Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

http://www.expressen.se/kultur/vi-ar-inte-redo-om-allt-skulle-spara-ur-totalt/

I Hans ly

Vi har alle dager hvor vi trenger Herrens omsorg og trøst. Jeg har slike dager nå. Dager hvor det er best å krype tett inntil Jesus og kjenne Hans armer rundt meg.

Det høres kanskje underlig ut, men av og til må vi la oss elske. Særlig når vi ikke kjenner oss attråverdige. Vi vil jo helst klare det meste selv. Og bli stående, selv om vi kjenner det skjelver i knærne og gjøre oss fortjent til kjærligheten vi vises.

Noen av oss må derfor lære oss til å slippe taket, og la oss elske som de vi er. Og Herrens nåde og kjærlighet er raus. Den er ufortjent.

De siste dagene er jeg blitt så minnet om ordene fra Salme 62,1-2:

"Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse. Han er min borg, jeg skal ikke rokkes kraftig."

I den nye oversettelsen står det:

"Bare hos Gud er jeg stille ..."

Den erfaringen må man gjøre seg.

På randen av krig, del 15

Byen Bruneck, Pfistertal, Sør-Tirol, nå Italia.

9. juni dro vi til Bruneck, hele tiden mellom fjellene. Når dalen blir vid og bred, der er det en landsby eller en by. Jeg forstår rett og slett ikke hvor mange som kan få seg et utkomme her. Fra hvert fjell springer det ut vann, som renner ned i en elv. Vi kom til byen Brenner. Det finnes en gammel borg her. Den er over 1000 år gammel, og det sies at den er den eldste i Europa. På toget underveis til Bruneck fortalte en mann oss at folket i fjellene laget brød bare en gang i året og at det er et mørkt rugbrød. De spiste for det meste Schuten (cottage cheese) og grønnsaker, og det var det de levde av.

Vi kom til Bruneck og ble der natten over. Det er her Døperne, våre forfedre muligens skal ha feiet sin første nattverdsfeiring. På museet så vi etter gamle skrifter, men det var ingen der av våre forfedre. Flesteparten av dem var katolske. Det fantes en gravlund her fra 1.verdenskrig. Det var så mange graver der at det var umulig å telle dem, fra 1914 til 1918, men flesteparten var fra 1914 og 1915. Det var bare gravstøtter på noen få. En hadde denne inskripsjonen: "Jeg har kjempet den gode kampen og fullendt løpet", og skrifthenvisningen.

I Tirol er telefonene sjeldne. Bare tre i byen.

De små byene var veldig gamle. Det var bilder av vår Frelser over alt, ja, på de mest utenkelige stedene, både langs veiene og ute på jordene og andre steder. I Tirol var det også mange fabrikker, klut-møller, snekkerverksteder og gravører - mange av dem ble drevet av vannkraft.

Vi kom til Klausen. Det var her vår kjære bror Jakob Hutter ble tatt til fange. Dette er en veldig gammel by, helt tilbake til det 13 århundre og den har 1,600 innbyggere. Vi stanset her for to dager, inkludert søndagen. Klausen er en by med avgudsdyrkelse. Det er bilder av Frelseren på de mest utenkelige stedene. Klausen har bare tre telefoner. Navn her. 2 med navnet Hofer, 2 med navnet Waldner, 1 med navnet Stahl, 2 med navnet Walters. 4,8 kilometer vest for Klausen så vi en butikk som solgte gamle bøker, og der skulle det visst være noen av våre forfedre, men dessverre fant vi ingen.

14. juni dro vi fra Klausen til Brixen. Dette var selve senteret for fordømmelsen av Døperne. Det var Jakob Hutter ble dømt og sendt til Innsbruck og hvor straffen ble utført. Her ble også ediktet ble proklamert som gikk ut på at enhver som fant og anga anabaptister skulle bli belønnet med 80 til 100 shilling. Ediktet stammer fra 1527. I Brixen fant vi 2 med navnet Waldner, 4 med navnet Walters, 3 med navnet Hofer, og 1 med navnet Amon. En enke ved navn Waldner fortalte at hennes svoger dro til Amerika i 1874.

15. juni vendte vi tilbake til Innsbruck. Det regnet i bøtter og spann. Vi dro gjennom 17 tunneler. Vi leste dette ordspråket: "Guds største gave til menneskene er en vennlig, hengiven, gudfryktig, dydig, hjemmekjær ektemann."

16. juni kom vi trygt tilbake til Alm Bruderhof. Vi fortalte om vår reise til Tirol. Vi fikk høre at de brødrene og søstrene som hadde oppholdt seg ti uker i Nederland, var kommet frem til Cotswold Bruderhof.

28. juni klarte de tre brødrene som hadde blitt holdt i varetekt 10 uker i fengsel å forlate Tyskland. Måtte Gud alene få all pris og ære. Uten Hans vilje mister vi ikke et eneste hår på vårt hode.

1. juli ankom tre brødre trygt Nederland. Fram til 15. juli oppholdt vi oss på Alm Bruderhof. Vi følte da at vi skulle reise en tur til Moravia, hvor våre forfedre hadde levd. Hans Zumpe og hans kone skal reise sammen med oss. Vi dro derfor til Zürich for å skaffe oss de nødvendige reisedokumentene.

(fortsettes)

Dette er del 15 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november og del 14 mandag 28.november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

Seeren Johannes og seeren Daniel

Som jeg har fortalt i et tidligere blogginnlegg publisert for noen uker siden, er det en gammel kirkelig tradisjon at man leser Åpenbaringsboken mot slutten av kirkeåret. Jeg har ligget litt etter så jeg ble ikke helt ferdig før i dag, et par dager inn i det nye kirkeåret.

Det har vært veldig interessant å lese denne boken igjen. Det er jo den eneste boken hvor leseren prises salig for å lese den! Selvsagt er det alltid interessant å lese Guds inspirerte ord, som hele Bibelen er, men om Åpenbaringsboken heter det: "Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som står skrevet. For tiden er nær." (Åp 1,3)

Vel, det gjelder jo ikke bare Åpenbaringen, men 'det profetiske ord', og Bibelen er full av profetier som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Så selve studiet av 'det profetiske ord' er salig! Derfor har jeg også lest profeten Daniel parallelt med Åpenbaringen. En har sagt at profeten Daniel er 'grunnlaget og nøkkelen til Åpenbaringen." Det tror jeg er sant.

Jeg skal ikke påstå at jeg forstår alt eller har den hele og fulle oversikten, men likevel er det spennende å lese disse to apokalyptiske bøkene. Med sine syner og visjoner, sitt rike billedspråk, sine historiske realiteter. Jesus selv satte sitt godkjentstempel på profeten Daniel, selv om mange liberale teologer har forsøkt å diskvalifisere den, og noen ville sågar ikke ha med Åpenbaringen i Bibelen.

En luthersk prest, George N.H. Peters (1907), var en ivrig student av nettopp det profetiske ord. Han har sagt følgende, her i min oversettelse:

"Jo lenger det andre advent er utsatt, jo nærmere er vi at det skjer, og derfor skulle vi være djupt interessert i hver uttalelse i Skriften som handler om dette. Jo mer vi ser tegnene som er forutsagt om de siste tider skje i vår egen samtid, jo mer observante og våkende skulle vi være."

Nord-Koreas forferdelige arbeidsleire vokser

En fersk rapport fra Amnesty International viser at Nord-Koreas beryktede arbeidsleire fortsetter å vokse. 120.000 mennesker skal befinne seg i disse forferdelige leirene av politiske årsaker. Det er anslått at så mange som 70.000 kristne deler samme kår.

I rapporten kan vi lese om hverdagslivet i dette jordiske helvete: om brutale voldtekter, barnemord, tortur, bevisst utsulting, tvunget hardt straffearbeid og henrettelser.

Satelittbilder viser ikke bare leirene, men at de vokser. Og leirene utgjør en form for infrastruktur av bevisst politisk og religiøs undertrykkelse. Satelittbildene viser nye vaktposter og oppgraderte krematorier.

La oss fortsette å be for Nord-Korea.

Billedtekst: Bildet er hentet fra en av de grusomme arbeidsleirene i Nord-Korea.

Forstår jeg hva frelsen innebærer?

De siste månedene har jeg brukt en del tid på å lytte til gamle salmer og sanger som handler om vår frelse og vår Frelser. Det har vært riktig oppbyggelig. Og det slår meg hvor åndelig margfulle disse salmene og sangene er. Av og til undres jeg om de samme salmene og sangene kunne skrives i dag.

Kanskje ikke. For det har skjedd en forlating av både språket vårt og teologien vår. Vår tid er preget av en manglende forståelse av begrep som synd, åndelig død, evig fortapelse, frelse.

Begrepet synd er nesten visket ut av vårt vokabular, og det skyldes ikke bare den nye nådeforkynnelsen. I følge enkelte teologer kommuniserer ikke begrepet lenger med det moderne mennesket. Man må finne andre begrep. Jeg deler ikke det synet. På samme måte som vi må lære oss nye ord som omhandler datateknologien for å kunne bruke datamaskiner og mobiltelefoner, må en også lære seg hva de bibelske begrepene betyr. Vi må ikke være så redde for å bruke det bibelske språket at vi mister forståelsen for viktige bibelske sannheter, bare fordi vi er redde for å støte mennesker.

Selskapene som selger datamaskiner og mobiltelefoner forventer at vi setter oss inn i bruksanvisningene og lærer oss dataspråket. Hvorfor skulle vi ikke forvente oss at folk setter seg inn i det bibelske språket om de skal forstå de bibelske begrepene?

Hvis vi ikke forstår hva synd er - hvordan kan vi da forstå frelsen? Hvis vi ikke vet hva vi er frelst fra, hvordan kan vi da glede oss over himmelen og det evige liv?

Moderne forkynnelse dreier seg mye om hvordan vi kan få det bedre, hvordan vi kan bli velsignet, hva vi skal gjøre for å bli helbredet, hvordan vi kan bekjenne rett.

Kanskje det er en av årsakene til at salmene og sangene som handler om frelsen ikke skrives i dag, at forståelsen av hva frelsen innebærer ikke er så klar som før? Jeg har merket meg i de gamle salmene og sangene hadde man en forståelse av at livet var som en seilas, hvor man av og til kom inn i stormfylt hav, og frelsen - eller rettere sagt Jesu frelsesverk - var som ankeret som reddet skuta fra drift.

Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har forstått hva vi er reddet fra og hva frelsen innebærer? Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har vært på Golgata og stilt oss ved Jesu Kristi kors?

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 5

Allerede tidlig i urkirkens historie ser vi at menighetene allerede hadde begynt å kopiere kristne skriver, og sørget for å sende dem rundt til de ulike lokale forsamlingene:

Klement av Roma skriver et brev til den kristne forsamlingen i Korint i år 95 etter Kristus, og i dette brevet siterer han eller refererer til evangeliene etter Matteus og Lukas, fra Romerbrevet, Korinterbrevene, Hebreerbrevet, fra 1. Tim og 1. Petersbrev. Martyren Polykarp, i sitt brev til menigheten i Filippi, skrevet ca år 110 e.Kr, siterer fra Filipperbrevet og benytter seg av uttrykk vi finner igjen i ni av brevene til apostelen Paulus og fra det første brevet til apostelen Peter.

Polykarp skriver: "Jeg har brev fra dere og fra Ignatios. Jeg skal sende deres til Syria, som dere ber om, og jeg sender Ignatios' brev til dere, sammen med andre og dette jeg selv har skrever."

Ignatios, som gjerne kalles den første av kirkefedrene, er på mange måter den viktigste skikkelsen i den gruppen som skulle gå under denne benevnelsen, og utgjør den umiddelbare forbindelsen med apostlene. I år 70 blir han presbyter, eller forsamlingsleder for menigheten i Antiokia. I syv av de brevene han skriver på sin reise fra Antiokia til Rom for å lide martyrdøden der, siterer han fra Evangeliet etter Matteus, fra 1. Petersbrev og fra 1.Johannesbrev. Han siterer ni av Paulus-brevene, og brevene hans bærer sterkt preg av at han har lest de andre evangeliene.

Papias (70-155 e.Kr), som var en disippel av apostelen Johannes skrev "Utlegning av Herrens ord". og i denne siterer han fra Johannes og beskriver samtidig tradisjoner som forteller om opprinnelsen til både evangeliene etter Matteus og Markus.

Så har vi Didache, en av de viktigste håndbøkene som regulerte de kirkelige ordningene i den østlige kristenheten. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken og blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325) og var benyttet av flere av kirkefedrene, blant annet Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasios (ca 367). Didache er en meget viktig kilde for å forstå urkristendommens historie. Skriftet er sannsynligvis skrevet mellom år 80-120 e.Kr of har hele 22 sitater fra Evangeliet etter Matteus, og med henvisninger til Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Romerbrevet, de to brevene til menigheten i Tessaloniki og 1.Peterbrev. Noe som er veldig interessant er at Didache omtaler "Evangeliet" som et skrevet dokument.

Barnabas' brev, skrevet mellom år 90.120 e.Kr, siterer fra Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Johannes, Apostlenes gjerninger og fra 2.Petersbrev. Her finner vi også noe annet som er svært interessant, nemlig uttrykket: "Det er skrevet", en formulering som vanligvis ble benyttet om Skriften.

Det finnes også et annet interessant skrift fra denne tiden, nemlig Hermas' Hyrden. Den er skrevet ca år 100 eller 140 e.Kristus og er på mange måter forløperen til John Bunyan's "Pilgrims vandring". Hermas gjør seg bruk av Jakobs brev men vi finner også tydelige spor etter andre nytestamentlige skrifter.

Så har vi Justin Martyr, som ble født omkring det året apostelen Johannes døde. Han nevner i sine apologier, skrevet omlag 140 e.Kr, Åpenbaringen, og røper også kjennskap til Apostlenes gjerninger og åtte brev. Han kaller evangeliene "Apostlenes memoarer", og kan fortelle oss at de ble lest i de kristne menighetene vekselsvis med profetene.

(fortsettes)

Del 1 av denne serien ble publisert tirsdag 11.oktober, del 2: lørdag 15.oktober, del 3: mandag 17.oktober, del 4: mandag 26.oktober.

På randen av krig, del 14

Byen Chur, djupt inne i Graubünden (Grisons) regionen i Sveits.

11. mai dro vi til byen Chur, som daterer seg tilbake fra tiden før Kristus. Vi så hus som er 600 eller 1000 år gamle. Det var her i Chur klosteret lå som Jörg Blaurock kom fra, en av de tidlige døperne. Rett ved siden av klosteret lå det en protestantisk kirke og et museum. Der så vi pinebenken, hvor mange kristne endte sine liv, og andre ting. Vi fant to gamle Bibler, kjøpte dem og tok dem med oss hjem. Det var et mirakel at vi oppdaget dem. På tittelbladet i den ene sto det skrevet: "Vær på vakt! Forførelsen er stor!"

11. mai kom Hella fra Rhön Bruderhof. Noen av de kjære brødrene og søstrene, åtte av dem i tallet, og spesielt Arno og Hella hadde kommet frem til en erkjennelse og hadde forstått at de hadde gjort en feil. I forbindelse med de uventede tingene som skjedde på Rhön Bruderhof hadde de kommet i skade for å gi for mye til nazistene. Kaspar kom med en uttalelse hvor han tilkjennegav at han enten ville forbli her eller oppgi alt.

16. mai pinse. Den vidunderlige undervisningen i dag berørte virkelig hjertene til brødrene og søstrene.

17. mai hadde vi også en tid for undervisning. På ettermiddagen, fra 14.00 til 16.00 klatret vi opp på et farlig fjell. Det var da noen steiner løsnet over oss. En som het Kurt sto midt i steinraset. Han slo hodet inn mot fjellveggen og han slo seg til blods. Vi måtte be fellesskapet om unnskyldning for at vi hadde gått opp på dette farlige fjellet. Tre høye fjell ble kalt for 'De tre søstre'. Selv på 17. mai var deler av dem dekket av snø. Noen steder falt det ofte ned steiner.

18. mai dro hele fellesskapet på tur til Triesenberg. Vi spiste middag ute i det fri. Det er ganske vanlig her. Vi brygget oss også te og kaffe. Vi leste også brev som hadde kommet til oss fra Huron-kommuniteten i Sør-Dakota, fra Joseph Vetter og hans mor. Vi kom hjem omtrent ved halv seks tiden. De kalte dette Ausflug - ekskursjon.

Brødrerådet bestemte at vi skulle reise til Zürich.

Byen Zürich med elva Limmat og Zürchersee i bakgrunnen. Grossmünster til venstre og Fraumünster til høyre, en gang katolske kirker, men nå protestantiske.

19. mai dro vi til Zürich. Den har 350.000 innbyggere. Vi dro en halv mil ned fra fjellene hvor drosjene sto. Vi dro til Schaam. Underveis så vi fire sagbruk som ble drevet av et belte og hadde seks sager. David måtte snakke med en birøkter som hadde problemer med biene sine. Vi måtte reise gjennom åtte tunneler før vi kom fram til Zürich. Elva som renner gjennom Zürich heter Limmat. Noen bygninger i Zürich er seks etasjer høye. Vi fant to kopier av "Martyrs Mirror" (Martyrspeilet), to gamle Bibler og to gamle utgaver av Josephus som vi kjøpte. Klokken 10 på formiddagen møtte vi professor Fritz Blanke. Han hadde mye å fortelle oss og viste oss rundt.

Vi så broen hvor Felix Manz ble druknet fra i 1526. Han var en av de første døperne. Han forlot Zwingli's kirke. Vi så også Rådhuset, og fengselet hvor de første anabaptistene ble prøvd for retten og fordømt, og St. Josef kirken hvor noen av dem er gravlagt.

Vi så også inskripsjonen på Zwingli's kirke: "Reformatoren, Huldreych Zwingli, levde her i året 1519. Den brøt ut av Den katolske kirke."

Vi så også trykkeriet hvor den første Froschauer Bibelen ble trykket i 1525. Trykkmaskinen fungerer fremdeles. Vi så også en håndskrevet utgave av Heinrich Bullingers bok, i hvilken han martyrene fra 1519 til 1532, om hvem, hvor og hvordan de mistet sine liv.

Fra vinduet på loftet i professorens hjem så vi takene på husene hvor anabaptistene levde og døpte. Vi så også mange av skriftene til noen av de ukjente som var med helt fra begynnelsen. Vi søkte da også etter gamle skrifter fra de tidlige døperne. Og vi fant noen, svært gamle. Vi besøkte en protestantisk forkynner, en venn og bekjent av familien Bollers. Han var en vennlig, fornuftig mann som innrømte at mye galt var blitt gjort mot våre forfedre. Vi overnattet hos ham. Vi ble så vennlig tatt imot og var innkvartert som hans gjester. Fra ham, professor Blanke, mottok vi noen vidunderlige skrifter.

Vi dro hjemover igjen, og kom til byen Winterthur, med 30.000 innbyggere. En protestantisk forkynner tok så godt imot oss og vi spiste middag der. Han stilte spørsmål om vår tro.

23. mai kom vi hjem fra Zürich og fortalte om reisen under middagen. David ledet bønnestunden.

27. mai returnerte Hans Meier fra Nederland hvor han hadde vært for å samle inn penger. Han fortalte oss hvordan det hadde gått. Han ledet bønnestunden og talte med folket på en måte som ikke var pen og heller ikke ydmykt, og noen tok til tårene.

28. mai ble et brev fra Millton fellesskapet i Canada lest opp for hele forsamlingen. Det handlet om bønn, og om hvem som skulle og hvem som ikke skulle delta på bønnesamlingene.

Det er blitt bestemt at Emma Basel (enken etter Eberhard Arnold) skulle reise sammen med oss til Tirol for å besøke en del av landområdene til våre forfedre, som Klausen og Innsbruck, hvor Jakob Huter arbeidet og endte sitt liv som martyr.

29. mai kom vi til enighet om sammen med Hans om å støtte eldste Hans. Kommuniteten skulle holde seg til den samme veien, også når det gjaldt dåp, om utelukkelsen fra forsamlingen, osv.

Hele fellesskapet ba oss om å lage en barnevogn og en krybbe slik Hutterianerne lager den og de skulle kjøpe det treverket som vi trenger.

6.juni kom vi sammen for å be foran reisen til Tirol.

7. juni begynte vi reisen til Tirol i Guds navn sammen med Emma Basel. Hun hadde tilbrakt en viss tid der sammen med ektefellen, Eberhard Arnold.

Vi dro først til Buchs, en sveitsisk by som lå i nærheten, og så til Innsbruck. Denne regionen er omgitt av høye fjell, 6000 fot høye og hele tiden ligger et snø på toppene. Vi kjørte gjennom 18 tunneler. Fjellene ligger så tett inntil hverandre at det bare er plass for elven Inn. Når dalene vider seg ut ligger det vanligvis en landsby der. Husene har steintak. Vi kom til Innsbruck. Elva Inn er mørk og fossende. Innsbruck er omgitt av høye fjell, en vakker by med 75.000 innbyggere. Husene er av stein og har fem og seks etasjer.

Det er vanlig at mennene bærer knebukser, noen ganger med strømpene over knærne, lik brødrene i Rhön Bruderhof. Klærne kvinnene bærer er for det meste likt de våre kvinner bærer, men vi finner ikke dette i noe annet land, det lange håret, et svart eller hvitt tørkle på hodet.

Elva Inn er en fossende elv, mørk og gjørmete, 18 fot djup. Den renner gjennom byen og er fullstendig inngjerdet. I denne elva ble mange av våre brødre og søstre druknet. Det var også her i Innsbruck, vår kjære bror Jakob Hutter, den første eldste i vår bevegelse, ble brent levende festet til en stake.

Vi så også tårnet hvor vår kjære bror Jakob Hutter satt fengslet før han ble henrettet. Det bærer navnet Kräuterturm. I dag er det en klokke på dette tårnet. Tårnet var bygget i 1500, men da var det ikke så høyt som det er nå.

Vi fant mange der ved navn Hofer og en gate het Hoferstrasse. Når vi lette etter navn fant vi to som heter Hutter, en Waldner, seks med navnet Walter, atten med navn Hofer og fire Gross.

Her utføres arbeidet utføres med okser og kuer. Skoene settes utenfor døra til rommet ditt og når du våkner om morgenen er de pusset og skinner.

(fortsettes)

Dette er del 14 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november og del tretten, onsdag 16. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

Lagene av takknemlighet

"Begynn dagen med takk idet du trekker gardinene fra vinduet. Stans et øyeblikk, bli stille.

Bli kjent med lagene av takknemlighet:

1. Alt det vakre i fortiden som du kjenner takknemlighet for. Gå djupere og du vil finne:

2. De vonde tingene som har formet livet ditt til det gode. Skrell av et nytt lag, og du finner:

3. De små, tilsynelatende ubetydelige tingene som utgjør en forskjell. Gå djupere, og skrell av et lag til:

4) Kjenn på takknemligheten for øyeblikket. Da blir du takknemlig for:

5) Tålmodigheten du lærte gjennom irritasjonene

6) Utfordrende personer som lærer deg å elske og tilgi

7) De store tingene du tar for gitt. Da oppdager du takknemligheten fordi:

8) Det beste ennå ikke har kommet.

Nå tar følelsen av takknemlighet over, og du skjønner at jo flere lag du skreller av vil det aldri stanse opp, for i denne stadige avdukningen av takknemligheten vil du finne noe uvurderlig:

9) en tilfreds ånd.

Jenneth Graser. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Starter med podcast

I januar 2017 vil jeg starte med å publisere meditasjoner over bibeltekster, legge ut undervisning om bønn og om det indre livet, som podcast. Til å begynne med bare som lyd, men etter hvert også som lyd og bilde.

Takket være gaver fra bloggens lesere har det vært mulig å kjøpe inn utstyret som trengs. En hjertelig takk til dere alle. Alene hadde jeg ikke klart det. Undervisningen vil bli lagt ut gratis. Vi vil likevel være avhengige av gaver for å holde denne virksomheten i gang. Takk til alle som har mulighet og som vil være med på å støtte dette. Gaver kan gis til konto: 1604.04.04345.

Jeg håper at dette skal være til hjelp og inspirasjon til å leve i troen i våre hverdagsutfordringer.

Jeg kommer tilbake med endelig dato for publiseringen av de første pod-castene.

Kirkeåret og den gode rytmen

For meg begynner det nye året i dag. Jeg lever med en annen rytme - med det hellige årets rytme, med tidebønnenes rytme. Med vekslingene mellom fastene og festene, mellom høytidene og hverdagene. Med sentrum i gudstjenestefeiringen på oppstandelsesdagen, det som gjør søndagen til en påskedag hele året.

Livet mitt fikk en annen mening når jeg begynte å leve det ut fra denne gode rytmen - bønnerytmen. Da styres livet av evangelienes beretninger om Jesu liv og gjerning, om apostlenes undervisning, og ikke det som til enhver tid er denne verdens agenda gjennom overskriftene i dagens nyheter. Da finner man freden og gleden i Kristi seierrike oppstandelse over døden og alt mørkets velde. Livet leses ut fra korset og den tomme graven.

Et dobbelt komme

På denne dagen - 1. søndag i advent 2016 - passer det godt å gjengi en tekst av Kyrill av Jerusalem. Denne søndagen begynner nemlig det nye kirkeåret, og denne biskopen av Jerusalem, som muligens ble født i år 315 og som døde i 386, ble en fornyer av liturgien og han fremholdt kirkeårets betydning. Det var biskop Kyrill av Jerusalem som innførte Den stille uke med palmesøndag, skjærtorsdag og langfredag:

Vi forkynner Kristi komme, ikke bare ett eneste komme, men også et annet som er langt skjønnere enn det første. Den første var tegn på tålmodighet, det andre bærer det guddommelige rikes diadem.

Alt er dobbelt hva gjelder vår Herre Jesus Kristus. Dobbel er Hans fødsel: Han er født av Gud før alle tider og av Jomfruen i tidens fylde. Dobbel er Hans nedstigning: en som er skjult som ull, og en annen som er åpenbar, den som ligger foran.

Ved sitt første komme ble Han svøpt og lagt i en krybbe. Ved sin gjenkomst er Han kledd i lyset som en kappe.

Ved sitt første komme led Han på korset uten å bry seg om skammen. Ved sin gjenkomst er Han forherliget, omgitt av engleskarer. 

Vi dveler altså ikke ved Hans første komme, men strekker oss mot det annet. Ved det første sier vi: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Ved det annet skal vi si det samme. Når vi møter Herren sammen med englene, skal vi tilbe og si:Velsignet være Han som kommer i Herrens navn."

Fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 361

Fasten og et enklere liv

Her er undervisningen om fasten og et enklere liv, som jeg ga i Kristi himmelfartskapellet i formiddag:

Vi lever i en tid hvor ting blir mer og mer kompliserte. Den nye teknologien skulle jo egentlig være befriende i det den skulle være med på å forenkle hverdagen for oss. Gjør ting mer effektivt. Men for mange er det det motsatte som skjer. Alle disse duppedittene vi har fått stjeler stadig mer av vår tid. Tid er blitt mangelvare. Men travelheten er ikke en fiende - den er selve fienden. I hvert fall om du ønsker å leve en djupere liv med Gud.  Vårt største behov i dag er ikke et behov for enda flere klokere hoder, men for mennesker som ikke bare lever på overflaten, men som lodder djupere.

Det er det enkle livet som gir frihet. Dobbelheten binder oss. Det er enkelheten som gir glede og harmoni. Det er kompleksiteten og dobbelheten som skaper bekymringer og frykt.  Derfor trenger vi å oppdage det guddommelige sentrum og leve ut fra det. Jeg skal komme tilbake til dette. Men la meg si innledningsvis at når jeg snakker om enkelthet så snakker jeg om en indre realitet som fører til en ytre livsstil. Og jeg sier dette med en bestemt hensikt: Det er nemlig slik at ethvert forsøk på å tilegne seg en enklere livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, det fører bare til en dødelig loviskhet. Alt som har med troen å gjøre må springe ut fra vårt hjerte. Det være seg om det handler om bønn, eller om det å leve et enkelt liv.

I går stiftet vi bekjentskap med en av de grelleste sidene av det materialistiske samfunnet som vi lever i: Black friday. En morsom tunge på Facebook skrev i går følgende status: Black friday. Blakk lørdag.

To milliarder kroner regnet forretningsstanden med å tjene i går.

Noen har sagt at “vi kjøper ting vi ikke trenger for å imponere mennesker vi ikke liker”.

Jeg blir veldig utfordret av Jesu undervisning om penger og om materialisme. I Bergprekenen sammenligner faktisk Jesus materialismen med en avgud. Han sier det slik:

“Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” I en liten fotnote til dette verset i Matt 6,24 heter det i den nye bibeloversettelsen: “Mammon, arameisk for penger, formue og eiendom, her som en personifisert makt.”

Det er avgjørende for Jesu disipler i 2016 og spørre seg selv: I hvilken grad har avguden Mammon makt over meg?

Nøysomhet er en egen kvalitet ved det kristne livet:

Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus: “Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær skal vi nøye oss med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter menneskene ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange skader. Men du, Guds menneske, hold deg borte fra dette …” (1.Tim 6,6-11a)

Vi merker oss det sterke språket: “faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter menneskene ned i undergang og fortapelse… drevet av (kjærligheten til penger) er mange ført vill, bort fra troen…”

Dette er kanskje ikke de ordene vi siterer mest i vår tid - men det er kanskje disse ordene vi trenger å dvele ved i en tid som vår.

Tenk over det: det finnes noe som kan styrte menneskene ned i undergang og fortapelse!

16. november i år startet julefasten 2016. Julefasten er en 40 dagers faste frem til Kristi fødselsfest. 40 velsignede dager hvor vi søker å forberede oss for Herrens komme. 40 dager hvor vi ber om å ha Jesus som sentrum for vår tro og våre liv.

Dette er nok ganske fremmed for mange protestanter. Hos oss har 'julebordene' og festene blitt kjennetegnet for tiden før julehøytiden. Masse mat og så mye at når vi endelig skal sette oss ved festbordet julaften og 1. juledag, så er mange allerede lei av det de blir servert. Og dager så travle at det nesten ikke er mulig å sette seg nedpå litt og hvile.

Men det er mulig å gjøre noe med det og ta adventstiden tilbake! Bruke de 40 dagene frem til 1. juledag eller Kristi fødselsdag annerledes. Enklere, mer konsentrert om stillheten, mer tid til bønn og refleksjon. En annerledes rytme.

40 dager med enklere mat, mer tid til å være gjestfri og tid til å besøke andre. En tid for å be om fred i en splittet, mørk tid som vår. En tid til å tenne lys og bruke tid til å dvele ved lyset som skinner i mørket.

“Når dere faster…” Slik innleder Jesus sin undervisning om fasten, slik det gjengis for oss i Matt 6,16. Dermed plasserer han fasten midt i det kristne livet. Det heter ikke: “Om dere faster,” men “NÅR dere faster”. Fasten er likevel alltid frivillig. Den er ingen plikt eller et krav, men den kan være et kall i betydningen av at Herren kaller oss inn i fasten. Å faste burde være like naturlig som å be eller gi.

Men det er en side ved fasten som vi bør merke oss allerede fra begynnelsen av: Den individuelle fasten er noe høyst privat mellom deg og Herren. Jesus advarer oss faktisk mot å gjøre en offentlig! Derfor er det noe beklemmende når enkelte kristne forteller at de har fastet så så mange dager eller er midt inne i en faste, for Jesus sier det slik i Matt 6,16-18: “Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som ser i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.”

Jesus selv fulgte de jødiske fastereglene, men Han fastet også når Den Hellige Ånd ledet Ham spesielt til det. Vi kjenner til den 40 dager lange fasten ved innledningen til sin jordiske tjeneste. Matteus 4,1 forteller oss: “Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter …”

Men det finnes en kirkelig faste - fellesskapets faste. Kirkeåret har flere av dem, og disse fastene er noe vi står sammen om:

Den første menigheten var en bedende og en fastende menighet! Ikke bare en bedende menighet, men en som fastet. Her ligger mye av hemmeligheten til dens fremgang! Det er jeg ikke i tvil om. Om kirken i Antiokia heter det:

"Mens de holdt gudstjeneste OG FASTET..." (Apgj 13,2)

Når la menigheten du er en del av til rette for felles faste sist? Har det skjedd noen gang?

Det er ingen som helst tvil om at faste er nødvendig i den åndelige kampen. En dag spurte disiplene Jesus, etter at de hadde forsøkt å drive onde ånder ut av en mann, og ikke lykkes, om hvorfor de ikke hadde klart å drive de onde åndene ut? Da svarer Jesus:

"Dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste." (Matt 18,21)

Av og til er ikke en bønnekamp nok. Da må vi gå inn i faste.

Noen gode venner av meg i Romania som tilhører Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk-ortodokse kirke, faster mye når de står overfor tilfeller av livstruende sykdom i deres menigheter. Og Herren stadfester sitt ord med tegn og under. De ser mange helbredet. Av og til spør jeg meg selv: Gir vi for lett opp når vi tilsynelatende ikke får bønnesvar? Stormer vi virkelig himmelenes rike og river det til oss med makt? Eller glir vi inn i apatien?

Vi skal se litt nærmere på hva Bibelen har å si om faste, både fra Det gamle og Det nye testamente. Jeg vil også se på hvilken betydning kirkens fastetider kan ha og hjelpe oss med. Denne serien er en naturlig del av serien om behovet for og betydningen av den gjennomgripende vekkelsen som vårt land så desperat trenger. Jeg føler selv at jeg har undervurdert betydningen av fasten, og at jeg har vært altfor tilbakeholdende med å snakke om den. Det er så merkelig dette at vi er redd for at man skal bli "for åndelig" i enkeltes øyne om man snakker om faste. Men Bibelen har faktisk mye å si om den.

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

Jeg er begeistret for en dame som heter Anna, og min kone vet om det!

Du kan lese om henne i Det nye testamente, i Luk 2. Hun var datter av en som het Fanuel as Asjers stamme. Han vet vi ikke noe om. Men vi vet at Anna var 84 år gammel, at hun var enke og at han var profetinne.

Og så får vi vite dette i Luk 2,37:

"Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt."

Jeg tenker: Vi hadde virkelig trengt mange slike Anna'er i våre forsamlinger i dag. Og vi har mange av dem også. Jeg møter stadig på kvinner, gjerne eldre, som virkelig lever i bønn, og som faster. Det som slår meg når jeg møter dem er dette: Nesten uten unntak har de lysende ansikter! Det er noe mildt over dem. Når de ber, finner du et annet særtrekk: De har autoritet i bønn.

Anna i NT eller ikke ulik Hanna i GT. Også hun utøste sin sjel for Herrens åsyn, jfr 1.Sam 1,15.

Anna fastet og ba. Hun levde sitt liv innfor Guds ansikt.

Ordet faste slik det er brukt i Det nye testamente, nesteuo, dette ordet består et negativt prefiks som er ne og ordet esthio som betyr å spise.

Det er blitt moteriktig å si at faste er noe mer enn det å avholde seg fra mat, og det er riktig det at faste er mer enn avhold fra å spise. Men det er det òg. På Bibelens tid hadde fasten tre hovedformer, men alle besto i bokstavelig avhold. Om ordet enkelte ganger utvides til også å innbefatte andre former for selvfornektelse, forandrer ikke dette på noen måte ordets bokstavelige betydning. Så vi kan godt si at den normale fasten i bibelsk forstand er å avholde seg fra fast, og av og til også flytende føde, men ikke vann.

Eksemplet på denne normale fasten ser vi i eksemplet med Jesu faste i ørkenen: Jesus fastet, og til slutt ble han sulten! I Luk 4,2 leser vi at "i disse dagene spiste han ikke noe..."

At faste i første rekke er å avholde seg fra føde, ser vi også klart av 2.Kor 6 og 11. I 2.Kor 6,5 forteller Paulus at han ofte hadde "nattevåk". Dette kunne, slik ordet faste forstås av enkelte i dag, bety at nattevåkingen var som å faste. Men slik forholder det seg ikke, for i 2.Kor 11,27 nevner apostelen spesielt ordet "faste", som en del av det han nevner som han har vært igjennom i sin aposteltjeneste. Og legg nøye merke til hva han skriver her:

"ofte i faste"

Med andre ord: apostelen Paulus fastet ofte, det var en del av hans åndelige liv. Hør det alle som mener at faste er lovisk!

Det er to ting som kjennetegner Saulus etterat han fikk oppleve den oppstandne Jesus på vei til Damaskus. Det første vi får høre om ham etter denne skjellsettende opplevelsen, leser vi om i Apgj 9,9:

"I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk."

Så i vers 11 leser vi:

"Han ber."

Bare disse to ordene, men de sier alt. Her ser vi det samme igjen: bønn og faste hører sammen. I denne meget spesielle situasjonen, hvor Saulus har møtt en person han er overbevist om er død, og hvor han i stor iver forfølger Hans etterfølgere, er blitt slått til jorden av et sterkt lys og blitt fratatt synet, faster han og ber.

Den fasten som er beskrevet her er det vi kan kalle for den absolutte faste. Det vil si avhold fra både mat og drikke. Vi finner noen få eksempler på en slik form for faste, men det er alltid snakk om en faste av kortvarig varighet. Årsaken til det er jo åpenbar: en absolutt faste er noe man ikke kan utsette kroppen for lenge, da vi ikke kan klare oss lenge uten vann, før vi pådrar oss en kroppslig skade. Som regel strekker en slik faste seg ikke over tre døgn.

En slik absolutt faste finner vi eksempler på i Esra 10,6:

"Da han var kommet dit, kunne han verken ete eller drikke. så dypt sørget han over utroskapen hos dem som var kommet hjem."

Esra sørget dypt over de svikefulle kompromisser folket hadde inngått under ledelse av prestene, levittene ig folkets eldste.

Et annet eksempel er Ester:

"Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så dere verken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte." (Est 4,16a)

Den såkalte Esterfasten kom som et resultat av en overhengende fare for det jødiske folk.

Og det siste eksemplet, så langt jeg har funnet, er eksemplet med den faste som Saulus, senere Paulus, gjennomfører og som jeg allerede har nevnt.

Vi har også eksempler på den 40 dager lange fasten som Moses gjennomførte - to ganger faktisk. Første gangen da han mottok de 10 bud, og like etter da han oppdager at folket tilba gullkalven.

Men det finnes også eksempler på delvise faster og på faster som går ut på at man spiser enklere.

Et eksempel på dette er den såkalte Daniel-fasten, som vi leser om i Dan 10,2-3: “På den tiden hadde jeg, Daniel, vært i sorg i tre uke. Lekker mat spiste jeg ikke, kjøtt og vin kom ikke over leppene mine, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var til ende.”

Her ser vi at fasten både er avgrenset i tid - det er snakk om tre uker - og vi ser at det er en begrenset faste i den forstand at Daniel spiser, men det dreier som om enkel kost. Dette har blant annet inspirert kirken til flere av sine faster gjennom kirkeåret, hvor man spiser, men man spiser enklere mat. De store måltidene hører jo festen til. Før var det forskjell på hverdagsmaten og søndagsmiddagen. Søndagsmiddagen var annerledes. Nå kan vi spise søndagsmiddager hver dag i uken. Kanskje skulle vi ta søndagsmiddagen tilbake. Søndagen er nemlig alltid en fastefri dag. Hvorfor? Fordi det er en feiring av Kristi oppstandelse.

Når vi er inne på dette må vi også nevne Danielsfasten som beskrives i Dan 1,3-16

Kirken har gitt oss en gave med sine fastetider: Julefasten, den store fasten, det vil si fasten før påske, apostelfasten, bare for å nevne noen. Og den har gitt oss to fastedager i uken.

Den ene er onsdag som er forræderiets dag, den dagen da Satan for inni Judas Iskariot som så gikk til overprestene for å selge sin mester. Den andre dagen er fredagen, korsfestelsesdagen.

Men altså aldri på en søndag. Søndagens preg av å være oppstandelsesdagen gjør den til en påskedag hele året gjennom. På russisk heter søndag “voskresenje” som betyr oppstandelse. I den russiske tradisjonen lever troen på Kristi oppstandelse spesielt sterkt.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Mester over mitt liv,

ta fra meg latskapens, motløshetens, maktbegjærets

og de tomme ordenes ånd.

Skjenk meg, din tjener,

kyskhetens, ydmykhetens, tåmodighetens og kjærlighetens Ånd.

Å, Herre og Konge,

la meg se mine synder og ikke dømme min bror,

for velsignet er Du i evigheters evighet. Amen.