Apostelen Andreas

Den siste dagen i november er en av det hellige årets aposteldager. Denne gangen til minne om apostelen Andreas. Navnet Andreas er ikke hebraisk, men gresk. Det sier noe om tiden han levde i. Gresk språk og kultur var ikke noe perifert, selv ikke i Galilea-området, den gangen. Heller tverr imot. Det sier noe om at familien hans var kulturåpen. Som hans far Jona og hans bror Simon livlærte de seg som fiskere.

Både Andreas og hans bror Simon, var det jødene kalte 'tsjaddiker', gudfryktige mennesker som lengtet etter Messias. De var blant disiplene døperen Johannes hadde. Tsjaddikerne var de 'rettferdige', den stille 'resten' i Israel, som ydmykt holdt fast ved Guds ord og som ivrig gransket det profetiske ordet. Andreas er også Nytestamentes aller første evangelister, for når han funnet ut hvem Messias var, styrter han avgårde for å forttelle det til bror sin.

Andreas er også den første til å oppdage gutten med de to fiskene og de fem brødene. Kanskje ikke så underlig at han i den bysantinske liturgien omtales som 'protokletos', 'den første som ble kalt'.

Andreas hadde altså evnen til å se, både i bokstavelig som i overført betydning. 

Andre gangen Andreas spesielt nevnes i evangeliene, er når Jesus taler om de siste tider, og Han forteller at Tempelet i Jerusalem skal ødelegges. Da vil Andreas vite når dette skal skje. Det sier meg noe om at Andreas var opptatt av det profetiske ord hele livet. Og da tydeligvis profetiene om Jesu første og andre komme. 

Tredje gangen evangelieberetterne er innom Andreas spesielt, er når noen grekere gjerne vil treffe Jesus. Evangelisten par excellence leder dem til Ham. 

Så betrakter da også tidlig kristen tradisjon Andreas som den greske verdenens apostel. Den ortodokse tradisjoenen som sågar den første patriarken av Konstantinopel. Og ifølge den samme tradisjonen led Andreas martyrdøden på et X-formet kors. I ettertiden kalles nettopp dette korset for et Andreaskors.

En bønn av Henri Nouwen

Gi meg øyne å se og ører å høre. Jeg vet at det er lys i mørket som gjør alt nytt. Jeg vet at det er nytt liv i lidelse som åpner en ny jord for meg. Jeg vet at det er en glede utenfor sorg som forynger hjertet mitt. Ja, Herre, jeg vet at du er, at du handler, at du elsker, at du virkelig er lys, liv og sannhet. Mennesker, arbeid, planer, prosjekter, ideer, møter, bygninger, malerier, musikk og litteratur kan bare gi meg virkelig glede og fred når jeg kan se og høre dem som refleksjoner av din tilstedeværelse, din ære, ditt rike.

La meg da se og høre. La meg bli så betatt av det du viser meg og av det du sier til meg at ditt syn og hørsel blir min guide i livet og gir mening til alle mine bekymringer.

La meg se og høre hva som virkelig er virkelig, og la meg ha mot til å fortsette å avdekke de endeløse uvirkelighetene som forstyrrer livet mitt hver dag. Nå ser jeg bare i et speil, men en dag, Herre, håper jeg å se deg ansikt til ansikt.

Amen.

Henri J. M. Nouwen (bildet)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Døgnets hellige rytme

I går skrev jeg om det nye hellige året - kirkeåret, og konsentrasjonen rundt Jesus, ved å følge Ham gjennom evangelienes beretninger og kirkeårets høytider: advent, jul, fastetidene, aposteldagene, påske, pinse, Kristi himmelfart  Det er de store linjene. Men det hellige året har jo også sine hverdager. Dagene mellom ukens høydepunkt: Søndagen. Som er som en liten 1.påskedag hver uke. Søndagen er alltid en feiring av Kristi oppstandelse. Det er dagen vi ikke faster, men feirer.

Dagene har sin egen rytme. Mine dager leves i tidebønnenes rytme. Litt avhengig av dagsformen ser denne bønnerytmen slik ut:

1. Morgenens lovsang til Den oppstandne

2. Bønn midt på dagen.

3. Tid avsatt til å be Jesusbønnen og åndelig lesning.

4. Completorium

På grunn av sykdom varierer jeg på klokkeslettene, men jeg forsøker så langt det lar seg gjøre, å be til noenlunde faste klokkeslett. Jeg forsøker å legge opp dagen etter min bønnerytme, slik at jeg gjør avtaler deretter. Det betyr at jeg heller ikke tar telefonen om den ringer på disse klokkeslettene. Telefonen har styrt altfor mye av mitt liv i lange tider. Det tror jeg ikke er alene om. 

Nå skrev jeg om min bønnerytme. Ikke alle har anledning til leve etter en slik rytme. De er i jobb og de har barn, så ingen må kjenne på noen som helst fordømmelse for det. Alt har sin tid, derfor må den enkelte finne sin egen rytme. For noen passer morgenen best, for andre ettermiddagen eller kvelden. Det er tider da jeg heller ikke får anledning til å følge min bønnerytme, men jeg har ikke dårlig samvittighet av den grunnen. Det kan være mange grunner for dette. Men jeg forsøker å følge denne bønnerytmen, for det er best for meg og den prioriterer jeg. Rytmen gir ro og fred.

Stillferdig tilbedelse rundt julekrybben

Selv om det på grunn av korona-epidemien ikke feires gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på Eina, er julekrybben på plass. Den ble satt ut i dag, på første søndag i advent, og står der som et stillferdig vitnesbyrd om hvem som er julens sentrum. Ta gjerne turen til kapellet inne i skogen, selv om kapellet er stengt. Plassen rundt krybben egner seg for stille tilbedelse av Han som slo opp sitt telt midt i blant oss, og ble menneske. Her er det mulig å holde både en- og tometers regelen.

Velsignet adventstid,

Om å vente med forventning

 Når Jesus snakker om tidens avslutning, snakker han tydelig om viktigheten av å vente. Han sier at nasjoner vil kjempe mot nasjoner og at det vil være kriger og jordskjelv og elendighet. Folk vil være i smerte, og de vil si: “Kristus er der! Nei, han er her! ” Mange vil bli forvirret og mange vil bli lurt. Men Jesus sier, du må stå klar, være våken, holde deg innstilt på Guds ord, slik at du vil overleve alt som skal skje og være i stand til å stå trygt (med tillit) i nærvær av Gud sammen i fellesskapet (se Matteus 24). Det er holdningen med å vente som lar oss være mennesker som kan leve i en veldig kaotisk verden og overleve åndelig.

- Henri Nouwen

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Konsentrasjon om Jesus i det nye hellige året

For alle de av oss som følger det hellige årets gode rytme kan vi denne første søndagen i advent ta fatt på et nytt år. Et år med Jesus i sentrum. Jeg tror uten tvil vi alle ville ha mye godt i vente om vi ble enda mer Jesus-bevisste og Jesus-fokuserte. Det er aldri feil, og vi kan aldri overdrive når det gjelder Jesus. Den Hellige Ånds fremste oppgave er å herliggjøre Jesus, og gjøre Ham stor. Så en konsentrasjon om Jesus som lesningen av søndagens evangelitekster gjennom et helt år, er en stor gave. I dette nye kirkeåret er det 2. rekkes tekster vi leser.

Nå går vi inn i den fineste tida på året synes jeg. En tid med så mye lys og varme, og i disse korona-tider trenger vi det mer enn noen gang. May Sissel har funnet frem adventslysene, adventskranser og syvarmede lysestaker og hengt opp julegardiner. Når disse linjene skrives søndag kveld har vi tent levende lys.

Det blir spennende hva det nye hellige året bringer. Det er i dette årets rytme jeg lever, og nå er det advent. Frem til Kristi fødselsfest er det bibelhistoriene og profetiene om Kristi komme som gjelder. Det er det jeg vil konsentrere meg om. Alt annet legges til side. Nå er det dette som gjelder, denne virkeligheten. Så får andre ting komme i annen rekke. Det er en tid for alt. Jeg ønsker å legge vekk alt som tar oppmerksomheten bort fra adventstidens budsskap.

En oppdatering mot slutten av november

Det har gått en stund siden forrige oppdatering, så jeg vil gi en liten tilbakemelding til alle som ber for oss. Når det gjelder helsesituasjonen har den forverret seg. Som flere av dere vet måtte jeg slutte med Parkinsons-medisiner. Bivirkningene ble for store. De førte til intens kvalme og svelgeproblemer. Disse utfordringene er blitt mindre, men jeg er mye mer stiv i kroppen, og må av og til ha hjelp til å kle på meg. Jeg har spasmer, særlig om nattene og har fått tinnitus også på det andre øret. Det er veldig slitsomt og utmattende. Fysioterapeuten min har vært i karantene, så de siste ukene har jeg heller ikke hatt noen hjelp fra henne. I begynnelsen på desember skal jeg behandles for blødninger i begge øynene på øyeavdelingen på Lillehammer sykehus. Jeg oppholder meg for det meste innendørs. Det kan gå dager uten at jeg er ute av døra. Akkurat det savner jeg. 

I morgen, første søndag i advent, skal jeg tale via skjerm i Misjonshuset i  Hunndalen (Misjonssamvandet). De har tema *Den Helllige Ånd', dette semesteret. Det gleder jeg meg veldig til. I desember skal jeg tale to ganger i min hjemmemenighet, baptistkirken i Brumunddal. Det gleder jeg meg også til. Også det skjer digitalt. Fantastisk at jeg kan sitte hjemme i stua og samtidig kunne forkynne Guds ord. Jeg takker Gud for at det finnes forsamlinger som fortsatt kan bruke en Parkinons-rammet forkynner! Det gleder jeg meg over.

Ellers fortsetter jeg i forbønnens tjeneste, og jeg fortsetter å skrive, så lenge jeg har krefter til det. Må gjøre pauser når smertene blir for store og kroppen ikke vil mer. Takket være min kjære May Sissel er det mulig å få dagene til å gå rundt. Det er mye jeg ikke får til lenger.

Jeg er opptatt av å få leve i Guds nærvær med dagene mine. Jeg kan bli mismodig og sliten, men jeg har lagt mitt liv i Herrens hender og gleden i Herren er min styrke. Til Ham rømmer jeg når jeg blir redd, og det blir jeg av og til.

Takk til alle dere som trofast ber for oss. Må Herren la sitt ansikt lyse over dere.

Katarina av Aleksandria - en uredd kristen martyr

 I dag feirer vi minnet til en av de mest kjente kvinnelige martyrene. Katarina av Aleksandria (ca 280-300), som kom fra en fornem familie fra Aleksandria, etterlot seg et sterkt vitnesbyrd. Hun levde i en tid da kirken i Egypt opplevde en kraaftig vekkelse, hvor mange kom til tro. Den vel 18 år gamle Katarina var en av dem. Det brøt ut en forfølgelse mot den unge kirken, og Katarina var en av mange som ble arrestert og stilt for retten. Men Katarina ville ikke fornekte sin tro. Keiseren fristet henne med at hun kunne overleve, om hun frasa seg troen, og giftet seg med ham. Men for den unge kvinnen med hele livet foran seg, var ikke det et godt alternativ. Selv ikke det å bli en av keiserens hustruer, og dermed et liv i rikdom og økonomisk trygghet, kune måle seg med et liv med Jesus. Frelseren hadde vunnet hennes hjerte.

Under selve rettsaken gjorde hun et så sterkt inntrykk på de fremmøtte at femti filosofer tok imot den kristne troen.Men det stoppet ikke der. Hennes sterke vitnesbyrd, mens hun satt fengslet, førte til at keiserens hustru, hans feltherre Porfyrios og eb mengde soldater kom til tro på Jesus. 

Levningene etter Katarina er tatt vare på i Katariaklosteret ved Sinai, som altså har fått hennes navn.

Det er spesielt meningsfullt å minnes Katarina i en tid hvor så mange må betale den høyeste prisen av alle fordi de tror på Jesus: martyriet. Blant dem er det mange kvinner. La oss spesielt huske dem på denne martyrdagen.

Pavens hoffpredikant takker nei til å bli biskop - vil forbli en enkel prest

Pavens 'hoffpredikant', Raniero Cantalamessa, kjent fra pinsevennenes sommerfestival på Hedmarktoppen, takker nei til å bli utnevnt til biskop. Han vil forbli 'en enkel prest' og 'kunne dø i min fransiskaner-habitt.' 

'Jeg har bedt paven om dispensasjon fra den episkopale ordinasjonen', uttalte 86-åringen som er kapuchianermunk, en gren av franiskaner-ordenen, i et intervju med bispedømmet Riei. Intervjuet ble offentliggjort 17.november.

“Biskopens jobb er å være hyrde og fisker. I min alder kunne jeg gjøre lite som en 'gjeter', men det jeg kunne gjøre som en 'fisker' kan jeg fortsatt gjøre ved å kunngjøre Guds ord. Jeg har også et ønske om å dø i min franciskanske vane ”, forklarte Cantalamessa med hensyn til hans beslutning om ikke å motta ordinasjon som biskop - et skritt som i kanoniske lovens øyne ville ha plassert ham utenfor hans orden.

'Derfor takker jeg Gud og paven, vil jeg kunne fortsette å leve livet mitt som vanlig, forkynne innenfor de grenser som min alder pålegger, og på dette tidspunktet av pandemien, og bo der jeg bor og mens jeg fremdeles tilhører den generelle kuria for kapucinerne i Roma.'

Raniero Cantalamessa lever det liv han preker.

Guds forunderlige ledelse

Guds veier og ledelse er sannelig uransakelige. Tidlig på 1990-tallet leste jeg en liten uanselig bok som gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Dette var historien om oppfyllelsen av en profeti. Tidlig på 1800-tallet, på den avsidesliggende Spruce Island i Alaska, levde det en hellig russisk munk og misjonær ved navn Herman. Den skulle bli Amerikas første kanoniserte ortodokse helgen. Den hellige Herman profterte at 100 år etter hans død ville det komme en monk, til samme sted, 'akkurt lik meg.'  Lik Herman ville også denne mannen sky berømmelse og leve i stillhet og bønn. 

Denne profetien gikk i oppfyllelse nøyaktig 100 år senere da munken Gerasim kom til Spruce Island.  Han levde her på dette avsidesliggebde stedet akkurat slik som hellige Herman hadde gjort: i bønn for verden. Fader Gersasim levde her i 30 år, frem til sin død i 1969.

Boken gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg har aldri klart å glemme fader Gerasim. Hans fullstendige overgivelse til Gud, hans hengivelse til et liv i bønn. I menneskers øyne synes vel dette å være fullstendig bokkastet: et liv i en ødemark, langt unna menneskelig kontakt. Men så dyrebart for Gud. Gerasim var Guds venn.

Så kom jeg over et maleri her om dagen. Jeg falt fullstendig for dette vakre maleriet. For meg taler det om Guds hellige nærvær. Om fred og harmoni og stillhet. Alt det jeg trenger - og lengter etter. Her er skogen som jeg elsker, fuglene og den lille fotrolige reven. Og ikke minst den gamle munken, hvis liv vitner om levd liv, om vennskap med Gud. Det er et sklikt maleri man skulle ønske å ha på veggen hjemme i stua.

Sakte gikk det opp for meg at maleriet forestilte fader Gerasim av Spruce Island. Munken som hadde  gjort et så sterkt inntrykk på meg. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Dette var en gudfeldighet. Nå håper jeg å få tatt et bilde av maleriet, og få det opp på veggen her hjemme. Med maleriet fulgte det en tekst, skrevet av erkebiskop Serafim av Bogucharsk som i grunnen passer så godt på fader Gerasim. Her i min oversettelse:

'Hvordan oppnår man ydmykhet? Ved stillhet. Vær stille! Vær en dåre! La alle anse deg for å være dum. Stillhet er det viktigste middelet for å oppnå ydmykhet og kjærlighet. Man blir frelst (reddet) av stillhet.'

Edin i 100

I dag er det på dagen 100 år siden Edin Løvås (bildet) ble født. Få, om noen i det hele tatt, har betydd så mye for mitt åndelige liv som ham. Takket være hans åndelige veiledning, ikke minst gjennom den enkle Jesusmeditasjonen, har jeg fått næring og sikringskost på pilegrimsveien hjem til Far. For meg var Edin en åndelig mentor, en av mine åndelige fedre, og jeg er ham evig takknemlig. Derfor er denne dagen først og fremst en takkedag. Edin hadde oppdaget at det fantes en 'himmelfartsglede', og den gleden, over at Jesus er oppstått og har faret hjem til Far, og nå sitter på æresplassen ved Guds høyre hånd, og fyller alt i alle fyller meg med en usigelig glede.

I dag kom jeg til å tenke på noe Edin skrev for mange år siden, og som gir oss et glimt av Kristus-mystikeren Edin. Dette er hentet fra en artikkel jeg skrev i 2018:

I sin artikkel om Edin Løvås (bildet) skriver Joachim Grün at "han satte Jesus Kristus selv, hans oppstandelse og dermed Jesu nærvær i sentrum". Dette er den sanne Kristusmystikken.

Løvås identifiserte seg selv ut fra et ord i 2.Korinterbrev, et ord han kalte sin 'landingsplass i livet': "Jeg kjenner et menneske i Kristus." (2.Kor 12,2).

Et menneske. Ikke en helgen.

Men hva betyr det å være 'et menneske i Krisus'?

I sin bok: 'Et menneske i Kristus', skriver Edin Løvås:

"Det betyr at Paulus levde i bevisstheten om at han var innesluttet i Kristus på alle sider og fylt av ham. Når han så sier: 'kjenner et menneske', så mener han to ting: Først og fremst var han fylt av troen på at dette var den virkelighet han levde i. Dernest hadde han hatt stunder i livet da han opplevde dette i virkeligheten. Troen ga ham en tilstand å hvile i og opplevelsen en inspirasjon til å leve og arbeide videre." (Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 8)

Hvordan opplevde så Edin Løvås dette selv?

I den samme boken skriver han følgende:

"For meg er dette blitt slik: Jeg hviler meg i Kristus Jesus. Når jeg er trett og nedfor og synes at tingene går meg imot, vet mitt innerste, mitt hjerte, at jeg likevel er innesluttet i Kristus og fylt av ham. Dette er min trostilstand, som er uavhengig av mine følelser. Og når denne opplevelsen av denne tilstand kommer over meg, fryder min ånd seg. Lovprisningen og tilbedelsen er ikke bare ord, men en strøm av jube. Opp eller ned, frem eller tilbake i livet, under alle forhold er jeg et menneske i Krisus. Jeg har landet der. 'Jeg kjenner et menneske i Kristus', og dette mennesket er meg selv. Det har vært en lang ferd før jeg har kommet dit. Mye teologisk refleksjon og mange faser bak før jeg er kommet dit jeg befinner meg i dag. Men jeg har kommet til ro her: 'Jeg er et menneske i Kristus' Det har Den Hellige Ånd lært meg... Men det trengs øvelse for at det skal bli til praktisk virkelighet..." (side 8-9)

Billedtekst: Kristusmystikeren Edin Løvås. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Bildet brukt med velvillig tillatelse.

Amazing grace

Her om dagen fant jeg igjen et bilde av mor. Jeg har ikke så mange bilder av henne. Hun ble enke bare 48 år gammel. En salme som betydde så mye for henne var 'Amazing grace', særlig en versjon med sekkepiper. Da lyttet hun. Og ble stille og tankefull.

En spesiell hendelse i går, som hører med til det private rom, gjorde at kom til å tenke på denne vakre og innholdsmettede salmen, og da spesielt denne setningen:

'Tis grace hath brought us safe thus far, And grace will lead us home.'

Hvilken trøst det er i dette. 

For mange år siden snakket jeg med en riktig gammel mann. Det synes jeg da, for jeg var så ung og forstod ikke hva han snakket om. Han sa: 'Jo eldre jeg blir, jo enklere blir min tro. Nå består den av bare et ord.'  'Hva er det,' sa jeg. 'Nåde', sa mannen. 

Jeg husker jeg tenkte: 'Du kan ikke ha opplevd mye i livet du.' Heldigvis sa jeg det ikke høyt, for da hadde jeg avdekket at det var jeg, og ikke den gamle mannen, som var uvitende om troens modne hemmelighet: Guds nåde.

Nåden er raus. Ingenting overgår den. 

Og jo eldre jeg blir forstår jeg hvor avhengig jeg er av den.

Nåden bærer og den leder oss hele veien hjem. 

Jeg møter så mange slitne kristne, som aldri strekker til og som bærer på så mye skyldfølelse. De skulle så gjerne ha bedt mer og lest mer i Bibelen, vitne skulle de også ha gjort. Troen er bare et strev.

Det er da vi trenger å oppdage nåden. 

Israel forbereder seg på et amerikansk angrrep mot Iran

Den israelske hæren (IDF) forbereder seg på muligheten for at DonaldTrump kan gi ordre om å slå til mot Iran i ukene før han går av som USAs president.

Det er nettavisen The Times of Israel som melder dette nå i ettermiddag. 

I følge Axios Report, som siterer israelske myndigheter, er det ingen konkret informasjon som tyder på et slikt angrep er nært forestående, men israelske myndigheter tror at den amerikanske presidentens siste uker i jobben vil være 'en svært sensitiv peeriode'.

I forrige uke skrev The New York Times at president Trump skal ha rådført seg med sine ledende rådgivere og sprt dem om de nå skulle angripe steder i Iran hvor Iran er i ferd med å lage atomvåpen. Trumps nære rådgivere skal ha advart presidenten om å gjøre dette, da følgene ville bli store.

Profetisk: Vårt skjulested

Salme 91 er fremdeles min daglige bønn. Og jeg elsker hvordan de slitesterke ordet som er åndet på at Guds åndedrag i den nye norske oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til HERREN: Min tilflukt og min borg, min Gud, som jeg setter min lit til! ... Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.' (v.1-2 og vers 4) Ordene passer så godt i den fryktens tid som er vår.

Herren har et skjulested for oss. Det er vårt lønnkammer. Der, i bønnen, kan vi lukke oss inne og ingenting skal skade oss. Om vi gjør HERREN til vårt skjulested.  Han passer på oss. I skyggen av El Shaddai kan ingen ond ånd nå oss. Uansett hvor sterk fienden er, om du har gjort Herren til ditt skjulsted så er du trygg. Fienden kan ikke bryte seg inn i ditt lønnkammer.

I denne spesielle tiden vi lever i må vi ikke la oss provosere til å forlate skjulestedet vårt. La deg ikke friste til å forsvare deg selv. Ethvert forsøk på det, kan skade deg, ja, være dødelig. La deg ikke friste av djevelen til å komme ut, ikke slipp anklageren til. La deg ikke friste til å bryte stillheten, ved å skulle si noe. Dette er en prøvelse, for rastløsheten er en store fiende av vårt åndelige ve og vel. Tal bare når du befinner deg i ditt skjulested i bønn. 

Gud hviler med sitt hellige nærvær i ditt lønnkammer. Bli der til du ikles kraft fra det høye. Bare da kan du gå ut av lønnkammeret ditt.

Samarbeide mellom britiske og ukrainske baptister om kirkeforståelse i lys av endetiden

Et samarbeid mellom britiske og ukrainske baptister har resultert i en internasjonal konferanse og en viktig ny bok om baptistens historie og misjon.                                                                                            

En internasjonal teologisk nettkonferanse fant sted med temaet "Eschatological Community: Faith, Ministry, and Prophetic Witness in a Changing World" 5. oktober 2020. Konferansen ble organisert av European Baptist Federation, East European Institute of Theology, the Fellowship of European Evangelical Theologians, Odesa Theological Seminary, Spurgeon's College og Anabaptist Mennonite Network (UK). Mer enn 100 mennesker fra hele verden deltok                                                          

Under konferansen ble spørsmål diskutert om Kirkens selvforståelse som eskatologisk samfunn, Kirkens profetiske vitne midt i den teknokratiske sivilisasjonskrisen og Kristi eskatologiske tilstedeværelse i liturgisk praksis. Det ble også smtalt om utfordringene teologisk utdanning skaper i sammenheng med en verden i rask endring.

Blant presentatørene var fremtredende internasjonale og nasjonale baptistteologer og kirkesamfunnsledere, inkludert Tony Peck, Keith Jones, Ian Randall og Anthony Cross.

Det er ikke tilfeldig at konferansen fant sted 5. oktober. Den dagen var det nemlig 70-årsdagen til den velkjente ukrainske baptistteologen, historikeren og pedagogen, Dr Sergii V. Sannikov. Derfor var et av hovedformålene med konferansen å feire honnørens livsreise og kreative prestasjoner.

I erkjennelse av Sergii Sannikovs betydelige bidrag til utviklingen av baptist- og evangelisk teologi som helhet, gikk presentatørene i dialog med hans syn på kirkens natur, formålet med misjon og tolkningen av den østeuropeiske evangeliske tradisjonen. Papirene som ble presentert er en del av en bok som ble presentert under konferansen med tittelen Encountering the Mystery: Essays in Honor of the 70th Birthday of S. V. Sannikov. Redaksjonen er Oleksandr Geichenko, Taras Dyatlik, Mary Raber, Joshua Searle og Roman Soloviy.

Rundt en tredjedel av boka er på engelsk, inkludert det viktige biografiske kapitlet, som ville være av spesiell interesse for britiske baptister.

Arrangørene av konferansen håper at denne hendelsen og utseendet til boken ikke bare vil stimulere teologisk tanke, men også tjene som en påminnelse om at det er viktig å dyrke aktiv takknemlighet, hukommelse og anerkjennelse. Ingen er glemt av Gud; derfor må vi heller ikke glemme menneskene som har bidratt til vår åndelige, intellektuelle og profesjonelle dannelse.

For kirken er ikke bare et fellesskap av tro, tjeneste og profetisk vitne, men også et fellesskap med minne som i århundrer har bevart minnet om hennes hellige, martyrer og lærere. Ved å huske våre forgjengere med takknemlighet, erkjenner vi oss selv ikke bare som medlemmer av lokale menigheter eller tilståelsesgrupper, men også en del av den store tradisjonen for tro. Innenfor rammen av denne tradisjonen finner vi solid grunn for å skjelne den moderne verden i profetisk lys og se fremover med håp

Fra Baptist Times/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sverige med massiv bønnestøtte fra Tanzania og andre afrikanske land

Søndag ba Sverige med bønnestøtte fra bedere i Tanzania om Guds inngripen i forbindelse med korona-epidemien. Gjennom årene har det blitt knyttet sterke bånd mellom svenske og tanzanianske forbedere. Søndag ble det bedt for Sverige på mer enn 3000 steder i Tanzania. Den massive forbønnsstøtten fra Tanzania ble beskrevet i en video som misjonæren Bengt Klingberg, som er utsendt fra pinsemenigheten i Jönköping, delte på Facebook. 

Men det var ikke bare i Tanzania det ble bedt for Sverige. Svenskene fikk også bønnestøtte fra forbedere i Kenya, Uganda, Sør-Sudan, Burundi, Rwanda, Kongo, Zambia, Mosambik og Swaziland.

Bak det nasjonale bønneinitiativet i Sverige i helgen sto Svenska Kyrkan, Equmeniakyrkan, Frelsesarmeen, EFK, Pingst, Trosbevegelsen, EFS, Den katolske kirke, Den syrisk-ortodokse kirken og Svenska Alliansmissionen med flere.

Det arbeides med et lignende norsk bønneinitiativ i forbindelse med korona-epidemien, som jeg har tatt initiativ til.

Bønneundervisningen til hellige Nilos, del 2

En bundet person kan ikke løpe. Heller ikke sinnet, som fungerer som en slave for en viss lidenskap, kan være i stand til å be en sann bønn, fordi den dras rundt og vandrer hit og dit på grunn av lidenskapelige tanker og ikke kan forbli uforstyrret.

Du vil ikke være i stand til å be tydelig hvis du er opptatt av materielle ting og blir opphisset av uopphørlige bekymringer, fordi bønn innebærer å fjerne enhver bekymring.

Hvis du ønsker å be, trenger du Gud, som gir sann bønn til den som fortsetter utrettelig i bønnens kamp. Påkall ham derfor ved å si: "Velsignet være ditt navn, ditt rike kommer" (Matt 6: 9); med andre ord, må Den hellige ånd og din enbårne sønn komme, for dette er det Kristus lærte oss, når han fortalte oss at vi må tilbe og tilbe Gud Faderen "med Åndens kraft, som åpenbarer sannheten" (Joh. 4:24).

Først og fremst ber du om å få tårer, for å bli mjukere med sorg og gjøre din sjel villig. Du vil da enkelt bekjenne alle synder du har begått med ærlighet, og du vil få tilgivelse fra ham.

Bruk tårene dine for å lykkes i enhver forespørsel fra deg. For Herren er veldig glad når du ber med tårer.

Hvis du feller tårer under bønnen din, må du ikke bli stolt deg over at du er over mange andre. Dette er ikke din prestasjon; det er hjelp til din bønn fra Herren, slik at du vil være i stand til å bekjenne dine synder villig og berolige ham.

Når du tror at du ikke trenger tårer i bønnen din for dine synder, bør du vurdere hvor langt du har drevet bort fra Gud, mens "du hele tiden bør være i nærheten av ham", og så vil du gråte mer inderlig.

Faktisk, hvis du er klar over tilstanden din, vil du med glede sørge og beklage deg selv og si som profeten Jesaja: "Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. (Jesaja 6: 5)

fortsettes

Britiske kirker har skaffet tilveie over fem millioner måltider i måneden under pandemien

Kirker over hele Storbritannia har sørget for over fem millioner måltider pr. måned underr korona-pandemien så langt. Det viser en helt ny rapport.

Rapporten, utgitt av YourNeighbour, antyder at mange av disse måltidene har blitt gitt til frontlinjearbeidere, de som holdr seg skjermet hjenne og enkeltpersoner som var for flau til å be om hjelp.

YourNeighbour har vært en britisk svar fra kirkene på utfordringene fra Covid-19. I løpet av seks uker etter nedstegningen begynte grunnleggerne å bygge et nettverk av over 1100 kirker med kirkesamfunn, inkludert Church of England, Salvation Army, Baptists Together, Assemblies of God, Vineyard og Methodist Church.

Den nye rapporten, The Church in Lockdown, fremhever en rekke områder der kirker har vært aktive i å svare på de nødsituasjonene som føltes over hele landet.

Et av nøkkelområdene har vært dets respons på krisen når det gjelswr matfattigdom, som har blitt fremhevet gang på gang i 2020 med den økte etterspørselen etter matbanker og advokatarbeidet som gjøres av høyt profilerte talspersoner som Marcus Rashford. Rapporten anslår at kirker over hele Storbritannia har levert mer enn 5 millioner måltider per måned under koronaviruspandemien.

Tim Pikington, direktør for YourNeighbour, sa: 'Under låsingen har vi sett en bemerkelsesverdig respons fra den britiske kirken, bygningene ble stengt, men menigheten i form av mennesker var åpen. Kirken reagerte raskt og kreativt.

'I tillegg til at kirker som tilbyr, det vi anslår å være mer enn fem millioner måltider per måned til de som trenger det, har de også spilt en viktig rolle i å tilveiebringe hjelp for følelsesmessige og åndelige behov gjennom støtte fra pastorer og veiledning når det gjelder sorg, og vold i hjemmet. '

Rapporten nevner spesielt West End Baptist Church i Wiltshire, som forsøkte å takle digital fattigdom ved å pusse opp og distribuere bærbare datamaskiner gjennom lokale skoler, slik at vanskeligstilte elever kan fortsette å ta del i læreplanen.

Rapporten viser at 90 prosent av de undersøkte kirker støttet utsatte på en eller annen måte, med 58 prosent som ga nødmat, 57 prosent som ga vennetjenester til eldre og isolerte, og nesten halvparten av de undersøkte kirkene startet et nytt samfunnsengasjement. under pandemien.

Minst to drept i knivangrep mot baptistkirke i USA

Minst to er knivdrept og et ukjent antall hardt skadet etter et angrep mot Grace Baptist Church i San Jose i California, USA (bildet), søndag kveld. Det var ingen gudstjeneste da angrepet skjedde, og de drepte og skadede er sannsynligvis hjemløse som har fått lov til å bruke kirken som overnattingssted. Det er foreløpig få opplysninger om tragedien og ingen skal så langt være arrestert for ugjerningen.

Våre unnskyldninger skaper tåke i vår sjel

Det er bare Den Helllige Ånd som kan overbevise et menneske om synd. Faktisk er det en av Åndens oppgaver. 'Og når han kommer skal han overbevise verden om synd...' (Joh 16,8) Det er også Helligåndens oppgave å 'veilede dere til hele sannheten...' (Joh 16,13)                                                                

Mennesker kan skape dårlig samvittighet, men det er bar Den Hellige Ånd som kan skape geniun syndenød og syndserkjennelse. Etter at apostelen Peter hadde holdt sin pinsepreken, leser vi i Apg 2 at da de hadde hørt den 'stakk det dem i hjertet'. (v.37) Når det skjer har Ånden vært på ferde. Ånden skaper uro, det gjør vondt når Han besøker våre hjerter.

Det har slått meg den siste tiden hvor ofte jeg nnskylder meg når Den Hellige Ånd varsomt 'pirker borti meg'. Jeg forundres over hvor mange forklaringer jeg har, eller skal vi heller si bortforklaringer. Menneskesinnet har alltid en forklaring. Det er en mester i å rettferdiggjøre våre gjerninger, handlinger og tanker. Vi ender opp med å forklare for oss selv hvorfor vi gjør som vi gjør.

Dermed rettferdiggjør vi oss selv. I stedet for å bekjennne vår synd.

Jeg tyr ofte til det.

Men blir jeg fri fra syndens grep i livet mitt på denne måten? Nei. 

Bare sannheten frigjør.

Det er når vi bekjenner våre synder, kaller dem med sitt rette navn, at vi tilgis og dermed settes fri.

Unnskyldningene våre, forklaringene vi gir oss selv og som fører til at vi rettferdiggjør oss selv, skaper tåke og dunkelhet i våre liv. Som på dette bildet. 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på Jesu ord i Bergprekenen:

'Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket!' (Matt 6,23)

Måtte derfor Den Hellige Ånds lys skinne i vår sjels mørke områder.

Bønneundervisningen til hellige Nilos, del 1

I går publiserte jeg en artikkel om bederen, hellige Nilos av Ankara, som levde på 400-tallet. I dag lovte jeg å offentliggjøre noe av hans undervisning om bønn, som jeg har oversatt til norsk. Håper mange får glede av den: 

Bønn er sinnet som stiger opp mot Gud. Det er et åndelig verk som passer det menneskelige sinn mer enn noen annet man er opptatt med.

Bønn er født ut av mildhet og mangel på sinne. Det gir sjelen glede og nytelse; det beskytter mennesket mot sorg og depresjon... Akkurat som brød er mat for kroppen og dydene er mat for sjelen, så er maten for sinnet (nous) åndelig bønn,

Akkurat som synet er overlegent alle andre sanser, så er bønn mer guddommelig og hellig enn alle dyder.

Den som elsker Gud, snakker alltid med ham som en sønn med sin far og viser avsky for enhver lidenskapelig tanke.

Siden bønn er en sinnsforening med Gud, i hvilken tilstand være må da sinnet være for å kunne, uten å vende seg et annet sted, nærme seg Herren og snakke med ham uten formidling av noe annet?

Hvis Moses i sitt forsøk på å nærme seg den brennende busken ble hindret til han hadde fjernet sandalene fra føttene, skulle ikke du som ønsker å se Gud og snakke med ham, fjerne og kaste ut all syndig tanke fra deg selv?

Hele krigen mellom oss og de urene demonene skjer ikke av andre grunner enn for åndelig bønn, fordi bønn er ekstremt fiendtlig og påtrengende mot dem, mens det for oss er en årsak til vår frelse, en nytelse og behagelig.

Hva søker demoner å vekke inni oss? Frossenhet, prostitusjon, grusomhet, sinne, motvilje og alle andre lidenskaper som formørkner sinnet slik at det ikke klarer å be ordentlig; fordi når irrasjonelle lidenskaper råder, lar de ikke sinnet bevege seg logisk.

fortsettes

Om å bli i Herren

 

"For å opprettholde hans eller hennes plass som forbeder, må forbederen bli i Herren. Den posisjonen det å bli værende i Herren innebærer handler om en praktisk demonstrasjon av forbederens pågående natur. Å bli værende i Herren er den fysiske siden av det skjulte bønnelivet."

- Samuel Rees Howells (bildet)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Identitetstyveri

Det finnes mange forsøk på identitetstyveri og historieforfalskning. Dette er et av dem. 

Husker dere når den romerske okkupasjonsmaktens øverste representant, Pontius Pilatus, skulle skrive hvem Jesus var, over korset, skrev han med latinske bokstaver: INRI, som bokstavelig talt oversetter: 'Jesus fra Nasaret, JØDENES konge.'

En annen forfalskning er denne: 'Jesus er universell. Han representerer ikke et bestemt folkeslag. Derfor kan vi snakke om en hvit Jesus, en svart, en asiatisk, en nordisk.' 

Kan vi virkelig det, når Jesus er 'Davids rotskudd og ætt', jfr Åp 22,16 og født av en jødisk kvinne,

Dette forsøket på å radere ut Jesu 'jødiskhet', er ikke bare historieløst, det er antisemittisk! Da fremstår en annen Jesus, og et annet evangelium. Det frelser ikke.

"Bønn er snadder"

 I går gikk mye av tiden min til å tenke på den hellige Nilos av Ancyra eller Ankara, også kjent under tilnavnet 'asketen', og hans undervisning om bønn. I den finnes det brådjup vi som kristne i det 21.århundre har svært mye å lære av. Som disse to utsagnene, her i min oversettelse: 'Bønn er født av mildhet og mangel på sinne. Det gir sjelen glede og nytelse; det beskytter mennesket mot sorg og depresjon... Akkurat som brød er mat for kroppen og dydene er mat for sjelen, så er maten for sinnet (nous) åndelig bønn,' Tenk å snakke om bønn som 'glede og nytelse'. Det er som å høre Håkon Fagervik snakke om bønn som 'snadder'. 

Nilos, var en åndelig veileder og lærer, på 400-tallet. Men først og fremst var han en beder. Han er den tidligste forfatteren vi kjenner som anvendte Jesusbønnen i sin sjelesorg. Han anbefalte nettopp denne bønnen som et effektivt våpen mot det onde og den onde. I brev han skrev om Jesusbønnen, legger Nilos vekt på at det ikke er den enkeltes prestrasjoner som gir modenhet, men det er Den Hellige Ånd som forvandler mennesker og som fører til den modenheten som svarer til Kristi fylde.

Men Nilos var ikke bare opptatt av bønnen, men også den åndelige veiledningen, og også på det området er han like brennende aktuell for vår tid som han er det om bønnen:

'Hvis vi hadde en djupere innsikt i den åndelige verdens realiteter, ville vi ikke så lett nli tiltrukket av det denne verden har å tilby,' skriver han.

De som skulle drive med åndelig veiledning måtte være bønnens mennesker, og erfarne mennesker, mente Nilos.

Selv var Nilos åndelig veileder både for biskoper, prester, lekmenn og kommuniteter. I hans skrifter finnes det blant annet et lengre avsnitt om forholdet mellom en åndelig veileder og dennes elev. Der retter Nilos skarp kritikk mot selvoppnevnte ledere som "har påtatt seg rollen som åndelige veiledere, ikke for andres beste, men for å tilfredsstille sitt eget ego". Han hadde lagt merke til lettsindigheten i monastiske kretser: "Hvem ville ikke le når han ser noen som i går serverte på vertshuset, i dag gir seg ut for å være dydens lærere med en sverm av elever rundt seg".

I morgen publiserer jeg en oversettelse av noe av det Nilos har skrevet om bønn. Jeg tror det er første gangen disse tekstene gjøres tilgjengelig på norsk.

Herrens miskunn

I dag våkner jeg med disse ordene: 'Herrens miskunn er at det ikke er forbi med oss...' Når jeg finner Bibelen min og leser disse ordene fra Klagesangene, leser jeg videre i samme vers: 'Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.' (Klag 3,22)

Det er så sant: om Herren trakk tilbake sitt åndepust, som lever i oss, hadde livet opphørt med det samme. Og det fjelder ikke bare meg, det gjelder alt det skapte. Den vise kong Salomo sammenlignet livet med en sølvsnor. Den er tynn den! Når den rives over, er livet slik vi kjenner det her på jorden over. 

Og: alt liv holdes oppe av Gud. 'Han er før alle ting, og alt består ved ham' Kol 1,17)

Hvem er 'han' det tales om her som er før alle ting? Det er Sønnen - Kristus.

Når alt kommer til alt, lever vi, puster vi og er til, ved Sønnen: 'For i ham er det vi lever og rører oss og er til.' (Apg 17,28)

Etter hvert som årene går blir Herrens miskunn, Herrens nåde og barmhjertighet. det største av alt. Alt er nåde. Bare nåde. Ingen ting, absolutt ingen ting, kan måle seg med eller sammenlignes med Guds nåd. 

Og, for å avslutte der hvor jeg begynte, i Klagesalmene:

'Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.' v.23.

Ha takk, o Jesus. Evig takk. Det er ikke ute med meg: jeg lever ved Herrens nåde og jeg lever av Herrens nåde.

Katolsk nonne vil stanse 'henrettelses-rush'

Helen Prejean (bildet), den verdenskjente katolske nonnen, som er en av forgrunnsfigurene i kampen mot dødsstraff, sier til avisen Independant at Trump-administrasjoen forsøker å skynde seg med å få unnagjort henrettelser 'i et skamfullt draps tempo' før Joe Biden tar over som president. Tre henrettelser er satt opp på timeplanen i tidsrommet november-desember, inkludert den første kvinnen på 67 år. 

Søster Helen Prejean er kjent fra filmen: Dead Man Walking. I en Twittermelding skriver søster Prejean:

'Justisdepartementet forsøker å rushe seg gjennom så mange føderale henrettelser som mulig i løpet av "halt and-perioden" mellom nå og 20. januar 2021. DOJ-advokater har informert føderale dommere om at flere henrettelsesdatoer vil bli kunngjort snart. Dette skammelige drapstempoet må ta slutt.'

Siden regjeringen startet på nytt med føderale henrettelser i løpet av sommeren, henrettet Trump-administrasjonen syv personer, mer enn det totale antallet de siste seks tiårene. Dødsstraff er forbudt i 21 stater og distriktet Columbia, og det hadde ikke vært en føderal henrettelse siden 2003 før Trump-administrasjonen tiltrådte.

Åpenbaringsbokens syvtalls-mønster

 

Som jeg har nevnt på bloggen er det en gammel tradisjon at man i tiden før advent leser Johannes Åpenbaring. Derfor er denne boken min åndelige lesning for tiden. Man skal ikke lese veldig mye før man oppdager at Åpenbaringen er full av sumbolikk, hvor også tall spiller en viktig rolle. For eksempel 7 tallet. Jeg har funnet ut at Johannes nevner, og det er sikkert flere:

Syv menigheter: 1,4 og v.11 og 20; 2,3

En bokrull med syv forseglede segl: kapittel 5-6

Syv basuner: kapittel 8-9

Syv vredesskåler: kapittel 15-16;171 og 21,9

Syv lysestaker: 1,12 og v.13+20; 2,2

Syv ånder: 1,4; 3,1; 4,5; 5,6

Syv løfter til de som seirer - overvinnerne: kapittel 2-3

Syv horn: 5,6

Syv øyne: 5,6

Syv stjerner: 1,16 og v.20; 2,1 og 3,1

Syv engler for de syv menighetene: 8,2 og v.6;15,1 og v.6,7 og 8.

Syv tordener: 10,3-4

Syv kroner:12,3

Syv plager: 15,1 og v.8-9 og 21,9

Syv fjell: 17,9

Syv konger: 17,10-11

Syv hoder: 12,3; 13,1; 17,3bog v.7 og 9.

Syv saligprisninger: 1,3; 14,13; 16,15; 19,9; 20,6; 22,7 og 22,14

Syv personligheter: Kvinnen, Barnet, Den røde drage, Det syvhodede udyret, Den falske profet, Erkeengelen Mikael og Lammet: kapittel 12-13

Syv år med dom: 11,3; 12,6 og v.14; 13,5

Syv 'Jeg Er': 1,8 og v.11,17-18; 21,6; 22,13 og v.16

Syv doxologier i himmelen: 4,9-11; 5,8-13; 7,9-12; 11,16-18; 14,2-3; 15.2-4; 19,1-6

Syv nye ting: 20,21

Serbias patriark er død

Serbias ortodokse patriark døde i natt. Patriark Irinej (bildet) etterfulgte Serbias elskede 'landsfader', patriark Pavle, i 2010. I følge BBC døde patriark Irenej som følge av komplikasjoner etter å ha blitt smittet av Covid-19. Han ble smittet etter at han hadde vært liturg i forbindelse med et stor offentlig begravelse tidlig i november. Irinej ble 90 år gammel 28.august i år.

Fader Irinej var Serbias 45 patriark. Han var først biskop av den serbiske byen Nis i årene 1975 til han ble valgt til patriark i 2010. Hans borgerlige navn var Miroslav Gavrilovic og han ble født 28.august 1930 i Vidova i Drina Banovina. Etter å ha avtjent sin militærtjeneste ble han innviet til munk i 1959 i et kloster i Racovicia og fikk navnet Irinej (Ireneus). Han var også professor ved Det teologiske fakultetet ved Univeristetet i Beograd og i 1969 ble han utnevnt til leder av den monastiske skolen ved Ostrog-klosteret.

Både i Serbia og utenlands ble patriark Irinej sett på som en moderat tradisjonalist. 

80 piskeslag for å ha deltatt i nattverden

Tenk på iranske Zaman Fadaee neste gang du feirer nattverd! Han ble straffet med 80 piskeslag og seks års fengsel, for å ha deltatt i feiringen av Herrens måltid i Iran. Men han er ikke alene om å måtte lide for Jesus på grunn av dette. For omtrent en måned siden fikk en annen iraner, Mohammad Reza Omidi, også 80 piskeslag for å ha deltatt i nattverdfeiringen. I begge tilffeller dreier det seg om muslimer som har kommet til tro på Jesus, og begge var medlemmer av en av de mange underjordiske husmenighetene i Iran. Zaman fikk sine 80 piskeslag søndag 15.november. 

Opplysningene fremkommer i en rapport fra menneskrettighetsorganisasjonen Aricle 18.

Det er forbudt å konvertere fra Islam i Iran, og derfor anser ikke iranske myndigheter disse som kristne. Derfor blir de dømt på et annet grunnlag, nemlig forbudet om å drikke alkohol. 

Tenk på Zaman og Mohammad 'som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.' (Hebr 13,3)

Tragedien i Kaukasus

En tragedie har funnet sted i Kaukasus. Ofrene er nok en gang kristne armenere og verden vender dem ryggen. Også det kristne Vest. Engasjemtet blant trossøsken i Europa og Norge er ikke stort for det som skjer i Nagorno-Karabakh, elller Karvatsjar som armenerne kaller området. Etter seks ukers kamphandlinger drives kristne armenere på flukt. De må forlate sine hjem, sine kirker og sine klostre. De pakker med seg sine vakre ikoner og det de klarer å få med seg, før de muslimske aserbajdsjanerne tar over. Mange setter fyr på hjemmene sine. De vil ikke etterlate noe til muslimene når de tar over dette fjellområdet. 

Jeg har så langt ikke registrert noe engasjement verken hos Mellomkirkelig råd, norske biskoper eller frikirkelige ledere.

Nagorno-Karabakh er en fjellrik enklave som ligger innenfor grensene av Aserbajdsjan. Befolkningen som bor her er i all hovedsak armenere. Etter krigen som brøt ut i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps, har denne enklaven vært konrtrollert av styrker lojale til Armenia. De har erklært en uavhengig republikk, men som ikke er anerkjent av noe annet land. I løpet av de sistre tre ti-årene har det vært en hel rekke forsøk på å finne en løsning. Ingen av dem har lykkes. 

Det vi har vært vitne til de siste ukene er noe nytt, og viser bare hvordan Tyrkia under Erdogan befester sin stilling som en maktfaktor i samtiden. Konflikten i Nagorno-Karabakh er symptomatisk for et nytt geopolitisk landsskap der Tyrkia og Russland både rivaliserer og samarbeider. Det er et kløktig og kynisk spill som har vidtrekkende konsekvenser ogsom tvinger Vesten stadig lenger ut på sidelinjen. Det ortodokse Armenia opplever at det ortodokse Russland svikter dem.

Kristne armenere har den siste tiden valfartet til det gamle klosteret Dadivank, som de frykter de ikke lenger vil kunne besøke når Aserbajdsjan overtar kontrollen. Ikoner, kirkeklokker, liturgiske bøket er blitt båret ut og fraktet bort. I landsbyen Tsjarektar har armenere hentet levningene etter sine døde. De frykter at aserbajdsjanerne vil finne glede i å skjende de kristnes graver. Hvoran den store flyktningestrømmen vil påvirke det fattige Armenia er uklart.  Men det kommer til å bli vanskelig. 

Her er en liste over historiske kirker og kulturelle minnesmerker som armenerne nå forlater og som kan vætre tapt for all fremtid.

• St. John the Baptist Church (1216-1238)

• Dadivank (4th century)

• Katoghike (9-11th century)

• Amaras Monastery (4th century)

• St. George of Tsitsernavank (4-5th)

• Gtchavank (4th-13th century)

• Yeghishe Apostle Monastery (Jrvshtik) (5th)

• White Cross of Vankasar (5th century)

• Dizapayt Kataro Monastery

• Holy Mother of God (5th century)

• Bread Bakery church (7-17 centuries)

• Okht Mokhrenisi Door Monastery (7-17th)

• St. Hakobavank Monastery in Kolatak (9th)

• The Holy Savior of Jori (9th century)

• St. Stephen of Tsmakahogh (9th-10th)

• Spitak Khach Monastery, Vank village, Hadrut (10th century)

• Chartar Yeghisha Kus Desert (12th round)

• St. George of Chankatagh (12th century)

• Khotavank (12-13th century)

• Karvachar Surb Astvatsatsin virgin desert (12-13th century)

• The Holy Savior of Paul (12th-13th centuries)

• Shoshkavank St. of Msmna

• Astvatsatsin (13th century)

• Horeka Monastery (13th century)

• Kavakavank (14th century)

• Gospel of St. Gayane the Virgin in the Desert (1616)

• Holy Resurrection of Hadrut (1621)

• Pirumashen (1641)

• Holy Mother of God of the Gospel (1651)

• St. Stephen of the Cross (1654)

• Shoshi New Church (1655)

• Holy Pandaleon of Berdadzor (Paris Pigeon) (1658)

• Ghondiants Desert of Moshkhmhat (1658)

• Haki St. Minas (1673)

• Church of St. Gregory of Herher (1676)

• The Holy Mother of God of Tsaghkavank, Tsakuri (1682)

• Yeritsmankants Monastery (1691)

• Masrik Church of Kashunik (1694)

• Desert Holy Savior (Napat) (17th century)

• Hochants St. Stepanos (17th century)

• Bovurkhan Monastery Complex (17th century)

• St. John the Baptist of Togh (1736)

• Holy Virgin of Khnatsakh (1740)

• St. Stephen of Padara (18th)

• Holy Mother of God of Mushkapat (18th century)

• Surb Astvatsatsin of Dashushen (1843)

• St. John the Baptist of Shushi (1847)

• The Holy Virgin of Nngi (1853)

• St. John Garabed of Martakert (1857)

• The Holy Mother of God of Aygestan (1860)

• The Holy Virgin Karin Dag (1862)

• Holy Savior of Shushi (1868-1887)

• Ashan Surb Astvatsatsin (1896)

• St. George of Astghashen (1898)

• St. George of Mataghis (1898)

• Holy Mother of God of Talish (19th century)

• Holy Savior of the Garmeragoudj (19th century)

• Holy Mother of God of Karaglkh (19th century)

• St. John the Baptist of Nor Shen (19th century)

• Holy Mother of God of Haghorti (19th)

• Holy Mother of God of Khnushinak (19th)

• Surb Astvatsatsin of Kolkhozashen (19th century)

• Holy Translators of Kaghartsi (19th)

• Surb Astvatsatsin of Lusadzor (19th)

• Holy Savior of Sarushen (19th)

• Surb Astvatsatsin of Karmir village (19th)

• St. Stephen of Khachen (19th century)

• St. Hripsime of Berdadzor (19th century)

• Surb Astvatsatsin of Nerkin Horatagh (1904)

• Holy Mother of God of the Apostle (1907)

• The Holy Ascension of Berdzor (1998)

• Holy Martyrs of Aghavno (2002)

• Holy Mother of God of Askeran (2002)

• St. Nerses the Great of Martuni (2004)

• Holy Garabed of Yeghtsahogh (2006)

• St. Sargis of Harutyunagomer (2006)

• St. Anton of Zaglik (2007)

• Holy Garabed of Nerkin Horatagh (2012)

• Holy Mother of God of Vaghuhas (2012)

• St. John the Baptist of Karaglkh (2013)

• St. George of Mets Shen (2013)

• Chartar St. Vardanants (2018)

295295

18 comments

1.1K shares

Like

Share