15.000 kristne i Vietnam samlet til påskegudstjeneste på Tao Dan Stadium - et gjennombrudd for evangeliet

Uventet gav vietnamesiske myndigheter uregistrerte husmenighetsgrupper en særdeles sjelden tillatelse til å holde en stort, offentlig påskegudstjeneste på selveste Tao Dan Stadium i Ho Chi Minh byen 22.april. 15.000 mennesker deltok i bønn, tilbedelse og en sterk forkynnelse av Kristi oppstandelse.

For de 15.000 som deltok var dette en sjelden opplevelse av å være del av et større felleskap. Vanligvis møtes de i små husgrupper. Også i 2007 ble det gitt tillatelse til et slikt offentlig stormøte. Det skjedde i forbindelse med julefeiringen, og var sponset av Vietnams Evangeliske Felleskap.

De aller fleste uregistrerte husmenighetene var samlet på Tao Dan Stadium. Dette er også unikt. Til tross for at arrangørene søkte myndighetene flere måneder i forveien, fikk de først tillatelse til å holde påskegudstjenesten tre timer før den skulle holdes. At de dermed klarte å samle så mange mennesker, sier noe om at dette er Guds time for Vietnam. Nå trenger vi virkelig å stå sammen med våre vietnamesiske brødre og søstre og be om et gjennombrudd for Guds rike her!

1200 mennesker har gitt til kjenne at de vil følge Jesus etter påskegudstjenesten.

Er du utbrent eller dehydrert?

I 2006 opplevde evangelist Sammy Tippit (det lille bildet) en krise i sitt åndelige liv. Han var trett og sliten av alle reisene. Midt i en internasjonal fremgangsrik tjeneste for Herren, opplevde han seg totalt tømt for krefter. I tillegg hadde han mistet noen av sine beste venner. En av dem omkom i en tragisk bilulykke, en annen - en afghaner som oversetter Tippits evangeliseringsmateriale til afghansk ble kidnappet og myrdet. Og selv ble han innlagt på sykehuset to ganger. Blant annet for kreft. Så skulle det vise seg at han hadde en bror han ikke engang kjente til.

Sammy Tippit skyldte på alt dette når han nå følte seg så trett. På "Hjerterop for vekkelse-konferansen" for to år siden talte Gud til Tippit da han leste i Bibelen sin, og sa: "Du har løyet for deg selv!"

"Jeg visste dypt inne i meg selv at Guds ord er sant, og at jeg hadde løyet for meg selv om min tilstand. Hans ord sier: "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette." (Jes 40,31) Jeg på min side var utslitt og trett. Konklusjonen var at jeg ikke hadde ventet på Herren på den måten som Han ønsket at jeg skulle."

Så skriver Tippit:

"Siden den dagen har jeg vært sammen med Herren og fått levende vann fra Ham."

"Jeg har drukket fra det vannet og jeg er blitt fornyet. Noen som har hørt meg fortelle om dette har sagt at jeg var blitt utbrent. Det er ikke sant. Jeg var dehydrert! Jeg tror at mye av det som kalles utbrenthet i våre menigheter i dag, egentlig handler om dehydrering, fordi mange av de det gjelder har ikke oppholdt seg i kilden med det levende vann. Når vi ikke drikker, kan vi ikke fullføre som vinnere!"

Sammy Tippit oppmuntrer oss til å bli tørste. Da må vi be om å bli det! Og så be Herren om å lede oss til kilden med det levende vannet: Ordet og Ånden.

Plei det indre menneske

Den som vil at Gud skal lytte til ham i nåde, må selv begynne med å lytte til Gud. Men hvordan har det seg da at enkelte kristne handler som de gjør? Skal de ut på reise, sørger de for å ta med seg brød, vin, olje og penger til å dekke utgiftene. Om man slik til en jordisk reise utstyrer seg med så mange ting som er nødvendige for å klare seg fysisk, hvorfor er det da ingen som bryr seg om å lese en eneste liten bok som er ment å gjenopprette ens sjel både her i tiden og for evigheten? Alle består av to mennesker: et indre menneske skapt i Guds bilde og et ytre menneske kommet av jord. Hvorledes kan man da gi så stor omsorg bare til kroppen, som jo en dag vil etes av markene i graven? Det indre menneske, som er skapt i Guds bilde, det plager man og lar hungre og tørste etter Guds ord, som en simpel slave som ikke får mat. Man overser Gud så til de grader at man ringeakter og forakter Guds eget bilde som man bærer i seg. (Caeserius av Arles, 470-542, biskop)

VIKTIG OPPDATERING AV MARTYRKIRKENS VENNER!

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Bruker vi tiden rett - vinner vi mennesker for Jesus?

Kom til å tenke på det apostelen Paulus skriver til menigheten i Efesos, da jeg leste en artikkel av Tom White (bildet) i går, om behovet for at vi igjen setter fokus på vitnetjenesten. Tom White tok over som leder for Voice of the Martyrs, etter Richard Wurmbrand. Til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver Paulus:

"Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde." Ef 5,15-16)

Tom White forteller om en av sine medarbeidere ved navn Ray. En tidligere alkoholiker som ble radikalt frelst. Etter at Ray hadde gjort Jesus til Frelser og Herre i sitt liv, delte han sitt vitnesbyrd med alle. En dag steg han inn på kontoret til parksjefen i byen hvor han bor. Han stilte parksjefen følgende spørsmål: "Kan jeg få tillatelse til å forkynne i parken?" Parksjefen vendte ryggen til Ray, ignorerte ham og begynte å snakke med en annen person på kontoret. Ray fortsatte: "Jeg lurer på hvor stor avgiften er for å få tillatelse til å preke i parken?" Parksjefen ropte tilbake: "Det koster 3000 kroner." Ray ba om en kvittering, men da strek parksjefen til ham: "Hvorfor holder dere ikke deres religion innenfor kirkens fire vegger?" Til dette svarte Ray: "Min herre, Bibelen taler om at man skal ta budskapet utenfor de fire veggene og føre det ut til folket." Deretter preket Ray i parken uten tillatelse og sa til Tom White at han aldri mer skulle be djevelen om tillatelse til å forkynne evangeliet!

I artikkelen skriver Tom White:

"Det Ray opplevde i Canada gjelder i dag rundt hele vår jord. Mange forfulgte kristne møter samme motstand og mange av dem fullfører til tross for dette sitt kall om å forkynne evangeliet utenfor kirkens vegger. Deres barn stiller seg frimodig opp i klasserommet og står opp for Jesus og utfordrer på den måten de som står for ateismens lære. Kristi fiender kjenner igjen kraften i evangeliet. En av djevelens strategier går ut på å overbevise oss om at den kraften må bevares i en religiøs liten boks."

Tom White, som i sin tid ble dømt til 24 års fengsel i Cuba, forteller at han stadig får spørsmål om når forfølgelsen kommer til USA. Til dette svarer han:

"La meg fortelle om en liten hendelse og bruke den som illustrasjon: En venn av meg, Jerry Rutherford, som bor i det sørlige Florida, forberedte seg på å sette opp et bord på den lokale høyskolen for å dele ut gratis Bibler på den nasjonale religionsfrihetsdagen i januar. Skolens rektor nektet ham å gjøre det. Dette viser at forfølgelsen av de kristne allerede har begynt i vårt land. Jeg vil påstå at forfølgelsen har vært her hele tiden. Kanskje kommer den gjennom en ektefelle, kanskje gjennom en venn som vender oss ryggen på grunn av vår tro. Kanskje skulle det være det beste å unngå å vitne? Men skulle da ikke bli våre barn og barnebarn som må betale prisen, fordi vi ikke gav troen vår videre?"

Tom White forteller også om en reise han gjorde til Pakistan i februar. Der møtte han en gutt på 12 år som delte ut nytestamenter til sine muslimske venner på skolen. Guttens kristne naboer hadde blitt kidnappet, slått og mishandlet. Enda fortalte denne gutten at "jeg er en evangelist". Tom White skriver:

"Jeg stilte meg straks spørsmålet om våre barn gir lommetestamenter til sine venner i skolen eller er vi så tilbakeholdne og skremt over reaksjonene fra foreldre og skoleledelse at vi lar være? Vi skal være lysets barn og synes og høres, vi skal være verdens lys. Det er en ære for meg å få dele dette oppmuntrende livets ord til mine brødre og søstre som frimodig lider for sin tro og bærer Kristi kors. De proklamerer for oss at det ikke er skyggene og tausheten som gjør at evangeliet gis videre. Jeg vil fortsette med å være en evangelist!"

Tom White har aldeles rett. Vi må stå opp for evangeliet, vi må gi det videre, selv om det innebærer at folk sier oss imot, og vi får ubehageligheter. Det er nettopp dette apostelen Paulus oppfordrer Timoteus til: "Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)

Enken til myrdet tysk misjonær vitnet om tilgivelsens kraft

Susanne Geske, enken til den myrdede tyske misjonæren Tillmann Geske (se familiebildet) vitnet om tilgivelsens kraft på en misjonskonferanse i Oldenburg i Tyskland nylig. 3000 deltagere fikk høre om hvordan Susanne har opplevd tiden etter det brutale mordet i Tyrkia 18.april i 2007.

Tillmann Giske (45) ble drept og mishandlet med 156 knivstikk, mens han arbeidet i den kristne bokhandelen i byen Malatya. To tyrkiske medarbeidere ble også drept. De fikk halsen skåret over. Tilbake satt Susanne som eneforsørger for tre barn. Dagene etter drapet levde Susanne som i en tåke. Hun valgte å bli værende i byen hvor mannen mistet livet.

Så begynte hun å lese i Bibelen sin. I sin tale på konferansen sa hun:

"Jeg leste som en galning, og jeg klamret meg til Gud. Jeg spurte aldri hvorfor, men jeg sa til Gud at når Han hadde lagt alt dette ansvaret på mine skuldre, så måtte Han hjelpe meg. I blant så argumenterte jeg, men kjente også Guds omsorg og kjærlighet og at folk ba for oss over hele verden."

Rett etter at drapet var kjent, ble Susanne Geske intervjuet på kurdisk TV. Da siterte hun Jesu ord på korset: "Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."

På konferansen fortalte hun om hvordan de ordene kom til henne, da journalisten begynte å stille henne spørsmål om hva hun følte etter at mannen var blitt drept. Hun fortalte også hvordan hun ved Jesu nåde hadde vært i stand til å tilgi mannens brutale drapsmenn.

To år er gått, og det går forholdsvis bra med den lille familien. Mange ble sterkt berørt av Susanne Geske's vitnesbyrd på denne misjonskonferansen. Det ligger en enorm kraft i det å kunne tilgi dem som gjør oss vondt. Jesus sier da også i Bergprekenen at "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for himmelriket er deres." (Matt 5,10) Og videre i Matt 6,43-45:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere. Slik skal dere være som barn av deres Far i Himmelen."

La oss fortsatt omslutte Susanne og hennes barn i vår forbønn.

Du kan lese mer om henne her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=169085

Anbefaler også boken: Married to a Martyr av Jonathan Carswell. Utgitt på forlaget Authentic i 2008.

Evangelist med et brennende bønneengasjement - ser tusenvis frelst hvert år

Navnet Sammy Tippit (her med kona Debara) er kanskje ikke så kjent her i Norge, men han fremstår som en av de ledende evangeliske stemmene i verden. Oppslutningen om hans møter flere steder i verden er oppsiktsvekkende høyt. I mars 1999 talte han til over 300.000 mennesker i en tredagers evangelisk kampanje i Addis Ababa i Etiopia. I mai samme år talte han på verdens største stadium, Maracana i Rio de Janeiro, hvor tusenvis av mennesker ble frelst. I de 40 årene han har vært i tjeneste som evangelist, har han talt i mer enn 80 land. De siste årene har han besøkt noen av verdens mest utsatte og krigsherjede land med sine evangeliske møter. Tippit er sterkt sosialt engasjert, og legger til rette for å hjelpe nødlidende. Fra dag en av har tjenesten hans vært bygget på bønn, og det er tydelig at Sammy Tippit er en bønnens mann. Han kan tilbringe ukesvis alene med Herren, og alle hans kampanjer er organisert slik at det både er bønn i forkant, under og etterpå.

De siste årene har Sammy Tippit også vært en av hovedtalerne på de såkalte "Heartcry for Revival" møtene, som er blitt holdt en rekke steder i USA. Blant annet har Billy Graham organisasjonen vært vertskap for noen av dem. Tippit, som er født i 1947 i Louisiana, fikk sin ordinasjon fra Sørstatsbaptistene i 1968. Han ble en av lederne innen Jesusvekkelsen i Chicago, og fra 1973 til 1988 fikk han stor betydning for de forfulgte kristne i det tidligere Sovjetunionen. ved sine mange besøk. Han var blant de første til å holde store nasjonale kampanjer i Moldova, Romania og i 1992 hadde han gleden av å være den første til å preke evangeliet på et stort folkemøte i Mongolia. Tippit har utgitt boken: Hvordan be for din familie. Tippit er kreftoperert de senere år, men har kommet seg bra etter operasjonen og har som mål å løpe Greek Marathon dette året!

For flere opplysninger om Sammy Tippit:

http://sammytippit.org/home/index.php

Her finner du oppdaterte opplysninger om de siste møtekampanjene, bibelundervisning, etc. Absolutt en side som du bør legge til dine favoritter.

Pinsevennene beholder dåp som medlemskriterium

Svensk pinsebevegelse beholder dåp som medlemskriterium. Det er konklusjonen etter en samtaledag rundt spørsmålene om medlemskap. Dåp av troende er grunnregelen, såvel i lære som i praksis.

Det er debatt om dåpen i Skandinavia for tiden. I Sverige blir dette spesielt aktualisert dette året når Metodistkirken, Baptistsamfunnet og Missionskyrkan går sammen i ett nytt kirkesamfunn. Hvordan de skal håndtere dåpsspørsmålet er så vidt jeg kan se ennå ikke avklart. Samtidig har pinsevennene diskutert om det skal åpnes for medlemskap uten dåp, og at dåpen eventuelt blir forrettet senere. Men ut fra samtalene hvor et hundretalls forsamlinsrepresentanter har deltatt, lander man nå på det klassiske synet: omvendelse, dåp, medlemskap.

Lederen for svensk pinsebevegelse, Pelle Hörnmark, sier det slik: "Predika dopet, ordna medlemskurser, ta tag i ledarskapet."

For mer informasjon om samtalene pinsevennene i mellom se:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=169044

Åndens kraft og gleden i Herren

Jeg brukte deler av gårsdagen til å lese en artikkel av evangelist Sammy Tippit (det lille bildet), som beskriver hvordan Herren møtte ham gjennom ulike omstendigheter. Blant annet noen venners brå død, og hans egen kreftsykdom. I denne perioden skapte Herren en sterk tørst hos Sammy Tippit etter Seg selv. Jeg skal komme tilbake til hva Gud gjorde gjennom denne fasen av Tippit's liv, men her i denne artikkelen vil jeg fokusere på det Sammy Tippit skriver om en annen evangelist, Dwight L. Moody (det store bildet).

Moody ble en dag oppsøkt av to kvinner. De hadde begge bakgrunn fra Metodistkirken. En av dem var "tante Cook", og den andre var fru Snow. Disse to kom frem til Moody etter han var ferdig med å preke en kveld for å si: "Vi ber for deg!" Moody spurte hvorfor de ba for ham. Kunne de ikke be for de ufrelste istedet? De to damene sa: "Vi ber om at De må få kraften."

Moody på sin side forstod ikke hva de to snakket om. "Hva mener dere med at jeg skal få kraften?" De fortalte ham da om Den Hellige Ånds dåp. Da ba Moody om at de ikke bare måtte be for ham, men at han selv måtte få be sammen med dem!

R.A. Torry som forteller denne historien, forteller også om at "tante Cook" kom til ham for å fortelle hvor inderlig Moody hadde bedt den gangen:

"Hun sa det med ord som jeg ikke tør gjenta, men jeg husker dem godt. Ikke lenge etter - Moody var da på vei til England - gikk han en dag oppover Wall Street i New York. (Moody snakket veldig sjeldent om dette, så jeg er litt i tvil om jeg burde nevne det). Midt i byens larm og travelhet ble hans bønn hørt. Guds kraft kom over ham, og han måtte skynde seg til en venn og be om å få være alene på et rom. Der var han alene i mange timer. Den Hellige Ånd kom over ham og fylte hans sjel med slik glede at han måtte be Gud om å holde sin hånd tilbake, så han ikke skulle dø av bare glede. Han forlot dette stedet med Den Hellige Ånds kraft over seg, og da han kom til London og besøkte menighetene ble hundrevis vunnet for Gud. Dette var årsaken tol at han ble bedt om å komme tilbake senere, og masse mennesker ble da frelst i hans kampanjer."

Jeg tenkte på det, når jeg leste dette: Dette er andre gangen på kort tid du minner meg på gleden som finnes i Den Hellige Ånd. Mens jeg skriver disse linjene kommer jeg til å tenke på ordene fra Salme 16,11:

"For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved Din høyre hånd en evig fryd."

Det er noe her jeg må få tak på!

Baptistkirke i Abkhasia mangler midler til å fullføre kirkebygg. Vil du være med å redde mennesker for evigheten?

Også i Abkhasia, hvor nesten 100 prosent av befolkningen er muslimer, kommer mennesker til tro på Jesus. Baptistene i landet har arbeidet hardt for å få bygget en kirke, og mangler 150.000 norske kroner for å få den fullført. Penger de ikke har. Situasjonen ble spesielt vanskelig da en norsk misjonsorganisasjon besluttet å trekke seg ut av byggeprosjektet. Begrunnelsen er at de ikke vil bygge kirkebygg, men vinne mennesker for Jesus. Det er ikke vanskelig å følge det argumentet, men poenget er at i en rekke land trenger man også kirkebygg, for å kunne drive sin virksomhet. Kulturen er forskjellig fra land til land, og i enkelte sammenhenger tjener nettopp et kirkebygg til at mennesker søker dit, for å bli kjent med Jesus! Vi har sett dette gjentatte ganger i Russland, hvor det har vært svært viktig å skaffe til veie et husrom hvor de kristne kan ha møter. Og som de eier selv.

Baptistkirken i Abhkasia vil bli et senter for misjon og evangelisering. Skal vi gi våre trossøsken i dette sterkt muslimske landet en mulighet for å nå landets befolkning med evangeliet?

Frihet forlag og misjon, som drives av pastor Ulf Magne Løvdahl har satt seg som mål å skaffe til veie de resterende 150.000 kronene. Vil du være med å støtte arbeidet, kan du gi din gave til konto: 0532.16.82962. Ønsker du mer info kan du kontakte Ulf Magne Løvdahl. Send e-post til post@baptistene.info og vi kan videreformidle din e-post. Aksjonen for å fullføre Baptistkirken, er et samarbeid med Høyland Misjon i Lindesnes.

Det er et forhold vi også må ta med i betraktningen: Om dette kirkebygget skulle bli stående der halvferdig, vil det være et veldig dårlig vitnesbyrd overfor den muslimske befolkningen. Det ville være et vitnesbyrd om en mislykket misjonsvirksomhet i et muslimsk land, og at kristne ikke støtter hverandre.

Jeg ber og håper at Ulf Magne Løvdahl skal lykkes med å samle inn disse pengene. Små og store beløp er alle like velkomne. Det gjelder tusenvis av menneskers frelse i dette landet.

Bildet viser abkhasiske kristne som blir døpt. (Foto: Troens Bevis)

De gode forbildene - og de som vil ødelegge Kristi forsamling, del 3

Den tredje gruppen som apostelen Paulus advarer den kristne forsamlingen i Filippi mot, er:

3. De som skamskjærer seg.

Våre trosrøtter er jødiske, dersom hersker ingen tvil. Gud har gitt sine løfter til det jødiske folk, og ikke trukket dem tilbake. Men Kristi menighet er også universell. I Efeserbrevet leser vi at i Kristus forenes jøder og hedninger gjennom at et nytt menneske skapes:

"Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I en kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet." (Ef 2,14b-16)

I den første menighetene fantes det kristne med jødisk bakgrunn som ivret for at de kristne skulle holde lovens forskrifter. Blant annet hevdet de at de som ble kristne måtte omskjæres. Diskusjonene rundt dette tema gikk varm i de første kristne forsamlingene. Vi leser i Apgj 15:

"Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst. Dette førte til en konflikt og et heftig ordskifte mellom dem og Paulus og Barnabas." (v.1-2)

Diskusjonen fører til at det første apostelmøtet kalles sammen, og vi kjenner en klare beslutningen som gjøres der, og understrekningen av at det kun er Jesu nåde som frelser:

"Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære. Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de." (Apgj 15,10-11)

Men debatten rundt spørsmålene om Moseloven la seg ikke den gang, og heller ikke i dag. De siste årene er faktisk dette blitt et aktualisert spørsmål, da vi igjen finner mennesker som "kommer ned fra Judea" og begynner å stille de samme spørsmålene som skapte slik splid i de første kristne menighetene.

I Sverige har man hatt denne debatten en god stund. Der dukket det opp en "messiansk forening", hvis svenske leder har gått hen og omskåret seg, og bosatt seg i Israel. Nå lærer ikke foreningen at man skal la seg omskjære, men lederen har altså sett det nødvendig. Han påberoper seg å være i samme situasjon som Timoteus. Vi leser i Apgj 16 at Paulus omskjærer Timoteus "av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene." (v.3) Da må vi ikke glemme at mor til Timoteus var "en troende jødisk kvinne", (v.1) og vi vet at Paulus var "jøde for jøde, og greker for greker", om det kunne gjøre at noen kunne bli frelst. Ellers advarer han i meget sterke ordelag mot å la seg omskjære. Et studium av Galaterbrevet viser det til fulle. Hør bare:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. Hør hva jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus være til minste hjelp for dere. Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden." (Gal 5,1-4)

Den svenske foreningen avviser at Jesus er Gud, de hevder at vi som tror at Jesus er Messias må holde 292 av de 613 budene som Mosebøkene beskriver. Det er lederen for bevegelsen som har funnet frem til disse. De mener at flere vers i vårt Nytestamente er skrevet feil, av den enkle grunn at det fantes i følge dem en hebraisk grunntekst, som er blitt borte. Når NT derfor ble skrevet på gresk, oppsto de feilene som gjør at vi i dag ikke helt kan stole på det vi leser. Vi må lese Nytestamentet med hjelp av denne foreningens leder og talsmenn.

Vel, noen smiler sikkert av dette og sier at det er åpenbart at disse menneskene lærer vrangt. Det er jeg helt enig i, men faren er opplagt, fordi en del mennesker lar seg villede og forlater nå sine sammenhenger for å slutte seg til denne. Bare i Sverige skal over 1000 mennesker ha forlatt den svenske pinsebevegelsen for å slutte seg til såkalte "messianske grupper". Ikke alle er likedanne med denne foreningen eller har kontakt med den.

Spørsmålene rundt kristnes forhold til Moseloven, er ikke avsluttet, selv om Det nye testamente er klart og tydelig i sin undervisning.

Overfor den kristne forsamlingen i Filippi er Paulus krystallklar: Han kaller disse som lar seg omskjære for de som er skamskjært. "De skamskårne" er de som tror at den sanne troen har å gjøre med en operasjon de har gjennomgått. Men vi vet at det i sannhet beror på en hjertets omskjærelse, på at man dyrker Gud i ånd og sannhet - at man regner Jesus Kristus som det eneste man kan "rose seg av" og bygge sin tro på.

Den som elsker, drikker

Jeg vil gjerne dele noen ord av Columba (543-615) med bloggens lesere ved begynnelsen av denne uka. Columba var en av de store personlighetene i den keltiske kirkehistorien. I 589 ble han, sammen med 12 munker fra det samme klostret i Irland, sendt for å misjonere blant frankerne. Omlag 200 klostre ble grunnlagt i Europa som en frukt av hans virksomhet. Columba så på kristenlivet som en stadig pilegrimsferd for Kristi skyld:

"Vend ditt øre til mine ord, som for å høre noe viktig, og still din ånds tørst fra de guddommelige kilder som jeg vil øse av! Men slukk ikke tørsten; drikk, men drikk deg ikke utørst, for den levende kilde, Livets kilde, kaller oss og sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!' (Joh 7,37)

Forsøk å fatte hva det er du drikker! Må Jeremia, ja kilden selv, tale til deg: 'De har gått bort fra meg, kilden med det levende vann.' (Jer 2,13) Det er altså Herren selv, vår Gud Jesus Kristus, som er livets kilde. Derfor innbyr Han oss til seg, Kilden, for at vi skal drikke Ham.

Den drikker Ham, som elsker Ham. Den drikker, som mettes av Guds ord, som har sann kjærlighet, som har en stor lengsel. Den drikker, som brenner av kjærlighet til visdommen."

En serbisk påskesalme som hyller den oppstandne Kristus

Jeg måtte bare dele denne serbiske påskesalmen med dere! Den er bare helt fantastisk. Legger ved den engelske teksten, så den blir enklere å forstå:

People rejoice, nations hear:Christ is risen, and brings the joy!Stars dance, mountains sing:Christ is risen, and brings the joy!Forests murmur, winds hum:Christ is risen, and brings the joy!Seas bow*, animals roar:Christ is risen, and brings the joy!Bees swarm, and the birds sing:Christ is risen, and brings the joy!

Angels stand, triple the song:Christ is risen, and brings the joy!Sky humble yourself, and elevate the earth:Christ is risen, and brings the joy!Bells chime, and tell to all:Christ is risen, and brings the joy!Glory to You God, everything is possible to You,Christ is risen, and brings the joy!

Nasjonalt bønneråd konstituert og gjør januar 2010 til bønn- og fastemåned

I forkant av årets bønnekonferanse på Grimerud kom Det Nasjonale Bønnerådet sammen, og har nå konstituert seg. Det Nasjonale Bønnerådet består av representanter for ulike bønnenettverk i Norge. Rådets oppgave er å koordinere en felles bønneinnsats for Norge, og være et forum der bønneledere kan samtale og søke Herren sammen for bønnestrategier som vil gjøre det lettere å fokusere og be målbevisst for ulike ting som gjelder hele nasjonen. Det Nasjonale Bønnerådet er ingen erstatning for lokale initiativ, men ønsker heller å oppmuntre til at det tas lokale og regionale bønneinitiativ. Det Nasjonale Bønnerådet har også påtatt seg ansvaret for neste års nasjonale bønnekonferanse. Når og hvor denne blir holdt vil vi komme tilbake til.

Det foreløpige styret for Det Nasjonale Bønnerådet består av: Gunnar Brudeli, Hanne Eliassen, Øyvind Fjellestad, Astrid Nestvold, Alv Magnus og Bjørn Olav Hansen (leder).

Januar 2010 vil bli en nasjonal bønn- og fastemåned. Initiativet til dette kommer fra forbedere i Afrika som har fått Norge lagt på sitt hjerte. Vi kommer tilbake til mer informasjon om dette på et senere tidspunkt. Imellomtiden vil vil gjerne oppmuntre pastorer, prester, forkynnere og bønneledere til å undervise om den bibelske fasten og dens betydning. Snakk om dette i bibelgrupper og bønnegrupper. Vi trenger å vende tilbake til og bevisstgjøre hverandre på betydningen av fasten.

Bønn, glede og smerte

Når Paulus tenker på de kristne forsamlingene i Galatiaområdet skriver han:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Den amerikanske pastoren, forfatteren og bønnelederen, Francis Frangipane, sier at vi i stedet for å ha menighetens bønnerom, burde ha føderom i stedet!

Det kan jeg være enig i. Både fordi vi strider i bønn for menneskers frelse, men også for å se en større Kristuslikhet både i eget og andres liv. En større Kristuslikhet oppnås først og fremst ved bønn, ved å leve i bønn. Jeg synes det er veldig interessant å møte de jeg kaller bedere. Årsaken er at man kan se at de har med Jesus å gjøre. De bærer med seg en fred, og en glede som ikke er gitt dem på menneskelig vis. Freden og gleden er ervervet gjennom bønn.

I forbindelse med at Det nasjonale Bønnerådet kom sammen på Grimerud onsdag og fredag i forrige uke snakket jeg med en kvinne som er medlem av dette rådet. Den siste tiden har hun gått igjennom svære prøvelser. I samtalen understreket hun så sterkt at det var så viktig å bevare gleden. Hun sa: "Det er jo ikke for ingenting at vi leser i Neh 8,10: 'For gleden i Herren er deres styrke.' Det har jeg opplevd, og den må vi holde fast ved også når de vanskelige tidene kommer."

Jesus sier at "Mitt hus skal kalles et bønnens hus", jfr Matt 21,13.

Han siterer profeten Jesaja. I dette utsagnet hos profeten Jesaja heter det også:

"... dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus" (Jes 56,7a)

Interessant: bønnen, gleden og smerten hører sammen når vi søker Herrens ansikt!

Ikke minst når det gjelder dette som har med "gleden i Herren" har jeg veldig mye å lære.

Anafora: en drøm, en oase midt i Egypts ørken

Et sted som jeg drømmer om å kunne reise til er Anafora Retreat Senter, beliggende i den egyptiske ørken! Stedet er bygget opp av den biskop Thomas, i den koptisk ortodokse kirke. Da stedet ble kjøpt i 1998, var det en mer eller mindre nedlagt bondegård. Nå er det en møteplass, en rasteplass under himmelhvelvet, for mange mennesker fra ulike kanter av verden. Retreatsenteret drives etter økumeniske retningslinjer. Her er det rom for stillhet, ettertanke, gudstjenestefeiring og samtaler.

I de senere årene har det gått en sterk vekkelse over Egypt. Vekkelsen har hatt sitt utspring i klostrene. Egypt har en stor kristen arv. Evangelisten Markus brakte evangeliet hit, og kristne forsamlinger ble grunnlagt tidlig i kirkens historie. Jeg tenker også på den forunderlige profetien vi finner hos profeten Jesaja:

"På den tid skal det være en jevn storvei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria, og sammen skal de tjene Herren. På den tid skal Israel - som den tredje samme med Egypt og Assyria - være en velsignelse midt på jorden. Herren, Allhærs Gud, skal velsigne dem og si: Velsignet være Egypt, mitt folk, Assyria, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom." (Jes 19,23-24)

Legg merke til ordlyden: Velsignet være Egypt, MITT FOLK."

Anafora er et sted hvor Herren bor med sitt hellige nærvær. Det merkes hos dem som kommer hit. En svenske som opplevde stedet beskriver gudstjenesten slik:

"Morgonen inleds med en ökenmässa i den runda kyrkan. Ökenmässans ritualer har sitt ursprung i den urkristna församlingen.

Och själva kyrkan är som ett smycke i sin enkelhet; längst bak finns det korgstolar för dem som tycker det är obekvämt att sitta på de små träpallarna med en kudde som stöd för knäna. Den enda möbeln är det lilla altaret.

Ljuset silar genom ett stort fönsteröga längst upp i taket, i väggarna fullt med nischer för ljus och ikoner, något elektriskt ljus används inte här. Vid kvällsmässan badar kyrkan i ett pulserande ljusspel, ikonerna glänser mystiskt i rött, blått, grönt och guld, som en påminnelse om den osynliges närvaro och som ett fönster mot himlen. Atmosfären är intim och helig, men samtidigt märkligt avspänd och livsglad.

Mässan har inget inslag av predikan, däremot är sången central. Och så nattvarden med hembakat bröd och sött vin, man blir bestänkt med vatten och rökelsen doftar. Ceremonin avslutas med att man rör sig i rummet och hälsar på varandra med en helig kyss. En gudstjänst i sinnlighetens tecken."

Det er kanskje ikke så underlig at jeg drømmer om å få komme hit?

Hvorfor skal vi be?

Man kan lure på hvorfor Gud vil at vi skal være iherdige i bønnen, dersom Han vet hva vi trenger før vi ber om det. Men vi bør forstå at det som vår Herre og Gud vil, er ikke at vår vilje skal bli kjent for Ham - Han kan jo ikke være uvitende om den - men at vi skal oppøve vår lengsel i bønnen, slik at vi blir rede til å ta imot de gaver som Han vil gi.

For dette uendelig store som intet øye har sett - det er usynlig - og intet øre har hørt - det er lydløst - og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte - ja, dette uendelige skal vi så mye mer fullkomment oppfatte og ta opp i oss, jo inderligere vi tror det, jo fastere vi håper det og jo mer brennende vi lengter etter det.

Det er således gjennom troens, håpets og kjærlighetens uopphørlige lengsel vi ber uavlatelig. Men i visse stunder vender vi oss til Gud også med ord, nettopp for med disse konkrete tegn å formane oss selv, for å finne ut hvor langt vi har kommet i vår lengsel og for å anspore oss selv til ytterligere å øke den. For jo mer brennende vår lengsel er, desto høyere resultat får den.

Når Paulus sier 'be uavlatelig', er vel dette ingenting annet enn en formaning om med uavlatelig lengsel å trakte etter det salige liv - det evige liv - fra Ham som alene kan skjenke det.

Augustin (354-430)

Vi gleder oss sammen med våre koptiske venner

Vi gleder oss sammen med våre koptiske venner i Skandinavia som endelig har fått sin egen biskop. Den koptiske pave Shenouda II har sendt biskop Anba Abakir fra Kairo til Sverige. I vårt naboland finnes det en koptisk ortodokse forsamling i Stockholm. Mens Sverige har 300 koptere, finnes det bare 20 familier i Norge. Kopterne i Norge bor veldig spredt. Det er planen at anba Abakir skal komme til Norge om ikke så lenge, for å besøke disse.

Den koptisk ortodokse kirke har opplevd en sterk vekkelse de senere årene. En vekkelse som har begynt i klostrene. Mange har kommet til en levende tro på Jesus. Selv har jeg opplevd møtet med biskop Thomas, som en revitalisering av mitt eget bibelstudium og bønneliv. Våre koptiske venner har mye å lære oss om vandringen med Jesus, og om et liv i etterfølgelse.

Biskop anba Abakir levde i kloster frem til 1999. Fra 1999-2004 fungerte han som prest, og fra 2004 som biskop.

Du finner flere opplysninger om den koptiske biskopen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?ID=168798

Når bekjennelsen til Kristi herrevelde bare blir ord

Behovet for en sterk understrekning av den første kristne trosbekjennelse: Jesus er Herre!, blir påtrengende i den pågående debatten i Sverige om hvem som kan bli medlemmer av en kristen forsamling.

I de første kristne forsamlingene lød det:

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære." (Fil 2,10-11)

Leser man de innledende versene til Åpenbaringsboken finner vi også at Jesus er Allherskeren.

Når en menighet åpner for at "Man kan bli medlem om man lever i homosexuell relation," som Saronkyrkan i Göteborg nå gjør, hjelper det lite om man tilføyer: "men vi undervisar om och uppmuntrar till äktenskap mellan man och kvinna eller celibat. Vi ger inte förtroendeuppdrag till den som väljer att leva i sexuella relationer utanför äktenskapet mellan man och kvinna." Det hjelper lite om at sier seg enig i forsamlingsordning hvor det blant annet heter at medlemsskap gis til de som "tror på Jesus Kristus som Herre och frälsare." Handlingene tilsier jo noe helt annet. På den ene siden bekjenner man at Jesus er Herre, på den andre siden aksepterer man at to mennesker lever klart og tydelig i full strid med bekjennelsens innhold. Dette henger ikke på greip. Bekjennelsen og handlingen må samsvare. Ellers vil jo bekjennelsen bare bli ord. Og ord som ikke betyr noe mer enn ord. Man vil bekjenne seg til Jesus som Herre, men man vil altså ikke gjøre Jesus til Herre i sitt liv. Man fortsetter å leve i strid med Guds ord.

Slikt er altså mulig i en kristen forsamling i 2009. Det skjer fordi man misforstår at etterfølgelsen av Jesus har sin pris, korset er et anstøt, etterfølgelsen er dyrebar. Utviklingen vi nå se skje i Sverige er bare trist. Med mindre noen er tydelige på hva Guds ord faktisk sier.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?ID=168816

Vi fant igjen slekta vår i Amerika

Det ble en veldig spesiell kveld i går for vår lille familie. Etter å ha lett i årevis fant vi endelig våre amerikanske slektninger! Det er en underlig følelse, som om noe er blitt helt igjen.

Min farfar dro som så mange andre til Amerika. Muligens med dampskipet Montebello i 1907. To av fars brødre og hans eneste søster fulgte etter. Kontakten ble holdt gjennom en del år, men etter at fars brødre døde, var det bare fars søster og hennes familie vi hadde kontakt med. Når hun døde, mistet vi all kontakt med hennes del av familien. Vi har lett og lett, ringt haugevis av telefoner til personer med lignende navn, men det var som å lete etter den berømte nåla i høystakken. I forbindelse med påsken fikk kona mi og jeg en Facebook konto, og der fant jeg en del med samme navn, så jeg satte meg ned og skrev et likelydende brev til samtlige av dem. Etter noen dager fikk jeg svar på en av disse henvendelsene, men den viste raskt å være helt feil.

Så i går kveld, klokken 2215, kom det en melding. Alle navnene jeg hadde oppgitt stemte. Jeg fant ut at vedkommende som svarte hadde to brødre, begge med samme navn som de vi hadde på lista i går, og etter litt skriving frem og tilbake fant vi ut at dette var den "tapte stammen"!! Jeg kjente en usigelig glede over dette. I løpet av natten hadde også den andre slektningen svart, og nå venter vi på den siste. Det var moro å ringe min søster og min bror i dag og fortelle de gledelige nyhetene.

De tre vi har lett etter bor i California. Nå er det tid for å utveksle bilder, minner og kanskje det blir en tur "over there as well", men det får vi se. Kanskje de kan komme hit?

Som bloggens lesere sikkert forstår er vi svært glade i dag. På fars og mors side har vi nesten ikke gjenlevende slekt igjen, så for min søster, bror og meg betyr dette veldig mye. Gleden måtte jeg dele med bloggens lesere.

De gode forbildene - og de som vil ødelegge Kristi forsamling, del 2

"Hold øye med de onde arbeiderne," advarer apostelen Paulus den kristne forsamlingen i Filippi. Den første gruppen han nevner er "hundene", nå nevner han:

2. De onde arbeiderne.

Hvem er så disse? Ut fra måten han setter navn på dem, må det være "innsidere". Dette er ikke en ytre fiende, men en indre. Mennesker som arbeider i menighetene, eller blant de kristne, og som påvirker dem i feil retning, bort fra den enkle troen de har fått overgitt.

Jesus forteller lignelsen om ugresset i åkeren. Den lignelsen er gjengitt i Matt 13 hvor det blant annet heter:

"Han la fram for dem en annen lignelse og sa: Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra? Det har en fiende gjort, svarte han..." (v.24-28a)

Når Johannes skriver sitt første brev, taler han om dette ugresset, den indre fienden, og skriver:

"Mine barn, dette er den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått fram. Derfor vet vi at dette er den siste tid. De kom til oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss." (1.Joh 2,18-19)

Hele poenget er at de vi her snakker om er arbeidere som arbeider i Kristi forsamling, men de er ikke av lyset, men av mørket. De er onde arbeidere. Det er mennesker som har gått kompromissets vei, som lever med skjult synd i sine liv.

Apostelen Paulus navngir to i et av sine brev:

"Kobbersmeden Aleksandros har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt imot læren vår." (2.Tim 4,14)

Det er muligens den samme Aleksandros han nevner i sitt første brev. Der heter det: "Noen har feid samvittigheten til side, og troen deres har forlist. Blant dem er Hymeneos og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan så de skal bli tuktet til ikke lenger å spotte." (1.Tim 1,19b-20)

Den er ingen spøk å ha onde arbeidere i blant seg. Vi må vokte oss for dem!

Fortapelsen er visst avskrevet

Hun er ikke den første, og kommer sikkert ikke til å bli den siste, som har avlyst dommedag. Ingunn Økland, journalist, litteraturkritiker og kommentator i Aftenposten, skriver i dagens utgave at "dommedag er verst for dem som tror på den." Henne om det. Det litt mer kuriose er det kommentatoren skriver mot slutten av sitt innlegg:

"I dag har vi en tilbøyelighet til å avskrive ideen om helvete som en kuriositet som kun eksisterer i aparte miljøer. Men utrolig nok er dommedag fremdeles en del av den norske kirkes trosbekjennelse. Jesus Kristus 'sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd,' og 'skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.' Dette budskapet fremsies hver søndag i norske kirker landet rundt."

Tenk det! Tenk så underlig at en kirke holder fast ved sin bekjennelse! Og det i 2009. Vi vet da bedre. Som med så mye annet er da også helvete avskrevet for lengst. Det finnes ikke. Men himmelen finnes. Og kjærligheten. Og Gud. Og det gode.

Men ikke en fortapelse. Slikt er ikke moderne å tro, ikke politisk korrekt heller.

Så plukker vi litt her, og litt der, og så setter vi det sammen til en lapskaus alle kan like.

For i 2009 har vi skapt gud i vårt eget bilde, og vår egen tro, må vite. Som er tilpasset vårt liv, og som passer oss best, og som for all del ikke forstyrrer oss i vår hverdag med noe som er ubehagelig.

Men tro om ikke overraskelsen blir like stor for Ingunn Økland som den ble for den rike mannen som slo sine øyne opp i dødsriket. Om ham kan vi lese i Lukas 16,19-31.

Jeg synes ikke det er det minste aparte at en kirke som bekjenner seg til Jesus, også tror det Jesus sa om fortapelsen. Økland har sikkert lest Joh 3,16:

"For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Selv i dette, kanskje det mest kjente verset i Bibelen, taler Jesus om livets to utganger. Skal vi bare tro at det evige livet finnes? Det er sikkert mest politisk korrekt.

Foto: Aftenposten

Tenn opp en ild i oss

På vei til den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i går ble jeg sittende å lytte til en keltisk lovsangscd. Det ble til stor velsignelse for meg. De mjuke tonene, sekkepipene, fela, ordene som lodder som djupt berører meg så sterkt. Jeg føler meg ett med dem, og svært hjemme i den keltiske spiritualiteten.

I dag, torsdag, hvor Jesus ba for enheten blant de kristne, lyder morgenbønnen slik i min keltiske bønnebok:

Gud, som gir liv til menneskeslekten, du roper dagen opp til et nytt morgengry og kaller oss til å leve i fellesskap:

Treenige Gud, Du evige tre i èn, herliggjør Ditt folk, gjør det til ett. Tenn opp en ild i oss, som kan brenne bort stolthet og makt. Skap i oss en tillit, som kan få hjertet til å blomstre i tjeneste.

Treenige, hellige Gud, kom til oss som morgendugg. Gi oss Din kjærlighet, den som leder all vår kjærlighet til Deg.

Bønnen er skrevet av Ray Simpson, kommunitetsleder for det økumeniske og verdensvide fellesskapet Aidan- og Hildakommuniteten, og som bor på den hellige øya Lindisfarne. Bildet er tatt denne påsken på Lindisfarne, hvor gode venner av meg feiret Kristi oppstandelse.

De helliges forbønner

"De helliges forbønner" er et uttrykk vi støter på når vi leser flere av de nytestamentlige brevene. Det brukes ulike ord og formuleringer, men fellesnevneren er at det er mennesker som tar deg med i sine forbønner. Paulus var veldig frimodig når han ba om andres forbønn. Så var han da også svært avhengig av den. Vi er vel ikke mindre avhengige. Til den kristne forsamlingen i Kolossai skriver han: "Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud! Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for. Be om at jeg må tale slik jeg skal når jeg gjør det kjent." (Kol 4,2-4)

I går ble jeg gjenstand for de helliges forbønner, og det opplevdes godt og sterkt. Først var arbeidsutvalget i Nasjonalt Bønneråd samlet på Grimerud, så kom selve rådet sammen. Vi var samlet i går kveld, og bruker hele denne dagen før den nasjonale bønnekonferansen tar til i kveld. Det var inspirerende å møte bønnevennene igjen, og jeg gleder meg til bønnefolket inntar konferansesalen på Grimerud i kveld. Og det var mens vi var samlet i det nasjonale bønnerådet, at medlemmene stilte seg rundt meg, la hendene sine på meg og ba for meg. Det var, som jeg skrev, godt og sterkt.

Det var i forkant av fjorårets nasjonale bønnekonferanse at jeg opplevde at Gud talte til meg om å organisere bønneinnsatsen i Norge gjennom et nasjonalt bønneråd. Dette rådet er sammensatt av bønneledere som representerer ulike bønnenettverk.

I går hadde vi kun en ting på agendaen: Søke Herrens ansikt, for å høre fra Ham om hva Han vil at vi skal be for på nasjonalt plan for Norge. Etter noen innledende ord, hvor jeg talte om Maria som salver Jesus for Hans gravferd, og "sløser" innholdet av den kostbare Nardussalven på Ham, som en tilbedelseshandling gikk vi hvert for oss før vi kom sammen i smågrupper.

Jeg valgte å tilbringe min stille stund utendørs. I går var det en svært så vakker vårdag her, og det kjentes godt å være uten under åpen himmel på Hedmarken! Jeg gikk langs en gårdsvei ikke langt fra Grimerud, med store åpne jorder på begge sider og lyttet til fuglelivet. Jeg stilte meg helt åpen for at Gud kunne tale til meg, men før jeg gikk inn i den lyttende fasen, ba jeg Jesusbønnen en tid. Jeg er så glad i akkurat den bønnen. Få ting bringer meg inn i Guds nærvær som den. Så lyttet jeg. Og Gud taler på så mange måter.

I dag møtes vi igjen for å søke Herren. Finnes det noe mer meningsfullt, og tilfredsstillende? Neppe.

Jeg er glad for alle de som bærer meg i deres forbønner. De helliges bønner. De ordene blir så sterke og personlige. De berører meg djupt. Takk skal dere ha, alle dere som minner Herren om meg. Måtte Han rikelig velsigne dere tilbake.

Dagens bilde er av Mjøsa. Har vi det ikke vakkert vi som bor her?

Livets brød - Jesus er den som fullt ut tilfredsstiller

I dag har disse ordene fra Evangeliet etter Johannes talt så sterkt til meg personlig:

"Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise. Jesus svarte: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. Da sa de til ham: Herre, gi oss alltid dette brødet. Jesus svarte: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh 6,31-35)

For meg taler dette om Jesus som den som tilfredsstiller, den som dekker våre mest elementære behov for livets opprettelse. For mange år siden lærte jeg gjennom den grundige bibelundervisningen til Watchman Nee at "Jesus er Guds ett og alt". Vi får problemer når vi skiller mellom det Herren Jesus gir oss og det Han er, mellom gaven og giveren. Gjør vi det, vil vårt åndelige liv lide mye under dette. For Han er nemlig den som gir oss livets brød, og Han er selv dette brødet! Gaven og giveren er èn. Kristus er Guds gave, så vel som den Herre, som gir gaven.

Til den kristne forsamlingen i Pargamon sies det:

"Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna." (Åp 2,17)

Denne skjulte manna er intet annet enn Jesus selv.

I dag vil jeg gjøre et dypdykk for å finne ut mer hva Herren har å si meg personlig om hvordan Han vil være Livets brød for meg. Og om hvordan jeg kan kvitte meg med surrogatene.

Guds rike går fram i Guayaquil Ecuador, mange blir frelst og døpt og tillagt menigheten

Jeg ble så velsignet av denne dåpshandlingen i Guayaquil i Ecuador hvor tre husmenigheter døper nyfrelste, derfor deler jeg den med bloggens lesere. Disse ecuadorianerne skal vi møte i himmelen!

De gode forbildene - og de som vil ødelegge Kristi forsamling, del 1

I går ble jeg sittende å tenke på et vers fra Filipperbrevet:

"Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss." (Fil 3,17)

Dette er ikke en helt norsk innstilling. Vi pleier som regel å si: "Ikke se på oss, men se på Jesus." Men om ikke mennesker ser Jesus i oss, hvor skal de se da?

Et stort forbilde for meg har vært Georgij Vins (bildet), lederen for de såkalte Reformbaptistene i det tidligere Sovjetunionen. Han er død nå, Georgij Vins døde av en kreftsvulst i hjernen. I mange harde år satt han i russiske fangeleire for sin tro og overbevisning. Han var en uredd, radikal etterfølger av Jesus og jeg lærer stadig noe både gjennom det han skrev, og gjennom hans liv. Men ikke alle er gode eksempler.

Paulus slet med et stort problem blant de første menighetene, falske lærere hadde sneket seg inn blant menighetens medlemmer. Apostelen advarte den kristne forsamlingen i Filippi, og ba dem legge merke til forskjellene mellom en sann Guds mann og en falsk profet. Han trekker frem tre typer falske lærere. Vi finner dem igjen også i moderne tid.

"Hold øye med hundene, hold øye med de onde arbeiderne, hold øye med de som skamskjærer seg." (Fil 3,2)

Hvem er så disse?

1.Hundene

For oss som eier en så flott, snill og vakker hund som vår Wheaton Terrier, Poirot, er det vanskelig å tenke seg han inn i denne sammenhengen! Men hunden var jo slett ikke noe populært kjeledyr i Østen på Jesu tid. Hundene var hjemløse, de streifet omkring i gatene, gjerne i flokker, snuste i avfallshaugene og glefset og knurret mot alle de møtte. Det er slik vi fremdeles finner hundene mange steder rundt om i verden. De er gjerne også smittebærere av farlig sykdom.

I Åpenbaringen står ordet hund for dem som er så urene at de ikke får gå gjennom portene i inn i Det nye Jerusalem: "Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom ..." (Åp 22,15) Jesus advarer også mot disse, når Han sier: "Gi ikke hundene det hellige..." (Matt 7,6)

Hundene er de som forvrenger evangeliet. Det er de som glefser etter andre, som holder seg i flokker med andre som gjør det samme. De er ute etter å ta de som vil leve for Jesus, og som har vendt verden ryggen og blitt borgere av et annet rike.

Så også i åndelig sammenheng gjelder rådet: Pass deg for hunden!

(fortsettes)

Mennesker blir frelst gjennom husmenigheter hver dag

Jeg lar meg gjerne inspirere av den fenomenale veksten vi ser i mange husmenigheter rundt om i verden. I dette korte filminnslaget får vi bare et bittelite innblikk, men det burde skape stor takknemlighet hos oss alle. Tenk på hvor mange nye himmelborgere det blir hver eneste dag. Guds rike vokser.

Uredd talsmann for hva som kreves for å bli medlem av en kristen forsamling

I kjølvannet av den tragiske beslutningen som Saron forsämlingen i Göteborg har fattet, hvor de nå åpner for medlemsskap for homoseksuelle som lever i partnerskap, har en svensk pastor vist mot og vært en uredd veirydder i en forvirringens og frafallets tid.

Stefan Swärd (bildet) er formann for Evangeliska Frikyrkan i Sverige. Evangeliska Frikyrkan er en sammenslutning av Örebromissionen, Helgelsesförbundet og Fribaptistene og Saronforsämlingen er den største av dette kirkesamfunnets menigheter. At det nettopp er innen Evangeliska Frikyrkan dette skjer, er ekstra tragisk. Vedtaket i Saronforsämlingen er ikke bare et tydelig og markant brudd med Guds ord, men det er også et svik mot de som i sin tid startet de tre kirkesamfunnene som nå utgjør Evangeliska Frikyrkan. Tenk at Helgelsesforbundet, med sin en gang profilerte skikkelse, Emil Gustafson, skulle dras inn i dette frafallet fra den en gang for alle overleverte tro!

Nå har vi ført mange samtaler her på bloggen om Bibelens syn på homofili. Den tar vi ikke nå. Men den tragiske beslutningen i Sverige har ført til en debatt blant annet på bloggen til pastor Stefan Swärd og det er her han så tydelig løfter frem det bibelske synet på medlemsskap i en kristen forsamling.

Jeg siterer Swärd:

"När det gäller synen på medlemskapet så är det viktigt att betona Evangeliska Frikyrkans baptistiska rötter. Baptism handlar ju bland annat om en församlingssyn med fokus på församlingen som de heliga, de som är avskilda från världen, och som följer Kristus. Baptismen växte fram som en protest mot folkkyrkans bristande betoning på omvändelse och radikal kristen livsstil....Utgångspunkten är pånyttfödelsen och omvändelsen, att vi blir delaktiga av Kristi död och uppståndelse till förvandlade liv. Vi blir naturligtvis inte färdighelgade på en gång, men Gud gör en storstädning med oss, och vi får en ny utgångspunkt för våra liv genom omvändelsen. Sedan ska omvändelsen och helgelsen pågå alltid i våra kristna liv. Men omvändelsen innebär att jag i grunden vänder mig bort från det som är destruktivt och som inte behagar Gud i mitt liv, omvändelsen innebär olika saker för olika människor och går olika snabbt för olika människor, men för den människa som kommer till Kristus och som brottas med sin homosexualitet, behöver omvändelsen innebära att jag blir medveten om att den aktiva homosexuella livsstilen inte behagar Gud."

Om det baptistiske synet på medlemsskap i en kristen forsamling skriver Swärd:

"Så om man accepterar Bibelns undervisning om homosexualitet men ändå fullt ut bejakar aktiva homosexuella som församlingsmedlemmar, innebär det att man orienterar sig bort från en baptistisk församlingssyn - enligt min mening. Den baptistiska synen är fullt förenlig med öppenhet, och att ta emot människor där de befinner sig - man kan göra det och ändå vara radikal i sin omvändelseförkunnelse. Den baptistiska församlingssynen går också mycket djupare än den ytliga föreningsmedlemsskapsmodellen som har blivit förhärskande i svensk frikyrka. Baptistisk församlingssyn handlar om att vara Kristi kropp tillsammans, dela varandrJag förordar både en evangelikal bibelsyn, och en baptistisk församlingssyn. Att praktisera en baptistisk församlingssyn i dagens sekulariserade svenska frikyrka är dock inte enkelt. Det kan kräva en längre omställningsprocess. Och det finns ofta felaktiga bilder av vad det innebär. En baptistisk församlingssyn innebär att vi lever ett gemensamt liv i Kristi efterföljelse, tillsammans studerar Bibeln för vägledning, och hjälper varandra i den vandringen, och har rätten att tala in i varandras liv, och gå tillrätta med varandra. Det kan också innefatta korrigering för att hjälpa varandra i vår kamp mot synden. Nya Testamentet undervisar om att tillfälligt avvisas från församlingsgemenskapen kan i yttersta nödfall vara en del av den korrigeringsprocessen. Bara för att detta har missbrukats i frikyrkohistorien, kan man inte av det skälet avvisa den undervisning som finns i NT på detta område. Många moderna frikyrkor har tappat bort lärjungaskapsaspekten och helgelsen när det gäller församlingslivet, och hamnat i en modell av passivt medlemskap där folk i praktiken får leva som de vill, ganska långt från den baptistiska församlingssynen. Vill församlingsledningen ändra i detta måste det göras stegvis. Jag anser inte att det är förenligt med kristet liv varken att leva i sambo, homosexuella förhållanden, bunden av girighet och penningbegär, eller leva i skvaller och förtal. Det går inte bara att börja utesluta en massa människor ur församlingen, det är helt fel sätt att höja ribban. Tydlig undervisning, tydlig församlingsordning, genomarbetade introduktionskurser in i församlingen, fortsättningskurser på Alfa, och aktiv själavård, cellgrupper, där man stegvis engagerar sig mer i varandras liv, är rätt väg att gå för den sekulariserade församlingenas liv, leva i överlåtelse och förpliktelser gentemot varandra."

Takk Gud for denne tydelige røsten som pastor Stefan Swärd er. Ved siden av å være formann for Evangeliska Frikyrkan, sitter han i styret for den svenske evangeliske allianse, og skal bli pastor for Elimkyrkan i Stockholm.

Du finner hans blogg her: http://www.stefansward.se/

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?ID=168509

Verken katolikk eller protestant, del 2

Det hersker vel ingen tvil om Martin Luthers store betydning for reformasjonen. Skal vi forstå de gruppene som så foraktelig ble kalt "gjendøpere" eller anabaptister, må vi også sette oss inn i det som drev Luther til å ta et oppgjør med Romerkirken. I forrige artikkel beskrev jeg noen av de avvikene fra sann bibelsk lære, som Romerkirken sto for da reformasjonens lys begynte å splitte den beksvarte natten.

Martin Luther begynte sin reformatoriske karriere uten å ane de enorme konsekvensene som skulle komme av hans handlinger. For enkelhets skyld deler jeg hans liv i fire faser:

1. Den unge Luther, som kjempet for samvittighetsfrihet og sto imot papistisk slaveri og tvang.

2. Den eldre Luther, desillusjonert av utbruddet av den sosiale- og økonomiske revolusjon og fremveksten av religiøs fanatisme. Den Luther som haltet mellom to meninger: om kirken skulle bestå av kun gjenfødte troende, eller å forsøke å holde sammen et middelaldrersk samfunn som var i ferd med å smuldre opp med en folkekirke kontrollert av en prins fremfor en pave.

3. Den anvendelige og smidige Luther, forstyrret av spredningen av fanatismen og den økonomiske revolusjonen, som tilpasser sin kirke til politiske løsninger og ofrer samvittighetfriheten til fordel for støtte og beundring fra prinser og storheter, og som taler uforsonende til opprørske bønder.

4. Den sosialt erkekonservative Luther, som satte prinsen og den sivile myndighet over kirken, og som erstattet paven med regenten.

For anabaptistene var det ikke vanskelig å ha sympati med den unge Luther som brant pavens bannbulle og som sa: Her står jeg, jeg kan intet annet gjøre, for det er verken trygt eller rett å gå imot sin samvittighet. Så hjelpe meg Gud." Den unge Luther aksepterte fullt ut å dø som martyr, men underveis endret han seg og tvang mennesker til å gi opp sin overbevisning, eller dø. Luthers liv og arbeid er på mange måter typisk for flere av reformatorene, som begynte så vel med å rope ut: "Tilbake til Bibelen", men som så at det var mer enn religiøse oppfatninger som sto på spill i en radikal reformasjon. En etter en gikk de kompromissets vei, og støttet seg til en våknende nasjonalisme og egeninteressene til konger og prinser og byråd som ønsket å løsrive seg fra Romerkirkens innflytelse.

(fortsettes)

Kristi undervisning om Guds rike forandret Tolstojs' liv

Jeg sitter med et klenodium i mine hender. En bok utgitt for ganske nøyaktig 120 år siden. I 1889 utgir nemlig Andr. Schous forlag i København grev Leo Tolstolj (bildet) sin studie: "Hvori bestaar min Tro?" Utgaven jeg sitter med er utlånt fra en historisk boksamling tilhørende det gamle Arbeidersamfunnet i Gjøvik, i anledning av at jeg holder på å skrive et manus til en bok om Guds rike. Å lese Tolstoj er fascinerende lesning. Nå tok den russiske diktergiganten gruelig feil med hensyn til flere svært sentrale kristne dogmer, men det er ingen tvil om at han hadde sett noe få kristne har sett når det gjelder Guds rike. Når det gjelder Jesu undervisning om Guds rike, og Guds rikes prinsipper slik de er gjengitt i Bergprekenen er Tolstoj nærmest profetisk klarsynt og usedvanlig radikal.

Leo Tolstoj er 55 år gammel da han setter seg ned for å skrive denne boken. Han innleder den slik: "Med unntagelse av de første 14-15 år av mitt liv har jeg levd 35 år som Nihilist i dette ords egentlige betydning. Det vil si ikke således som det sedvanlig oppfattes nemlig som ensbetydende med sosialist og revolusjonær, men som nihilist i den forstand at jeg ikke hadde noen som helst tro."

Så beskriver han sitt møte med Jesu radikale forkynnelse, noe som må ha vært en sjellsettende opplevelse:

"For fem år siden begynte jeg å tro på Kristi lære - og mitt liv var plutselig forvandlet: Jeg ønsket ikke mer, hva jeg hittil hadde ønsket, og hva jeg hittil ikke hadde ønsket, det ønsket jeg nå. Hva jeg tidligere hadde ansett som godt, forekom meg nå å være ondt, og det jeg hittil anså som ondt, forekom meg nå å være godt. Det gikk meg som et menneske, som går ut for å avgjøre en viktig sak, og så underveis plutselig kommer til den erkjennelse, at saken er slett til ingen nytte og - vender om. Alt det som før var til høyre var nå til venstre, og alt hva før var til venstre var nå til høyre. Det var et fullstendig omslag i mitt liv."

Grunnlaget for denne oppdagelsen var at Leo Tolstoj satte seg ned for å lese Det nye testamente på nytt. Han skriver:

"Alle mennesker - lærde og ulærde, kloke og dumme - er like for Gud, og den guddommelige sannhet er tilgjengelig for alle. Kristus har til og med sagt, at det var Guds vilje, at det skulle åpenbares for de enfoldig, som var skjult for de forstandige. Alle mennesker kan ikke innvies i dogmatikkes, homilektiens, patristikens, liturgiens, hermeneutikens og apologetikens dypsindigheter. Men alle kunne og bør forstå hva Kristus har sagt til de millioner ulærede og ubetydelige mennesker, som har levd eller ennå lever. Alt det, som Kristus har sagt til alle disse ordninære mennesker, som ikke har hatt noen mulighet til å søke Hans lære fortolket av Paulus, Clemens eller Johannes Chrysostomos, det forstod jeg den gang ennå ikke. Men nå forstår jeg det, og det er det jeg vil fortelle."

Jeg kommer garantert tilbake med mer fra denne boken ved en senere anledning.

Delt liv - det livet Kristus kalte oss til å leve, del 2

Her følger andre del av Charles Moore's vitnesbyrd:

"Å bli en del av Bruderhof var en prosess. Mens vi kjempet med å finne ut hva som var Guds vilje, forstod vi at vi trengte å være en del av et folk som mente på alvor at de ville oppleve Guds rikes realiteter her på jorda. Det å være menighet sammen skulle reflektere at alt i livet vårt handler om Guds rikes realiteter. For oss betydde det at vi ikke lenger hadde privat eiendom. I Guds plan er det Han som er den egentlige Eieren, vi er kun tjenere. Vi forsøker å uttrykke dette gjennom å dele alt vi har med de andre i fellesskapet. Våre avgjørelser tas i fellesskap, og vi lever sammen, og når det er mulig arbeider vi også sammen. På denne måten kan Guds rike verdier som enhet, likhet, fred og rettferd finne sine praktiske uttrykk som blir selve nerven i vårt daglige liv."

Charles Moore understreker at for ham og hans familie er Guds rike det som betyr noe.

"For meg er ikke Bruderhof en spesiell form for liv, eller en livsstil. For tiden lever jeg, min kone og vår datter i Albany, New York, i et hushold sammen med åtte andre mennesker. Det er et annerledes liv sammenlignet med våre øvrige kommuniteter, noen av dem består av hele 300 medlemmer. For oss er menigheten fellesskap. Det som betyr noe er at vi viser verden at når vi gjør Jesus til Herre i våre liv så blir hver enkelt del av livet og hver relasjon gjort ny."

Charles Moore mener at det største problemet man støter på når det gjelder et slikt liv i fellesskap er en selv!

"Enten det er vår uavhengighet, vår frykt, vår stolthet, vår selviskhet, det som står i veien for å dele liv med andre er oss selv. Dette er spesielt sant for de gode kristne - du vet de som har svar på alt. Johannes sier: "For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet som vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror." (1.Joh 4,20b-21) Jesus trenger ikke våre ord alene, men handling."

Bildet er fra et av fellesmåltidene i en av kommunitetene i Bruderhof.

(fortsettes)

En litt uvanlig dåp: Stupte ned i dåpsbassenget

Här dyker Jorge ner i dopgraven from dagen on Vimeo.

Nå har jeg selv døpt mange, men dette er den mest fantastiske dåp jeg har sett! Når chilenske Jorge Menares, som ble frelst i forbindelse med et Alphakurs, skulle døpes valgte han likesågodt å stupe ned i dåpsbassenget i Filadelfiakyrkan i Stockholm nå på søndag. Etterpå forrettes dåpen i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Se og fryd dere! Det er fantastisk å se resultatene som kommer etter Alphakursene. Mange blir frelst.

Verken katolikk eller protestant, del 1

Det finnes en populær men feilaktig ide som går ut på at det finnes bare to former for bekjennende kristentro. Enten er man protestant eller så er man katolikk.

Opprinnelig ble begrepet protestant brukt om en gruppe tyske prinser tidlig på 1600-tallet, som ønsket å administrere og forvalte sine religiøse anliggender og deres egne territorier slik de så det mest formålstjenelig uten innblanding fra Rom eller noen annen høyere makt. Fordi flesteparten av disse prinsene bekjente "reformerte doktriner", det vil si de holdt seg enten til Luther eller Calvin, i motsetning til den gamle katolske kirke, ble ikke bare navnet på disse prinsene men også på den grupperingen som holdt seg til de berømte reformatorene.

Men mange evangeliske kristne og deres menigheter avviste dette ordet protestant og ønsket ikke å bli assosiert eller ha noen forbindelse med det. Faktum er at de tidlige anabaptistene ikke bare avviste navnet, men forkastet og avviste selve reformatorene! Hvorfor? Hvorfor ville de ikke identifisere seg med den protestantiske bevegelsen? Hva kom det av at de hevdet å stå for en kristen tro som var mer enn det protestantismen innebar?

For å forstå det standpunktet anabaptistene inntok må vi forstå problemene og utfordringene som lå bak hele den reformatoriske bevegelsen på 1600-tallet. Den romersk-katolske kirken, eller Romerkirken som jeg velger å kalle den, var i en svært forfallen tilstand. Romerkirken tolererte mange avvik fra Guds ord, ja til og med forsvarte dem dogmatisk via sine prester og paver. Dette dreide seg blant annet om følgende:

Avlatshandel: Romerkirken hevdet å ha retten til å tilgi mennesker fra syndens straff og til og med sørge for at de av ens kjære som befant seg i den såkalte skjærsilden, kunne settes fri hvis man gav en bestemt sum penger for å kjøpe et såkalt avlatsbrev. "Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer." Denne praksis gjorde det også mulig å synde bevisst fordi man i etterkant kunne kjøpe seg ut av det hele.

Skriftemål kun gjennom presteskapet: Romerkirken lærte at syndernes forlatelse kunne bare gis gjennom Romerkirkens prester, og at disse så kunne gi de som kom for å bekjenne sin synd ulike slags botsøvelser i form av f.eks å faste i en bestemt tidsperiode, gi penger til de fattige.

Tilbedelse av statuer av jomfru Maria eller helgener: Folk ble fortalt at de kunne be til jomfru Maria eller noen spesielle helgener om hjelp og beskyttelse. Det ble reist statuer av disse i kirkene, laget spesielle Maria-altere, amuletter av helgener som man kunne bære rundt halsen, og disse skulle ha magisk makt mot sykdom, pest, nød, etc.

Massedåp: Alle ble døpt, det være seg om man trodde eller ikke. Gjennom en slik dåpspraksis tilranet Romerkirken seg makt over alle mennesker. Pr definisjon tilhørte de jo Romerkirken fordi de var døpt i denne.

Fysisk vold: Romerkirken tvang annerledes mennesker til å tro som den gjennom fysisk vold og tortur, fengselsstraff, drap og forvise de som ikke ville bøye nakken for paven.

Det fantes også andre forhold som tvang fram reformasjonen. Blant annet det faktum at Romerkirken eide og rådde over mer enn en tredjedel av landområdene i Europa. Den tvang mennesker til å betale tiende til seg, og fikk på denne måten råderett over kolossal rikdom. Dette på bekostning av mange menneskers liv. Romerkirken hadde også sin korsfarerhær som kunne settes inn mot ulydige øvrighetspersoner eller vranglærere. Romerkirken var en slags superstat som holdt Europa i sitt jerngrep. Kirke og stat var ett.

Dette er noe av bakgrunnsteppet for reformasjonen. I de neste artiklene skal vi se nærmere på den, og hvorfor noen begynte å snakke om den tredje veien, den radikale.

Bildet viser en gruppe tilhørende den anabaptistiske gruppen som kaller seg Bruderhof, her samlet til et bryllup.

(fortsettes)

Delt liv - det livet Kristus kalte oss til å leve, del 1

Charles Moore, som sammen med sin kone Leslie og datteren Brianne, tilhører Bruderhof-kommuniteten Park View House i Albany, New York, setter ord på den lengsel mange kristne går med etter et autentisk radikalt kristenliv.

Moore, som er forfatter av flere bøker, deriblant "Provocations: Spiritual Writings of Kirkegaard" og "Leo Tolstoj: Essential Writings" levde et liv utenfor ordinært kirkeliv da han ble frelst og ble en del av en evangelisk menighet. Det tok ikke lang tid før han ble en del av det etablerte menighetslivet, men dypt inne i ham kjente han på en utilfredshet og en lengsel etter noe mer. Mange av de som var medlemmer av forsamlingen hadde blitt kristne mens de var i 20 årene. Den gangen var de helt overgitt til Jesus, hvor alt dreide seg om Ham, men etter hvert som årene gikk ble de mer og mer tilpasset et liv som dreide seg om å karriere, tjene penger, familie og fritidsaktiviteter. Det meste dreide seg om selvrealisering, lite om det bibelske fellesskapsidealet.

Menigheten dreide seg stort sett om følte behov, men intet virkelig liv i og sammen med Kristus. Selve livet ble levd utenfor menigheten. De religiøse tingene skjedde i kirkebygningen - lovsang, bønn, undervisning, brødsbrytelse. Men det livet Kristus kalte sine disipler til: å være salt og lys, leve rettferdige og hellige liv, i et nært kristent fellesskap, var ikke bragt på banen i det hele tatt. Det meste dreide seg om søndagens møte, og så var man ferdig med menigheten.

Dette lyder vel kjent for mange av oss?

Charles og Leslie sluttet å gå i kirken. I stedet satset de på noen som ønsket "å være kirke sammen". Dette betydde flere ting: Først av alt at man gav seg til hverandre. Charles og Leslie ville ikke lenger leve som "selvstendige kristne". Charles forteller:

"Vi ville gi oss til en gruppe av mennesker som ville "kle på seg Jesus". Med andre ord: vi ønsket å leve et liv hvor ordene våre fikk kjøtt og blod, ble inkarnert, vi ønsket å være Kristi kropp legemlig tilstede på jorda. Jesus måtte bli Herre, i ett og alt. For det andre betydde dette selvlivets død. Vi skulle ikke lenger ha oss selv og våre talenter og vår egen åndelige vekst som vårt primøre referansepunkt. Jesus formante oss til å søke Hans rike først, Hans herredømme og rettferdighet, og så ville alt annet komme i tillegg. Sist, men ikke minst, betydde dette at vi la oss under ett Hode. Nøkkelen var at vi ville gjøre livet sammen med andre. Kristus gav seg selv for menigheten. I Ham springer et nytt fellesskap frem, en ny skapelse. Å være åndelig levende betyr ikke bare at vi står i forbindelse med vintreet, men at vi er med-lemmer. Dette er menigheten."

Det nystartede fellesskapet kom så i kontakt med den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, i sin tid grunnlagt av Emma og Eberhard Arnold.

Bildet viser medlemmer av Park View House som hjalp til med å reparere et jernbanespor i Albany.

(fortsettes)

4,5 millioner russere har feiret påske - noen av dem i Kristus Frelserkatedralen

Opptil 4,5 millioner russere skal ha besøkt kirker rundt om i landet i forbindelse med den ortodokse påskefeiringen i dag.

Påskegudstjenesten i Kristus Frelser katedralen i Moskva (bildet) ble ledet av patriark Kirill. Gjenreisningen av Kristus Frelser katedralen er på mange måter et eksempel på hvordan den kristne tro har seiret over det gudløse kommunistiske systemet. Katedralen, som er den høyeste ortodokse katedral i verden, ligger ved Moskvafloden. Dette er et historisk monument, men også stedet for en levende gudstjenestefeiring.

Da de siste av Napoleons soldater forlot Moskva, underskrev tsar Aleksandr I den 25. desember 1812 et manifest med den intensjon at det skulle bygges en katedral til ære for Kristus Frelseren, "for å vise vår takknemlighet til den guddommelige for å redde Russland fra den undergang som truet henne og som et minnesmerke til ære for det russiske folks lidelser."

Det tok mange år å bygge den. Den ble innviet da Aleksandr III ble kronet 26.mai 1883.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 bestemte kommunitene seg for at det skulle reises et monument for sosialismen, kjent som Palasset for sovjetterne. Dette monumentet skulle reise seg med modernistisk stilart, med en gigantisk statue av Lenin stående på en kuppel med sin arm hevet til "velsignelse". Stedet hvor dette monumentet skulle stå var stedet hvor Kristus Frelserkatedralen sto. 5. desember 1931 ble derfor Kristus Frelserkatedralen sprengt (det lille bildet). Dette skulle være et tegn på kommunismens triumf over den kristne tro.

Men det 70 årige gudløse regimet måtte til slutt gi tapt for de troendes forbønner. I 1990 mottok Den russisk ortodokse kirke tillatelse til å gjenreise Kristus Frelserkatedralen. 19. august år 2000 sto den nye katredralen ferdig. Et minnesmerke er den over at troen på Kristus seirer over gudløsheten - til slutt.

Er herlige opplevelser nok til å bygge en menighet?

Hva er grunnlaget for å starte en menighet? Spørsmålet er aktualisert etter en reportasje i Korsets Seier om den nye "Toronto"-menigheten som skal startes i Oslo til høsten.

Med forbehold om at menighetens pastor Jostein Hågan er gjengitt korrekt, så sier han:

"En av grunnene til at John og Carol Arnott ønsket å plante menigheten, var at de fikk flere henvendelser fra brennende og glade mennesker som ønsket å ha herlige konferanser hele året."

Da spør jeg: Er dette virkelig en årsak til å starte en ny menighet? Skal det virkelig ikke mer til?

Jeg vil tro det er mer som ligger i bunnen, men uttalelsen fra Jostein Hågan er i grunnen ganske tidstypisk. Det er opplevelsene som settes i forgrunnen. Det ser man tydelig av ordvalget: brennende, glade og herlige.

Sannheten er likevel den at mennesker etter hvert går seg trett på opplevelsene, og trenger noe mer. Og da ikke i betydningen flere og sterkere opplevelser, men noe som er fast og urokkelig og trygt. Det er jo nettopp den enorme slitasjen vi ser hos mange mennesker som har gitt seg i kast med den ene nye trenden etter den andre, i enkelte kristne sammenhenger.

Dessuten må det jo være et tankekors at det skal plantes en menighet i Oslo som har til hensikt å holde "herlige konferanser hele året". Er ikke målet å vinne nye mennesker for Jesus? Ikke at kristne skal ha det så herlig hele tiden? Og det problematiske oppstår jo når kristne fra andre menigheter forlater sine sammenhenger, for å bli med i en annen menighet, fordi det "oppleves så mye sterkere" der. Da har man jo ikke oppnådd stort annet enn å flytte noen mennesker fra ett sted, til et annet. Hva tenker de som har stått bak "Catch the Fire" konferansene, og som mente at Toronto hadde noe å tilføre Kristi kropp, og som nå ser at det startes en ny menighet med pastorparet fra Toronto som tilsynsansvarlige? Er det ikke dette vi har sett i så mange sammenhenger, at det som skulle være til velsignelse for hele Kristi kropp, ender opp med nye menigheter som har dette som sitt spesialfelt? Er det ikke dette som er protestantismens sykdom?

Kristi kropp er noe annet enn herlige møter og konferanser.

Vi må grave djupere etter røttene våre, enn bare å surfe på overflaten og leve på den ene bølgen etter den andre. Hva skjer når Toronto bare er et minne om noe som engang var?

Jeg er redd at dette er en nokså vaklende grunn å bygge på. Jeg er redd dette ikke er klippen som Kristus bygger sin menighet på.