Det sterke vitnesbyrdet om de fem kristne martyrene fra Mariupol

Fra Eric Foley. lederen for Martyrenes Røst i Sør-Korea. har jeg mottatt følgende gripende historie fra Mariupol, som er beleiret og bombardert fra russiske styrker. Oversettelsen er det jeg som har gjort:

"Fem ukrainske kristne som tok seg av 200 mennesker som bodde i en kirkekjeller inntil en granat traff bilen deres, ble husket av Mariupols innbyggere ved en minnestund tidligere denne måneden. Fire av mennene ble gravlagt i en felles grav på gårdsplassen til en kirke nær de brente restene av et hus der flere av mennene dager tidligere hadde vært involvert i å redde en mann fanget inne og deretter lede ham til Herren.

"Disse brødrene i Kristus klarte å samle mat, medisiner og forsyninger til de rundt 200 menneskene som tok ly i flere uker i kjelleren til Den sentrale baptistkirken i Mariupol," sier Voice of the Martyrs Korea-representant Dr. Hyun Sook Foley. Hun sier at innbyggerne i det provisoriske krisesenteret inkluderte medlemmer av kirken så vel som kirkemedlemmers slektninger og naboer, inkludert noen ikke-kristne.

"De fem mennene brydde seg ikke bare om krisesentersamfunnet, men reagerte også på behovene til de de møtte da de var ute og hentet forsyninger," sier representanten for Martyrenes Røst. «For eksempel var det ikke rart for dem å finne noe skrift på et gjerde i nærheten som sa: «Hjelp oss». Det er en baby som trenger mat.’ Disse fem mennene ville komme til handling og, ved Guds nåde, finne og levere babyerstatning selv mens området sto overfor konstant bombardement.»

Av de fem var to fra den sentrale baptistkirken i Mariupol: diakon Nicolaij Semeken , som etterlater seg kone og tre barn og Staneslav Burdun, som giftet seg for seks måneder siden. Liket hans er ikke funnet.

De resterende tre var fra Betania-kirken i Mariupol: Sergeij Savelev, som etterlater seg kone og to barn, hans yngre bror Roman Savelev, som etterlater seg kone og to barn, og det yngste teammedlemmet, Staneslav Eleseev, som etterlater seg sin ektefelle. 

4. mars dro flere av mennene ut til kirkens parkeringsplass for å sjekke bilene om natten. Naboer fortalte dem at eieren av hjemmet som lå like i nærheten av kirken var fanget i kjelleren hans. "Tre av brødrene og en av konene svarte," forteller representanten for Martyrenes Røst. "Huset hadde blitt beskutt flere ganger av det russiske Grad Multiple Launch Rocket System, så det ulmet og brøt til slutt ut i full brann. Det var ingen brannmenn og lite vann tilgjengelig, så de improviserte bare måter å bekjempe brannen mens de jobbet med å redde mannen.»

"Mennene saget gjennom gulvet for å komme til kjelleren, hvor eieren, som het Vova, ikke var i stand til å bevege seg," forteller Foley. "Han ble begravet opp til midjen, med ett ben fastklemt og en arm brukket."

Victoria Burdun, som hadde fulgt sin nylig ektevidde mann Stanislav til hjemmet som en del av redningsteamet husker at mannen hennes ropte til Vova mens de gravde ham ut: «Du vil leve. Tror du at Gud vil frelse deg?» Teamet bar Vova til kirken ved å bruke døren til hjemmet hans som båre.

"Vova hadde vært begravd fra kl. 17.00 til 03.00, så han frøs" sier forteller Foley. «Teamet hadde måttet overskylle ham med vann flere ganger for å slukke flammene fra brannen som hadde nådd ham. De ga ham te, vasket ham, skiftet klær og tok ham med til sykehuset om morgenen. Senere besøkte brødrene ham igjen på sykehuset. Han levde og trodde på Gud.»

Victoria Burdun tror Gud reddet mannen. "Tre ganger virket det som om alt var forgjeves," sier hun. «Vi ba og Gud hjalp oss med å slukke denne brannen og redde livet til Vova. Det var ingen beskytning under brannen, og vi takket Gud for at han ga oss tid til å redde denne personen.»

Burdun sier at teamet ikke var redd under redningsaksjonen fordi de uker før allerede hadde bestemt seg for å gi livet til for Herren. Den 28. februar skrev hun på Facebook-siden sin: "Vi drar ikke noe sted, og vi blir ... Min mann og jeg er ikke redd, og vi er klare til å dø, hvis Gud vil!"

Foley sier at Voice of the Martyrs Korea anerkjenner de fem mennene som martyrer.

"Martyrer er kristne som tar en bevisst beslutning om å gi livet sitt til tjeneste for Herren," sier Foley. "De forplikter seg til å være et trofast vitne til helt til døden, og vitne om Herrens nåde til dem som de gir sitt liv for."

Foley sier at det er feil å tro at martyrdøden bare er et resultat av forfølgelse. «Vi tror noen ganger at en person er en martyr fordi de er forfulgt. Men bibelsk sett betyr ordet martyr "vitne", sier Foley. «Bibelsk sett kommer trofast vitnesbyrd – martyrdøden – alltid først, og resultatet det gir er ofte forfølgelse. Noen ganger kommer den forfølgelsen fra andre mennesker. Noen ganger kommer det fra det åndelige riket. Når det gjelder disse kristne brødrene, er det ingen tilfeldighet at de som i Jesu navn reddet en mann fra to branner – ilden i hans brennende hus og helvetes ild – selv ble brent levende en dag senere. Det er alltid en høy pris å betale for trofasthet mot Kristus.»

Den 9. mars forlot teamet på fem kirkekjelleren og kjørte av gårde i en minivan på jakt etter medisin og drivstoff, men kom ikke tilbake. Senere ble den brente rammen til kjøretøyet deres oppdaget, sammen med likene til fire av mennene. Bilen så ut til å ha blitt truffet av en granatkaster. "I følge de som fant 4 menn, var det et direkte treff," forteller Foley. «Kroppene til de tre mennene som ble funnet i baksetet var brent. Liket av diakonen som hadde kjørt ble ikke brent, men ble funnet omtrent 5 meter unna varebilen.» Den femte mannen, Staneslav Burdun, er fortsatt savnet og antas omkommet.

"De bar trofast vitnesbyrd om Kristus til døden, og vi vil ha en bror til i himmelen på grunn av deres tjeneste," sier Foley.

Den virkelige Lucia

 Opprømte barn, lussekatter og stressede foreldre. Det er Luciadagen i et nøtteskall for mange. Få, om noen kanskje, tenker på at dette er en av kirkens martyrdager. En dag om troens heltemot, lidelse og død. Det er liten sammenheng mellom Luciafeiringen, som er svært sekularisert, og den virkelige Lucia.                                  

For alle som er opptatt av martyrkirken og dens betydning for troende i dag - og kanskje enda mer i fremtiden, når presset mot kirken vil øke - burde historien om Lucia og andre martyrer hentes frem igjen. Deres historier kan hjelpe oss til å holde ut og forbli trofaste mot den Herre Jesus: Lucia, hennes navn betyr lys, var en kristen kvinne fra Syrakus som ble martyr under de store kristenforfølgelsene under keiser Diokletian på begynnelsen på 300-tallet. Siracusa eller Syrakus er den historiske hovedstaden på Sicilia.                             

Legendematerialet om Lucia er stort og omfattende, og jeg skal ikke dvele ved det, bare stanse ved den historiske fellesnevneren: Lucia hadde mot til å stå opp for sin kristne tro på tross av tortur og død. Det lyset hun bar på i sitt indre lyser fremdeles. La det lyset inspirere oss til å være modige og holde fast ved troen på den Herre Jesus, selv om det koster. Kanskje vi kunne bruke denne spesielle martyrdagen til å tenne et lys og be for den lidende kirke.

Hellighet lever midt i blant oss, del 1

Legg til bildetekst

Jeg holder på å lese en artikkel som har gjort et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte legge den fra meg og lese den i små porsjoner ad gangen. Den handler om situasjonen for de kristne i Algerie, og tar utgangspunkt i dette vakre ikonet. Jeg skal ikke oversette hele artikkelen, men gi deg noen smakebiter. Hovedessensen er følgende: Hvordan leve en kroppsliggjort tro når det vil koste deg livet?

Artikkelen er skrevet av Stephanie Saldana, en skribent bosatt i Jerusalem, og gjengitt i tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof, en del av den anabaptistiske bevegelsen.

Stephanie Saldana har en kopi av dette veldig spesielle ikonet på skrivebordet sitt. Det fremstiller de 19 martyrene som ga sine liv under borgerkrigen i Algerie i 1990-tallet.

'Her står de i sine løssittende hvite kjortler og ser på meg. Det er kanskje de samme kjortlene de hadde på seg når de besøkte markedene, pleiet de syke, underviste og deltok i gudstjenesten. Munker, nonner og prester, en biskop, alle med en glorie rundt hodene sine. Enkle, ydmyke mennesker, med beina godt plantet i jorda i Algerie,' skriver Saldana.

'Det hører med til sjeldenhetene at noen saligkåres så raskt som disse, at jeg kan kalle noen 'salig', som levde og døde i min egen levetid, mennesker jeg kan ha møtt på gata. Likevel - her er de, ikke tredve år etter at de ble martyrer, de døde sammen med nærmere 200.000 av sine algeriske naboer. Deres saligkårelse, 8.desember 2018, er en sterk påminnelse om at hellige mennesker lever midt i blant oss, at helgener ikke tilhører tidligere tider, men også vår egen. De finnes blant våre venner - og på gata.'

Men det var ikke bare disse 19 hvitkledde skikkelsene som fanget Stephanie Saldanas oppmerksomhet. Hun begynte å legge merke til den unge mannen til høyre på ikonet, i blå polkaskjorte og svarte bukser. Han har ingen glorie rundt hodet. Han peker på en minaret og en moske. Hva gjør denne skikkelsen på et kristent bilde, til og med på et ikon med martyrer?

'Senere skulle jeg lære hans navn å kjenne. Han het Mohamed Bouchiki, og var en ung muslim som ofret sitt liv for sin kristne venn, biskop Pierre Claverie.'

fortsettes

Strålende feiring av Kristi himmelfartsdag

Hvilken dag det ble! Hvilken strålende feiring av Kristi himmelfartsdag! Selv om det er sen vår på Øvre Strømstad bønnetun - snøen forsvant for bare noen få dager siden - var det godt og varmt, og nesten skyfri himmel. Og folk kom fra fjern og nær, og fra ulike kirkesamfunn. Vi var over 50 personer. 33 av disse ble til siste slutt for å feire gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Flere har vi ikke plass til.

Det er andre gangen vi arrangerer dagsretreat Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet. I år løftet vi fram martyrene og martyrhistorien. Helt siden kapellel ble vigslet i 2012 har vi bedt for den lidende kirke i hver eneste gudstjeneste. Tidligere pastor i Halden frikirke, Dagfinn Stærk (bildet), innledet med et foredrag om martyrkirken i Nord-Afrika på 200-300 tallet. Det ble en gripende historieformidling, hvor Stærk gav flere eksempler på martyrer med navns nevnelse fra denne tiden. Han kom også inn på de som sviktet troen i harde forfølgelsestider, og hvordan kirken møtte disse. Stærk, som har skrevet bok om temaet, gav oss et sterkt innblikk i tider med forfølgelse og hvordan kristne har utholdt lidelse og død for Kristi skyld.

Etter at Dagfinn Stærk hadde holdt sitt foredrag, fremførte Anne Kristin Aasmundtveit 'Polykarps' martyrium', og tok oss også med på en vandring gjennom kirkehistorien hvor hun gav en rekke eksempler på kjente martyrer. Innimellom sang hun og ektefellen, Sven, sanger og salmer Anne Kristin har skrevet og som er publisert i hennes siste bok: Alle år har du sett meg. Anne Kristin har en sterk og varm formidlingsevne, og det var tydelig at folk var grepet.

Etter litt bespisning var det Sven Aasmundtveit sin tur. Han snakket om de første kristnes bønneliv, med særlig vekt på ørkenfedrene. Praktisk, enkelt, dypt og utfordrende.

Vi avsluttet så med gudstjeneste og nattverd.  Her ble også tre ikoner velsignet. Mange gav uttrykk for takknemlighet og glede over det de hadde fått vært med på denne vakre maidagen på Øvre Strømstad bønnetun.

Martyrene og de døde i Herren

Vi går nå inn i en helt spesiell helg for mange av oss. Søndag er det Allehelgens dag. En gave gitt oss av kirken for å minnes våre døde. Alle de som har gått foran oss. Vi feirer deres liv og minnes dem med takknemlighet. Noen av oss oppsøker deres graver for å tenne lys, eller vi gjør det hjemme. Dette er en av årets sårbare dager. Det gleder meg at en del frikirker også begynner å markere denne dagen. Jeg kjenner til tilfeller hvor medlemmer av en frikirker har valgt å gå i en av menighetene tilhørende Den norske kirke denne dagen, fordi deres egen menighet ikke gir dem rom for å sørge over sine døde og minnes dem. Det er trist.

Noen av oss har allerede feiret Allehelgensdag. Det gjorde vi på onsdag. Årsaken er som følger: På 200-tallet fikk kirken så mange nye martyrer at det ikke lenger var plass til dem i martyr-almanakken. Selv ikke i de lokale synaxariene. Man trengte derfor en dag i året hvor man kunne minnes alle martyrene. Etter hvert omfattet denne dagen også andre trosvitner som hadde gått hjem til Herren. Så fikk man Alle sjelers dag, en dag hvor man kunne minnes alle de som var døde i Herren. Denne nye dagen, Alle sjelers dag, begynte man å feire i år 998, etter initiativ fra klosteret i Cluny i Frankrike. Den ble lagt til 2.november.

Så kom Reformasjonen og som med så mye annet ble det også endringer i markeringen av matyrene og de døde. Alle sjelers dag ble strøket, mens man beholdt Allehelgensdagen. Denne dagen har mistet noe vesentlig. Dagen er nå i de flestes bevissthet en dag hvor man minnes alle døde. Martyrene blir glemt. I hvert fall i evangeliske frikirker. Men vi har også våre martyrer. De må ikke glemmes.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en jordisk menighet, og det finnes en menighet hjemme i himmelen hos Gud. I en av lesetekstene for denne søndagen får vi se et lite glimt inn i den himmelske virkeligheten, hvor vi ser de himmelske hærskarene og martyrene. Den jordiske- og den himmelske forsamlingen er ikke to forskjellige ting. Bibelen understreker at vi er en kropp. Vi hører sammen. Noen har gått foran. De er hjemme hos Gud. En dag skal vi forenes. Den dagen har også fått sitt navn: Lammets bryllupsmåltid.

Den himmelske forsamlingen venter på den dagen da menigheten er fulltallig.

Martyrenes kropper hentes hjem

Hvem kan glemme de grufulle drapene på de 21 kristne som ble drept av islamister i Libya vinteren 2015. Ved Middelhavets strand ofret de sine liv på grunn av troen på Jesus Kristus. Nå er martyrenes kropper blitt funnet i en massegrav og kroppene skal nå bringes hjem til Egypt.

Jeg var en av de aller første til å skrive om den forunderlige historien om en av disse mennene. Først ble det meldt at det var 21 koptere som var myrdet, men så man nærmere etter på bildet av de 21 mennene, som sto der knelende med en islamist bak seg med kniven trukket, så man at det også fantes en mann med helt svart hud. Historien forteller oss at han ble tatt til fange sammen med de 20 kopterne. Mannen kom fra Tsjad og var muslim. Da dagen kom og de skulle henrettes så får den muslimske mannen valget mellom å avlegge sin trosbekjennelse eller bli drept. Muslimen valgte å dø sammen med de kristne. Han hadde levd sammen med dem, sett deres liv, sett deres tro, og var blitt en kristen gjennom deres levde liv. Da valgte også han å dø for Jesus.

Nå skal de 21 martyrenes døde kropper legges i vigslet jord og de 21 hvile til oppstandelsens dag. De sørgende skal få sine tilbake. Det er en trøst midt i sorgen.

Sviket mot martyrene

Det er en ting som er blitt så alvorlig for meg. Det er det jeg vil kalle "sviket mot martyrene".

Her er en av dem, Balthasar Hubmaier. Neste år er det 490 år siden han ble brent på bålet. Doktorgrad fra Universitetet i Ingolstadt, viserektor samme sted fra 1515. En lærd mann, en folketaler. Og Bibeltroende. Hubmaier var en av svært mange som satte Bibeltroskapen høyere enn sitt eget liv.

Balthasar Hubmaier, som skulle bli en av anabaptistenes mest kjente og respekterte lederskikkelser, er kjent for sitt utsagn: SANNHETEN ER UDØDELIG!

Det får virkelige perspektiver når vi vet at de fleste av de tusener på tusener av martyrer ville ha berget sine liv, om de bare villet kompromisse, trekke tilbake sin troskap mot Guds ord. Men de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Noe var viktigere enn deres liv. Det var troskapen mot Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Forsatt er det mange som gir sitt liv for troskapen mot Guds ord. De fengsles, tortureres, og flere av dem dør, enten av skadene de har blitt påført, eller de regelrett henrettes.

Mens her i Vesten er vi ikke lenger villige til å betale prisen. I mange henseender er Guds ord blitt anstøtelig. Vi er blitt så kloke, at vi vet mer enn Gud. Ja, mye mer enn apostlene - tilsammen. Det er ikke måte på så mye vi vet og forstår. Med et pennestrøk endrer vi for eksempel kirkens syn på ekteskap og familieliv, et syn som har vært kirkens syn i 2000 år. Og dette med familien er bare et av mange spørsmål i tiden, vi endrer mening om. For oss er ikke sannheten udødelig, den er delt, den er relativ. Vi velger rett og slett det vi liker i Bibelen, og så forteller vi oss selv og andre, at det er andre tider nå. Vi har spist av kunnskapens tre, og blitt klokere enn Salomo.

Hva med alle de tusener på tusener som har endt sine liv som martyrer? Var deres offer forgjeves? Er det også forgjeves det offer våre lidende trossøsken utsettes for i dag? Medlemmene av undergrunnskirken i Iran og Kina, bare for å nevne to eksempler, kompromisser ikke. De står usvikelig fast ved Guds Ord. Mens vi selger hele vår førstefødselsrett for en suppe med aksept og gode ord. I toleransens navn. Men tolereres de som velger å stå for det eldgamle synet på ekteskap og familieliv? Ikke i Vesten.

"Ve dere," sa Jesus, "når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Baltasar Hubmaier var som sagt, en lærd mann i sin samtidig. Men han var ikke så hovmodig at han satte seg over Guds ord. 10. mars 1528 ble brent på bålet på et offentlig sted i Wien. Hans kone fikk tre dager etter mannens død, festet en tung stein til kroppen, og kastet levende i elven Danube.

SISTE: Fire nonner tilhørende Mor Teresas orden brutalt drept

Fire nonner (bildet) tilhørende Barmhjertighetens søstre, som ble grunnlagt av Mor Teresa, ble regelrett henrettet på fredag, sammen med 12 andre personer - flere av den gamle mennesker - da mistenkte terrorister stormet inn på eiendommen til et herberge drevet av nonnene i Jemen.

Blant ofrene for denne grusomme handlingen var flere eldre og funksjonshemmede. Hva som har skjedd med en indisk prest, Tom Uzhunnalil, som bodde på herberget er det foreløpig ingen som vet.

I følge sikkerhetsstyrkene i Jemen ble drapene på nonnene og de eldre personene begått av terrorister som anklaget herbergets eiere som personer som drev med proselytt-virksomhet.

Et år siden 21 koptere ble martyrer

I dag er det ganske nøyaktig et år siden de brutale drapene på 21 koptiske kristne. Det er en dag vi ikke må glemme!

Terrorgruppen IS publiserte 12. februar en melding om at de hadde kidnappet 21 kristne i byen Sirte i Libya. De truet med å drepe samtlige. De kidnappede mennene kom fra ulike landsbyer i Egypt. 13 av dem fra Al-Qur. De ble kidnappet henholdsvis den 27. desember og i januar 2015.

Blant de kidnappede var det også en mann fra Chad. Han var ingen kristen i utgangspunktet, men arbeidet sammen med disse kopterne i Libya. Han ble vitne til hvordan de levde ut sin tro. Han så når de ba, han så hvordan de oppførte seg mot hverandre, og når IS kidnappet dem ble han så grepet av deres tro at han selv overga sitt liv til Kristus og ble henrettet sammen med dem! Og det enda han kunne ha spart sitt liv.

De 21 ble alle halshugget den 15. februar 2015.

La oss huske familiene til disse martyrene i våre forbønner. Og la oss gripe av deres mot og overgivelse og be om at vi selv velger å følge Jesus de gangene det koster. Er din tro verd å dø for?

Her en en liten betraktning om denne spesielle dagen av presidenten for Den lutherske Missouri-synoden, Matthew C. Harrison, som jeg anbefaler at du tar en titt på:

https://www.facebook.com/TheLCMS/videos/10153591600468580/

I dag er det 60 år siden fem amerikanske misjonærer ble drept i forsøket på å nå unådd stamme

I dag er det på dagen 60 år siden Jim Elliot, Nate Saint, Pete Fleming, Roger Youderian og Ed McCully endte sine liv som martyrer for Jesus. De grufulle drapene skjedde i forbindelse med at de fem amerikanske misjonærene forsøkte å nå Waodani stammen med evangeliet.

Operasjon Auca var et forsøk på å nå denne unådde stammen med tilholdssted inne i regnskogen i Ecuador. Dette var en isolert stamme kjent for å være voldelig, både mot sine egne og mot fremmede som kom inn på deres område.

Historien er godt kjent. Forsøket med å nå denne ville stammen endte menneskelig sett i den djupeste tragedie ved at de fem amerikanske misjonærene ble drept av den stammen de skulle nå. Men historien slutter ikke her. Vitnesbyrdet de fem etterlater seg bærer frukt, og drapsmennene kommer til tro. Det hører også med til historien at enkene etter de fem reiser til Ecuador for å bo sammen med stammen som myrdet deres menn. Hvilket vitnesbyrd! Og de fem mennenes offer er ikke blitt glemt.

Jeg vet ikke om dagen i dag skal markeres, men for 10 år ble 50 års markeringen gjennomført med 200 av drapsmennenes etterkommere sang: 'I have deceided to follow Jesus'!

Dette er hva jeg skrev 8. januar 2006:

8. januar 1956 blir de unge misjonærene Jim Elliot, Pete Fleming, Ed McCully, Nate Saint og Roger Youderian drept av en gruppe Auca indianere på en strand inne i jungelen i Ecuador.

8.januar 2006, altså 50 år senere, synger 200 etterkommere av drapsmennene, "I have decided to follow Jesus", i det de ser på at 10 ungdommer fra deres stamme blir døpt på den motsatte siden av stranden der de fem unge misjonærene endte sine liv. En av dåpskandidatene hadde kommet til tro gjennom en mann som heter Tementa hvis far var Nenquiwui. Det var denne mannen som hadde fortalt Aucca-stammen om at de fem amerikanske misjonærene var kannibaler, en opplysning som skulle gjøre de fem til martyrer for evangeliet. Nenquiwui ble senere en kristen og nå hadde hans sønn vært redskapet til en annen aucca-indianers frelse. Et sterkt vitnesbyrd om evangeliets kraft dette. Tementa har også vært med på å oversette Det nye testamente til waoandani, accua-indianernes språk. De 200 som så på dåpshandlingen sang vekselsvis på engelsk, waoandani, quichua, shuar og cofan - som er andre stammespråk som benyttes her. Hvilken enorm glede det må ha vært i himmelen denne januar dagen i år!

Blant deltagerne var også Ken Fleming på 79 år, som hadde reist den lange veien fra Iowa i USA. Ken Fleming er bror til Pete Fleming. Da han kom fram møtte han Dyuwi og Kimo. Den 79 år gamle Ken Fleming gikk da fram og omfavnet Kimo, mannen som hadde kjørt et spyd gjennom hans bror Pete og drept ham. Ken som selv var misjonær blant zuluene i Sør-Afrika, da hans bror ble drept, sa etter møtet med Kimo: "Det var en stor glede for meg å møte Kimo, og se hvordan Kristi herlighet skinner i ansiktet til den mannen." Kimo og hans kone Sawa er ledere i menigheten som oppsto etter drapene på de fem amerikanerne, og har tjent Herren Jesus trofast siden da. Blant de øvrige deltagere var også Bert Elliot som nå er 81 år, han er bror til Jim Elliot. Bert og hans kone Colleen hadde reist fra Peru, hvor de fremdeles er misjonærer. Her var sønnesønn til Nate Saint. Nate Saints søster, Rachel har bodd blant aucca-stammen som drepte hennes bror, frem til hun døde av kreft i 1994. Hun er begravd her.

Etter dåpen var det en høytidelig minnestund for de fem amerikanske martyr-misjonærene. Det er blitt sagt at "martyrenes blod er kirkens såkorn", og det ser man virkelig i dette tilfellet. Her er en stamme blitt frelst, en menighet grunnlagt, Det nye testamente er blitt oversatt til deres eget språk, Den Hellige Ånd og Ordets forkynnelse sørger for vekst, og nye mennesker døpes og legges til menigheten. Dette skjer samtidig med at drapsmenn og drapsoffre og deres familier forsones. Slik kan bare Jesus gjøre! Dåpshøytideligheten ved martyrstedet ble avsluttet med nattverdfeiring.

Julen, Stefanusdagen, martyrene og Livets krone

Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr, men det virker kanskje malplassert å minnes en martyr på 2.juledag, midt oppi all gleden og viraken rundt julen.

Likevel - om vi tenker oss litt om så er det ikke så merkelig. Dagen som innleder det første kapitlet av kirkens lange martyrhistorie, er plassert akkurat der den skal! I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Aldri før i kirkens blodige historie har få mange blitt forfulgt og blitt drept for Jesu skyld som i dag. Tidenes største kristenforfølgelse pågår NÅ!

På dette vakre ikonet fremstilles Stefanus med røkelseskaret, som tidlig i kirkens historie ble svingt av nettopp menighetens diakon. På andre siden, ser vi en engel rekke ham livets krone, som venter alle som gir sitt liv i kjærlighet til Jesus og Guds rike. Vi finner dette beskrevet i sendebrevet til menigheten i Smyrna:

'Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10b)

Og som vi ser av ikonet bærer Stefanus allerede kronen på sitt hode.

Nå er jo martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av vår tids 'selvmordsbombere', som svært misvisende blir kalt 'martyrer'. Å ta andre med seg i døden eller kveste dem for livet er vel så fjernt som det vel er mulig å komme for martyrene som Bibelen omtaler, og som er en del av den store skaren av hellige som nå venter på oppstandelsens morgen. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Dette er fredens mennesker, som er mishandlet av mennesker som vil dem vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus - han som skulle bli Paulus - på vei til Damaskus for å kaste menn og kvinner som hørte Jesus til i fengsel, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

'Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?' (Apg 9,3)

Når de kristne blir forfulgt så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Det er fordi Jesus ikke kan skilles fra Kroppen (les: Menigheten). Kroppen (Menigheten) og Hodet (Jesus) er ett, sier Skriften. Når menigheten blir forfulgt er det Jesus som forfølges, og når Jesus blir forfulgt så er det menigheten som forfølges.

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

I dag på Stefanusdagen, la oss be for alle kristne som blir forfulgt, for alle som sitter i fengsel og for alle som i dag vil lide martyrdøden.

Mama Maggie kjente personlig kopterne som ble halshugget i Libya

Millioner av koptere - i likhet med andre ortodokse kristne som følger den julianske kirkekalenderen - vil feire den herlige påskedagen nå på søndag.

For kopterne skinner et lys i deres mørke: en hvitkledd kvinne bringer håp og velsignelse, i deres trengselstid. De siste 20 årene har Mama Maggie Gobran (bildet) sørget for at 30.000 fattige familier i det altoverveiende muslimske Egypt har fått mat og utdannelse. Dette har hun kunnet utrette takket være hjelp fra norske kristne.

Hun er et vitnesbyrd i seg selv denne hvitkledde kvinnen som vandrer rundt i slumområdene i Kairo. Alle vet hvem hun er.

Nå har det amerikanske TV-selskapet Fox News laget en reportasje om henne. Du finner en link til dette innslaget nederst i denne bloggartikkelen. I dette intervjuet, forteller hun blant annet at de 20 kopterne som ble halshugget av IS i Libya, hadde fått sin skolegang gjennom hennes skoler. Fem av dem kjente hun ved navn.

'Jeg rørte ved dem, jeg spiste sammen med dem, jeg ba sammen med dem. Vi gråt sammen, vi studerte sammen', forteller Mama Maggie i intervjuet og legger til: 'Ja, de var mine gutter'.

Her er en link til intervjuet:

http://insider.foxnews.com/2015/04/05/mama-maggie-mother-teresa-cairo-gives-egyptian-coptic-christians-hope