Max Lucado tar et oppgjør med Donald Trump

Han skal ikke beskyldes for å ha blandet seg mye borti politikken, Max Lucado (bildet), bestselgende oppbyggelig forfatter og av Time Magazine kalt for 'pastorenes pastor' i USA. Dette er en mann med stor integritet. Han hører med blant mine absolutt favoritt-forfattere.

Men nå vil han ikke tie lenger, og årsaken er at Donald Trump fosser fram og ser ut til å bli Republikanernes presidentkandidat.

Det gjør han i en bloggpost 24. februar, hvor han blant annet tar for seg de stadige uttalelsene til Donald Trump om at han er en kristen. Det er spesielt uttalelsen til Donald Trump hvor han sier at han aldri har hatt noe behov for be om tilgivelse som har fått Max Lucado til å reagere:

'Ved et tilfelle i Iowa, når han sa: 'Jeg er kristen', spurte en person om tilgivelse. Han svarte da: Jeg har aldri bedt Gud om tilgivelse'. Jeg kan virkelig ikke forestille meg dette,' skriver Lucado og legger til: 'Jeg rister bare på hodet og tenker: Hvordan er det mulig? Sier en svømmer: 'Jeg har aldri blitt bløt'. Sier en sanger: 'Jeg har aldri sunget en sang'. Hvordan kan en person kalle seg en kristen og aldri hatt noe behov for å be om tilgivelse?'

Max Lucado, som siden 1980 tallet har vært pastor for Oak Hills Chruch i San Antonio, Texas, og som har skrevet en rekke bøker, flere av dem oversatt til norsk og utgitt av både Lunde og Hermon forlag, synes 'mye står på spill ettersom mennesker tar en beslutning om Kristus på bakgrunn av hvordan vi oppfører oss. Om han den ene dagen kaller seg en kristen og neste dag idiotforklarer en annen eller gjør narr av noen på grunn av hennes menstruasjon så er det fullstendig uakseptabelt for meg'.

For min egen del kan jeg føye til: Om vi skulle oppleve at den neste presidenten i Amerika heter Donald Trump går vi virkelig urolige tider i møte. Jeg tør ikke tenke på at denne mannen skulle sitte med fingeren på den såkalte atomknappen.

Åndelige inspirasjonskilder, del 3

Her er tredje delen av serien om mine åndelige inspirasjonskilder. Første del av denne serien ble publisert tirsdag 16. februar, andre del torsdag den 18.februar:

'Min far ble første gang arrestert i Moskva i 1930. Jeg var da to år gammel', forteller sønnen Georgij Vins. Bildet viser Moskva i 1930.

Peter Vins deltok på generalforsamlingen til De evangeliske kristne/baptistene dette året, som representant for dette kirkesamfunnet i Det fjerne Østen.

Peter Vins hadde ikke før kommet til Moskva, før han ble innkalt til NKVD. Dette var forløperen til det mer kjente KGB, Sovjetunionens fryktede hemmelige politi. I samtalen mellom representantene for NKVD og Peter Vins ble det antydet at han under valgene på generalforsamlingen skulle stemme på to baptistpastorer som regjeringsinstanser ønsket som medlemmer av Baptistunionens administrasjon.

Georgij forteller at faren ble svært overrasket over myndighetenes antydning, som jo var en direkte innblanding i de frie menighetenes indre liv, og nektet å støtte deres kandidater. I løpet av noen få dager ble Peter Vins arrestert. De to ble likevel innvalgt i Baptistunionens administrasjon. En av dem ble ikke lenge etter avslørt som en forræder når presidenten for den russiske baptistunionen, Nikolaj Vasilevitsj Odintsov ble arrestert. Fem år senere bidro denne forræderen til at den russiske baptistunionen ble lagt ned.

Peter Vins ble gransket nøye de tre månedene mens han satt fengslet i Butyrkij-fengselet. Han ble dømt til tre år i fangeleir. Hjemme i Blagoveshchensk var sønnen Amur sammen med moren. Amur hadde så vidt begynt å snakke. Han pleide å knele ned sammen med moren og gjenta ordene: 'Jesus! Gi oss far tilbake'.

Peter Vins ble de kommende årene flyttet mye rundt til fangeleire i Det fjerne Østen og Nord-Ural og levde under umenneskelige forhold. En dag i en by marsjerte en fangekolonne fra en transittfengsel til en godsstasjon for å sendes videre til en arbeidsleir. Etter fangekolonnen sprang gråtende kvinner som ville si farvel til sine fedre, ektemenn sønner.

En ung ortodoks prest marsjerte i kolonnen ved siden av Peter Vins. Kona hans løp ved siden av han. Hun ropte: 'Vasya! Mist ikke mote! Jo mørkere natten er, jo klarere er stjernene!' Prestenes oppmuntrende svar runget så alle i fangekolonnen hørte det: 'Jo djupere sorgen er, jo nærmere er Gud!'

(fortsettes)

SISTE: En oppdatering til dere som ber for Floyd McClung

Situasjonen er fortsatt kritisk for Floyd McClung (bildet):

Hjertet slår i et forferdelig tempo og man klarer ikke å stabilisere hjerterytmen annet enn for kortere perioder. Årsaken til det hele er en bakteriell infeksjon i en muskel. Denne infeksjonen har de nå isolert og begynt behandlingen av, men det er for tidlig å si om denne er effektiv og vil redde Floyds liv.

Kona Sally håper nå inderlig det hele skal snu seg og at Floyd kan leve videre. I et klart øyeblikk hadde han grepet konas hånd og sagt: Nå må vi be. Jeg har ennå mye ugjort.

Vi blir spesielt oppfordret til å be om at antibiotikaen skal virke og at hjerterytmen stabiliserer seg. Legene har sagt at de neste 24 timene er avgjørende viktige.

Den minste gaven

'Selv den minste av de minste, ja, den svakeste person har en gave å gi til fellesskapet. Hver og en av oss er svært forskjellig fra den andre.

Men alle sammen er lik en symfoni, et orkester; alle sammen er vi en vakker blomsterbukett. 

Det betyr at vi må lære oss til å leve ut forskjellene, se dem som en skatt og ikke en trussel'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 44. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

10 muslimer kom til tro på Jesus det første året Saeed Abedini satt fengslet i Iran

10 medfanger kom til tro på Jesus det første året Saeed Abedini satt fengslet i Iran. Samtlige av dem var muslimer.

Det er Saeed Abedini som forteller dette til den kristne TV-kanalen CBN.

'10 av mine medfanger kom til tro på Jesus. Dette kom fengselsmyndighetene for øre, det hemmelige politiet fikk vite det og jeg ble overført til et annet fengsel hvor soningsforholdene var mye verre', fortalte Abedini CBN.

Men det fengselsmyndighetene ikke tok høyde for var at de dermed var medvirkende til at evangeliet ble spredd også i dette fengselet.

'Hver gang de flyttet til et annet fengsel så ble det en god anledning til å forkynne evangeliet der,' forteller Saaed Abedini.

Da Saeed Abedini ble fengslet i 2012 og som resulterte i tre års fengsel var det tiende gangen han ble fengslet for sin tros skyld.

Abedini og de som kom til tro på Jesus gjennom hans tjeneste ble alle utsatt for grusom tortur. De siste to årene ble Saeed Abedini holdt totalt isolert fra de andre fangene, så han ikke skulle få anledning til å vitne for dem. Flere ganger kunne hans fangevoktere fortelle ham at han ganske snart kom til å bli løslatt, med Den Hellige Ånd fortalte ham at det var en løgn. Samtidig gav ikke Abedini opp fordi Den Hellige Ånd hadde forsikret ham om at hans tjeneste ikke var over.

Han ble nylig satt fri i forbindelse med avtalen mellom Iran og FN.

På bildet ser vi Saeed Abedini sammen med Franklin Graham. Billy Graham organisasjonen har stilt opp for å hjelpe Abedini til å normalisere livet i fengsel og få hjelp med sine traumer.

Slik så en gudstjeneste ut i det andre århundre

Hvordan så en gudstjeneste ut i det 2.århundre? Beskrivelser og instruksjoner som vi finner igjen i skriftene til de tidlige kirkefedrene viser oss noen interessante trekk.

En søndagsgudstjeneste varte i omlag tre timer, og hver eneste søndag feiret ham Herrens måltid. Selve gudstjenesten var delt i to deler: Ordets gudstjeneste og Brødets gudstjeneste.

Den første delen: Ordets gudstjeneste var åpen for tre grupper: Døpte troende, de som mottok opplæring i den kristne tro og til slutt de som var nysgjerrige på hva den kristne tro handlet om.

Den andre delen: Bønnene og Herrens måltid er åpen for de som var døpt på bekjennelsen av sin tro. Ingen andre fikk ta del i denne. Når denne delen av gudstjenesten måtte de som ikke var døpt forlate gudstjenesten.

Ordets gudstjeneste så slik ut:

1. Åpningshilsen ved menighetens forstander og respons fra forsamlingen. Ofte kunne forstanderen eller biskopen si: 'Herren være med dere' og forsamlingen ville da svare: 'Og med din ånd'.

2. Lesninger fra Det gamle testamente. Denne teksten ble vanligvis lest eller sunget av en diakon.

3. Salme eller hymne

4. Lesninger fra Det nye testamentes skrifter.

5. Salme eller hymne

6. Lesninger fra Det nye testamente. Denne gangen fra et av evangeliene.

7. Preken. Den ble holdt av forstanderen (biskopen) sittende.

8. Alle som ikke var døpte måtte nå forlate huset hvor forsamlingen holdt til.

Brødets gudstjeneste

9. Forsamlingens bønner: Bønnelederen - som i vest var biskopen - i øst den ledende diakonen - vil annonsere et bønnemne. Forsamlingen ba så for dette bønneemnet stille. Så ville forstanderen be høyt for det første bønnemnet som var annonsert denne søndagen. Så ville man gå videre til neste bønneemne. Dette var den lengste delen av gudstjenesten. Forsamlingen ba stående, skuende opp mot himmelen og med armene utstrakt og håndflatene ut.

10. Herrens måltid:

a) Forstanderen (biskopen) hilste forsamlingen.

b) Forsamlingen ga sitt tilsvar

c) Fredskysset. Menn kysset mennene på kinnet. Kvinnene kysset kvinnene.

d) Menighetens medlemmer hadde tatt med seg et lite brød og en flaske vin hjemmefra. Diakonene tok dette og satte det på Herrens bord. De tømte vinen opp i en stor sølvkalk.

e) Forstanderen (biskopen) og forsamlingen deltok så i en liturgisk dialog hvor det ble fremsagt ting som menigheten svarte på.

f) Forstanderen (biskopen) ledet så forsamlingen i bønn.

g) Forstanderen og diakonene brøt så brødet og brødet og kalken ble så distribuert rundt i salen.

h) Noe ville bli sagt til hvert menighetsmedlem i det han eller hun tok imot elementene. F.eks 'Himmelens brød i Jesus Kristus' og den enkelte ville da svare: Amen! Brød og vin som ikke ble benyttet ble enten tatt med av diakonene til syke som ikke kunne delta eller tatt med hjem slik at det kunne brukes når de feiret Herrens måltid i hjemmene.

i) Velsignelsen. Fremsagt av en av diakonene.

Kilde: N.R Needham: 2000 years of Christ's power. Vol I: Age of The Early Church Fathers.

SISTE: Floyd McClung kritisk syk i Sør-Afrika

SISTE- OPPFORDRING TIL FORBØNN!        

Den tidligere internasjonale lederen for Youth with a Mission, Floyd McCliung (bildet) er kritisk syk og ligger på sykehus i Sør-Afrika.De neste 24 timene er svært sårbare i følge hans kone. Det er hjertet og legene er svært bekymret. Hans kone Sally ber om forbønn. 

Jeg vil oppdatere bloggens lesere så snart det foreligger nye opplysninger. Jeg vil oppfordre alle bloggens lesere som ber til å be for Floyd.

Spennende og givende dager på bønnekonferansen

Det har vært en stor ære å få tilbringe tid sammen med Rhonda Hughey og tolke henne på formiddagens seminar fredag på bønnekonferansen på Grimerud. I 19 år har vi arrangert disse nasjonale bønnekonferansene. Gripende å høre Rhonda fortelle om de forunderlige tingene Gud gjør på Fijiøyene og i Guatemala hvor hundrevis av landsbyer har tatt imot Jesus og hvor Gud til og med har helbredet jorden og gjort den fruktbar igjen og hvor forurensede elver er blitt krystallklare. Alt som svar på at mennesker har tatt 2.Krøn 7,14 på ramme alvor og gjort det dette ordet sier vi skal gjøre: ydmyke oss og omvende oss. Det er nøkkelen til vekkelse. Og Rhonda har selv fått vært øyenvitne til dette gjennom sitt arbeid.

Interessant var det også å høre Rhonda Hughey understreke at 2.Krøn 7,14 ikke er en bønn eller en profetisk deklarasjon, men en helt praktisk oppskrift på hvordan man får vekkelse. Det har jeg ikke hørt noen si før. Lurer du på hva som står i 2.Krøn 7,14? La oss lese det sammen og la oss også ta med vers 13 og 15:

'Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene til å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. Nå skal mine øyne være opplatt og mine ører merke seg den bønn som stiger opp fra dette sted'.

Hvem er det som har lukket himmelen? Gud! Betingelsen for at Han skal åpne den igjen er at vi ydmyker oss, ber, søker Hans ansikt og omvender oss fra våre onde veier. Da vil Gud høre. Og da vil også vårt land leges.

I samarbeide med Rhonda har jeg påtatt meg ansvaret med å få utgitt hennes bok: Desperat for Guds nærvær og hennes hefte om bønnealtere i våre hjem. Rhonda kommer tilbake til Norge til høsten, og skal blant annet ha møter i Hamar i regi av Sammen for byen. Vi kommer også forhåpentligvis til å besøke andre byer så følg med på bloggen.

Mange gode tilbakemeldinger også på mitt seminar: Bønnerytmer i krevende tider. Det er første gangen jeg holder det.

I dag skulle jeg gjerne ha vært på Grimerud igjen for å få med meg alt det spennende som sto på programmet i dag, men kroppen sa nei. Fikk et angina-anfall når jeg kom hjem i går og et i natt og i dag har jeg hatt vondt for å puste. Men slik er nå dagene og av og til er situasjonen slik at jeg må kapitulere. I morgen skal jeg tale i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Det gleder meg meg til.

Du kan få med deg det som har skjedd på bønnekonferansen her:

http://livestream.com/ywamgrimerud/sfha-2016

Kristne i det nordlige Mali på flukt fra islamistene

Kristne i det nordlige Mali blir nå tvunget til å forlate sine hjem og rømme for å unnslippe truslene fra islamister.

Flere av dem søker tilflukt i landets hovedstad, Bamako.

'De nye truslene om terrorisme mot kristne i det nordlige Mali har ført til at vi har måttet flykte. Vi har mistet alt vi eier og husene våre er nå blitt overtatt av disse ekstremistene og kirken vår er ødelagt. Jeg har forsøkt å bli værende i området, men har måttet flykte tre ganger for å unnslippe fra islamistene', forteller "Moctar" til en representant for International Christian Concern.

"Moctoar" er blitt truet med å bli kidnappet og halshugget.

Kristne i det nordlige Mali bli presset og forfulgt fra alle kanter. Om livet ikke er hardt nok som minoritet i en altoverveiende muslimsk befolkning, så er også deler av denne befolkningen blitt betydelig radikalisert de senere årene.

Mange kristne har flyktet til hovedstaden for å finne en trygg havn der. Men det er slett ikke trygt å være i Bamako. Der utsettes de i tillegg for å være 'sosiale utskudd' fordi de er kristne.

Hjertet i et fellesskap

'Sentrum i et fellesskap, i det vi lærer å bry oss om våre brødre og søstre, handler om tilgivelse.

Forsoning er selve hjertet i fellesskapet. Å vokse i kjærlighet betyr at vi blir forsoningens og tilgivelsens menn og kvinner'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 39. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gode dager på nasjonal bønnekonferanse på Grimeud

Når disse linjene skrives er det like før jeg setter meg i bilen for å gjøre til Ungdom i Oppdrags hovedbase, Grimerud (bildet)

Det blir tredje turen denne uken. I to dager har jeg vært sammen med styret for Nasjonalt bønneråd og i går med de øvrige medlemmene av bønnerådet. I dag starter den nasjonale bønnekonferansen som varer frem til søndag. Og det er i dag jeg skal holde mitt seminar: Bønnerytmer i krevende tider. Det er første gangen jeg holder akkurat dette seminaret. Jeg skal dele erfaringer rundt det å be når dagene blir onde og Gud kjennes langt borte. Hva gjør vi da?

Be gjerne for meg. Etter at jeg fikk den nye diagnosen hvor det er påvist en lungesykdom som er veldig krevende og som har dårlige prognoser har dagene vært utfordrende. Dette kommer jo i tillegg til de andre utfordringene med lungene, hjertet, diabetesen, og stoffskiftet. Men ved Guds uendelige nåde er jeg på beina!

Jeg gleder meg også til å høre Rhonda Hughey i dag. For noen år siden talte vi på samme nasjonale bønnekonferanse i Danmark. Hun er en bønnekvinne med djup kjennskap til vekkelsenes historie og bærer selv en djup lengsel etter å se vekkelse i Norge.

Foto: YWAM/Grimerud.

Vekst

'Hvis vi lar oss selv bli dratt mot de som smigrer oss eller som ligner oss, som deler våre ideer, så vil vi ikke vokse.

Vekst kommer når vi kommer nærmere mennesker som er forskjellig fra oss og når vi lærer å ønske velkommen og lytte til de som utløser vår smerte'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tyrkiske myndigheter snur som svar på bønn

Her kommer dagens gladmelding! Tyrkiske myndigheter har besluttet å tilbakekalle ordren om å tømme den eneste kirken i Bursa, i den nordvestlige delen av landet.

Men byens eneste kirke (bildet) som huser fire forsamlinger, ble tømt for interiør på tirsdag før myndighetene trakk sin ordre tilbake.

Bygningen er kjent som 'den franske kirken' og ved siden av den protestantiske forsamlingen som møtes her, huser den også to katolske menigheter og en ortodoks. Pastor for den protestantiske forsamlingen, Ismail Kulakcioglu, forteller at myndighetene hadde gitt dem maks fem dager på å rydde kirkebygget. Omlag 200 kristne bruker denne kirken til sine gudstjenester på søndagene.

Men nå har tyrkiske myndigheter overraskende omgjort sin beslutning. Pastor Kulakcioglu forteller til World Watch Monitor at han har fått en avtale med byens ordfører hvor det skal undertegnes en protokoll hvor å sikre videre bruk av kirken. Dette er svar på bønn.

Englevelsignelsen

En lengre tid har noen ord av den nå pensjonerte biskopen av Linköping, Martin Lönnebo (bildet), betydd svært mye for meg. Det har vel noe med min sårbare situasjon å gjøre. Det er den såkalte 'Englevelsignelsen'. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

'Slik som stjernene lyser i   endeløst rom 
lik fyr på det kosmiske hav,
slik tårnseileren sover på
luftens støtter
som båret av usynlig hånd
slik er Gud med deg.

Slik som solen lyser over dagen
og får jorden til å dufte,
slik som månen gleder natten
og får vannet til å glitre,
slik er Gud med deg.

Slik som snøen beskytter jordens kryp,
slik som vårens regn lokker blomsten,
slik som sommerens varme gir vekst
og høstens himmel gir modning, 
slik er Gud med deg.

Oversatt fra 'Människan som ikon. Sandelin förlag Stockholm. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Foto: Verbum förlag

Søk hjertets fred først av alt

'For å forstå hvor grunnleggende det er for det kristne livets utvikling at vi så langt det er mulig å streve etter å oppnå og bevare hjertets fred, må vi bli overbevist om at alt godt vi kan gjøre kommer fra Gud og fra Gud alene. "For uten meg kan dere ingen ting gjøre" (Joh 15,5). Han sier ikke: "kan dere ikke gjøre særskilt mye", men "kan dere ingen ting gjøre". 

Det er nødvendig for oss å innse dette. Det vil føre til at vi ofte mislykkes og vi vil måtte gjennomgå mange prøvelser og ydmykelser for at denne sannheten skal gå opp for oss, ikke bare som en intellektuell overbevisning men som noe vi gjennom erfaringer forstår av hele vårt vesen. 

Gud skulle ha bespart oss for disse prøvelsene om Han kunne, men de er nødvendige for å få oss til å innse vår totale manglende evne til å gjøre det gode...

Det er av største betydning at vi strever etter å oppnå og bevare det indre freden, hjertets fred.

Et bilde kan forklare hva jeg mener. Tenk på en vannflaten på en sjø hvor solen lyser. Om overflaten er stille kan solen reflekteres aldeles tydelig i sjøen, og bildet blir klarere jo roligere vannet er. Om derimot overflaten er opprørt kan solen ikke avspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer Guds bilde preges i oss, desto mer kan nåden virke i oss'.

Fader Jacques Philippe (bildet). Han tilhører kommuniteten Les Beatiitudes (Saligprisningene), et fellesskap som er sprunget ut av den karismatiske bevegelsen. Han er en internasjonalt skattet retreatleder og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fellesskapsliv er ikke et abstrakt ideal

'Fellesskapsliv er ikke noe ideal; det er mennesker. Det er deg og meg. I et fellesskap eller i en kommunitet er kalt til å elske mennesker akkurat slik de er med sine sår og med deres gaver, ikke som vi skulle ønske at de skulle være.

Det er å gi hverandre frihet; det er å gi hverandre tillit; det handler om å bekrefte hverandre men også å utfordre hverandre'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 35. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

65 år siden premieren på Quo Vadis

Husker du filmen? I dag er det ganske nøyaktig 65 år den hadde premiere, og i år er det 100 år siden forfatteren av boken bygger på, den polske nobelprisvinnerne Henryk Sienkiewich døde. Det er også 170 år siden han ble født.

Han het egentlig Henryk Adam Aleksander Pius Sienkiewich, ble født 5.mai 1846 og døde 15. november 1916 og arbeidet som journalist i Polen, hans fødeland. I 1905 fikk han Nobelprisen i litteratur. Sienkiewich kom fra svært fattige kår. Han skrev en rekke historiske romaner, men han er nok best kjent som forfatteren av Quo Vadis.

Handlingen i romanen og senere filmen er lagt til Rom under keiser Nero og forfølgelsene mot den første kristne menighet. Den skildrer kjærligheten mellom den kristne kvinnen Lygia og den romerske offiseren Marcus Vinicius.

Vinicius har kommet hjem til Rom fra England, og i Rom møter han kristne som kommer sammen i husmenigheter. Deres enkle levesett og åndelige kraft og vitalitet står i skarp kontrast til det dekadente livet i keiserhovedstaden. Den romerske offiseren får et møte med Kristus og hans liv endrer seg radikalt.

Den latinske tittelen: Quo Vadis hentyder til Joh 13,36 'Herre, hvor går du hen'.

Har du ikke sett filmen burde du ta deg tid til det. I sin tid var dette en av storfilmene og den har fortsatt store kvaliteter i seg. Den ble nominert til åtte Oscars.

Danset av glede foran president Obama

Så du henne i går? Der hun danset rundt USA's president og førstedame og frydet seg?

'Jeg trodde aldri jeg skulle leve så lenge at jeg kunne se en svart president. Jeg er så lykkelig! Jeg ber for deg hver eneste dag av mitt liv',
kunne 106 Virginia McLurin fortelle president Barak Obama, mens hun fortsatte å danse rundt presidentparet under hennes besøk i Det Hvite Hus.

Det var så gripende å se! Tenk på all urett som er begått mot den svarte befolkningen i USA. Ikke så rart at 106-åringen danset av glede. Hun var ikke anpusten en gang!

La oss huske formaningen i 1.Tim 2,1-3:

"Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne."

Fikk du ikke sett Virginia danse? Du kan se innslaget fra Det Hvite Hus her:

https://www.youtube.com/watch?v=s_YZx5dTg0Y

Les den gripende historien om en 12 årings frelsesopplevelse

Historien til den russiske byen Belgorod går helt tilbake til det 12 århundre. Byen ligger ikke så langt unna Ukrainas nordlige grenser. Her arbeider misjonæren Piotr Tokar. Han arbeider blant de ulike folkeslagene som finnes her, og i den siste tiden har han også nådd ut til sigøynerne eller rom-folket.

Menigheten til Tokar er en blomstrende og voksende menighet, som vi kan se her på bildet.

Her forteller han selv fra virksomheten:

'Jeg leder en liten bibelstudiegruppe og besøker familier hvor vi leser Bibelen sammen. Det er kristne i disse familiene, men hver av dem har ufrelste i familien, og de ønsker meg varmt velkommen. Disse besøkene er ikke bortkastet. I forbindelse med et av disse bibelstudiene kom en 12 år gammel gutt fra rom-folket til meg og spurte: Hvor gammel må man være for å omvende seg? Jeg fortalte ham at det kunne han gjøre med det samme han følte at Herren banket på hjertedøren hans kunne han be og omvende seg, og åpne sitt hjerte for Herren Jesus.

Det gikk noen måneder og jeg besøkte denne familien igjen. Jeg kunne se at denne gutten var klar til å omvende seg. En trosfelle som var sammen med meg denne dagen gav en frelsesinvitasjon, og vi kunne seg hvordan Den Hellige Ånd arbeidet med denne guttens hjerte. Han så på sine foreldre og han så på oss. Han klarte ikke å bestemme seg. Han var redd for foreldrene sine. Jeg spurte derfor hans far og mor om han fikk deres tillatelse til å omvende seg, og de gav sitt samtykke! Med det samme han fikk høre at hans far og mor ikke hadde noe imot dette, ba ham og spurte Herren Jesus om Han ville tilgi hans synder. Vi ba så sammen med ham, og så hvor lykkelige mor og far var etter at deres sønn hadde forsonet seg med Gud.

Dette skjedde på en lørdag. På søndag neste dag kom to unge menn fra denne romer-familien frem til botsbenken i kirken for å gi sine liv til Gud. Jeg har besøkt disse familiene i lang tid, og jeg ser at dette arbeidet ikke er bortkastet. Jeg takker for alle deres bønner som bes foran Nådens trone'.

La oss stå sammen med denne unge pastoren og be for arbeidet blant rom-folket i Belgorod.

Foto: Slavic Gospel Association

Kanskje er det for sent

'Kanskje er det for sent. Kanskje vi ikke har den indre kraften til å leve i et fellesskap. Kanskje er vi for sønderbrutte, kanskje er den indre smerten for stor. 

Men et sted, i menneskehetens hjerte i dag, stiger det opp et rop fra vår egen ensomhet og fra all uretten og smertene i verden: 

et rop om fellesskap, for å høre til, for å være sammen og etter kjærlighet'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 34. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

200 år siden 'Nordens lille Luther' ble født

Denne måneden er det ganske nøyaktig 200 år siden C.O Rosenius ble født - eller 'Nordens lille Luther' - som han ble kalt. Så langt jeg kan se har det ikke vært noen videre oppmerksomhet rundt dette jubileet, men det burde det. Carl Olof Rosenius representerer en unik vekkelsesarv ikke bare i nabolandet Sverige, men i hele Norden. Ikke minst gjennom bladet 'Pietisten' og gjennom Husandaktsboken ble tusenvis av mennesker nådd med evangeliet. Og fremdeles er han aktuell gjennom sine bøker, ikke minst gjennom hans kommentar til Romerbrevet som forlaget Arven har gitt på på nytt.

Rosenius betydde mye for meg i en fase av livet, og jeg tar gjerne bøkene hans frem igjen med stor glede. Takket være ham kom jeg frem til frelsesvisshet.

Carl Olof Rosenius vokte opp i omgivelser sterkt preget av den såkalte 'leserbevegelsen' i Norrland. En streng loviskhet var blitt byttet ut med en tydelige evangelieforkynnelse som satte mennesker fri. 15 år gammel kom han selv frem til et bevisst liv i Gud.

Rosenius ble født 3.februar 1816 i Nysetra i Västerbotten. Han var sønn av presten Anders Rosenius. Tidlig ble han grepet av skriftene til Luther og andre oppbyggelige forfattere. Han gikk ofte ut i skogen for å lese, be og reflektere, og kallet til å forkynne Guds modnet seg frem. Som faren ville han bli prest og i 1838 flyttet han til Uppsala for å studere teologi.

Men han skulle komme til å slite med hvorvidt han virkelig var kalt til å bli prest eller ikke. Det var først da han opplevde at han likevel ikke var kalt til å bli prest, men til å bli lekpredikant at ting falt på plass. Rollen som lekpredikant gav ham da også mye større frihet.

I Stockholm traff Rosenius metodistpresten George Scott som skulle komme til å få en avgjørende innflytelse på hans liv. Rosenius skulle bli hans medhjelper og sammen startet de bladet 'Pietisten'. Dette bladet skulle bli et vekkelsesorgan av dimensjoner. I flere tiår ble det hovedorganet for 'de vakte' - de som også ble kalt 'lesere'. Da Scott ble tvunget til å flykte fra Sverige og vende tilbake til England, var det Rosenius som fikk hovedansvaret for bladet. Noen år senere skulle Rosenius være med på å grunnlegge Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS), som har hatt stor betydning i Sverige.

Rosenius ønsket å være en fornyende kraft i Den svenska kyrkan, men mange av prestene var mistenksomme overfor ham, som på sin side også kom med kraftige og krasse uttalelser mot kirken.

Carl Olof Rosenius ble som jeg allerede har nevnt kalt 'Nordens lille Luther' og det ikke uten grunn. Han sto på trygg luthersk grunn og preket gjerne om rettferdiggjørelsen av tro alene, samtidig som han vektla betydningen av en personlig omvendelse. Den arven fikk han fra pietistene.

Om du ikke har lest 'En klar og usvikelig veiledning til fred med Gud' anbefaler jeg den på det varmeste. Ta en titt på nettsiden til forlaget Arven så finner du mye stoff om Rosenius og får muligheten til å kjøpe de bøkene som er oversatt til norsk.

Her er linken til forlaget Arven: http://www.arven.net/

SISTE: Vekkelsen fosser fram i Algerie - nå sikres religionsfriheten

Det skjer forunderlige og svært gledelige ting i Algerie for tiden. For det første pågår det en stor kristen vekkelse i landet. Jeg skrev om den her på bloggen allerede i 2010 etter at jeg møtte Youssef Ourahmane og den daværende norske lederen for Operasjon Mobilisering, Anne Marit Torsvik Viljonen på Gå Ut Senteret i Hurdal. Da kunne Ourahmane, som er en av de mest sentrale skikkelsene i vekkelsen fortelle at 75.000 muslimer hadde kommet til tro på Jesus på bare noen få år. Siden da har vekkelsen bare fosset fram!

Nå har algeriske myndigheter forfattet, gjennom en periode av konstitusjonelle reformer, en lovtekst som omhandler 'frihet til å praktisere religion' og lovteksten har gått igjennom parlamentet og er vedtatt. Den skal sikre tryggheten til Algeries raskt voksende kristne befolkning i dette altoverveiende muslimske landet. Det er særlig blant berber-folket at vekkelsen går fram.

Ali Khidri, som er eksekutivsekretær for Bibelselskapet i Algerie, sier at den nye loven 'er en av de mest betydningsfulle for Algeries voksende førstegenerasjons kristne'.

Men det er fortsatt utfordringer. Et dekret fra landets president i 2006 som gjør det ulovlig 'å ryste den muslimske troen' i landet, skaper store begrensninger hva angår evangelisering. Likevel - det synes som om Algerie er på rett vei nå. Det skyldes ikke minst at svært mange algeriske kristne har bedt inderlig til Gud om dette.

Og nå er det Bibel-hunger i landet. Det er mange som gjerne vil skaffe seg sin egen Bibel, så nå er det strategisk å støtte bibelarbeidet i Algerie. Det kan du gjøre ved å gi økonomisk støtte til Bibelselskapet her i Norge.

Her finner du en liten videosnutt fra et møte i en menighet i Algerie hvor man taler Kabyle. Predikanten taler om Den bortkomne sønnen.

La oss fortsatt be for Algerie og den forunderlige Guds nådehandling som skjer der.

https://www.youtube.com/watch?v=-oeqhXGJa0g

Verdighet

'Vi gir verdighet til hverandre ved måten vi lytter til hverandre på, i en ånd av tillit og ved å dø fra oss selv slik at andre kan få leve, vokse og gi.

Kanskje for første gang i menneskehetens historie, er det en voksende følelse blant mange at vi tilhører den samme menneskeheten, en lengsel etter fred og enhet blant alle mennesker, som lever på denne jorda og som vi alle elsker og respekterer'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Fellowship, side 36 og 34. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Økende forfølgelse av kristne i Iran - mange er traumatisert

I forbindelse med en global samling i Roma nylig, understreket professor Christian Van Gorder (bildet) fra Texas, som også er ordinert pastor i American Baptist Churches, at muslimer som blir kristne i Iran har det om enn mulig enda verre i Iran enn de som er født inn i kristne familier. For tiden befinner det seg 92 fengslede kristne i Iran med muslimsk bakgrunn. De opplever store traumer.

Professor Gorder har i 30 år hatt en pågående interaksjon med kristne i Iran. Han har vært en gang i landet, men etter at han skrev boken: Christianity in Persia and the Status of Non-Muslims in Iran i 2010, har han ikke våget seg tilbake. Han er neppe velkommen.

Antall kristne i Iran varierer mye, fra det offisielle tallet på 240.000 til 370.000, forteller professor Gorder. 10 prosent av disse lider for sin tros skyld. Da snakker vi om en konstant pågående forfølgelse av seriøs karakter. Det er i særlig grad protestantiske kristne - baptister og pinsevenner - som arbeider aktivt med evangelisering som blir utsatt for den kraftigste forfølgelsen. Men majoriteten av de iranske kristne - ortodokse armenere og assyrere eller khaldeiske kristne blir ansett å være andreklasses borgere.

Kristne i Iran blir også diskriminert på arbeidsplassen. Noen sliter med å skaffe seg bolig, andre med å komme inn på akademiske studier.

Den siste tiden har også forfølgelsen i Iran intensivert i styrke. Det har nok sammenheng med den store kristne vekkelsen som pågår overalt i landet. La oss huske våre trossøsken i Iran i våre forbønner.

Blendet av Åndens lys

'Forestill dere en mann som om natten står inne i et hus med alle dører lukket: forestill dere at han åpner et vindu akkurat i samme øyeblikk som det plutselig kommer en lyn fra himmelen. Han kan ikke tåle lyset, men lukker øynene for å beskytte seg og rygger tilbake fra vinduet.

Slik er det også med sjelen, som er innelukket i sansenes verden: titter den ut gjennom forstanden vindu, blir den overveldet av lyset, like kraftig som lynet, i Helligåndens lysskjær, Han som lever i sjelen. 

Ute av stand til å tåle så sterkt et lys, som ikke lenger er tilslørt, blir sjelen forvirret i sine tanker og trekker seg unna i seg selv, om i et hus, og tar sin tilflukt til menneskelige ting, slikt som hører sansene til. 

Simeon Den nye teologen sitert i Kysse Spor av Peter Halldorf, Luther forlag 2002, side 50.

Salige er de barmhjertige

Jeg har tenkt mye på en av saligprisningene i det siste:

'Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet'. (Matt 5,7)

Saligprisningene i Bergprekenen - Jesu undervisning om lovene som gjelder for det Riket Han er kommet for å opprette - er praktiske. Jesus lover at de som viser barmhjertighet skal få det samme i gjengjeld.

De andre saligprisningene kan synes i første rekke å gi mer: De som er fattige i sin ånd - hele himmelriket er deres; de som sørger skal trøstes; de ydmyke skal arve jorden; de som hungrer etter rettferdigheten skal mettes; de rene av hjertet skal se Gud; de som skaper fred skal kalles Guds barn og de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld de skal også få himmelriket.

Men de barmhjertige skal selv få barmhjertighet. Det er vel kanskje også vårt største behov på denne siden av evigheten! Hva mer kunne Gud gi til de barmhjertige enn barmhjertighet?

Til den kristne forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus:

'Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven'. (Rom 13,10).

Vi er kalt til å vise alle mennesker det samme som vi selv har erfart: barmhjertighet. Tenk hvilken kjærlighet Jesus var vist oss ved å gå lidelsens vei, død på et kors for våre synder. Samme rause nåde er vi kalt til å gi videre: Velsignet er den som ER barmhjertig. Som tilgir. Som rekker en hånd ut til alle. Som taler vel om alle.

'Fremfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Jeg trenger Guds barmhjertighet. Hver dag. At Han ser i nåde til meg. En måte å få del i den barmhjertigheten er selv å vise andre barmhjertighet. Hvor raus er du og jeg?

Hva er en god preken?

'En god preken er aldri en pen pakke bundet til en bue. En god preken er i stedet lik ringer på overflaten av et vann når en svømmer har dukket ned på djupt vann'.

Edmund Steimple som sitert i Thomas Long: What Shall We Say: Evil, Suffering and the Cross of Christ.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Leder for kristen barnehage i Kina løslatt

Lederen for en kristen barnehage i den sørlige Guangxi-provinsen i Kina er løslatt fra fengsel.

Her holder hennes mann opp bildet av kona Cheng Jie, som ble løslatt onsdag etter å ha sonet to år i fengsel. Ektemannen og deres to barn hentet moren fra fengselet.

Cheng Jie, som har sonet to års fengsel på grunn av det kinesiske myndigheter kaller 'engasjement i illegale forretningsoperasjoner', er leder for 'Hualin fremmedspråklige eksperimentelle barnehage'.

Kinesiske myndigheter slo til mot denne barnehagen 18.februar 2014 og arresterte Cheng Jie. 24. juni samme år kom de tilbake og arresterte Huang Qiurui, som er eldste i Liangren-kirken i Guangzhou. Det er denne menigheten som driver barnehagen. Sammen med denne eldstebroderen ble også Li Jiato, som er medlem av menigheten og Fang Bin, en mann som har trykket tekstbøkene som barnehagen har brukt.

Cheng, Huang og Li ble dømt til to års fengsel og en bot på 5000 Yuan eller drøyt 6500 norske kroner hver. Fang ble dømt til et år og ni måneders fengsel.

La oss huske våre uredde trossøsken i Kina i våre forbønner.

Bibelen - ufeilbarlig, tilstrekkelig og klar, alene guddommelig autoritet

Hvordan er det mulig å navigere i det urene farvannet vi seiler i? Ved å bruke den eneste sikre kompasset som er gitt for alle tider - også vår - Den Hellige Skrift.

De kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er:

Ufeilbarlige. Det kan ikke sies om noe annet. Når den siste av de 12 apostlene døde - Johannes - ble også punktum satt for De hellige skriftene som utgjør vår Bibel. Til Bibelen kan ikke noe legges til eller trekkes fra. Det er interessant at vi helt mot slutten av Åpenbaringen kan lese om Det nye Jerusalem: 'Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler'. (21,13) Det viser den enorme betydningen de 12 har hva angår det som er blitt hetende: 'apostlenes lære' (Apg 2,42) Apostlenes lære er 'den tro som en gang for alle er blitt overgitt (eller overlevert) de hellige' (Jud v.3) Denne overleverte troen er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.' (Ef 2,20) Ingen kirkemøter, ingen åndelig veileder, ingen av de såkalte kirkefedrene, ingen pave eller kirkeleder, kan stilles over Bibelen.

Bibelen er tilstrekkelig og klar. Vi trenger ikke noe i tillegg til Den Hellige Skrift - Bibelen. Den er i seg selv tilstrekkelig og klar. Den inneholder alt vi trenger for dette liv og det kommende, for liv og for salighet, alt vi trenger å vite om frelse og evig liv, om fortapelsen og dommen, alt vi trenger å vite om Evangeliet om Guds rike, og om forsamlingen, Kristi kropp. Alt vi trenger å vite om bønn, faste og Herrens måltid. Så kan vi gjøre oss erfaringer på troens vei, som kan hjelpe oss til å forstå, men alle disse erfaringene må prøves på Guds ord og vil aldri kunne likestilles eller sidestilles med Guds ord, kun være med på å forstå noe av det som allerede finnes nedfelt i Bibelen. Bibelen er selve skattkammeret for livet i Den Hellige Ånd.

Bibelen er alene guddommelig autoritet. Jeg har allerede vært inne på dette, men la meg understreke at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære. Profetiske budskap må alltid prøves på Skriften, og fremkommer det ting i disse profetiske budskapene som strider mot Guds ord, så er det de profetiske budskapene det er noe galt med - ikke Guds ord. 'Forakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 520-21) 'Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt'. (Apg 17,11) I og med at Skriften alene er guddommelig autoritet står den også over den kirkelige tradisjonen. Det er mye godt å hente hos ørken- og kirkefedrene, eller hos ulike åndelige forfattere og veiledere opp gjennom kirkens historie, fra mange ulike kirkelige tradisjoner, men ingen av dem har guddommelig autoritet. Det har kun Bibelen.

Bibelen er helt alene om å være innblest av Den Hellige Ånd. Bibelen er helt unik. Ikke noe annet skrift kan påberope seg dette: 'Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning'. (2.Tim 3,16-17)

I dag er det på dagen 470 år siden Martin Luther døde

I kveld feiret vi minnet om Martin Luther i Kristi himmelfartskapellet. Vi sang: 'Vår Gud han er så fast en borg', og vi leste fra Synaxariet som vi leser fra hver gang vi feirer vår gudstjeneste. I dag handlet det om nettopp Martin Luther. Og det er det virkelig grunn til å gjøre:

I dag er det nemlig på dagen 470 år siden Martin Luther døde. Tre dager før hadde han holdt sin siste preken i fødebyen Eisleben.

Mangt og mye kan sies om Luther, både på pluss og minus siden, men når alt kommer til alt var han Reformasjonens store ledestjerne. Det skyldes ikke minst hans gjenoppdagelse av den bibelske læren om rettferdiggjørelsen av tro alene.

Det fortelles at når Martin Luther avla klosterløftene i 1506 og ble augustinermunk i Erfurt, fikk han overlevert en Bibel i burgunderrødt lær. Den skulle han komme til å lese flittig i. Og det var studiet av Bibelen, og da særlig av Romerbrevet, som førte til at han selv kom ut i frihet og fant frem til en frelsende tro gjennom Jesus alene. Og det er Luther som hjalp oss til å forstå betydningen av Sola Scriptura - Skriften alene. Mer enn noensinne trenger vi å løfte dette frem igjen!

Neste år skal vi feire at det er 500 år siden Luther spikret opp sine nå så berømte 95 teser mot avlatshandelen på slottskirkens dør i Wittenberg på kvelden 31. oktober 1517. Som en forberedelse til dette jubileet har jeg funnet frem igjen en bok som Carl Fredrik Wisløff skrev i 1983: 'Martin Luthers teologi'. Den skal leses som en del av forberedelsene til Luther-jubileet, som jeg kommer til å markere med en hel rekke med artikler her på bloggen. Jeg leste boken for flere år siden, og den er en god innføring i luthersk teologi.

Selv har jeg de siste årene hatt stor nytte og glede av å studere det lutherske synet på nattverden og har funnet at det ligger nærmest mitt eget.

Det er mange gode grunner til å feire Luther - både i dag og neste år! Tiden vi lever i er en forvirringens tid, og vi trenger alle å sette oss godt inn i den arven som Reformasjonen representerer. Den kan bringe bibelsk klarhet.

Åndelige inspirasjonskilder. Del 2

Her er andre del av serien om mine åndelige inspirasjonskilder. Jeg fortsetter å fortelle historien om Peter Vins, far til Georgij Vins. Første del ble publisert her på bloggen tirsdag 16.februar:

I 1927 fridde Peter til Lydia Zharikova og fikk sitt etterlengtede ja. Og det til tross for at hun visste at livet slett ikke ville bli enkelt som kona til en baptistpastor. På denne tiden var det allerede forbudt å drive søndagsskoler i Russland, og i dagsavisene kunne man lese om at folk burde reise seg mot alt som het religion. Året etter fikk Lydia og Peter en sønn som de gav navnet Georgij. På bildet ser vi dem alle tre. De fikk ikke flere barn.

Samme år som Georgij ble født sa Peters far, Yakov, til sin sønn:

"Min tid i Russland er ikke over. Regjeringen vil ikke tillate at jeg fortsetter min tjeneste. Jeg planlegger å reise tilbake til Canada. Hva med deg?"

Til dette svarte Peter:

"En av oss må bli igjen her for å fortsette arbeidet så lenge det lar seg gjøre. Jeg er blitt kalt til å være sammen med mine russiske trossøsken og vil dele skjebne med dem."

I 1929 innbrakte de lokale kommunistmyndighetene Peter til politistasjonen og gav ham et valg: "Forlat landet med familien din, eller gi fra deg ditt amerikanske pass og bli en borger av Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker."

Etter mye bønn leverte Peter Vins inn passet sitt. Det tok ikke mer enn seks uker etter at Peter hadde levert fra seg passet sitt før han måtte tilbringe tre utmattede måneder med å hugge ned trær og drive med gravearbeid i et sumpområde i forbindelse med et veiutbyggingsarbeide. Et tid etter dette banket noen på døra hans. I det gikk ut døra ble han arrestert og ført inn i en ventende bil. I en lukket rettssak ble han tre års fengsel i en arbeidsleir for 'kontrarevolusjonær virksomhet'.

Sønnen Georgij minnes sine foreldre på denne måten:

"Ved siden av navnet Jesus kan jeg sette navnene til mor og far. Ved siden av, men ikke over. Lykkelige de barn som har en kjærlig mor og far! Det er en stor velsignelse hvis foreldrene, som har gitt barnet livet, ikke bare gir det en god oppdragelse, utdannelse og yrke, men gir det del i sitt eget kristenliv. Kort sagt: Peker på Kristus - menneskets beste venn! Det er en lykke når foreldrene ikke bare er kjødelige, men også åndelige foreldre. Og hvis foreldrene ble funnet verdige til å lide for Kristus - ja, endog lenket tømme dødens beger til bunns - da har deres trosdåd blitt et hellig eksempel for deres sønn eller datter. Foreldrenes høyreiste, selvoppofrende kristne kjærlighet blir et kall til trofasthet mot Herren." (Georgij Vins: Fri - tross lenker. Lunde forlag 1976, side 35)

(fortsettes)

Den blå-blå regjeringen tillater fosterdrap på friske tvillinger

Stillferdig og uten for mye oppmerksomhet utvider nå den blå-blå regjeringen muligheten til å begå fosterdrap i Norge.

Det gjelder ved tvillingfødsler. Det skal nå bli mulighet til å ta livet av en helt frisk tvillingbaby. Og dette skjer stikk i strid med fagmiljøenes anbefalinger, men med helseminister Høies velsignelse. Enkelte i fagmiljøene hevder nemlig at det kan sette den andre tvillingens liv i fare.

I 2014 var 930 kvinner gravid med tvillingsvangerskap i Norge.

I et intervju med NRK sier overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St.Olavs hospital:

"Vår anbefaling var at dette bare skulle være tillatt for tvillinger dersom det ene fosteret viste utviklingsavvik, og at det da skulle gjøres mellom uke 12 og 14 for å minske risikoen for å miste også det andre barnet... Vi har ikke funnet noen medisinsk gevinst ved dette. Tvert i mot utsetter man det andre barnet i magen for fare ved at abortrisikoen øker. Vi kan vanskelig anbefale noe som ikke gir medisinsk gevinst."

Overlege Heiberg Kahrs er ikke alene om dette. I følge NRK får hun støtte fra viseadministrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus, Terje Rootwelt.

NRK oppslaget kan du lese her:

http://www.nrk.no/norge/foreldre-far-abortere-bort-frisk-tvilling-1.12807901

Og med dette øker Norge sin syndeskyld overfor Gud.

Be navnet Jesus til alle tider

'Alle kristne - når de står opp om morgenen må først tenke på og huske Kristus. La alle gudfryktige kontinuerlig gjenta Navnet som en bønn i ditt sinn og med din tunge. 

Må du alltid bestrebe deg på å gjøre dette mens du står, reiser, sitter, hviler, taler, og gjør alle ting. 

Da skal du finne stor fred og glede'.

Hl.Simeon av Tessalonika.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Seminar Grimerud: Bønnerytmer i krevende tider

Gode minner fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud ved disse tider i fjor. Til venstre Ragnhild Helena Aadland Høen og til høyre Alv Johan Magnus. Sammen med Alv Magnus tok jeg i sin tid initiativet til Nasjonalt bønneråd og i alle de årene vi har arrangert de nasjonale bønnekonferansene har vi stått sammen i ledelsen for konferansene, sammen med andre bønneledere. Jeg takker Gud for gode venner. Med årene betyr vennskap mer og mer, og når livet er så skjørt som det er for meg i disse dager, så blir man ekstra takknemlig. Ragnhild er jeg blitt kjent med de siste årene, og det er også et vennskap jeg setter stor pris på.

I år skal jeg ha et seminar på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud: 'Bønnerytmer i krevende tider'. Det er på fredag 26. februar kl.14.00-15.15. Årets nasjonale bønnekonferanse holdes 26.-28 februar på Grimerud.

Du finner programmet her: http://bonnfornorge.no/

Stanley Sjöberg 80 år

En av Sveriges mest profilerte kristenledere, Stanley Sjöberg (bildet) fyller 80 år i dag. Hans tydelige Kristus-hengivelse, solide bibeltroskap, hans evangelist-gave, hans djerve stillingstagen overfor Islam, har satt djupe spor etter seg, ikke bare i Sverige, men i Skandinavia og i verden forøvrig.

For noen år siden hadde jeg gleden av å treffe Stanley Sjöberg i Tallinn, Estland. Det var rett etter at Estland igjen var blitt en fri nasjon. Stanley Sjöberg var der i evangeliets øyemed. Han var glødende opptatt av hvordan evangeliet på nytt kunne spres i de Baltiske nasjonene. Det var inspirerende å høre ham dele fra sitt liv, der vi satt sammen på en kafe i Estlands hovedstad.

Familien Sjöberg har betydd mye i pionerarbeidet for Guds rike. Det gjelder både Stanley, hans bror, hele Nordens bønneapostel Kjell Sjøberg, og Bengt, som kalles Sveriges 'flyktningepastor'.

Sammen med broren Kjell arbeidet Stanley mange år som misjonær i Pakistan og grunnla mange menigheter. Han har vært pastor for pinsevennenes 'flaggskip' i Sverige, Filadelfiakyrkan i Stockholm, og senere også pinsemenigheten i Sundbyberg. I mange år var han en viktig bidragsyter til bladet Hemmets Vän, og har skrevet en rekke bøker. Stanley Sjöberg var også initiativtager og formann for gruppen som sto bak den store Jesusmanifestasjonen i Stockholm 3.mai 2008 som samlet 12.000-15.000 mennesker!

Selv som pensjonist har han arbeidet utrettelig for Guds rikes sak. I 2009 startet han Web-kyrkan, men har nå på grunn av sin høye alder måtte legge denne ned. Gjennom Web-kyrkan ble svært mange mennesker nådd med evangeliet gjennom Stanley Sjöbergs inderlige og lettfattelige forkynnelse.

Stanley Sjöberg har vært en uredd brobygger mellom kristne fra ulike kirkesamfunn. Han brøt også isolasjonslinjen til svensk pinsebevegelse overfor Aril Edvardsen, og er mannen bak den berømte annonsen i svenske Dagen. Aril Edvardsen var nemlig utestengt fra svensk pinsebevegelse og Dagen annonserte ikke hans møter i Sverige. Da var det at Stanley Sjöberg satte inn en annonse i Dagen hvor han annonserte evangelisten LIRA NESDRAVDE som skulle tale på hans møter. Mange trodde nok det var en indisk eller pakistansk taler som kom på besøk!

I dag sier vi en rungende halleluja for Stanley Sjöberg og takker ham for hans store bidrag for evangeliet i Norden. Forsatt taler han der han slipper til. La oss be om at dagen i dag og alle dager av hans liv må være velsignede dager, fulle av nåde og kraft.

Gratulerer med dagen, Stanley Sjöberg.

Kan vi stole på Bibelen?

Jeg vil gjerne gjøre norske seere oppmerksomme på denne svært aktuelle undervisningen av Anders Gerdmar (bildet) om Bibelen som eneste autoritet for lære og liv. Kan vi stole på Bibelen, og hva med Bibelen og den kirkelige tradisjonen? Anders Gerdmar, er utdannet utdannet cand theol fra Lund Universitet og har doktorgrad fra og er dosent ved Uppsala universitet  og er i dag rektor for Skandinavisk teologisk høgskole. Han er en av de fremste talsmennene for evangelkal tro i Sverige og har de beste forutsetningene for å undervise i dette emnet. Dette er en serie med TV programmer, og vel verd å bruke tid på.

Jeg håper mange av bloggens lesere tar seg tid til å se dette! Må Herrens velsignelse hvile over dere når dere lytter til Gerdmars undervisning om Bibelen:

http://www.himlentv7.se/vod/player/48164/

Sveitsisk kvinnelig misjonær kidnappet for andre gang i Mali

For andre gang er den sveitsiske misjonæren, Beatrice Stockly (bildet) kidnappet i Mali. Denne gangen holdes hun fanget av en islamistisk gruppe som hører inn under Al-Qaeda nettverket.

I en åtte minutter lang video fremstår Beatrice Stockly kledd i en svart hijab, mens en maskert mann med britisk aksent på vegne av Islamske Maghreb - som er en gren av Al-Qaeda - snakker og sier:

"Beatrice Stockly er en sveitsisk nonne som har erklært krig mot Islam i hennes forsøk på å kristne muslimer."

Kravet fra Islamske Maghreb for å sette Stockly fri er at soldater knyttet til Islamske Maghreb, og som er fengslet i Mali, settes fri. Det gjelder også en av deres ledere som for tiden sitter fengslet ved Den internasjonale domstolen i Haag. Sveitsiske myndigheter har på sin side krevd at Beatric Stockly settes fri umiddelbart.

Islamske Maghreb har sin base i Sahara-ørkenen mellom i grenseområdene mellom Mali, Niger og Algerie og var nylig involvert i et angrep på byen Ouagadougou, hovedstaden i nabolandet Burkina Faso. 29 mennesker mistet livet, blant annet en amerikansk misjonær og seks canadiske kristne som besøkte landet på vegne av en menighet. Samme dag som angrepene fant sted løslot Islamske Maghreb Jocelyn Elliot, en kvinnelig misjonær fra Australia, som var kidnappet sammen med sin mann. Årsaken til at hun ble løslatt var at hun var kvinne.

Beatrice Stockly ble kidnappet i Timbuktu i Mali av bevæpnede menn 7.januar. Det samme skjedde i 2012 da hun satt fanget i 10 dager.

La oss be om at hun også denne gangen blir satt fri og kommer uskadet fra denne forferdelige situasjonen.

Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.

Åndelige inspirasjonskilder. Del 1

Forfatteren av Hebreerbrevet ber oss om å huske 'veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro'. (Hebr 13,7).

I denne artikkelserien skal vi se på noen personers liv som har vært til inspirasjon for meg i ulike faser av mitt liv. De representerer min åndelige arv - mitt åndelige testamente. Noen av dem har jeg møtt personlig, andre har jeg lest om og funnet åndelig hjelp gjennom deres livsferd og det de har etterlatt seg gjennom sine skrifter. Vi trenger åndelige forbilder. Mennesker som gjennom deres tro kan inspirere oss til å bli mer dedikerte Jesus-etterfølgere.

Den første jeg vil presentere er Peter Vins, far til Georgij Vins, som kanskje flere av oss kjenner fordi han var en av trosfangene i det som engang var Sovjetunionen.  Familien Vins har sterke baptistiske røtter i både Russland og USA. På dette skjeldne bildet ser vi Peter sammen med sønnen Georgij. Peters historie er full av dramatikk, av mot, djervhet, av lidelser på grunn  av troen på den herre Jesus.

Peter Vins (1898-1943) var født i Samara i Russland. Samara er i dag en by på drøyt 1,1 millioner innbyggere, og ligger langs elva Volga. Byen kalles for 'det andre Baku' og er en betydelig industriby med rike oljekilder i nærheten. Fra Samara går det i dag en viktig oljeledning til Øst-Europa. Byen ble grunnlagt i 1856 og har vært en av Russlands viktigste handelsbyer.                                                                                                                                      

Peters far, Yakov, var baptistmisjonær langs elva Volga. Peter var ofte sammen med sin far på disse misjonsreisene. Jeg tror, uten at jeg har klart å finne dokumentasjon om dette, at familien Vins har hatt sine åndelige røtter blant mennonitene. Dette håper jeg en dag å finne mer ut av.

Som godt voksen snakket Peter om disse dagene sammen med faren:

"Der, langs elva Volga, mens jeg bare var en liten gutt, skulle jeg komme til å elske det russiske folk med hele min sjel, og selv da ba jeg Herren om at han måtte gjøre meg til en forkynner av evangeliet i Russland."

Familien Vins skulle senere flytte til Canada. Peter lærte seg ganske raskt engelsk, og etter high school flyttet han til USA. Han ble amerikansk borger, og studerte teologi. Etter å ha fullført sine teologiske studier i 1922 arbeidet han på bilfabrikken Ford i Detroit. Samtidig som han arbeidet der, tjenestegjorde han også som pastor i en baptistmenighet i byen. En russisk baptistmenighet i Pittsburgh fikk høre om Peter Vins, og kalte ham til å bli pastor for denne menigheten. Han tok imot kallet.

Så en dag kom det brev fra hans far, Yakov. Han var da tilbake i Russland. Faren skrev:

"Markene er hvite til høst, men det er så få arbeidere, og de få som er her har ingen adekvat utdannelse. Så uendelig trist dette er."

Peter lengtet etter å reise tilbake til hjemlandet for å drive misjonsarbeid der. I 1926 seilte Peter fra Vancouver til Russland. I 1927 ble han pastor for baptistmenigheten i Blagoveschensk, som bokstavelig talt betyr 'byen med de gode nyheter'! Dette er administrasjonssenteret for fylket Amur og er lokalisert der elvene Amur og Zeya møtes. Dette er også en grenseby til den kinesiske byen Heihe, og er Russlands grenseby med Kina. Den trans-sibirske jernbanen stanser her. I dag har den ca 214.000 innbyggere.

Peters far hadde nå flyttet til Khabarovsk, og fortsatte sin pastor- og misjonstjeneste der. I Blagoveschensk flokket folk seg til baptistmenigheten i byen for å høre Peter Vins forkynne Guds ord.

(fortsettes)

Hva betyr det å være 'i Kristus'?

'Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud. (2.Kor 1,21)

Herren vår Gud har selv satt oss i Kristus. Vår skjebne er derfor lenket til Hans. 

Når vi forkynner i de små landsbyene i Kina, er det ofte nødvendig å bruke et veldig enkelt billedspråk. Jeg husker at jeg en gang tok frem en liten bok, og inn mellom sidene stakk jeg et papirstykke.

- Følg nå nøye med, sa jeg.
- Nå tar jeg dette papiret, det er et helt løst papir, helt forskjellig fra boken. Ettersom jeg ikke trenger det til noe spesielt, legger jeg det inn i boken. Nå gjør jeg noe med boken. Jeg sender den i posten til Shanghai. Jeg sender ikke papirstykket, men papiret ligger inne i boken. Så hvor befinner papiret seg? Kan boken sendes til Shanghai uten at papiret følger med? Kan papiret ha en annen skjebne enn boken? Nei, der boken havner, der havner papiret. Mister jeg boken i elven, går papiret uti også, og hvis jeg berger det i land, berger jeg papiret med. Hvilke opplevelser boken enn måtte ha, så opplever papiret det samme, for det befinner seg fremdeles inne i boken. Det å være 'i Kristus' er akkurat slik. Det betyr å være ett med Ham i alt Han har gått gjennom. Han ble korsfestet. Må jeg da be Gud om å korsfeste meg? Langt derfra! Min Frelsers skjebne har allerede blitt min skjebne'.

Watchman Nee (bildet) i Brød i ørkenen, side 42-43. Ansgar forlag 1977

Et år siden 21 koptere ble martyrer

I dag er det ganske nøyaktig et år siden de brutale drapene på 21 koptiske kristne. Det er en dag vi ikke må glemme!

Terrorgruppen IS publiserte 12. februar en melding om at de hadde kidnappet 21 kristne i byen Sirte i Libya. De truet med å drepe samtlige. De kidnappede mennene kom fra ulike landsbyer i Egypt. 13 av dem fra Al-Qur. De ble kidnappet henholdsvis den 27. desember og i januar 2015.

Blant de kidnappede var det også en mann fra Chad. Han var ingen kristen i utgangspunktet, men arbeidet sammen med disse kopterne i Libya. Han ble vitne til hvordan de levde ut sin tro. Han så når de ba, han så hvordan de oppførte seg mot hverandre, og når IS kidnappet dem ble han så grepet av deres tro at han selv overga sitt liv til Kristus og ble henrettet sammen med dem! Og det enda han kunne ha spart sitt liv.

De 21 ble alle halshugget den 15. februar 2015.

La oss huske familiene til disse martyrene i våre forbønner. Og la oss gripe av deres mot og overgivelse og be om at vi selv velger å følge Jesus de gangene det koster. Er din tro verd å dø for?

Her en en liten betraktning om denne spesielle dagen av presidenten for Den lutherske Missouri-synoden, Matthew C. Harrison, som jeg anbefaler at du tar en titt på:

https://www.facebook.com/TheLCMS/videos/10153591600468580/

Kasakhisk antiterror-politi stormet pinsemenighet ved Det kaspiske hav

På kvelden den 30. januar stormet minst syv politimenn en kafé i havnebyen Aktau i Kasakhstan (bildet) en gudstjeneste i pinsemenigheten Nytt Liv. Aktau ligger ved Det kaspiske hav. Det er Forum 18 som melder dette.

Pinsemenigheten har leid kafeen for å holde sine gudstjenester der.

Politiaksjonen ble ledet av Rashid Kuandikov, som er leder av politiavdelingen som arbeider med ekstremisme, separatisme og terrorisme. Fredelige pinsevenner blir altså karakterisert som en potensiell sikkerhetsrisiko og får dermed sine borgerrettigheter krenket. Politiet opptrådte i strid med kasakhisk lov når de nektet å vise frem en ransakingsordre, og filmet de som deltok på gudstjenesten.

Det er ikke første gangen denne pinsemenigheten utsettes for denne trakasseringen fra politiet. Den er blitt utsatt for trusler og sikkerhetspolitiet har også forsøkt å rekruttere en spion blant medlemmene, uten å lykkes.

La oss huske våre trossøsken i Kasakhstan i våre forbønner.

Pakistansk politi truer kristen familie hvis datter ikke leveres tilbake til muslimsk kidnapper

En kristen pakistansk trebarnsmor ble kidnappet og tvunget til å gifte seg med sin muslimske arbeidsgiver i fjor sommer. Hun klarte å unnslippe fra fangenskapet og gjemt seg. Nå truer lokalt politi med å arrestere medlemmer av hennes familie for å tvinge kvinnen tilbake til sin muslimske kidnapper!

Fouzia Sadiq er 30 år. Hennes familie er blant de fattigste av de fattige, og arbeider som tvangsarbeidere på en mursteinsfabrikk i Pattoki drevet av muslimske Mohammad Nazir. Han er 60 år gammel. Det er denne Nazir som har kidnappet Fouzia og tvunget henne til å gifte seg med seg. Ved hjelp av sin familie klarte Fouzia å flykte. Nå står familien i fare for å bli arrestert for å ha hjulpet henne ut av tvangsekteskapet. La oss huske Fouzia og hennes familie i våre forbønner.

Myten om fellesskapet

'Det finnes en myte om det å leve i et fellesskap, som det finnes en myte om ekteskapet. 

Myten om ekteskapet er denne: De levde lykkelig alle sine dager. 

Realiteten når det gjelder ekteskapet er at det er et sted hvor en mann og en kvinne er kalt til å ofre sitt ego på alteret om de skal oppfylle ønsket om å skape én kropp. Å leve i et fellesskap betyr også egoets død, for at mennesker kan vokse til å bli én kropp, som virkelig tilhører hverandre, ikke på en lukket måte, men på en mystisk måte hvor den enkelte vokser i indre frihet'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 32. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen