpt til Kristus

'Jeg så Jesus i skyene'.

Ordene tilhører Irina. Hun er en av fem israelere som ble døpt sist fredag. 'Hun delte med oss, mens vi sang og tilba på stranden langs Middelhavet at hun så opp - og der, mellom skyene, så hun Jesus komme på skyene. Umiddelbart etter ble hun døpt med full neddykkelse', forteller en representant for den messianske menigheten, Tiferet Yeshua - hvilket betyr: Jesu herlighet - i Tel Aviv.

En annen som ble døpt var Emma. Hun var litt bekymret. For noen år siden ble hun erklært for klinisk død. Legene hadde fortalt henne at hun ikke måtte være under vann. Men - med det samme hun vadet ut i havet, ledsaget av en av pastorene i Tiferet Yeshua, sa hun at hun kjente vannet som om det var av ild. Når hun seg opp av vannet etter dåpen skinte hun bokstavelig. Da noen i menigheten kjørte henne hjem gråt hun av bare glede.

Barak kom til tro gjennom et ektepar som har begynt å gå på gudstjenestene i Tiferet Yeshua. De arbeider for organisasjonen Jews for Jesus i Tel Aviv. I det de døpte Barak kom det en bølge som sørget for at både han og de to pastorene som døpte ble dukket under vann! Senere på kvelden, når menigheten kom sammen til gudstjeneste, fikk Barak del i nattverden for aller første gang.

Leah begynte å gå på gudstjenestene i Tiferet Yeshua sammen med en en venn av seg, Yosi, nå i februar. Begge har nettopp fullført et 12 ukers kurs for nyomvendte. Begge to ble synlig berørt av Den Hellige Ånd i forbindelse med at de lot seg døpe til Kristus. Leah skammer seg ikke ved evangeliet, og har allerede ledet noen av sine venner til tro på Jesus.

La oss be for denne forsamlingen, og takke Gud for de store og forunderlige gjerningene Han gjør i dagens Israel.

Messianske jøder og hedningekristne samles til Løvhyttefesten

I Israel feires i disse dager en av Herrens høytider: Løvhyttefesten. I artikkelen under denne kan du lese at 5000 kristne fra over 100 land deltar på Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem løvhyttefest, men de er slett ikke alene om å arrangere sammenkomster i forbindelse med denne høytiden.

Også de messianske jødene har sin Løvhyttefest, denne gangen i The Pavilion Centre i Jaffa-gaten midt i hjertet av Jerusalem. Jeg har hatt gleden av å delta på denne festen en gang. Da ble den holdt oppe på Rachel-høyden, på en kibbutz ved navn Ramat Rachel. Jeg kommer aldri til å glemme det. Arrangementet til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem er storslått og flott på alle måter, Løvhyttefesten til de messianske jødene er enklere i formen, men det er ikke mindre liv og hellig atmosfære her!

Ikke minst er lovsangen og dansen noe man husker lenge etterpå!

Blant årets talere finner vi Lance Lambert, som må regnes for en legende å være når det gjelder Israel og forståelsen av det profetiske ord. Hans bibelundervisning har dybde og innsikt som få andre når det gjelder det Gud gjør og skal gjøre blant Løftets land og folk.

Men her finner du også: bønnelederen Tom Hess, som har sitt eget bønnesenter på Oljeberget hvor det i mange år har vært bedt 24 timer, syv dager i uken. Her treffer du også Steven Khoury, opprinnelig fra Betlehem, nå pastor for en arabisk baptistmenighet i Jerusalem. Og ikke minst Israel Pochtar, messiansk jøde med en lidenskap for å nå både jøder og arabere med evangeliet.

Her kan du se en liten video fra arrangementet:

http://www.succotcelebration.com/about.html

Skulle så gjerne ha vært med på dette, men slik ble det ikke i år. Vi som er igjen hjemme kan jo be for de som har vært så heldige å få være med!

Ari Sorko-Ram - en far i Israel, del 1

I denne artikkelserien vil du stifte bekjentskap to av pionerene innen den messianske menighetsbevegelsen i Israel: Shira og Ari Sorko-Ram (bildet). Nylig gav de over stafettpinnen til andre ledere for menigheten Tiferet Yeshua i Tel-Aviv.

Artikkelserien er basert på en reportasje i deres siste nyhetsbrev, skrevet av Christy Wilkerson:

Ari var et uvanlig valg. Ingenting i hans bakgrunn gir noen antydning om de planene Gud hadde for ham. Han kjente aldri sin far. Hans mor, en jødisk immigrant fra Russland, led på grunn av de russiske pogromene og misbruk. Hun var ustabil. Han var også adskilt fra sine seks brødre og søstre da han bare var to år gammel, og oppdratt på en gutteskole. Det var en tøff begynnelse.

Ari var tenåring da han ble invitert til å være med på en ungdomsleir. En av lederne som møtte ham med stor vennlighet og mot slutten av leiren uttrykte han at han var djupt takknemlig for Ari's jødiske arv - som hadde brakt frelse til ham som en kristen.

I året som fulgte begynte Ari å studere Bibelen. Han hadde en endeløs rekke av spørsmål. Han bestemte seg for å bli med på neste års ungdomsleir. Lederen hadde nemlig invitert ham til personlig å studere Det gamle- og Det nye testamente med ham. Han forklarte hva De gode nyhetene innebar for tenåringsgutten på en måte som virket fornuftig og Ari fant hans Messias.

To dager etter at Ari hadde funnet det nye livet hadde han et overnaturlig møte med Gud hvor Han åpenbarte seg som hans Far. Han hadde jo vokst opp uten far, så dette var første gang han forstod Guds ubetingede kjærlighet Gud hadde for ham som Far. Denne dynamiske åpenbaringen ble selve fundamentet for Ari's tjeneste som far for mange nye i troen.

(fortsettes)

Gud taler til oss bare i stillheten

Jeg leste noe i går som den messianske jøden Abram Poljak, skrev om stillhetens betydning. Tror det vil glede flere enn bare meg:

La oss prise freden, stillheten, tausheten, den hellige stillhet. La oss prise freden i krigene i våre dager, stillheten i larmen i våre dager, tausheten i skrikene i våre dager, og den hellige taushet i den vanhellige, ulykksalige pratingen i våre dager. La oss be om at vi finner plasser med fred, stillhet og taushet, som kan gi oss hellig taushet, steder vi kan flykte til fra verdens strøm. 'Et talent utvikler seg i stillheten', sa Goethe. Vi trenger verdens strøm, larmen, krigen for å bli dannet til karakterer, kjempere for Gud og det gode.

Og vi trenger stillheten for å bygge opp vårt 'talent' og erkjenne Guds nåde. Gud taler til oss bare i stillheten. Foran Han går ild og storm. Men Han selv kommer 'i den stille susen' (1.Kong 19)

'Fred være med dere', var Frelserens hilsen. Den høyeste Frelser uttalte i denne hilsen det høyeste mål, sa Dante. 'Fred være med dere ... Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere ...' (Joh 14,27) Må Hans fred være med oss! 'Gud er til stede, alt i oss tier!' Må Gud la oss finne steder med fred, med taushet. Taushetens hellighet!                                                                                           

Må Herren bygge et hus for oss (2.Sam 2,11) Når vi bygger vil man høre hammer og meisel, redskapenes larm. Men når Han bygger, føyer stenene seg sev inn i hverandre (1.Kong 6,7) Da hersker taushet, hellig taushet, sabbats-hvileen, og Huset er i sannhet Herrens hus, et stillhetens og fredens hus, hvorhen vi kan flykte fra verdens kamper. La oss be om at Herren bygger oss dette huset.

Sexslaver smugles inn i Israel via Sinai-ørkenen - messianske menigheter hjelper ofrene

Det er kanskje ikke så kjent, men sex-industrien i Israel er lukrativ business, og genererer nesten 2,4 milliarder shekels - eller over 636 millioner dollar - i inntekter årlig.

Det er det messianske senteret, Dugit i Tel Aviv, som skriver dette i sitt siste nyhetsbrev publisert i dag.

Israel er nemlig destinasjon for 'Human Trafficking', som er kjøp og salg av ofre som er blitt tvunget til sex eller slavearbeid. Det er beregnet at siden 1990-tallet er mer enn 25.000 ofre blitt brakt til Israel og tvunget ut i prostitusjon eller hardt arbeid. Flesteparten av disse er kvinner og barn fra det tidligere Sovjetunionen, og de blir smuglet inn i landet gjennom Sinai-ørkenen og tvunget ut i prostitusjon og elendighet.

Nylig fremmet Knesset medlem, Orit Zuarets fra partiet Kadima, et forslag om å bøtelegge og dermed kriminalisere prostitusjonskunder. Målet er å redusere antallet som tvinges inn i sex-industrien. Forslaget har allerede passert første runde i Knesset, og det er gode muligheter for at forslaget går igjennom.

Den messianske menigheten i Tel Aviv er glad for det nye lovforslaget. De arbeider mye ute på gatene for å hjelpe ofrene for sex handelen. De ber oss om å be instendig for de som er blitt utsatt for dette, og at menighetene i Israel kan bli i stand til å hjelpe de som trenger det så sårt.

Kun to prosent kristne i Israel

Nye statistiske opplysninger viser at det pr årsskiftet finnes 154.000 kristne i Israel. Det betyr at kun to prosent av landets befolkning er kristne. 80,4 prosent av disse er arabere, og de er enten ortodokse, romersk-katolske, anglikanere, armenere, lutheranere. Noen få er baptister eller pinsevenner.

Antallet messianske jøder er noe stigende. År 2000 var var det bare noen få tusen. I 2010 var tallet steget til mellom 10.000-15.000. Det finnes nærmere 150 menigheter i Israel, de fleste av dem i Jerusalem, Haifa eller Tel-Aviv.

De fleste av de arabiske kristne bor i Israels nordlige områder, som Nasaret, Haifa og Shafaram. Kun 9,5 prosent bor i Jerusalem.

En gripende beretning om en jødes liv fra nazitidens forfølgelse til et liv som vitne for Jeshua

Jeg holder på å lese på nytt en bok Aril Edvardsen skrev om Moshe Ben Shmuel. Boken har kommet i hele syv opplag. I presentasjonen av den heter det:

"Moshe Ben Shmuels livshistorie er historien om en jødes vei tilbake til sitt hjeland. På samme tid som historien er hans egen, er den også typisk for det jødiske folks historie på deres lange vei tilbake til Løfteslandet. Gjennom nazitidens forfølgelse og fangenskap i Russland, går veien til Palestina og opprettelsen av staten Israel. Vi følger Moshe Ben Shmuel gjennom fem kriger. Først den andre verdenskrig og Holocausts grusomheter, deretter Israels fire kriger: Frihetskrigen i 1948, Sinai-krigen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967 og til slutt Yom Kippur-krigen i 1973. Historien om Moshe Ben Shmuel er samtidig historien om en jødes vei til Kristus, til troen på at Jesus fra Nasaret er Messias. Boken er et mektig vitnesbyrd om Guds beskyttelse under de mest farefulle omstendigheter. Etter at hans norske kone, Miriam, døde i 1998, bor Moshe Ben Shmuel i Jerusalem og ser til sin 92-år gamle mor. Han fortsetter å forkynne over hele Israel at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias."

Nå er ikke Moshe Ben Shmuel i blant oss. Han døde for noen få år siden. Har du ikke lest boken bør du gjøre det. Den er svært gripende.

Det er en hendelse som Moshe Ben Shmuel nevner i boken, og som jeg leste i går som jeg ikke klarer å gi slipp på. Nå er det begått mange grusomheter i den kristne tros navn mot jødene, men denne rystet meg i sin forferdeighet:

"Andre jøder ble sendt til nazistenes hovedkvarter i Budapest, hvor de ble ført til Donau-elven og skutt, og likene fløt nedover elven. Det var en ungars nazistprest som ledet dette arbeidet. Han var jesuitt, og sammen med sin nazistliga, søkte han opp jøder over hele Ungarn som hadde gjemt seg for tyskerne. Han skjøt masser av jøder ved Donau-elven og likeså i nazistenes hovedkvarter. Han gikk kledd i sin katolske prestekjole med et stort kors på brystet. Hver gang han hadde samlet en flokk jøder som skulle henrettes, stilte han dem opp langs veggen, løftet korset med den ene hånden og pistolen med den andre, og ropte ut: 'I Jesu Kristi, nasareerens navn, dreper jeg dere, forbannede jøder!' Tusener av jøder falt for denne grusomme mannens hånd."

I dette tilfelle kan man virkelig snakke om at demoniske krefter har tatt bolig i et menneske. Hvilket forvrengt "kristen" tro dette representerer. Hvilke grusomheter har ikke skjedd mot det jødiske folk. Og fremdeles lider de.