I provinsen Huelva, i det sørlige Spania gjør Gud et forunderlig verk. Det fremgår av denne rapporten, skrevet av Pierre fra Italia, som har arbeidet som frivillig medarbeider i den økumeniske kommuniteten i Taize, sammen med italienske Andrea:
'Vi hadde en forunderlig opplevelse en hel måned i Isla Christina, en liten by med 20.000 innbyggere. Huelva er den provinsen i Spania som har den laveste levestandarden, den største arbeidsledigheten og det høyeste antallet skoleelver som dropper ut av skolen.
Og vi - en italiensk og en fransk frivillig - sammen med en spansk Taize-bror, hva skulle vi gjøre der? Vi ønsket simpelthen å gi en kort periode av våre liv for å dele kår med de som lever lengst sør i Europa, hvor du finner både sol og den ytterste nød, og latent engstelse. Vi dro dit tomhendte, bare med et enkelt nærvær av bedende solidaritet med de som har det vanskelig, vel vitende om at det var lite vi kunne gjøre.
Ved et hjelpesenter, drevet av en katolsk veldedighetsorganisasjon, fylte vi bæreposer med mat, vi trillet trillebår, åpnet døra ... svært basale ting, vi var gjestfrie, lyttet, viste interesse. Fattigdommen var ikke synlig i gatene, men på hjelpesenteret, så vi mennesker som trengte materiell hjelp (mat, noen som kunne betale strømregninga), men som over alt dette trengte å få verdigheten tilbake. Vi glemmer ikke så lett inntrykkene vi sitter igjen med av tårene og de bøyde hodene i skam over å måtte be om hjelp.
De frivillige som arbeidet der var helt normale ordinære mennesker, som ønsket å hjelpe der hvor hjelpen trengtes, på mange ulike måter. Vi fikk også høre om andre håpets steder: Naim - et rehabiliteringssenter for unge narkomane, eller Puertas Abiertas (Åpne dører), som hjelper de bostedsløse med en kopp kaffe, en varm dusj, og litt menneskelig vennlighet.
De dagene vi ikke arbeidet ved hjelpesenteret dro vi til skoler som hadde invitert oss. Der møtte vi ungdom fra sognet. Vi lyttet, delte, vitnet, og inviterte dem til å ta del i vår bønn.
Hver dag kom vi sammen til bønn tre ganger. Om morgenen skjedde det i den leiligheten vi hadde leid. Inne i et hjørne av stua hadde gjort det koselig, med bokser vi hadde pakket inn i gavepapir, og hvor vi satte noen ikoner, vi hadde tent lys og plukket vakre skjell fra stranden. De to andre bønnestundene ble holdt i ulike kirker inne i byen. Vi forsøkte å tilpasse oss en gammelmodig katolsk tradisjon. Det er ganske strengt her nede i Andalusia, så hva dekorasjon angår holdt det med noen få lys!
Vi var forberedt på å be alene, men vi ble overrasket over å se flere og flere fra ulike aldersgrupper slo seg sammen med oss for å be foran påskeuke-ikonene, de sang våre meditative Taize-sanger, og de satt i stillhet - alt dette fremmed for deres egen feiring - og i livet generelt. En djup bønn brakte oss i sammen i enhet fra ulike fraterniteter, ungdomsgrupper og andre grupper fra sognet. For dem var denne fastetiden annerledes. Hver dag kom noen nye, invitert med av andre.
Vi levde et veldig enkelt liv sammen, delte hver dag noen sanger, det var forberedelser som skulle gjøres for den daglige bønnetiden, vi måtte handle, lage mat, vaske. Alt dette mellom møter, arbeid, bønn. Det ble også tid for litt frisk luft, å vandre litt i sola eller være på stranda.
Generelt kan det sies at gjestfriheten var veldig varm og utrolig sjenerøs. Det fikk oss virkelig til å føle oss hjemme, som om vi virkelig hadde kjent hverandre'.
.jpg)
.jpg)
